MIA > Norsk > Marx / Engels
Dette lille skriftet er opprinnelig en del av et større hele. Omkring 1875 forkynte dr. E. Dühring, privat -dosent ved universitetet i Berlin, plutselig og med brask og bram at han var blitt omvendt til sosialismen. Han la fram for det tyske publikum ikke bare en utførlig sosialistisk teori, men også en fullstendig praktisk plan for omorganiseringen av samfunnet. Selvsagt kastet han seg over forgjengerne sine. Han gjorde fram for alt Marx den æren å tømme sin vredes fulle beger ut over ham.
Dette skjedde på den tid da de to seksjonene innen det sosialistiske partiet i Tyskland eisenacherne og lassalleanerne nettopp hadde fullført sin sammenslutning og partiet dermed ikke bare hadde fått en kolossal krafttilvekst, men hva som var enda viktigere, fått evnen til å sette hele denne kraften inn mot den felles fiende. Tysklands sosialistiske parti var hurtig i ferd med å bli en makt. Men den fremste forutsetningen for at det kunne bli en makt var at den nyvunne enheten ikke ble truet, Og dr. Dühring ga seg nå åpent i kast med å danne en sekt omkring seg, kjernen til et framtidig separat parti. Det ble altså nødvendig å ta opp den stridshansken som var kastet til oss og føre kampen til ende enten vi hadde lyst til det eller ikke.
Om dette ikke var alt for vanskelig, så var det åpenbart en langvarig sak. Som det vel er kjent, er vi tyskere i besittelse av en skrekkelig tungrodd grundighet, en grundig dypsindighet eller dypsindig grundighet - hva en nå vil kalle det. Så snart en av oss legger fram noe han mener er en ny lære, skal han på død og liv føye den inn i et altomfattende system. Han må bevise at så vel logikkens første prinsipper som universets grunnleggende fra evighet av har eksistert ene og alene for til sjuende og sist å føre fram til denne nyoppdagede teorien som kronen på verket. Og dr. Dühring var i denne henseende helt etter den nasjonale oppskriften. Ikke noe mindre enn et fullstendig "Filosofiens system", ånds-, moral-, natur- og historiefilosofi, et fullstendig "System for den politiske økonomien og sosialismen" og endelig en "Kritisk historie over den politiske økonomien", tre store bind i oktav, tungvektere både av omfang og innhold, tre armékorps med argumenter som ble ført i marken mot alle tidligere filosofer og økonomer i sin alminnelighet og mot Marx i særdeleshet faktisk et forsøk på en fullstendig "omveltning av vitenskapen", det var det jeg skulle gi meg i kast med. Jeg måtte behandle alle tenkelige ting fra oppfatningen av tid og rom og like til bimetallismen; fra materiens og bevegelsens evighet til de moralske ideenes forgjengelige natur. Iallfall har min motstanders systematiske vidløftighet gitt meg høve til, i motsetning til ham, å utvikle de oppfatninger av den store mangfoldighet av emner som Marx og jeg hevdet, i en mer sammenhengende form enn det var gjort tidligere. Og det var hovedgrunnen til at jeg tok fatt på denne ellers så utakknemlige oppgave.
Mitt svar ble først offentliggjort i form av en rekke artikler i Leipzig-avisen "Vorwarts" (det sosialistiske partiets hovedorgan) og seinere i bokform "Herr Dührings omveltning av vitenskapen". Boka kom i annet opplag i 1886 i Zürich.
På oppfordring av min venn, Paul Lafargue, som nå er representant fra Lille i det franske deputertkammeret, laget jeg tre kapitler av boka til en brosjyre, som han oversatte og offentliggjorde i 1880 med tittelen: "Socialisme utopique et socialisme scientifique". På grunnlag av denne franske teksten ble det satt i gang med en polsk og en spansk utgave. I 1883 ga våre tyske venner kampskriftet ut på originalspråket. Siden er det på grunnlag av den tyske teksten offentliggjort oversettelser på italiensk, russisk, dansk, hollandsk og romansk. Regner vi denne engelske utgaven med, er dette lille skriftet altså gitt ut på ti språk. Jeg vet ikke om at noe annet sosialistisk verk er blitt oversatt til så mange språk, ikke en gang vårt "Kommunistiske manifest" fra 1848 eller "Kapitalen" av Marx. I Tyskland er det kommet ut i fire opplag på tilsammen 20.000 eksemplarer.
Tillegget "Marken"[1] ble skrevet i den hensikt å utbre visse elementære kunnskaper innen Det tyske sosialistiske parti om jordeiendommens historie og utvikling i Tyskland. Dette syntes dess mer nødvendig på en tid da dette partiet hadde fullført i rimelig omfang arbeidet med å oppta i seg arbeidsfolket i byene, og man måtte ta seg av landbruksarbeiderne og bøndene. Dette tillegget er tatt med her i oversettelsen, siden de opprinnelige formene for jordbesittelse som var felles for alle teutonske stammer, og historien om deres nedgang, er enda mindre kjent i England enn i Tyskland. Jeg har latt teksten stå som i originalen, uten å gi meg inn på den hypotese som nyss er satt fram av Maksim Kovalevskij som hevder at oppdelingen av åkerland og beitemark mellom medlemmene av mark-fellesskapet fulgte etter en form hvor jorda ble dyrket for felles regning av et patriarkalsk storfamiliefellesskap som omfattet flere generasjoner (slik som i den fremdeles eksisterende sør-slavoniske Zadruga), og at oppdelingen fant sted seinere da samfunnet var vokst og det var blitt for uhåndterlig med drift i fellesskap. Kovalevskij har sannsynligvis rett, men saken er fremdeles sub judice.[2]
De økonomiske uttrykkene som er brukt i denne boka stemmer for så vidt de er nye, overens med dem som er brukt i den engelske utgaven av Marx' "Kapitalen". Vi betegner som "vareproduksjon" den økonomiske fasen hvor gjenstandene ikke bare produseres for produsentenes eget bruk, men også for å byttes, dvs. som varer, ikke som bruksverdier. Denne fasen strekker seg fra den gang produksjonen først og fremst ble bytteproduksjon og helt til vår tid. Den når sin fulle utvikling først i den kapitalistiske produksjon, dvs. under vilkår der kapitalisten, eieren av produksjonsmidlene, beskjeftiger arbeidere mot lønn, altså folk som er blitt berøvet alle produksjonsmidler unntatt sin egen arbeidskraft, og kapitalisten stikker til seg det overskuddet som produktenes salgspris gir utover hans utlegg. Vi innleder historien om den industrielle produksjon fra mellomalderen av i tre perioder.
1. Håndverket, små håndverksmestere med noen få svenner og lærlinger, hvor hver arbeider lager tingen ferdig.
2. Manufakturen, hvor et større antall arbeidere som gruppe i et større verksted lager tingen ferdig etter arbeidsdelingens prinsipp, idet hver arbeider utfører en del av operasjonen, slik at produktet først er ferdig etter at det har gått gjennom alles hender etter tur.
3. Den moderne industrien, hvor produktet blir framstilt ved hjelp av den kraftdrevne maskinen og arbeidernes ytelse innskrenker seg til pass og korrigering av mekanismens arbeid.
Jeg er helt klar over at en stor del av det britiske publikum vil komme med innvendinger mot innholdet av denne boka. Men hvis vi på kontinentet skulle tatt det minste hensyn til de fordommer som behersker den britiske "respektabiliteten", ville det være enda verre fatt med oss enn nå. Dette skrift forsvarer det vil kaller den "historiske materialisme", og for det overveiende flertall av britiske lesere har ordet materialisme en fælt dårlig klang. "Agnostisisme" kunne enda gå an, men materialismen, - helt umulig.
Og likevel har all moderne materialisme, like fra 17. århundre, sin opprinnelse nettopp i England.
"Materialismen er Storbritannias ektefødte sønn. Allerede den britiske skolastikeren, Duns Scotus, satte fram spørsmålet om ikke materien var i stand til å tenke.
For å få i stand dette miraklet tydde han til Guds allmakt, dvs. han tvang selve teologien til å preke materialisme. Dessuten var han nominalist." Nominalismen er særlig utbredt blant engelske lærde, og er i det hele tatt det første uttrykk for materialismen.
Den engelske materialismens virkelige stamfar er Bacon. Naturfilosofien står for ham som den sanne filosofi, og fysikken basert på sanseerfaringen er den viktigste del av naturfilosofien. Anaxagoras med sine homiomerier og Demokrit med sine atomer er ofte autoriteter for ham. Etter hans lære bedrar sansene aldri, de er kilden for all viten. All vitenskap bygger på erfaringen og består i å bruke en rasjonell undersøkelsesmetode på de data som skriver seg fra sansene. Induksjon, analyse, sammenlikning, iakttakelse, eksperiment er hovedformene for en slik rasjonell metode. Av materiens iboende egenskaper er bevegelsen den første og viktigste, ikke bare som mekanisk og matematisk bevegelse, men vesentlig som materiens impuls, livsdrift, spennkraft, som "qual" - for å bruke et uttrykk av Jacob Bøhme.[3]
Hos Bacon, dens første skaper, bærer materialismen enda spiren i seg til en mangesidig utvikling. På den ene siden har den om seg en glorie av sanselig poetisk glans som likesom vil tiltrekke seg menneskets hele vesen med sitt vinnende smil. På den annen side er dens aforistisk utformede doktrine full av inkonsekvenser som er importert fra teologien. I sin videre utvikling blir materialismen ensidig. Hobbes er mannen som systematiserer den baconske materialisme. Kunnskapen basert på sansene mister sin poetiske glans, den blir matematikerens abstrakte erfaring. Geometrien utropes til vitenskapens dronning. Materialismen blir menneskehater. Hvis materialismen skal seire over sin motstander den menneskefiendtlige, blodløse spiritualisme, og det på dens eget grunnlag må den speke sitt eget kjøtt og bli asketisk. Fra å være sensuell går den over til å bli intellektuell, men dermed utfolder den også hele intellektets hensynsløse konsekvens.
Når sansene formidler alle kunnskaper til menneskene - argumenterer Hobbes med utgangspunkt i Bacon, så er våre begreper og ideer osv. ikke annet enn fantomer fra den virkelige verden som mer eller mindre er avkledd sin sanselige form. Filosofien kan bare gi disse fantomer navn. Et navn kan brukes på flere fantomer. Det kan til og med finnes navn på navn. Det ville imidlertid være en motsigelse på den ene siden å si at alle ideer har sin opprinnelse i sanseverdenen og på den andre siden å påstå at et ord skulle være mer enn et ord, nemlig at det foruten de sansbare, utelukkende individuelle vesener dessuten skulle finnes allmennvesener som er ikke-individuelle av natur. En ikke-kroppslig substans er en like så stor absurditet som et ikke-kroppslig legeme. Legeme, eksistens, substans er bare forskjellige uttrykk for en og samme virkelighet. Det går ikke an å skille mellom tanken og en materie som tenker. Den er underlaget for alle forandringer. Ordet uendelig er meningsløst, hvis det ikke betyr at vår ånd har ubegrensede utvidelsesmuligheter. Da vi bare er i stand til å fornemme og vite noe om det materielle, så kan vi ikke vite noe om Guds eksistens. Bare min egen eksistens er sikker. Enhver menneskelig vitenskap er en det gode. Mennesket er underkastet de samme lover som naturen. Makt og frihet er identiske.
Hobbes hadde systematisert Bacon, men han hadde ikke gitt noen nærmere begrunnelse for hans grunnprinsipp i kunnskapenes opprinnelse i sanseverdenen. Det er Locke som begrunner dette i "Essay on Human Understanding".
På samme måte som Hobbes gjorde ende på den baconske materialismens teistiske fordommer, brøt Collins, Dodwell, Hartley, Priestley osv. i stykker den lockske sensualismens siste teologiske skanse. Noe annet og mer enn en makelig og sjusket måte å kvitte seg med religionen er deismen ikke, i det minste ikke for faktiske materialister."[4]
Slik uttalte Marx seg om den moderne materialismes britiske opprinnelse. Og når engelskmennene i dag ikke er noe videre begeistret for den anerkjennelsen han gir deres forfedre, så kan vi bare beklage dette. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at Bacon, Hobbes og Locke var de åndelige fedre til den strålende rekken av franske materialister som trass i alle de seire tyskerne og engelskmennene vant over franskmennene til lands og til sjøs, gjorde det 18. århundre til et overveiende fransk århundre. Og det lenge før den franske revolusjonen, som avsluttet århundret på en så strålende måte, og hvis resultater vi andre, i England like meget som i Tyskland, stadig strever med å gjøre til våre egne.
Det står nå en gang ikke til å nekte. Når en dannet utlending i midten av dette århundre slo seg ned i England, så var det en ting han mest ble slått av, og det var - slik måtte han oppfatte det - den engelske "respektable" mellomklasses religiøse skinnhellighet og tåpelighet. Den gang var vi alle sammen materialister eller iallfall temmelig vidtgående fritenkere. Det var for oss ubegripelig at nesten alle dannete mennesker i England trodde på alle mulige slags mirakler, og at selv geologer som Buckland og Mantell forvrengte kjensgjerningene i sin vitenskap, for at de ikke alt for mye skulle tråkke mytene i den mosaiske skapelses-historien på tærne. Det var ikke til å forstå at man måtte gå til de udannete, til "den skitne mobben" som folk sa den gang for å finne mennesker som torde bruke sin forstand på religiøse ting, nemlig til arbeiderne, og da især til Owens sosialister.
Men siden den gang er England blitt "sivilisert". Utstillingen i 1851 var dødsklokkene som ringte over den engelske avstengtheten på sin øy. England ble mer og mer internasjonalisert, både med omsyn til mat og drikke, til skikk og bruk og sine forestillinger, og det i så høy grad at jeg stadig sterkere ønsker at visse engelske seder ville bli like alminnelige på kontinentet som andre fastlandsskikker er blitt i England. En ting er sikker: Salatoljens økte utbredelse (inntil 1851 bare kjent innen aristokratiet) ble ledsaget av en fatal utbredelse av den kontinentale skeptisismen i religiøse spørsmål. Og så langt er det kommet at agnostisismen, selv om den ikke blir ansett for like fin som den engelske statskirken, likevel hva respektabiliteten angår står på samme trinn som baptistsekten og iallfall høyere enn Frelsesarméen. Og da kan jeg ikke tenke meg annet enn at det for mange som av hele sitt hjerte beklager og forbanner dette framsteg i vantro, vil være en trøst å høre at disse nymotens tanker ikke er av utenlandsk opprinnelse, at de ikke bærer merket "made in Germany" tysk fabrikat som så mange artikler til daglig bruk, men at de tvert om er av ekte engelsk opprinnelse og at deres britiske opphavsmenn for to hundre år siden gikk et godt skritt lenger enn etterkommerne tør gjøre i dag.
For hva er agnostisisme annet enn en "skamfull"materialisme? Agnostikernes naturoppfatning er i bunn og grunn materialistisk. Hele naturens verden beherskes av lover og utelukker enhver innvirkning utenfra. Men føyer agnostikeren forsiktig til vi kan verken bevise eksistensen eller ikke-eksistensen av noe høyeste vesen utenfor den verden vi kjenner. Dette forbehold kunne gjelde på den tiden da Laplace på Napoleons spørsmål om hvorfor skaperen ikke en gang ble nevnt i den store astronomens verk "Mécanique céleste", ga det stolte svaret: "Je n'avais pas besoin de cette hypothése" (Jeg behøvde ikke denne hypotesen). Men i dag er det i vårt tankebilde av verdensaltet i dets utvikling absolutt ingen plass verken for en skaper eller en hersker. Og om man ville anta at det fantes et høyeste vesen utenfor hele den eksisterende verden, så ville det være en motsigelse i ord og dessuten, så vidt jeg kan skjønne, en grunnløs fornærmelse av religiøse folks følelser.
Likeledes innrømmer vår agnostiker at all vår viten beror på de meddelelser vi mottar gjennom våre sanser. Men tilføyer han hvorledes kan vi vite om våre sanser gir oss riktige bilder av de ting vi fornemmer gjennom dem? Og videre forteller han oss: når han snakker om ting eller deres egenskaper, så mener han i virkeligheten ikke selve disse tingene eller deres egenskaper, som han ikke kan vite noe sikkert om, men bare de inntrykk de har gjort på hans sanser. Dette er riktignok en måte å oppfatte tingene på som en vanskelig kan motbevise bare ved hjelp av argumentasjon. Men før menneskene argumenterte, handlet de. "I begynnelsen var handlingen". Og menneskenes virksomhet hadde allerede løst problemet lenge før den menneskelige snusfornuft hadde oppfunnet det. "The proof of the pudding is in the eating". (Puddingen bedømmes ved å spises.) I og med at vi anvender disse ting til eget bruk i samsvar med de egenskaper vi konstaterer ved dem, så underkaster vi våre sanseiakttakelser en ufeilbar prøve for å undersøke om disse iakttagelser er riktige eller feilaktige. Hvis de ikke hadde vært riktige, kan heller ikke vår bedømmelse om hvordan en slik ting kan brukes, være riktig, og vårt forsøk på å bruke tingen må slå feil. Hvis vi derimot oppnår vår hensikt, hvis vi finner at tingen svarer til vår forestilling om den, at det går an å bruke den med det formål vi gjorde, så er det et positivt bevis for at våre iakttakelser om tingen og dens egenskaper innen disse grenser er i samsvar med virkeligheten utenfor oss. Viser det seg derimot at vi har gjort et feilgrep, vil det som regel ikke vare lenge før vi finner årsaken: Vi finner at den iakttakelsen som lå til grunn for vårt forsøk, enten i seg selv var ufullstendig og overfladisk eller at den var sammenfiltret med resultatene av andre iakttakelser på en måte som ikke kunne utbedres av dem med andre ord feilaktige slutninger.
Så lenge vi bestreber oss på å utvikle og bruke våre sanser på den rette måten og holder vår handlemåte innen de grenser som blir trukket ved riktige gjorte og anvendte iakttakelser, så lenge vil vi finne at resultatene av våre handlinger beviser at våre iakttakelser er i samsvar med de iakttatte tings virkelige natur. Ikke i ett eneste tilfelle er vi så vidt bekjent til den dag i dag blitt tvunget til å trekke den slutningen at våre sanseinntrykk, så sant de kontrolleres vitenskapelig, i vår hjerne framkaller forestillinger om den ytre verden, som etter sin natur er i strid med virkeligheten, eller at det eksisterer en iboende uoverensstemmelse mellom den ytre verden og våre sanseinntrykk av den.
Men så kommer den ny-kantianske agnostikeren og sier: "Ja, vi kan muligens iaktta egenskaper ved en ting riktig. Men vi kan ikke oppfatte selve tingen ved hjelp av noen som helst sanseinntrykk eller en tankeprosess. "Das Ding an sich" (tingen i seg selv) befinner seg utenfor grensen for vår kunnskap. På dette svarte Hegel allerede for lenge siden: Når dere kjenner alle egenskaper en ting har, så kjenner dere også selve tingen. Det står da ikke noe annet igjen enn den kjensgjerningen at vedkommende ting eksisterer utenfor oss, og så snart deres sanser har meddelt dere denne kjensgjerningen, har dere oppfattet den siste rest av denne ting, Kants berømte "Ding an sich" (tingen i seg selv), som det skulle være umulig å lære å kjenne. I dag kan vi føye til denne uttalelsen at vårt kjennskap til naturens foreteelser på Kants tid var så pass bruddstykkevis, at en bak alle ting en kjente så lite til kunne formode en særskilt hemmelighetsfull ting-i-seg-selv. Men siden den tid er disse ubegripelige tingene, en etter en, ved vitenskapens kjempeframsteg blitt dratt fram, analysert og til og med reprodusert. Og når vi kan lage en ting, kan vi visselig ikke påstå at vi ikke er i stand til å oppfatte den. For kjemien i første halvpart av vårt århundre var de organiske substanser slike mystiske ting. Nå lærer vi å bygge dem opp, den ene etter den andre, av de kjemiske elementene og uten å ta organiske prosesser til hjelp. Den moderne kjemien erklærer: Så snart den kjemiske sammensetningen av et hvilket som helst legeme er kjent, så kan dette legeme bygges opp av elementene. I dag er det langt fra at vi kjenner sammensetningen av de høyeste organiske substanser, nemlig de såkalte eggehvitestoffer. Men det er absolutt ingen grunn til å anta at vi ikke om enn først om århundrer kan skaffe oss denne kunnskap og da kan framstille kunstig eggehvite. Når vi er kommet så langt, kan vi samtidig produsere organisk liv; for liv, fra de laveste til de høyeste former, er ingenting annet enn eggehvitestoffenes normale eksistensform.
Men når vår agnostiker først har tatt disse formelle forbehold, så taler og handler han helt og holdent som den hardkokte materialisten han i grunnen er. Han kan f.. eks. si: Så vidt vi vet, kan materie og bevegelse eller - som vi sier i dag - energi, verken skapes eller ødelegges, men vi har ingen bevis for at begge deler ikke er blitt skapt på et eller annet tidspunkt. Men hvis dere forsøker ved passende høve å bruke denne antakelse mot ham selv, vil han straks avvise dere og be dere tie. Selv om han rent abstrakt innrømmer spiritualismens mulighet, så vil han ikke ha noe med den å gjøre konkret. Han vil si: Så vidt vi vet og kan vite, fins det ingen skaper av eller hersker over verdensaltet. Så langt det beror på oss, kan materie og energi verken skapes eller ødelegges. For oss er tenkning en form for energi, en funksjon av hjernen. Alt det vi vet, går ut på at den materielle verden blir styrt etter ufravikelige lover osv. osv. Så lenge han altså er vitenskapsmann, i det monn han vet noe, er han materialist. Kommer han utenfor sin vitenskap, på områder hvor han ikke er hjemme, oversetter han sin uvitenhet til gresk og kaller den agnostisisme.
En ting syns iallfall sikkert: selv om jeg var agnostiker, ville jeg ikke kunne betegne den historieoppfatning som er skissert i dette skrift, som "historisk agnostisisme". Religiøse folk ville le av meg, og agnostikerne ville opprørt spørre meg om jeg gjorde narr av dem. Og jeg håper altså at heller ikke den britiske "respektabiliteten", som vi ville kalle for "besteborgerlighet", vil bli altfor forferdet, når jeg på engelsk -akkurat som på mange andre språk - bruker "historisk materialisme" for å betegne den oppfatningen av verdenshistoriens forløp som ser den ytterste årsaken og den veldige drivkraften i alle viktige historiske hendelser i samfunnets økonomiske utvikling, i forandringene av produksjons- og byttemåten, i den derav følgende spaltningen av samfunnet i forskjellige klasser og i disse klassers kamp mot hverandre.
Kanskje vil man lettere tillate meg dette, når jeg påviser at den historiske materialismen til og med kan være nyttig for den britiske respektabilitet. Jeg har alt pekt på den kjensgjerning at en hvilken som helst dannet utlending som slo seg ned i England for en førti-femti år siden, ble ille berørt av det som for ham måtte se ut som religiøst hykleri og sløvhet hos den engelske "respektable" mellomklassen. Jeg skal nå påvise at denne tids respektable engelske mellomklasse likevel ikke var fullt så tåpelig som den intelligente utlendingen syntes. Det fins en forklaring på dens religiøse holdninger.
Da Europa forlot mellomalderen, var det oppad-strebende borgerskapet i byene det revolusjonære element. Det hadde tilkjempet seg en anerkjent stilling innenfor mellomalderens føydalforfatning, men den var allerede blitt for trang for dets ekspansjonskraft. For borgerskapets bursjoasiets frie utvikling passet ikke føydalsystemet - føydalsystemet måtte falle.
Men det store internasjonale sentrum for føydalsystemet var den romersk-katolske kirken. Den samlet hele det føydale Vest-Europa - tross alle innbyrdes kriger - til et stort politisk hele som sto i motsetning både til den gresk-ortodokse og til den muhammedanske verden. Den omgå føydalforfatningen med en helgenglorie av guddommelig velsignelse. Den hadde opprettet sitt eget hierarki etter føydalt mønster, og endelig var den selv den største av alle føydalherrer, for minst tredjedelen av hele den katolske verdens grunneiendom tilhørte den. Før man kunne gå til angrep mot den verdslige føydalismen i hvert enkelt land og i detalj måtte man ødelegge dens hellige sentralorganisasjon.
Men samtidig med at borgerskapet gikk fram, fikk også vitenskapen et veldig oppsving. Det kom nytt liv i studiet av astronomi, mekanikk, fysikk, anatomi, fysiologi. Og for å kunne utvikle sin industrielle produksjon, trengte borgerskapet en vitenskap som undersøkte naturlegemenes egenskaper og naturkreftenes virkemåte. Inntil da hadde vitenskapen imidlertid bare vært kirkens underdanige tjenestepike, som ikke hadde fått lov til å overskride de grenser troen satte, kort sagt, den hadde vært alt annet enn vitenskap. Nå gjorde vitenskapen opprør mot kirken. Borgerskapet måtte ha vitenskapen og måtte derfor være med på opprøret.
Jeg har her bare berørt to områder, hvor det oppadstrebende borgerskap måtte komme i konflikt med den etablerte religion. Men det er tilstrekkelig for å vise for det første at nettopp borgerskapet var den klassen som var mest direkte interessert i kampen mot den katolske kirkes maktstilling, for det annet at enhver kamp mot føydalismen på den tiden måtte kle seg i religiøse former og i første rekke måtte være rettet mot kirken. Men selv om det var universitetene og kjøpmennene i byene som stemte opp stridsropet, så måtte det nødvendigvis finne sterk gjenklang hos massene av befolkningen på landet, hos bøndene, som over alt kjempet en hard kamp mot sine geistlige og verdslige føydalherrer, en kamp rett og slett for selve eksistensen.
Det europeiske borgerskapets lange kamp mot føydalismen nådde sitt høydepunkt i tre store avgjørende slag.
Det første var det vi kaller reformasjonen i Tyskland. Svaret på Luthers oppfordring til reisning mot kirken var to politiske opprør: Først reiste lavadelen seg i 1523 under ledelse av Fram v. Sickingen, i 1525 kom så den store bondekrigen. Begge ble slått ned, især på grunn av ubesluttsomhet hos den mest interesserte parten, byborgerskapet. Årsakene til denne ubesluttsomheten kan vi ikke komme nærmere inn på her. Fra det øyeblikket utartet kampen til krangel mellom de enkelte fyrstene og den keiserlige sentralmakten, og resultatet var at Tyskland for et tidsrom av to hundre år ble strøket av listen over politisk virksomme nasjoner i Europa. Den lutherske reformasjonen resulterte riktignok i en ny religion, og det nettopp en religion som det absolutte monarkiet hadde bruk for. De nordøst-tyske bøndene var ikke før gått over til Luthers religion, før de ble degradert fra frie menn til livegne.
Men der Luther sviktet, seiret Calvin. Hans troslære passet for de dristigste blant datidens borgere. Hans predestinasjonslære var det religiøse uttrykk for den kjensgjerning at i forretningsverdenens konkurranse er hell og uhell ikke avhengig av den enkeltes virksomhet eller dyktighet, men av forhold som er uavhengige av ham. "Således er ikke vår vilje eller handling avgjørende, men barmhjertigheten" hos ukjente overlegne økonomiske krefter. Og dette var særlig sant i en tid da det gikk for seg en økonomisk omveltning, da alle gamle handelsveier og handelssentre ble fortrengt av nye, da Amerika og India ble åpnet for verden, og da selv de gamle ærverdige økonomiske trosartiklene -gull- og sølvverdien - vaklet og brøt sammen. Dessuten var Calvins kirkeforfatning tvers igjennom demokratisk og republikansk. Men når Guds rike var republikansk, - kunne da denne verdens riker vedbli å la seg styre av konger, biskoper og føydalherrer? Mens den tyske lutherske kirken ble et føyelig redskap i hendene på de tyske småfyrstene, grunnla calvinismen en republikk i Holland og sterke republikanske partier i England og først og fremst i Skottland.
I calvinismen fant borgerskapets andre store reisning en fullt ferdig kampteori. Denne reisning gikk for seg i England. Byborgerne begynte den, og de mellomstore bøndene (yeomanry) i landdistriktene førte den fram til seier. Det er ganske merkelig: i alle de tre store borgerlige reisningene er det bøndene som leverer soldatene i kampen, og bøndene er nettopp den klassen som etter vunnen seier blir sikrest ruinert av de økonomiske følgene av seieren. Hundre år etter Cromwell var Englands yeomanry praktisk talt forsvunnet. Men i hvert fall hadde det ikke vært for yeomanry og byens plebeiiske elementer ville aldri kampen bli ført fram til endelig avgjørelse av borgerskapet alene, og Karl I ville ikke endt på skafottet. For at borgerskapet kunne høste iallfall de frukter av seieren som den gang var modne, var det nødvendig å føre revolusjonen langt ut over målet, akkurat som i Frankrike i 1793 og i Tyskland i 1848. Det ser ut som dette er en utviklingslov i det borgerlige samfunnet.
Etter dette overmål av revolusjonær virksomhet fulgte den uunngåelige reaksjonen som i sin tur skjøt langt over det mål hvor den kunne holde seg. Etter en rekke svingninger ble det endelig funnet et nytt tyngdepunkt, og det tjente som utgangspunkt for den videre utviklingen. Den strålende perioden i engelsk historie som besteborgeren kaller "det store opprøret", og de kamper som fulgte etterpå, fikk sin avslutning i den forholdsvis ubetydelige hendelsen i 1689, som den liberale historieskrivningen kaller "den ærefulle revolusjonen".
Det nye utgangspunktet var et kompromiss mellom det oppadstrebende borgerskapet og de tidligere føydale grunneiere. Skjønt disse siste den gang akkurat som i dag ble betegnet som aristokratiet, var de forlengst i ferd med å bli det som Ludvig Filip langt seinere ble i Frankrike: nasjonens første borgere. Til alt hell for England hadde de gamle føydalherrene slått hverandre i hjel i Rosekrigene. Deres etterfølgere kom, - selv om de stort sett var ætlinger av de samme gamle familier, likevel fra så fjerne sidelinjer at de utgjorde en helt ny stand. Deres vaner og holdninger var langt mer borgerlige enn føydale. De var helt klar over pengenes verdi og gikk straks i gang med å høyne grunnavgiftene sine, idet hundrevis av små forpaktere ble jagd bort og måtte vike plassen for sauer. Henrik VIII skapte massevis av nye borgerlige godseiere ved å gi bort kirkegodsene eller selge dem for en slikk og ingenting. Den samme virkning hadde den omfattende konfiskasjonen av storgodser, som fortsatte uavbrutt helt til slutten av 17. århundre, og disse godsene ble så overlatt til mer eller mindre utpregede oppkomlinger. Derfor hadde det engelske "aristokratiet" etter Henrik VIII's tid ikke bare unnlatt å sette seg imot utviklingen av den industrielle produksjonen, men tvert imot forsøkt å dra nytte av den. Og likeså var stadig en del av de store grunneierne av politiske og økonomiske grunner villige til å samarbeide med lederne for det finansielle og industrielle borgerskapet. På den måten kom altså kompromisset av 1689 i stand uten vansker. De politiske seierstroféene -embetene, sinekyrene, de store gasjene - forble i hendene på de store landadelsfamiliene, på den betingelsen at de i tilstrekkelig grad ivaretok den finansielle, produserende og handlende mellomklassens økonomiske interesser. Og disse økonomiske interessene var alt den gang mektige nok. De avgjorde til sjuende og sist hele nasjonens politikk. En kunne nok være usams om detaljene, men det aristokratiske oligarkiet var helt klar over hvor uløselig deres egen økonomiske trivsel var knyttet til det industrielle og merkantile borgerskapet.
Fra denne tid var borgerskapet en ydmyk, men anerkjent del av de herskende klassene i England. Sammen med disse hadde borgerskapet en felles interesse av å holde det store arbeidende folket nede. Kjøpmannen eller fabrikanten sto som husbond for sine funksjonærer, sine arbeidere og tjenestefolk, eller - som man sa i England inntil for kort tid siden - han var deres "naturlige foresatte". Han var interessert i å presse så mye og så godt arbeid ut av dem som mulig. For å oppnå dette måtte han oppdra dem til en tilsvarende lydighet. Han var selv religiøs, hans religion hadde skaffet ham den fanen han hadde kjempet under mot konge og godseiere. Det varte ikke lenge før han også oppdaget de muligheter denne religionen ga ham til å bearbeide sinnene hos sine naturlige underordnede og gjøre dem lydige mot den husbonden Gud i sin uransakelige visdom hadde gitt dem. Kort sagt: det engelske borgerskapet var nå med på å holde nede "de lavere stendene", det store arbeidende folket, og et av de midler som ble brukt, var religionens innflytelse.
Men det kom enda en omstendighet til som styrket borgerskapets religiøse holdninger, nemlig den kjensgjerning at materialismen dukket opp i England. Denne nye gudløse læren var ikke bare til største forargelse for den fromme mellomstanden, den ga seg til og med ut for å være en filosofi som bare passet for vitenskapsmenn og dannete verdensmenn, i motsetning til religionen som var bra nok for den store udannete massen, borgerskapet iberegnet. Med Hobbes trådte den fram på scenen som forsvarer for det kongelige eneveldet og oppfordret det absolutte monarkiet til å holde folket nede, dette "puer robustus sed mali-tiosus". Også Hobbes etterfølgere, Bolingbroke, Shaftesbury osv., så i materialismens nye deistiske form en aristokratisk esoterisk lære, som borgerskapet hatet, ikke bare på grunn av dens religiøse kjetteri, men også på grunn av dens anti-borgerlige politiske tilknytning. I samsvar med dette og i motsetning til aristokratiets materialisme og deisme utgjorde jo også nettopp de protestantiske sektene den framstegsvennlige mellomklassens hovedstridskrefter, disse samme sektene som heiste fanen og skaffet soldatene til kampen mot Stuartene, og som den dag i dag danner ryggraden i det "store liberale parti".
I mellomtiden spredte materialismen seg fra England til Frankrike, hvor den gikk sammen med en annen materialistisk filosofskole, som var gått fram av cartesianismen. Også i Frankrike var den til å begynne med en utelukkende aristokratisk filosofi, men snart kom dens revolusjonære karakter til syne. De franske materialistene nøyde seg ikke med å kritisere bare slikt som gjaldt religiøs tro. De kritiserte hver eneste vitenskapelig tradisjon og alle datidens politiske institusjoner. For å påvise at deres teori kunne brukes på alle områder, valgte de den korteste veien: de brukte sin teori dristig på alle kunnskapsområder i det kjempeverk de fikk navn etter, i "Encyklopedien". På denne måten ble materialismen i den ene eller andre formen som klar materialisme eller som deisme livssynet for hele den dannete franske ungdommen, og det i en slik grad at den læren som engelske rojalister hadde satt inn i verden, under den store revolusjonen ga de franske republikanerne og terroristene den teoretiske fanen og leverte teksten til "Menneskerettighetenes erklæring".
Den store franske revolusjonen var borgerskapets tredje reisning, men den første som helt hadde kastet den religiøse masken og som helt åpenlyst ble utkjempet på politisk grunn. Men den var også den første som virkelig ble ført helt fram, like til den ene parten, aristokratiet, var tilintetgjort og den andre borgerskapet hadde seiret fullstendig. I England korn den ubrutte kontinuiteten mellom de før-revolusjonsere og etter-revolusjonære institusjonene og kompromisset mellom de store grunneierne og kapitalistene til uttrykk i kontinuiteten i de juridiske presedensfallene og i den respektfulle opprettholdelsen av de føydale rettsfor-mene. I Frankrike brøt revolusjonen helt og holdent med fortidens tradisjoner, den sopte bort de siste restene av føydalismen og skapte i Code civile en mesterlig tillemping av den gamle romerretten på moderne kapitalistiske forhold, dette nesten fullkomne uttrykket for juridiske forhold som resultat av det økonomiske utviklingsstadtum som Marx kaller "vareproduksjonen". Så mesterlig, at denne revolusjonære franske lovboken den dag i dag i alle land England ikke unntatt tjener som mønster ved reformer av eiendomsretten. Men i denne forbindelse er det en ting vi ikke skal glemme: Når den engelske retten fortsetter med å uttrykke det kapitalistiske samfunns økonomiske forhold på et barbarisk føydalspråk, like lite i samsvar med den saken som skal uttrykkes som den engelske ortografien er i samsvar med den engelske uttalen "vous écrivez Londres et vous prononcez Constantin-opie" (dere skriver London og uttaler Konstantinopel) har en franskmann sagt så er denne samme engelske retten likevel den eneste som uforfalsket har bevart og overført til Amerika og koloniene den beste delen av den personlige friheten, den lokale selvforvaltningen og garantien mot innblanding unntatt domstolenes, kort sagt de gammelgermanske friheter som på kontinentet er gått tapt under det absolutte monarkiet og hittil ikke noe sted er blitt erobret fullstendig tilbake.
Men tilbake til vårt britiske borgerskap. Den franske revolusjonen ga det et glimrende høve til ved hjelp av monarkiene på kontinentet å ødelegge den franske sjøhandelen, å erobre franske kolonier og å undertrykke de siste franske kravene på medherredømme til sjøs. Dette var den ene årsaken til dets motstand mot den franske revolusjonen. En annen var den at det engelske borgerskapet ikke likte de metoder som ble brukt under denne revolusjonen. Ikke bare den "avskyelige" terrorismen, men også forsøket på å gjennomføre borgerveldet til siste konsekvens. Hva i all verden skulle den britiske borgeren gjøre uten sitt aristokrati, som lærte ham god tone (den var også deretter) og oppfant motene for ham, som leverte offiserene til arméen, denne arméen som opprettholdt ro og orden hjemme, og til flåten, denne flåten som erobret nye kolonier og nye markeder? Riktignok fantes det et framstegsvennlig mindretall i borgerskapet, folk hvis interesser ikke i tilstrekkelig grad ble ivaretatt ved kompromisset. Dette mindretallet, som besto av den lavere mellomklassen, sympatiserte med revolusjonen, men det hadde ingen innflytelse i parlamentet.
Jo mer materialismen således ble den franske revolusjons trosbekjennelse, desto selgere holdt den gudfryktige engelske borgeren fast ved sin religion. Hadde kanskje ikke redselsveldet i Paris vist hvor det fører hen når folket mister religionen? Jo sterkere materialismen spredte seg fra Frankrike til nabolandene og ble forsterket av beslektede teoretiske strømninger, særlig den tyske filosofien, jo mer materialisme og fritenkeri på kontinentet faktisk ble til nødvendige kvalifikasjoner for et dannet menneske, desto seigere holdt den engelske mellomklassen fast ved sine mangfoldige religiøse trosbekjennelser. Selv om de kunne avvike temmelig mye fra hverandre, så var de alle sammen avgjort religiøse, kristelige trosbekjennelser.
Mens revolusjonen sikret borgerskapets politiske triumf i Frankrike, innledet Watt, Arkwright, Cartwright og andre en industriell revolusjon i England, som helt og holdent forskjøv tyngdepunktet for den økonomiske makten. Borgerskapets rikdom vokste nå uendelig mye fortere enn jordaristokratiets. Innen selve borgerskapet trådte finansaristokratiet, bankfolkene osv. mer og mer i bakgrunnen i forhold til fabrikantene. Kompromisset av 1689 var ikke lenger i samsvar med de interesserte parters innbyrdes stilling, selv etter de forandringer som litt om senn hadde gått for seg til fordel for borgerskapet. Disse parters karakter var også undergått en forandring: borgerskapet i 1830 var noe helt annet enn borgerskapet i forrige århundre. Den politiske makten som aristokratiet ennå hadde i behold og som den brukte mot kravene fra det nye industrielle borgerskapet, var ikke lenger i samsvar med de nye økonomiske interessene. En ny kamp mot aristokratiet ble nødvendig. Den kunne bare slutte med en seier for den nye økonomiske makten. Under inntrykket av den franske revolusjonen i 1830 ble først reformakten drevet igjennom trass i all motstand. Denne ga borgerskapet en anerkjent og mektig stilling i parlamentet. Så fulgte opphevelsen av kornlovene, som en gang for alle sikret borgerskapet og særlig den mest aktive delen av det, fabrikantene, en dominerende stilling i forhold til jordaristokratiet. Dette var borgerskapets største seier, men også den siste det vant utelukkende i sin egen interesse. Alle sine seinere triumfer måtte det dele med en ny sosial makt, som til å begynne med var dets forbundsfelle, men snart ble dens rival.
Den industrielle revolusjonen hadde skapt en klasse av store industrikapitalister, men også en langt tallrikere klasse av fabrikkarbeidere. Denne klassen vokste stadig, alt etter som den industrielle revolusjonen bredte seg fra den ene industrigrenen til den andre. Men med den tallmessige veksten fulgte også klassens makt, og den viste seg allerede i 1824; da arbeiderklassen tvang et motstrebende parlament til å oppheve lovene mot foreningsfriheten. Under reformagitasjonen utgjorde arbeiderne reformpartiets radikale fløy. Da parlamentsforordningen av 1832 utelukket dem fra stemmeretten, sammenfattet de kravene sine i Folke-frihetsbrevet (Péople's Charter) og konstituerte seg som det uavhengige Chartistparti i motsetning til det store borgerlige partiet mot korntollen. Chartistpartiet var det første arbeiderpartiet i moderne tid.
Så kom revolusjonen på kontinentet i februar og mars 1848, hvor arbeiderne spilte en så betydelig rolle, og hvor de iallfall i Paris trådte fram med krav som absolutt ikke kunne godtas av det kapitalistiske samfunnet. Deretter fulgte en alminnelig reaksjon. Først kom chartistenes nederlag den 10. april 1848, så ble arbeiderreisningen i Paris slått ned i juni samme år, så fulgte de sørgelige hendingene i Italia, Ungarn, Sør-Tyskland i 1849, og endelig kom Ludvig Bonapartes seier over Paris den 2. desember 1851. Således var, iallfall for en tid, arbeiderkravenes spøkelse jagd bort, men hvor meget hadde det ikke kostet! Hadde den britiske borgeren allerede fra før av vært overbevist om nødvendigheten av å holde de religiøse stemninger levende i folkets brede lag, så måtte han nå desto mer tvingende føle denne nødvendigheten etter alle disse erfaringene. Og uten å bry seg det minste om sine kollegers hånlatter på kontinentet, fortsatte han år etter år å bruke tusener og titusener for å evangelisere de lavere klassene. Han var ikke nøyd med sitt eget religiøse maskineri, men vendte seg til "Bror Jonathan", den tids største organisator når det gjaldt religion som forretning og han importerte revivalismen, Moody og Sankey osv. Til slutt tok han til og med imot Frelsesarmeens farlige hjelp, denne organisasjon som blåser nytt liv i urkristendommens propagandamidler, som vender seg til de fattige som til Guds utvalgte, som på sin religiøse måte kjemper mot kapitalismen og dermed framelsker et element av urkristen klassekamp, som en vakker dag kan bli skjebnesvanger for de rike som i dag betaler for den med klingende mynt.
Det ser ut til å være en lov for den historiske utvikling at borgerskapet ikke i noe europeisk land i alle fall ikke for noe lengre tidsrom kan sitte med den politiske makten på den samme absolutte måten som føydalaristokratiet opprettholdt den i mellomalderen. Selv i Frankrike, hvor føydalismen ble utryddet så fullstendig, har borgerskapet som samlet klasse bare hatt fullt regjeringsherredømme under ganske korte perioder. Under Ludvig Filip, 1830-1848, var det bare en liten del av borgerskapet som hadde makten, mens den langt større delen var utelukket fra stemmeretten gjennom den høye inntektsgrensen. Under den andre republikken, 1848-51, hersket hele borgerskapet, men bare i tre år. Dets uduelighet jevnet veien for det andre keiserdømmet. Først nå, under den tredje republikk, har borgerskapet som helhet styrt i vel tjue år, men alt nå utvikler det tydelige tegn på forfall. Et varig borgervelde har hittil bare vært mulig i land som Amerika, hvor det aldri har eksistert noen føydalisme, og hvor samfunnet helt fra først av ble bygd opp på et borgerlig grunnlag. Og til og med i Amerika og Frankrike står borgerskapets etterfølgere, arbeiderne, allerede utenfor døren og banker kraftig på.
I England har borgerskapet aldri hatt uinnskrenket makt. Selv etter seieren i 1832 beholdt aristokratiet nesten alle høye regjeringsembeter. Den tøyeligheten som den rike mellomklassen la for dagen ved å finne seg i dette, forble en gåte for meg, inntil en vakker dag den store liberale fabrikanten, herr W. A. Forster, i en tale tryglet ungdommen i Bradford om for sin egen velferds skyld å lære fransk. I den forbindelsen fortalte han hvordan han hadde følt seg dum som en sau, da han som nyutnevnt minister plutselig ble ført inn' i kretser hvor fransk var nesten like nødvendig som engelsk. Og faktisk var datidens engelske borgerskap i gjennomsnitt helt udannete oppkomlinger som enten de ville eller ikke ble nødt til å overlate alle høyere regjeringsposter til aristokratene, fordi det her ble krevd andre kvalifikasjoner enn å sitte på sin øy med sin sneversynthet og snobbethet, krydret med sluhet i forretninger.[5]
Selv i dag viser de endeløse avisdiskusjonene om "middle-class education" (mellomklasse-utdannelse), at den engelske mellomklassen fremdeles ikke anser seg selv verdig til å få den beste oppdragelsen, og ser seg om etter noe mer beskjedent. Også etter opphevelsen av kornlovene så det altså ut til å være noe selvfølgelig at de menn som hadde vunnet seieren, slike som Cobden. Bright, Forster osv. fremdeles skulle være utelukket fra enhver deltakelse i den offisielle regjeringen, inntil endelig, ca. 20 år seinere, en ny reformakt åpnet departementsdørene for dem. Den dag i dag er det engelske borgerskapet så gjennomsyret av følelsen av egen sosial mindreverdighet at det på egen og folkets bekostning føder på en kaste av elegante dagdrivere, som ved alle gallatilstelninger har som oppgave på en verdig måte å representere nasjonen. Selv føler borgerskapet seg meget smigret når en eller annen borger blir funnet verdig til å bli tatt opp i denne eksklusive og privilegerte standen, som borgerskapet til sjuende og sist selv har skapt.
Således hadde den industrielle og merkantile mellomklassen ikke greid fullstendig å fordrive landaristokratiet fra den politiske makten, da den nye konkurrenten, arbeiderklassen, trådte fram på skueplassen. Reaksjonen etter chartistbevegelsen og etter revolusjonene på kontinentet, videre den veldige utvidelsen av den engelske industrien i årene 1842-66 (som i alminnelighet frihandelen alene får æren for, men som så langt mer skyldes den kolossale utviklingen av jernbanene, havdamperne og kommunikasjonene i sin alminnelighet) hadde igjen brakt arbeiderne i avhengighetsforhold til de liberale, hvor de nå som i den før-chartistiske tiden dannet den radikale fløyen. Litt om senn ble arbeidernes krav om stemmerett ikke til å komme forbi. Mens ennå whigs, de liberale lederne, holdt seg redde tilbake, la Disraeli for dagen sin overlegenhet. Han utnyttet det heldige tidspunktet for tories, idet han innførte "household"-stemmeretten i valgdistriktene i byene og knyttet dette til en omfordeling av setene i parlamentet. Deretter fulgte snart hemmelig valg (the ballot); så, i 1884, utvidelsen av household-stemmeretten til alle valgdistriktene i grevskapene og en ny fordeling av mandatene som i det minste til en viss grad betydde en utjevning mellom valgkretsene. På grunn av alt dette økte arbeiderklassens makt ved valgene så sterkt at den nå utgjør flertallet av velgerne i 150 til 200 valgkretser. Men det fins ingen bedre skole når det gjelder å skape respekt for tradisjonen enn det parlamentariske systemet. Mens mellomklassen med andakt og ærefrykt betrakter denne gruppen som Lord John Manners spøkefullt kaller "vår gamle adel", så massen av arbeiderne den gangen med respekt og ærefrykt på datidens såkalte "bedre klasse", borgerskapet. Og faktisk var den britiske arbeideren for femten år siden en mønsterarbeider, hvis respektfulle hensynstaken til arbeidsgiverens stilling og hvis beskjedenhet når det gjaldt å sette fram sine egne krav, var plaster på de sårene våre tyske katetersosialister fikk på grunn av de uhelbredelige kommunistiske og revolusjonære tendenser hos sine egne, tyske arbeidere.
Men de engelske borgerne var flinke forretningsmenn og så lenger enn de tyske professorene. Meget motvillige hadde de delt makten med arbeiderne. Under chartisttiden hadde de lært, hva denne "puer robustus sed malitiosus", folket, var i stand til. Siden den tiden var det blitt tvunget til å opphøye til lov storparten av Folkefrihetsbrevet, som hadde fått lovs kraft. Mer enn noen sinne gjaldt det nå om å holde folket i tømme ved hjelp av moralske midler. Men det første og viktigste moralske midlet som er best egnet til å virke på massene, er og blir religionen. Her er forklaringen på prestemajoriteten i skolemyndighetene, på borgerskapets stadig økende selvbeskatning til fordel for alle slags religiøse nyheter, fra ritualismen til Frelsesarméen.
Og nå kom den britiske respektable besteborgers triumf over den kontinentale borgers fritenkeri og religiøse indifferens. Frankrikes og Tysklands arbeidere var blitt opprørske. De var helt gjennomsyret av sosialisme og tok det derfor av gode grunner slett ikke så nøye med midlenes lovlighet når det gjaldt å erobre makten. Denne "puer robustus" var her virkelig for hver dag blitt mer "malitiosus". Hva annet kunne den franske og tyske borger gjøre enn stilltiende å la fri-tenkeriet sitt fare, akkurat som en freidig guttunge kaster sigaren når sjøsyken stadig sterkere får tak i ham, - den samme sigaren han var så stolt av, da han gikk ombord. Den ene etter den andre av dem som tidligere lo hånlig, lot nå som om de var fromme, de snakket respektfullt om kirken, dens dogmer og ritual, og var selv med på disse i den utstrekning det var påkrevd. Franske borgere lot være å spise kjøtt om fredagen, og tyske borgere satt i sine kirkebenker og svettet seg gjennom endeløse protestantiske prekener. De var kommet opp i uføret med sin materialisme. "Religionen må bevares for folket", det var det siste og eneste midlet til å frelse samfunnet fra fullstendig undergang. Uheldigvis for seg selv oppdaget de dette først etter at de på forhånd hadde gjort alt som gjøres kunne for å ødelegge religionen for alle tider. Og så kom øyeblikket da den britiske borgeren kunne håne dem og rope: "I dårer, det kunne jeg ha sagt dere allerede for to hundre år siden."
Men likevel er jeg redd for at verken det britiske borgerskapets innette religiøsitet eller det kontinentale borgerskapets post festum-omvendelse vil kunne demme opp for den stigende proletariske floden. Tradisjonen er en mektig hemmende kraft, den er treghetskraften i historien. Men den er bare passiv, og derfor vil den bli brutt ned. Ikke engang religionen er i lengden i stand til varig å verne det kapitalistiske samfunnet. Siden våre juridiske, filosofiske og religiøse forestillinger er nærmere eller fjernere resultater av de herskende økonomiske forhold i et gitt samfunn, så kan disse forestillingene ikke i lengden holdes oppe etter at de økonomiske forhold har undergått grunnleggende forandringer. Enten må vi tro på en overnaturlig åpenbaring, eller også må vi innrømme at ingen religiøse prekener er i stand til å bevare et samfunn som er i ferd med å bryte sammen.
Og faktisk har også i England arbeiderne igjen begynt å røre på seg. Uten tvil er de hemmet av alle mulige tradisjoner. Borgerlige tradisjoner, f. eks. den utbredte overtroen at det bare kan eksistere to partier, nemlig konservative og liberale, og at arbeiderklassen må tilkjempe seg sin befrielse ved hjelp av det store liberale partiet. Arbeidertradisjoner, nedarvet fra den tiden da de første nølende forsøk ble gjort på å handle selvstendig, f. eks. det å utelukke fra tallrike gamle Trade Unions alle arbeidere uten den foreskrevne læretiden. Dette betyr ikke annet enn at enhver slik Union selv fostrer sine egne streikebrytere. Men trass i alt dette går den engelske arbeiderklassen framover, noe som selv professor Brentano med beklagelse var nødt til å meddele sine brødre katetersosialistene. Den beveger seg som alt i England med langsomme, avmålte steg. Dels forholder den seg avventende, dels tar den seg fram med ufruktbare, nølende forsøk. Den beveger seg mange ganger under overdreven, forsiktig mistro mot navnet sosialisme, samtidig som den litt om senn godtar selve saken. Den er i bevegelse, og bevegelsen griper det ene lag av arbeiderklassen etter det andre. Nå har den ristet de ulærte arbeiderne fra Londons østkant opp av sin sløvhet, og vi har alle sett hvilke prektige framstøt som til gjengjeld skyldes disse nye kreftene. Og når tempoet i denne bevegelsen ikke er så hurtig som en eller annen utålmodig sjel kunne ønske seg, så må det ikke glemmes at det nettopp er arbeiderklassen som holder liv i de beste sidene ved den engelske nasjonalkarakteren, og at hvert skritt framover som en gang er gjort i England, vanligvis aldri går tapt igjen. Selv om de gamle chartistenes sønner av de grunner som er nevnt før ikke oppfylte alle de forventninger man skulle stille til dem, ser det dog ut til at sønnesønnene ikke skal gjøre skam på bestefedrene sine.
Imidlertid avhenger den europeiske arbeiderklassens seier ikke ene og alene av England. Den kan bare trygges ved et samarbeid mellom i det minste England, Frankrike og Tyskland. I de to sistnevnte land er arbeiderbevegelsen kommet et godt stykke lenger enn i England. I Tyskland er seieren til og med innenfor rekkevidde. De framsteg arbeiderbevegelsen har gjort der i de siste 25 år, er uten sidestykke. Den går videre fram i stadig hurtigere tempo. Når det tyske borgerskapet har vist hvilken ynkelig mangel det har på politiske evner, disiplin, mot og energi, så har den tyske arbeiderklassen vist at den eier alle disse egenskapene i rikelig monn. For nesten 400 år siden var Tyskland utgangspunktet for den europeiske mellomklassens første store reisning. Slik situasjonen ligger an i dag, mon det skulle være umulig at Tyskland også ble skueplassen for det europeiske proletariatets første store seier?
1. Ikke med i denne utgaven
2. Under overveiing
3. "Qual" er et filosofisk ordspill. Bokstavelig talt betyr "qual" pinsel, pine, kval, smerte som driver til en eller annen handling; på samme tid legger Böhme noe av det latinske qualitas inn i dette tyske ordet; hans "qual" var det aktiviserende prinsippet som oppstår av og i sin tur fremmer den spontane utviklingen av tingen, forholdet, personen som er underordnet det, i motsetning til smerte som er påført utenfra.
Note av Engels
4. Marx og Engels, Die Heilige Familie, Frankfurt a.M., 1845, s. 201-204
5. Og til og med i forretningssaker, er den innbilske, nasjonale sjåvinismen en dårlig rådgiver. Helt til ganske nylig så den gjennomsnittlige engelske fabrikanten på det som nedverdigende for en engelskmann å snakke noe annet språk enn sitt eget og kjente seg heller stolt over at de "stakkars djevlene" av noen utlendinger slo seg ned i England og fratok ham bryderiet med å omsette produktene sine i utlandet. Han la aldri merke til at disse utlendingene, for det meste tyskere, på den måten fikk kontroll over en stor del av den britiske utenrikshandelen, innførsel og utførsel, og at den direkte utenrikshandelen til engelskmennene nesten ble fullstendig begrenset til koloniene, Kina, USA og Sør-Amerika. Heller ikke la han merke til at disse tyskerne handlet med andre tyskere i utlandet, som gradvis organiserte et helt nett av handelskolonier over hele verden. Men da Tyskland for omtrent førti år siden for alvor begynte å produsere for eksport, tjente dette nettet fortreffelig til på så kort tid å forandre Tyskland fra å være et korn-eksporterende land til å bli et førsterangs industriland. Så ble den britiske fabrikanten skremt for omtrent ti år siden og spurte ambassadørene og konsulene sine om hvordan det kunne ha seg at han ikke lenger kunne holde på kundene sine. Det enstemmige svaret var: 1) Du snakker ikke kundens språk, men forventer at han snakker ditt; 2) Du forsøker ikke en gang å tilfredsstille ønskene, smaken, vanene til kundene dine, men venter at han skal tilpasse seg de engelske.
Merknad av Engels
Forord | Innhold | Toppen av siden | Kap. 1
Sist oppdatert 4.2.99