Den moderne sosialisme er i sitt innhold et direkte resultat av oppfatningen av på den ene siden klassemotsetningene som hersker i det nåværende samfunn mellom besittende og eiendomsløse, kapitalister og lønnsarbeidere, og på den andre siden anarkiet som hersker i produksjonen. Men i sin teoretiske form trer den fra først av fram som en angivelig mer konsekvent videreføring av de grunnsetningene som de store franske opplysningsmennene i det 18. århundre hadde satt fram. Som alle nye teorier måtte den til å begynne med ta utgangspunkt i det tankemateriale som allerede forelå, selv om den hadde sine røtter dypt i de materielle økonomiske kjensgjerningene.
De store menn som i Frankrike forberedte sinnene for den kommende revolusjon, opptrådte selv ytterst revolusjonært. De anerkjente ingen ytre autoritet av noen som helst art. Religion, naturoppfatning, samfunn, statsform, alt ble underkastet den mest skånselsløse kritikk; alt skulle rettferdiggjøre sin eksistens for fornuftens domstol eller gi avkall på å eksistere. Fornuften ble gjort til eneste målestokk for alt. Det var den tid da som Hegel sier verden ble stilt på hodet; først i den forstand at den menneskelige hjerne og de grunnsetninger som tenkningen hadde nådd fram til, gjorde krav på å gjelde som grunnlag for all menneskelig virksomhet og alt samfunnsliv; men senere også i den videre betydning at virkeligheten faktisk måtte snues opp ned på, når den sto i motsetning til disse grunnsetningene. Alle gamle samfunns- og regjeringsformer, alle overleverte forestillinger ble kastet på skraphaugen som ufornuftige. Hittil hadde verden bare latt seg lede av fordommer. Alt som hadde vært, fortjente bare medynk og forakt. Først nå brøt dagen fram, fornuftens rike begynte. Fra nå av skulle overtro og urett, privilegier og undertrykkelse trenges vekk av den evige sannhet, den evige rettferd, den naturbestemte likhet og de umistelige menneskerettighetene.
I dag vet vi at dette fornuftens rike ikke var noe annet enn borgerskapets idealiserte rike; at den evige rettferd ble virkeliggjort i den borgerlige justis; at likheten bare resulterte i den borgerlige likhet for loven; at man som en av de vesentligste menneskerettighetene proklamerte den borgerlige eiendom; og at fornuftsstaten, Rousseaus samfunnskontrakt, ble gjort til virkelighet og bare kunne bli det som en borgerlig, demokratisk republikk. Like lite som alle sine forgjengere kunne de store tenkerne i det 18. århundre nå utover sin egen tids begrensning.
Men ved siden av motsetningene mellom føydaladelen og borgerskapet, som opptrådte som representant for hele det øvrige samfunn, besto den alminnelige motsetningen mellom utbyttere og utbyttede, mellom rike dagdrivere og arbeidende fattige. Det var jo nettopp dette forholdet som gjorde det mulig for borgerskapets representanter å framstille seg som representanter ikke for en særskilt klasse, men for hele den lidende menneskehet. Men ikke nok med det. Helt fra begynnelsen av var borgerskapet belastet med sin motsetning: kapitalistene kan ikke eksistere uten lønnsarbeidere; og i samme grad som middelalderens laugsborger utviklet seg til moderne borger, i samme grad utviklet laugssvennen og daglønneren som sto utenfor lauget, seg til proletar. Og selv om borgerskapet stort sett kunne hevde at det i kampen mot adelen samtidig representerte interessene til de ulike arbeidende klasser på denne tiden, så brøt det dog under enhver stor borgerlig bevegelse fram sjølstendige rørsler hos den klassen som var den mer eller mindre utviklede forgjengeren for det moderne proletariat; således gjendøperne og Thomas Münzer på den tyske reformasjons og bondekrigens tid, under den store engelske revolusjonen levellerne og under den store franske revolusjonen Babeuf.
Disse revolusjonære oppstandene hos en enda uferdig klasse ga seg også tilsvarende teoretiske uttrykk: i det 16. og 17. århundre utopiske skildringer av ideelle samfunnstilstander; i det 18. århundre allerede virkelig kommunistiske teorier (Morelly og Mably). Likhetskravet ble ikke lenger innskrenket til bare de politiske rettighetene, det skulle også utvides til å gjelde for den enkeltes stilling i samfunnet. Ikke bare klasseprivilegiene skulle oppheves, men selve klasseforskjellene. En asketisk kommunisme som tok avstand fra all livsglede og bygde på Sparta, ble således den første uttrykksform for den nye læren. Så fulgte de tre store utopistene: Saint Simon, som til en viss grad lot den borgerlige mellomklassebevegelsen beholde sin gyldighet ved siden av den proletariske, videre Fourier og Owen. Den sistnevnte, som levde i det landet som hadde den mest utviklede kapitalistiske produksjon, og under inntrykk av de motsetninger som der gjorde seg gjeldende, utviklet systematisk sine forslag til å fjerne klasseforskjellen i direkte tilknytning til den franske materialisme.
Felles for de tre er at de ikke trer fram som representanter for interessene til det proletariat som i mellomtiden var oppstått som resultat av den historiske utvikling. Likesom opplysningsmennene ville de ikke i første rekke befri en bestemt klasse, men straks befri hele menneskeheten. Akkurat som disse ville de innføre fornuftens og den evige rettferds rike. Men deres rike, slik de ser det, er likevel himmelvidt forskjellig fra de franske opplysningsmennenes.
For disse tre samfunnsreformatorene er også den borgerlige verden som er innrettet etter disse opplysningsmennenes grunnsetninger, ufornuftig og urettferdig og forkastes derfor like mye som føydalisme og alle tidligere samfunnsformer. At den virkelige fornuft og rettferd hittil ikke har hersket i verden, kommer bare av at man ikke har forstått dem riktig. Det som manglet var den geniale enkeltmannen som nå var trådt fram og hadde erkjent sannheten. At han trådte fram på dette tidspunkt og at sannheten ble erkjent akkurat nå, er ikke et uunngåelig logisk resultat av den historiske utvikling, men et rent lykketreff. Han kunne like godt være født 500 år tidligere og hadde da spart menneskene for 500 års villfarelser, kamper og lidelser.
Vi har sett hvordan de franske filosofene i det 18. århundre som forberedte revolusjonen, appellerte til fornuften som den eneste dommer over alt bestående. En fornuftig styreform og et fornuftig samfunn skulle opprettes, og alt som sto i strid med den evige fornuft, skulle ryddes av veien uten barmhjertighet. Vi har likeledes sett at denne evige fornuften i virkeligheten ikke var noe annet enn den idealiserte forstand hos borgeren av det 18. århundre som nettopp var i ferd med å utvikle seg til borger.
Da så den franske revolusjon hadde gjennomført dette fornuftssamfunnet og denne fornuftsstaten, viste det seg at de nye innretningene hvor rasjonelle de enn var i sammenlikning med forholdene før ikke på noen måte var absolutt fornuftige. Fornuftsstaten led fullstendig skipbrudd. Rousseaus samfunnskontrakt var blitt gjort til virkelighet i skrekkveldet som borger-dømmet i manglende tillit til sin egen politiske evne flyktet fra, først inn i korrupsjonen under Direktoriet, senere under beskyttelse av den napoleonske despotismen. Den evige freden som var lovet, hadde slått om i en endeløs erobringskrig. Med fornuftssamfunnet var det ikke gått bedre. Motsetningen mellom fattig og rik var i stedet for å løses opp i alminnelig velstand - tvert om blitt skjerpet ved at man hadde avskaffet de laugsprivilegier og andre privilegier som i en viss utstrekning hadde bygd bru over motsetningene, og de kirkelige velgjørenhetsinstitusjoner som mildnet dem. "Eiendommens frihet" fra føydalismens lenker som nå var blitt en kjensgjerning, ble for småkapitalister og småbønder som ble satt ut av spillet ved den overmektige konkurransen fra storkapitalen og de store jordeierne friheten til å selge sin småeiendom til nettopp disse samme store herrene. Den forvandlet seg altså for de små kapitalister og bønder til frihet fra eiendom. Industriens utvikling på kapitalistisk grunnlag gjorde nød og elendighet blant de arbeidende masser til en livsbetingelse for samfunnet. Kontantbetalin-gen ble, som Carlyle uttrykte det, mer og mer det eneste bindeleddet mann og mann imellom. Antallet forbrytelser steg fra år til år. De føydale utskeielsene som det tidligere ikke ble lagt skjul på, var om enn ikke utryddet, så iallfall foreløpig skjøvet i bakgrunnen. Men i deres sted blomstret desto yppigere borgerlige laster som før var blitt pleid i stillhet. Handelen utviklet seg mer og mer til snyteri. Det revolusjonære slagordet "brorskap" ble virkeliggjort i konkurransekampens sjikaner og rivollering. I stedet for den åpne undertrykkelsen ved makt trådte korrupsjonen; i stedet for kården som det fremste maktmidlet i samfunnet, trådte pengene. Retten til den første natten gikk over fra føydalherren til den borgerlige fabrikanten. Prostitusjonen fikk en hittil ukjent utbredelse. Ekteskapet forble nå som før den lovlig anerkjente form, det offisielle dekke for prostitusjonen, og ble dessuten komplettert ved hyppige ekteskapsbrudd.
Kort sagt, sammenliknet med opplysningsmennenes strålende løfter viste det seg at de institusjoner som var skapt gjennom "fornuftens seier", bare var karikaturer som vakte bitter skuffelse. Det manglet nå bare de menn som kunne fastslå skuffelsen, og de trådte fram ved århundreskiftet. I 1802 utkom Saint Simons "Brev fra Genéve"; i 1808 kom Fouriers første verk, selv om grunnlaget for hans teori skrev seg allerede fra 1799; den l. januar 1800 tok Robert Owen ledelsen av New Lanark.
På denne tiden var imidlertid den kapitalistiske produksjonsmåten og dermed motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet ennå lite utviklet. I England var storindustrien så vidt oppstått, og i Frankrike var den ennå helt ukjent. Men det er storindustrien som først utvikler de konfliktene som gjør en omveltning i produksjonsmåten, og en avskaffelse av dens kapitalistiske karakter, til en tvingende nødvendighet, - konflikter ikke bare mellom de klassene som den frambringer, men også mellom selve de produktivkrefter og bytteformer som den har skapt. Og storindustrien utvikler nettopp i disse kjempemessige produktivkrefter dernest midlene som er egnet til å løse konfliktene. Når altså de konfliktene som oppsto av den nye samfunnsformen bare var i emning ved århundreskiftet 1800, så gjelder dette enda mer midlene til å løse dem. Når de eiendomsløse massene i Paris for en kort tid under skrekkveldet hadde kunnet tilkjempe seg herredømmet og derigjennom ført den borgerlige revolusjon fram til seier, til og med mot borgerskapet, så hadde de på denne måten bare bevist hvor umulig det var i lengden å opprettholde sitt herredømme under de daværende forhold. Proletariatet som først nå var i ferd med å skille seg ut fra de eiendomsløse masser som stammen til en ny klasse, og som foreløpig ikke var modent til selvstendige politiske aksjoner, trådte fram som en undertrykt og lidende stand, helt ute av stand til å hjelpe seg selv og i beste fall henvist til å få hjelp utenfra, ovenfra.
Også sosialismens grunnleggere sto under innflytelse av denne historiske situasjon. Til den kapitalistiske produksjons umodenhet og den umodne klassesituasjon svarte umodne teorier. Løsningen av samfunnsoppgavene som enda lå skjult i de uutviklede økonomiske forhold, prøvde utopistene å konstruere ut fra tenking. Samfunnet var fullt av misforhold, å fjerne disse var den tenkende fornufts oppgave. Det gjaldt å finne på et nytt, mer fullkomment system for samfunnsordningen og tvinge dette nye systemet på samfunnet utenfra ved propaganda, om mulig ved hjelp av mønstereksperimenter. Disse nye sosiale systemene var på forhånd dømt til å bli utopier, og jo mer de ble utarbeidd i detaljer, desto mer måtte de utarte til rene fantasterier.
Etter at vi har slått fast dette, trenger vi ikke å feste oss noe lenger ved denne siden av saken, som nå helt og holdent hører fortiden til. Vi kan overlate til litterære kremmere høytidelig å plukke fra hverandre disse fantasterier, som i dag bare er komiske, og demonstrere sin overlegenhet i nøktern tenking overfor slikt "vanvidd". Vi vil heller glede oss over de geniale tankefrø og tanker som over alt bryter fram gjennom det fantastiske hylstret og som disse filistrene er blinde for.
Saint Simon var et barn av den store franske revolusjonen, han hadde ikke fylt tretti år da den brøt ut. Revolusjonen var en seier for tredjestanden, dvs. nasjonens store masse, som var beskjeftiget i handel og produksjon, en seier over de hittil privilegerte ikke-arbeidende stender: adelen og geistligheten. Men tredjestandens seier avslørte seg snart som en seier bare for en liten del av denne standen, en politisk makterobring bare for dens sosialt privilegerte lag: det besittende borgerskapet. Og dette borgerskapet hadde til og med utviklet seg raskt i løpet av selve revolusjonen, takket være spekulasjon med adelens og kirkens grunneiendom som ble konfiskert og siden solgt, og takket være de bedragerier mot nasjonen som leverandørene til arméen gjorde seg skyldig i. Det var nettopp disse svindleres herredømme som under Direktoriet brakte Frankrike og revolusjonen til undergangens rand og dermed ga Napoleon påskudd til sitt statskupp.
I Saint Simons forestilling kom således motsetningen mellom tredjestanden og de priviligerte stender til uttrykk som en motsetning mellom "arbeidere" og "dagdrivere". "Dagdriverne", det var ikke bare de gamle priviligerte, men dessuten alle som levde av renter uten å ta del i produksjon og handel. Og "arbeiderne" var ikke bare lønnsarbeidere, men også fabrikanter, handelsmenn og bankierer. At dagdriverne hadde mistet evnen til åndelig ledelse og politisk herredømme, det var det ikke tvil om, og det var en gang for alle bekreftet av revolusjonen. At de eiendomsløse ikke hadde denne evnen, syntes Saint Simon var bevist ved erfaringene fra skrekkveldets tid. Men hvem skulle da lede og herske? I følge Saint Simon måtte det bli vitenskapen og industrien, knyttet sammen av et nytt og religiøst bånd, utsett til å gjenopprette den enhet i religiøse anskuelser som var blitt sprengt gjennom reformasjonen, en "ny kristendom" som nødvendigvis måtte bli mystisk og strengt hierarkisk. Men vitenskapen, det var de lærde, og industrien var i første rekke aktive borgere, fabrikanter, handelsfolk, bankierer. Disse borgere skulle riktignok i følge Saint Simon, forvandles til en slags offentlige tjenestemenn, samfunnets tillitsmenn, men de skulle likevel beholde en overordnet og økonomisk privilegert stilling i forhold til arbeiderne. Fram for alt skulle bankierene være kalt til å lede hele den samfunnsmessige produksjonen ved kredittreguleringer. Denne oppfatningen var helt i samsvar med en tid da moderne industri og dermed også motsetningene mellom borgerskap og proletariat i Frankrike ennå var bare i emning. Men det som Saint Simon særskilt legger vekt på, er følgende: Det som i første rekke teller for ham er "den tallrikeste og fattigste klassens" skjebne (la classe la plus nombreuse et la plus pauvre).
Alt i sine "Brev fra Genève" setter Saint Simon fram kravet om at "alle mennesker bør arbeide". I samme skrift er han allerede klar over at skrekkveldet var de eiendomsløse massenes herredømme. "Se bare," sier han til dem, "hva som hendte i Frankrike på den tiden da deres kamerater hadde makten der, de slapp hungersnøden løs." Men å se revolusjonen som en klassekamp, og det ikke bare mellom adel og borgerskap, men mellom adel, borgerskap og de eiendomsløse, det var i 1802 en virkelig betydelig oppdagelse. I 1816 uttaler han at politikken er vitenskapen om produksjonen, og forutsier at politikken helt og holdent vil komme til å gå opp i økonomien. Selv om erkjennelsen av at de økonomiske forhold er grunnlaget for de politiske institusjoner, bare trer fram i kimeform, så blir det likevel alt her klart uttalt at den politiske ledelse over mennesker vil bli forvandlet til en forvaltning av ting og en ledelse av produksjonsprosesser, altså "avskaffelse av staten", som det har vært så mye bråk om i det siste.
Like overlegen over sine samtidige er Saint Simon, da han i 1814, umiddelbart etter de alliertes inntog i Paris, og til og med i 1815 under de hundre dagers krig, erklærer at en allianse mellom Frankrike og England og i annen rekke mellom dem og Tyskland er den eneste garantien for en gunstig utvikling og for freden i Europa. I 1815 å preke for franskmennene om allianse med seierherren fra Waterloo, det skulle det sannelig både mot og historisk vidsyn til.
Mens vi hos Saint Simon møter et genialt vidsyn som gjør at vi hos ham alt finner spiren til nesten alle de tanker hos de seinere sosialistene som ikke er strengt økonomiske, så finner vi hos Fourier en ekte fransk-spirituell, men derfor ikke mindre dyptgående kritikk av de bestående samfunnsforhold. Fourier tar borgerskapet, dets begeistrede profeter før og dets korrumperte lovprisere etter revolusjonen, på ordet. Han avslører ubarmhjertig den borgerlige verdens materielle og moralske elendighet. Han sammenlikner den med de tidligere opplysningsmennenes gylne løfter om et samfunn der bare' fornuften skulle herske, om den eneste saliggjørende sivilisasjon, om menneskenes ubegrensede evne til å utvikle seg mot fullkommenheten, og med de samtidige borgerlige ideologers rosenrøde fraser. Han påviser hvorledes de høyttravende frasene over alt svarer til den ynkeligste virkelighet, og øser sin bitende ironi over frasenes uunngåelige fiasko.
Fouirer er ikke bare kritiker, hans ubarmhjertig klare ånd gjør ham til satiriker, og det en av de største satirikere verden har sett. Like mesterlig som fornøyelig skildrer han svindeljobbingen som blomstrer mens revolusjonen ebber ut, og den allmenne kremmerånden som behersker tidens franske handel. Enda mesterligere er hans kritikk over borgerskapets seksuelle forhold og kvinnens stilling i det borgerlige samfunn. Det er han som først har sagt at i et gitt samfunn er graden av kvinnens frigjøring den naturlige målestokk for den alminnelige frigjøringen.
Men best viser Fourier sin storhet når det gjelder oppfatningen av samfunnets historie. Han deler hele dens forløp til i dag opp i fire utviklingsstadier: vill tilstand, barbari, patriarkat og sivilisasjon. Det siste faller sammen med det vi i dag kaller det borgerlige samfunn, altså den samfunnsordningen som er blitt innført siden det 16. århundre. Han påviser at "den siviliserte ordningen gjør at alle laster som under barbariet forekommer på en enkel måte, får en sammensatt, falsk, tvetydig, hyklerisk karakter", at sivilisasjonen beveger seg i "en ond sirkel", i motsetninger som den stadig framkaller på ny ute av stand til å overvinne dem, slik at den stadig oppnår det motsatte av det den vil oppnå, eller foregir at den vil oppnå. Det fører f. eks. til "at under sivilisasjonen er fattigdommen resultatet av selve overfloden".
Vi ser at Fourier behersker dialektikken like overlegent som sin samtidige Hegel. Den samme dialektikk hevder han overfor pratet om menneskenes ubegrensede evne til fullkommengjøring at enhver historisk fase har en oppadgående, men også nedadgående periode, og han bruker denne synsmåten også når det gjelder hele menneskehetens framtid. Likesom Kant i naturvitenskapen innførte tanken om jordens framtidige undergang, innfører Fourier i sitt historiesyn tanken om menneskehetens undergang.
Mens revolusjonens orkan feide over Frankrike, gikk det i England for seg en mer stillferdig, men derfor ikke mindre gjennomgripende omveltning. Dampen og de nye verktøymaskinene forvandlet manufakturen til moderne storindustri og revolusjonerte dermed hele grunnlaget for det borgerlige samfunn. Manufakturtidens søvnige utviklingsgang ble til en sann "Sturm-und Drang-periode" for produksjonen. Med stadig voksende fart ble samfunnet delt opp i storkapitalister og eiendomsløse proletarer, og mellom disse førte nå i stedet for en tidligere stabil mellomklasse en ustabil masse av håndverkere og småhandlere et usikkert tilvære og ble den mest fluktuerende delen av befolkningen.
Ennå befant den nye produksjonsmåten seg bare i begynnelsen av sin oppgangsperiode. Den var ennå den normale, regulære og under de gjeldende vilkår eneste mulige produksjonsmåten. Men allerede den gang skapte den skrikende sosiale misforhold: En hjemløs befolkning ble trengt sammen i de elendigste boliger i storbyene, oppløsning av alle nedarvete band når det gjaldt herkomst, patriarkalsk underordning av familie, arbeidsdagen ble forlenget i opprørende omfang især for kvinner og barn, moralsk forfall som masseforeteelser blant den arbeidende befolkning som plutselig ble kastet ut i helt nye forhold, fra landet og inn til byen, fra jordbruk til industri, fra stabile til daglig skiftende, usikre livsvilkår.
Da trådte en tjueni år gammel fabrikant fram som reformator: en annen med en barnlig enkel og storslått karakter og samtidig en folkeleder av de sjeldne. Robert Owen hadde tilegnet seg de materialistiske opplysningsmennenes lære at menneskenes karakter er et produkt av medfødte anlegg på den ene siden og på den andre siden av de forhold menneskene lever under, især under oppveksten. De fleste av standsfellene hans så i den industrielle revolusjonen bare forvirring og kaos som ga dem mulighet til å fiske i rørt vann og gjøre seg rike på en lettvint måte. Han derimot så her' en mulighet til å sette sin yndlingstanke ut i livet og dermed bringe orden i kaos. Han hadde allerede som leder av en fabrikk i Manchester med fem hundre arbeidere gjort et forsøk med godt resultat. Fra 1800 til 1829 ledet han som meddirektør det store bomullsspinneriet i New Lanark i Skottland i samme ånd, bare med større handlingsfrihet og med en framgang som gjorde navnet hans europeisk kjent. En befolkning som etter hvert vokste til 2500 mennesker og som opprinnelig besto av høyst blandede elementer, for størstedelen sterkt demoraliserte, forvandlet han til en fullstendig mønsterkoloni, der fyll, politi, kriminaldommere, prosesser, fattigforsorg og behov for veldedighet var helt ukjente begreper. Og dette ganske enkelt ved å gi sine folk menneskeverdige vilkår og især ved å sørge for at den oppvoksende slekt fikk en omsorgsfull oppfostring. Tanken om en barnehage skyldes ham, og han satte den her for første gang ut i livet. Bare to år gamle kom barna på skolen hvor de hadde det så morsomt at det var vanskelig å få dem hjem igjen. Mens det hos konkurrentene hans ble arbeidet 13-14 timer i døgnet, ble det i New Lanark bare arbeidet 10^/2 time. Da en bomullskrise førte til fire måneders arbeidsstans, fikk de ledige arbeiderne fortsatt utbetalt full lønn. Og trass i dette hadde fabrikken mer enn fordoblet sin verdi og hele tiden gitt eierne rikelig utbytte.
Men var imidlertid ikke tilfreds med alt dette. De levevilkår han hadde skaffet arbeiderne sine, var i hans øyne ennå på langt nær menneskeverdige. "Folkene var mine slaver," sa han. De forholdsvis gode kår han hadde gitt dem, var langt fra slike at de gjorde en allsidig og rasjonell utvikling av karakteren og forstanden mulig, enn si fri utvikling av alle evner. "Og likevel produserte den arbeidende delen av disse 2500 menneskene like mye virkelig rikdom for samfunnet som en befolkning på 600 000 mennesker kunne produsere for snaut et halvt århundre siden. Jeg spurte meg selv: Hvor blir det av differansen mellom den rikdom som disse 2500 menneskene bruker opp og den som de 600 000 hadde måttet bruke?" Svaret lå klart i dagen. Den var blitt brukt til å skaffe bedriftens eiere 5% rente av anleggskapitalen og dessuten over 300000 pund sterling (6 millioner norske kroner) i utbytte. Og det som gjaldt for New Lanark, gjaldt i enda høyere grad for alle fabrikker i England. "Uten denne nye rikdommen som maskinene har skapt, ville krigene for å styrte Napoleon og opprettholde de aristokratiske samfunnsprinsipper ikke ha kunnet bli gjennomført. Og likevel var denne nye makten skapt av den arbeidende klasse" Derfor tilhørte fruktene også den. De nye veldige produktivkreftene som til nå bare hadde tjent til å berike noen enkelte og til å underkue massene, skapte etter Owens mening grunnlaget for en samfunnsmessig nydannelse og som alles felles eiendom var bestemt bare å arbeide for det felles beste.
På et slikt rent forretningsmessig grunnlag, så å si som resultatet av en forretningsmessig kalkyle, oppsto Owens kommunisme. Den beholdt alltid denne praktiske karakter. Således foreslo Owens i 1823 at man skulle avhjelpe nøden i Irland ved å opprette kommunistiske kolonier og vedla fullstendige beregninger over anleggskostnader, årlige utgifter og sannsynlige inntekter. I hans endelige framtidsplan er således den tekniske utarbeidelsen av detaljene, grunnriss, oppriss og perspektiv innbefattet, gjennomført med slik fagkunnskap at det selv fra en fagmanns standpunkt ikke kan gjøres større innvendinger mot detaljene, dersom man først har anerkjent Owens metode for samfunns-reformer.
Overgangen i retning av kommunismen var vendepunktet i Owens liv. Så lenge han bare opptrådte som filantrop, høstet han rikdom, bifall, ære og berømmelse. Han var den mest populære mann i Europa. Ikke bare hans standsfeller, men også statsmenn og fyrster lyttet bifallende til ham. Men da han trådte fram med de kommunistiske teoriene sine, vendte bladet seg. Det var framfor alt tre store hindringer som så ut til å sperre veien for ham til en reform av samfunnet: privateiendommen, religionen og den bestående ekteskapsformen. Han visste hva som ventet ham hvis han gikk til angrep på dem: Han ville bli bannlyst av den offisielle verden og miste hele sin sosiale posisjon. Men han lot seg ikke avholde fra hensynsløst å angripe dem, og det gikk som han hadde forutsett. Utstøtt av det gode selskap, tidd i hjel av pressen, ruinert på grunn av mislykte kommunistiske eksperimenter i Amerika som han ofret hele sin formue på, vendte han seg direkte til arbeiderklassen og virket enda i tretti år innenfor den. Alle sosiale bevegelser i England, alle virkelige framsteg som ble gjort til arbeidernes fordel, knytter seg til Owens navn. Etter fem års anstrengelser fikk han således i 1819 drevet gjennom den første lov om innskrenkning av kvinne-og barnearbeid i fabrikkene. Han var president for den første kongressen hvor alle Trade Unions i hele England sluttet seg sammen til en eneste stor fagorganisasjon. Som overgangsåtgjerd til en fullt ut kommunistisk ordning av samfunnet opprettet han kooperative selskaper, forbruker- og produksjonssamvirkelag, som fra dette tidspunkt iallfall har gitt det praktiske beviset for at så vel kjøpmann som fabrikant er personer som er helt sosialt overflødige. Dessuten opprettet han arbeidsbasarer, d. e. institusjoner for bytte av arbeidsprodukter ved hjelp av arbeidspapirpenger, hvis enhet var arbeidstimen. Dette var institusjoner som nødvendigvis måtte bryte sammen, men de foregrep fullstendig Proudhons byttebank som ble opprettet betydelig seinere. De skilte seg imidlertid fra denne ved at de ikke gjorde krav på å være universalmidler mot alle onder i samfunnet, men bare utgjorde et første steg på veien til en langt mer radikal omforming av samfunnet.
Utopistenes synsmåter har lenge behersket det 19. århundres sosialistiske ideer og gjør det til dels fremdeles. Til for kort tid siden var alle franske og engelske sosialister tilhengere av dem, og også den første tyske kommunismen, medregnet Weitling, var det. Sosialismen er for dem alle et uttrykk for den absolutte sannhet, fornuft og rettferd og trenger bare å bli oppdaget for å erobre verden ved sin egen kraft. Da den absolutte sannheten er uavhengig av tid, rom og menneskehetens historiske utvikling, så er det bare et slumpetreff når og hvor den blir oppdaget. Samtidig er imidlertid den absolutte sannhet, fornuft og rettferd forskjellige hos hver eneste som danner skole. Og da det særlige slag av absolutt sannhet, fornuft og rettferd hos hver enkelt igjen er betinget av hans subjektive forstand, livsvilkår, kunnskaper og åndelige skolering, så er ikke noen annen løsning mulig i denne konflikten mellom absolutte sannheter enn at de gjensidig utelukker hverandre. Resultatet av dette kunne ikke bli noe annet enn en slags eklektisk gjennomsnittssosialisme, slik som den faktisk til i dag har behersket tenkningen hos de fleste sosialistiske arbeidere i Frankrike og England, en blanding av de ymse sektstifternes minst anstøtvekkende kritiske uttalelser, økonomiske læresetninger og forestillinger om det framtidige samfunnet, et miskmask som gir plass for de mangfoldigste avskygninger og som kan brygges i hop dess lettere, jo mer de enkelte bestanddelene har fått slepet av seg sine skarpe kanter i debattens strøm, på samme måten som runde steiner i en bekk.
For å gjøre sosialismen til en vitenskap måtte den først stilles på virkelighetens grunn.
Innledning | Innhold | Toppen av siden | Kap. 2
Sist oppdatert 4.2.99