Samtidig med og etter den franske filosofien i det 18. århundre hadde imidlertid den nye tyske filosofien oppstått og hadde kulminert med Hegel. Dens største fortjeneste var at den tok dialektikken opp igjen som den høyeste form for tenkning. De gamle greske filosofene var alle sammen fødte dialektikere, dialektikere av natur, og den mest omfattende begavelsen blant dem, Aristoteles, har allerede undersøkt de viktigste formene for dialektisk tenkning. Den nyere filosofien derimot hadde, skjønt den også hadde ypperlige representanter for dialektikken (f. eks. Descartes og Spinoza), særlig under engelsk innflytelse kjørt seg mer og mer fast i det såkalte metafysiske tenkesett, som dessuten nesten utelukkende behersket franskmennene i det 18. århundre, i det minste i deres spesielt filosofiske arbeider. Utenfor den egentlige filosofi var de likevel i stand til å levere mesterverk av dialektikk. Vi trenger bare å minne om "Le Neveu de Rameau" (Rameaus nevø) av Diderot og Rousseaus "Discours sur 1'origine et les fondements de 1'inégolité parmi les bommes" (avhandling om opprinnelsen til og grunnlaget for ulikheten mellom menneskene). Vi skal i det følgende kort gjengi det vesentligste ved de to tenkesettene.
Når vi gjør naturen eller menneskenes historie eller vår egen åndelige virksomhet til gjenstand for tankemessig behandling, så ser vi først og fremst et uendelig innviklet bilde av forbindelse og vekselvirkning av skiftninger og kombinasjoner, hvor ingen ting vedblir å være hva, hvor eller hvordan det var, hvor tvert om alt er i bevegelse, alt endrer seg, blir til og forgår. Vi ser altså først et helhetsbilde der detaljene mer eller mindre trer i bakgrunnen; vi legger mer merke til bevegelsene, til overgangene, til forbindelsene enn til hva det er som beveger seg, forandrer seg og henger sammen. Dette opprinnelige, naive, men saklig sett riktige synet på verden var de gamle greske filosofenes syn og ble for første gang klart uttalt av Heraklit: Alt er og er likevel ikke, for alt flyter, befinner seg i stadig endring, er i stadig emning og undergang.
Men hvor riktig denne betraktningsmåten enn oppfatter den alminnelige karakteren av helhetsbildet i foreteelsen, er den dog ikke tilstrekkelig til å forklare de detaljene som dette helhetsbilde er satt sammen av. Og så lenge vi ikke kjenner enkelthetene, er vi heller ikke klar over helhetsbildet. For å erkjenne detaljene, må vi ta dem ut av deres naturlige eller historiske sammenheng og undersøke dem hver for seg etter deres beskaffenhet, særegne årsaker og virkninger osv. Dette er først og fremst oppgaven for naturvitenskapen og historieforskningen, forskningsgrener som av gode grunner bare spilte en underordnet rolle hos grekerne i den klassiske tid, fordi de først og fram for alt måtte samle inn materialet for disse vitenskapene. Først etter at det naturlige og historiske stoffet i en viss utstrekning er samlet, kan en ta til med den kritiske siklingen, sammenlikningen eller inndelingen i klasser, ordener og arter. Grunnlaget for en eksakt naturforskning ble derfor først lagt av grekerne i den aleksandrinske tiden og seinere, i mellomalderen ført videre av araberne. En virkelig naturvitenskap daterer seg imidlertid først fra andre halvparten av det 15. århundre, og fra da av har den gjort stadig hurtigere framsteg. Naturens oppdeling i dens enkelte bestanddeler, inndelingen av naturens ulike foreteelser og ting i bestemte klasser, undersøkelsen av de organiske legemers indre med omsyn til deres mangfoldige anatomiske former var forutsetningen for de kjempeframsteg som de siste fire hundre år har brakt oss i vår erkjennelse av naturen. Men denne arbeidsmåten har også vennet oss til å oppfatte tingene og prosessene i naturen isolert, løsrevet fra sin sammenheng med det store hele, altså ikke i bevegelse, men i ro, ikke som i sitt vesen foranderlige, men som fast bestående, ikke som levende, men som døde. Og i og med at denne synsmåten ble overført fra naturvitenskapen til filosofien - som Bacon og Locke gjorde det - skaptes det sneversyn som kjennetegner det siste århundre: det metafysiske tenkesett.
For metafysikeren er tingene og deres tankebilder -ideene - isolert og skal betraktes hver for seg, den ene etter den andre uten innbyrdes sammenheng som faste stivnede formål for undersøkelse, gitt en gang for alle. Han tenker bare i uformidlede antiteser, hans tale er ja, ja - nei, nei, og det som er ut over dette, er av det onde. Enten eksisterer en ting for ham eller den eksisterer ikke: En og samme ting kan ikke på samme tid være både seg selv og noe annet. Positivt og negativt utelukker hverandre absolutt; og årsak og virkning står i absolutt motsetning til hverandre.
Denne tenkemåten synes ved første øyekast å være innlysende, fordi den svarer til såkalt sunt menneskevett. Men så respektabelt selskap det sunne folkevett enn er når det befinner seg innen hverdagslivets fire vegger, opplever det besynderlige eventyr, når det våger seg ut i forskningens vide verden. Og hvor berettiget, ja til og med nødvendig, den metafysiske tenkemåten enn er på en rekke områder, alt etter gjenstandens natur, så støter den dog alltid før eller seinere mot en grense; og når den overskrider denne, blir den ensidig, sneversynt, abstrakt og går seg vill i uløselige motsigelser. For den ser bare de isolerte ting og glemmer deres sammenheng, ser bare deres tilværelse og ikke deres tilblivelse og undergang, bare deres ro og ikke bevegelsen, fordi den ikke ser skogen for bare trær.
Til daglig bruk vet vi og kan vi f. eks. med bestemthet si om et dyr er i live eller ikke. Men ved nærmere undersøkelse finner vi at det mangen gang kan være meget innviklet, noe som juristene vel vet, for de har strevd forgjeves med å finne en rasjonell grense hvor drap av barn i mors liv er mord. Og like umulig er det å slå fast det øyeblikk da døden inntreffer, for fysiologien har påvist at døden ikke er en engangsforeteelse i et bestemt øyeblikk, men en meget langvarig prosess.
Likeså er hvert organisk vesen hvert øyeblikk det samme og ikke det samme. Hvert eneste øyeblikk dør det celler i legemet, mens det samtidig danner seg nye; ja, etter kortere eller lengre tid er stoffet i dette legemet helt fornyet, erstattet med andre stoffmolekyler, slik at hvert organisk vesen stadig er det samme og dog et annet.
Videre finner vi ved nøye undersøkelse at de to polene i en motsetning, negativ og positiv, er like uatskillelige fra hverandre som de er motsatte, og at de trass i all motsetning gjensidig gjennomsyrer hverandre; videre at årsak og virkning er forestillinger som i og for seg bare har gyldighet anvendt på det enkelte tilfellet, men at de imidlertid, så snart vi ser det enkelte tilfellet i sin alminnelige sammenheng med den omgivende verden, faller sammen og oppløser seg i forestillingen om den universelle vekselvirkning, hvor årsak og virkning stadig skifter plass, slik at det som i ett tilfelle er virkning, blir årsak i et annet tilfelle og omvendt.
Ingen av disse foreteelser og tenkemåter går inn i rammen for den metafysiske tenkingen. For dialektikken derimot, som oppfatter tingene og deres gjenspeiling i tanken, ideene, i deres vesentlige sammenheng, i deres sammenknytning, bevegelse, tilblivelse og undergang, er foreteelser som de ovenfor nevnte like vektige bekreftelser på riktigheten av dens egen framgangsmåte.
Naturen er prøvestenen for dialektikken, og det må sies om den moderne naturvitenskapen at den for denne prøven har levert et ytterst rikt materiale som vokser for hver dag, og dermed bevist at alt i naturen til sjuende og sist går dialektisk for seg og ikke metafysisk, at naturen ikke beveger seg i en evig ensformig krets som stadig gjentar seg, men gjennomlever en virkelig historie. Her må en fram for alle nevne Darwin, som har rettet et kraftig slag mot den metafysiske naturoppfatningen ved å påvise at hele den nåværende organiske natur, planter og dyr og dermed også mennesket, er resultatet av en utviklingsprosess som har foregått gjennom millioner av år. Men da de naturforskerne som hittil har lært seg å tenke dialektisk, kan telles på fingrene, er det konflikten mellom de vitenskapelige oppdagelser og den nedarvede tenkemåten som er skyld i den grenseløse forvirring som for tiden rår i den teoretiske naturvitenskap og som bringer så vel lærer som elev, forfatter som leser til fortvilelse.
En eksakt framstilling av verdensaltet, dets og menneskehetens utvikling og gjenspeilingen av denne utvikling i menneskenes hjerner, kan altså bare gis ad dialektisk vei, idet en stadig tar hensyn til de utallige vekselvirkningene mellom tilblivelse og undergang, mellom de fram- og tilbakeskridende endringene. Og det var i denne ånd at den nye tyske filosofi straks trådte fram. Kant begynte sin løpebane med å oppløse Newtons uforanderlige solsystem etter at det hadde fått sitt berømte første støt dets evige eksistens til en historisk prosess: at sola og alle planetene er oppstått av en roterende tåkemasse. Samtidig trakk han den slutningen at i og med denne tilblivelsen er også solsystemets framtidige undergang nødvendigvis gitt. Påstanden hans ble et halvt århundre seinere matematisk begrunnet av Laplace, og enda et halvt århundre seinere viste spektroskopet at slike glødende gassmasser i forskjellige stadier av fortetning eksisterer ute i verdensrommet.
Denne nye tyske filosofi fant sin avslutning i Hegels system, som for første gang og det er hans store fortjeneste oppfattet og framstilte hele den naturlige, historiske og åndelige verden som en prosess, dvs. i stadig bevegelse, endring, omdannelse og utvikling, og søkte å påvise den indre forbindelse som lager en sammenhengende helhet i denne bevegelsen og utviklingen. Sett fra dette nye synspunkt var menneskehetens historie ikke lenger et kaotisk virvar av meningsløse voldshandlinger, som alle er like forkastelige for den nå mer moderne filosofiske fornufts domstol og som det er best å glemme så fort som mulig, men den står for oss som selve menneskehetens utviklingsprosess, hvis gradvise utvikling det nå ble tenkningens oppgave å følge gjennom alle dens labyrinter og påvise dens indre lovmessighet trass i alle tilsynelatende tilfeldigheter.
At Hegels system ikke løste den oppgaven som det stilte seg, er likegyldig her. Hegels epokegjørende fortjeneste var at han stilte problemet. Det er nemlig en oppgave som aldri vil kunne løses av noe enkeltmenneske. Skjønt Hegel var sin samtids mest universelle tenker ved siden av Saint Simon, så var det dog satt en grense for ham, for det første ved at omfanget av hans egne kunnskaper var begrenset, og for det andre ved begrensningen i omfanget og dybden av samtidens erkjennelse og synsmåter. Men enda en tredje ting spiller inn her: Hegel var idealist, dvs. han oppfattet ikke sine egne tanker som mer eller mindre abstrakte bilder av de virkelige tingene og foreteelsene, men omvendt: tingene og deres utvikling var for ham bare virkeliggjøringen av "ideen", som på en eller annen måte har eksistert allerede før verden ble til. Dermed var alt stilt på hodet, og verdens virkelige sammenheng snudd opp ned. Og hvor riktig og genialt Hegel enn oppfattet mangen detaljsammenheng, måtte dog av denne grunn mangt også i detalj te seg som lappverk, kunstig, konstruert, kort sagt forvrengt. Hegels system var som system betraktet et kolossalt misfoster men også det siste i sitt slag. Det led nemlig av enda en uhelbredelig indre motsetning: På den ene siden hadde det som vesentlig forutsetning den historiske oppfatningen at menneskehetens historie er en utviklingsprosess som etter sin natur ikke kan få sin intellektuelle avslutning gjennom oppdagelsen av den såkalt absolutte sannhet. Men på den andre siden gjorde systemet krav på å være innbegrepet av nettopp denne absolutte sannheten. Et alt omfattende, en gang for alle avsluttet system for erkjennelsen av natur og historie står i strid med grunnsetningene for dialektisk tenkning. Dette utelukker imidlertid ikke på noen måte, men tvert om innebærer at den systematiske erkjennelsen av hele den ytre verden kan gjøre kjempemessige framsteg fra slekt til slekt.
Forståelsen av det fullstendig uriktige i den hittil eksisterende tyske idealismen måtte nødvendigvis føre til materialisme, men vel å merke ikke i det 18. århundres bare metafysiske, utelukkende mekaniske materialisme. I motsetning til den gamle materialisme som betrakter all tidligere historie som en skraphaug av ufornuft og vold, ser den moderne materialisme i historien menneskehetens utviklingsprosess, hvis utvik-lingslover det gjelder å oppdage. I det 18. århundres Frankrike og enda hos Hegel var den forestillingen framherskende at naturen er en helhet som stadig forblir den samme og som beveger seg i trange kretsløp, slik som Newton lærte om evige himmellegemer og Linné lærte om uforanderlige arter av organiske vesener. Den moderne materialisme innbefatter de nyere oppdagelsene i naturvitenskapen, som viser at også naturen har sin historie i tiden, at både himmellegenene og de artene av organismer som under gunstige forhold lever på dem, blir til og går under, og at kretsløpene, for så vidt de overhodet blir godtatt, antar uendelig mer storslåtte dimensjoner. I begge disse aspekter er materialismen i sitt vesen dialektisk og trenger ikke lenger en filosofi av det slaget som lik en dronning vil herske over de andre vitenskapene som over en mobb. Så snart en stiller det kravet til hver enkelt vitenskap at den må bli klar over sin plass i helhetssammenhengen mellom tingene og kunnskapen om tingene, så trenges det ikke lenger noen egen vitenskap om helhetssammenhengen. Det som da blir igjen av hele den hittil eksisterende filosofi som selvstendig vitenskap, er læren om tenkningen og dens lover, altså den formelle logikk og dialektikk. Alt det andre går opp i den positive vitenskap om naturen og historien.
Mens omveltningen i naturoppfatningen imidlertid bare kunne foregå i samme utstrekning som forskningen skaffet fram det tilsvarende positive kunnskapsstoff, hadde det alt lenge før gjort seg gjeldende historiske kjensgjerninger som førte til en avgjørende endring i historieoppfatningen. I 1831 hadde den første arbeiderreisningen funnet sted i Lyon. I årene 1838-42 nådde den første nasjonale arbeiderbevegelse sitt høydepunkt i de engelske chartistenes kamp. Klassekampen mellom proletariat og borgerskap trådte i forgrunnen i de mest fremskredne europeiske lands historie i samme grad som på den ene siden den nye industrien, på den andre siden borgerskapets nyvunne politiske herredømme utviklet seg. Den borgerlige økonomiens lære om kapitalens og arbeidets interessefellesskap, om den alminnelige harmoni og den alminnelige velstand blant folket som følge av den frie konkurransen, ble i stadig sterkere grad motbevist av kjensgjerningene. Alle disse kjensgjerningene kunne ikke lenger avvises, like lite som den franske og engelske sosialismen, som var det teoretiske, om enn høyst ufullkomne uttrykket for dem. Men det gamle idealistiske historiesynet som ennå ikke var ryddet av veien, kjente ikke til noen klassekamp på grunnlag av materielle interesser, ja det kjente i det hele tatt ikke til noen materielle interesser. Produksjonen så vel som alle økonomiske forhold var for dette syn biting, underordnete elementer i "sivilisasjonens historie".
De nye kjensgjerningene gjorde det nødvendig å foreta en ny undersøkelse av hele historien, og da viste det seg at all historie til nå unntatt urtilstanden har vært historien om klassekamper, og at de samfunnsklassene som kjempet mot hverandre, alltid var skapt av produksjons- og omsetningsforholdene, kort sagt av sin epokes økonomiske forhold. Det viste seg altså at samfunnets økonomiske struktur til enhver tid danner den reelle basis som til sjuende og sist forklarer hele overbygningen av rettslige og politiske institusjoner, såvel som de religiøse, filosofiske og andre forestillinger i ethvert historisk tidsavsnitt. Hegel hadde befridd historien fra metafysikken og hadde gjort det dialektisk, men hans oppfatning av historien var i sitt vesen idealistisk. Nå var idealismen fordrevet fra sitt siste tilfluktssted, fra historieoppfatningen, det var skapt et materialistisk historiesyn, og veien var funnet til å forklare menneskenes bevissthet ut fra deres tilvære istedenfor som hittil å forklare menneskenes tilvære ut fra deres bevissthet.
Etter dette sto sosialismen ikke lenger fram som en tilfeldig oppdagelse av en eller annen genial hjerne, men som det nødvendige resultat av kampen mellom to historisk oppståtte klasser, proletariatet og borgerskapet. Dens oppgave var ikke lenger å utarbeide et mest mulig fullkomment samfunnssystem, men å undersøke den historisk-økonomiske utviklingen som disse klassene og deres innbyrdes kamp nødvendigvis er oppstått av, og å finne midlene til løsning av konflikten i den dermed gitte økonomiske situasjon. Den sosialismen som hadde rådd grunnen hittil, var imidlertid like uforenlig med den materialistiske oppfatningen som den franske materialismens natursyn med dialektikken og den moderne naturvitenskapen. Den gamle sosialismen kritiserte riktignok den bestående kapitalistiske produksjonsmåten og følgene av den, men kunne ikke forklare dem og derfor heller ikke mestre dem. Den kunne bare forkaste dem som dårlige. Jo sterkere den ivret mot utbyttingen av arbeiderklassen som var uløselig forbundet med denne produksjonsmåten, desto mindre var den i stand til tydelig å påvise hva denne utbyttingen består i og hvordan den oppstår. Det gjaldt imidlertid l. å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten på den ene siden i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang, og på den andre siden 2. å klarlegge dens indre karakter som fremdeles var skjult. Dette skjedde ved oppdagelsen av merverdien. Det ble bevist at det å tilegne seg ubetalt arbeid er grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten og for den utbyttingen av arbeideren som her foregår; at kapitalisten, selv om han kjøper sine arbeideres arbeidskraft til den fulle verdien den har som vare på varemarkedet, likevel henter mer verdi ut av den enn han har betalt for den; og denne merverdien utgjør i siste omgang den verdisummen som hoper seg opp i hendene på den besittende klassen som en stadig økende kapitalmasse. Forløpet av såvel den kapitalistiske produksjonen som produksjonen av kapital hadde fått sin forklaring.
Disse to store oppdagelsene: den materialistiske historieoppfatning og avsløringen av hemmeligheten ved den kapitalistiske produksjon ved hjelp av merverdien har vi Marx å takke for. Dermed ble sosialismen til en vitenskap, som det nå i første rekke gjelder å utarbeide videre i alle enkeltheter og sammenheng.
Kap. 1 | Innhold | Toppen av siden | Kap. 3
Sist oppdatert 4.2.99