Den materialistiske historieoppfatning bygger på den grunnsetning at produksjonen av midler for å oppholde livet, byttingen av produktene, er grunnlaget for enhver samfunnsordning, at i ethvert samfunn i historien fordelingen av produktene og dermed den sosiale oppdeling i klasser eller stender er avhengig av hva og hvordan det produseres, og hvordan det produserte blir byttet. Etter dette må en søke de siste årsakene til alle endringer i samfunnet og alle politiske omveltninger ikke i menneskenes hjerner, ikke i deres økende innsikt i den evige sannhet og rettferd, men i endringene av produksjons- og byttemåtene. De må søkes ikke i vedkommende epokes filosofi, men i dens økonomi. Den økende forståelsen av at de bestående samfunnsinnretningene er ufornuftige og urettferdige, at fornuft er blitt galskap, rett er blitt galt er bare et tegn på at det i all stillhet er foregått endringer i produksjons- og byttemåtene og at samfunnsordningen som er tilpasset tidligere økonomiske forutsetninger, ikke lenger passer i de nye forholdene. Hermed er det samtidig sagt at midlene til å fjerne de oppdagede misforholdene likeledes mer eller mindre utviklet -må være til stede i de endrede produksjonsmåtene. Disse midlene kan hjernen ikke utlede av grunnprinsipper, men den må oppdage dem i de harde kjensgjerningen som er til stede i vedkommende produksjonssystem.
Hvilken stilling inntar så den moderne sosialismen til dette?
Den nåværende samfunnsordningen det er nokså allment erkjent er skapt av den klassen som hersker nå, borgerskapet. Den produksjonsmåten som er særegen for borgerskapet, og som etter Marx kalles den kapitalistiske produksjonsmåten,, var uforenlig med føydalsamfunnets lokal- og standsprivilegier og med de personlige privilegier og den arvelige underordning som rammen for føydalsamfunnets samfunnsorganisasjon. Borgerskapet slo i stykker den føydale ordningen og opprettet på dens ruiner den borgerlige samfunnsordningen, det rike som heter fri konkurranse, personlig frihet, likhet for loven for alle vareeiere, og hva de kapitalistiske herlighetene nå heter alle sammen. Den kapitalistiske produksjonsmåten kunne nå utfolde seg fritt. De produktivkreftene som var blitt utviklet under ledelse av borgerskapet, utviklet seg i et hittil ukjent tempo og uhørt omfang, etter at dampkraften og det nye verktøymaskineriet hadde forvandlet den gamle manufakturen til storindustri. Men akkurat som i sin tid manufakturen og håndverket som ble utviklet videre under innflytelse av den, kom i konflikt med laugenes føydale lenker, slik kommer storindustrien i sin fulle utvikling i konflikt med de skrankene som den kapitalistiske produksjonsmåten setter for den. De nye produktivkreftene er allerede vokst fra den borgerlige formen for utnyttelsen av dem, og denne konflikten mellom produksjonskrefter og produksjonsmåte er ikke en konflikt som er oppstått i menneskenes hjerne, slik som f. eks. konflikten mellom arvesynden og den guddommelige rettferd, men den består faktisk, objektivt, utenfor oss selv, uavhengig av viljen og innflytelsen til de menneskene som har framkalt den. Den moderne sosialismen er ikke noe annet enn tankerefleksen av denne faktiske konflikten, den idémessige gjenspeilingen av den i hjernene først og fremst hos den klassen som direkte lider under den, nemlig arbeiderklassen.
Hva består nå denne konflikten i?
Før den kapitalistiske produksjonen, altså i mellomalderen, rådde smådriften på grunnlag av arbeidernes private eiendomsrett til produksjonsmidlene sine: De små frie eller livegne bøndenes jordbruk, håndverket i byene. Arbeidsmidlene - jord, jordbruksredskap, verksted, verktøy var den enkeltes arbeidsmidler, utelukkende beregnet til den enkeltes bruk, altså nødvendigvis små, dvergaktige, begrensete i sin virkning. Men nettopp derfor var de i regelen også produsentens eiendom. Å konsentrere og utvide disse spredte, små produksjonsmidlene, å forvandle dem til nåtidens mektig virkende hevarm for produksjonen, var nettopp den historiske rollen for den kapitalistiske produksjonsmetoden og dens bærer, borgerskapet. Hvordan borgerskapet siden det 15. århundre historisk har gjennomført dette gjennom de tre trinn: den enkle kooperasjon, manufakturen og storindustrien, har Marx utførlig skildret i fjerde avsnitt av "Kapitalen". Imidlertid kunne borgerskapet som han også påviser der ikke utvikle disse begrensete produksjonsmidlene til veldige produktivkrefter uten å forvandle dem fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige produksjonsmidler som bare kan brukes av mennesker i fellesskap. Istedenfor spinnerokken, håndvevstolen, smedhammeren kom spinnerimaskinen, den mekaniske vevstolen og damphammeren; istedenfor enkeltmannens verksted kom fabrikken som forutsatte samarbeid mellom hundrer og tusener arbeidere. Og akkurat som produksjonsmidlene, forvandlet også selve produksjonen seg fra en rekke individuelle til en rekke samfunnsmessige handlinger, og produktene fra individuelle til samfunnsmessige produkter. Garn, tøyer, metallvarer som nå ble levert fra fabrikken, var det felles produkt av mange arbeidere gjennom hvis hender de måtte gå i tur og orden før de ble ferdige. Ingen enkelt av dem kunne si: Dette har jeg gjort, det er mitt produkt.
Men der hvor i et gitt samfunn den spontane arbeidsdelingen, som er oppstått litt etter litt innen samfunnet og så å si har ett seg fram, blir grunnformen for produksjonen, da får produktene formen av varer, hvis innbyrdes bytte, kjøp og salg, setter de enkelte produsentene i stand til å tilfredsstille sine mangfoldige behov. Og dette var tilfellet i mellomalderen. Bonden solgte f. eks. landbruksprodukter til håndverkeren og kjøpte igjen håndverksproduktene hans. I dette samfunnet av enkeltprodusenter, vareprodusenter, trengte nå den nye produksjonsmåten inn. Inn i den spontant framvokste, planløse arbeidsdelingen, slik som det rådde i hele samfunnet, kom den med den planlagte arbeidsdelingen, slik den var organisert i de enkelte fabrikkene; ved siden av den individuelle produksjonen trådte den samfunnsmessige produksjonen. Produkter fra begge disse gruppene ble solgt på ett og samme marked, altså tilnærmelsesvis til de samme prisene. Men den planmessige organisasjonen var mektigere enn den naturgrodde arbeidsdelingen. De samfunnsmessig arbeidende fabrikkene framstilte produktene sine billigere enn de enkelte småprodusentene. Den individuelle produksjonen lå under på det ene området etter det andre, den samfunnsmessige produksjonen revolusjonerte alle de gamle produksjonsmetodene. Men om dens revolusjonære karakter hersket det så liten klarhet at den tvert om ble brukt som et middel til å høyne og fremme vareproduksjonen. Den tok flittig i bruk bestemte hevstenger for vareproduksjonen og varebyttet som allerede var til stede: handelskapital, håndverk, lønnsarbeid. Idet den samfunnsmessige produksjon selv opptrådte som en ny form for vareproduksjon, beholdt vareproduksjonens form for tilegnelse sin fulle gyldighet også for den og ble anvendt også på det som ble produsert under den.
I vareproduksjonen, slik som den hadde utviklet seg i mellomalderen, var det en opplagt sak hvem som hadde eiendomsretten til arbeidsresultatet. Den enkelte produsenten hadde som regel framstilt det av egne råstoffer, som han ofte hadde produsert selv, med sine egne arbeidsmidler og med sitt eget eller familiens arbeid. Han trengte slett ikke først å ta det i besittelse, det tilhørte ham uten videre. Eiendomsretten til produktet var altså grunnet på eget arbeid. Selv i de tilfellene da det ble brukt fremmed hjelp, var denne som regel en bisak og fikk hyppig annet vederlag ved siden av lønnen: laugslærlingen og -svennen arbeidet mindre for kost og lønn enn for sin egen utdannelse til mester.
Så kom konsentrasjonen av produksjonsmidlene og produsentene i store verksteder og manufakturer, deres forvandling til virkelig samfunnsmessige produksjonsmidler og samfunnsmessige produsenter. Men disse samfunnsmessige produksjonsmidlene og produsentene og produktene ble behandlet som om de fremdeles var produksjonsmidler og produkter av enkeltindivider. Mens eieren av arbeidsmidlene til da hadde tilegnet seg produktet fordi det i regelen var hans eget produkt og fremmed hjelpearbeid var unntak, så fortsatte eieren av arbeidsmidlene med å tilegne seg produktet, skjønt det nå ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid. På denne måten var det ikke de som faktisk hadde satt i gang produksjonsmidlene og framstilt produktene, men kapitalistene som ble eiere av de samfunnsmessig framstilte produktene. Produksjonsmidlene og produksjonen er i det vesentlige blitt samfunnsmessige. Men de blir underkastet en form for tilegnelse som forutsetter privat individuell produksjon, hvor altså hver og en eier sitt produkt og selv bringer det til markedet. Produksjonsmåten blir underkastet denne formen for tilegnelse, skjønt den opphever forutsetningene for den.[1]
I denne motsetningen som gir den nye produksjonsmåten dens kapitalistiske karakter, ligger allerede spiren til vår tids uforliknelige motsetninger. Jo mer den nye produksjonsmåten ble rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle land med fabrikkproduksjon og dermed fordrev den individuelle produksjonen på noen ubetydelige rester nær, desto grellere måtte det også tre i dagen at samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse var motsetninger som ikke kunne forlikes.
De første kapitalistene fant, som sagt, lønnsarbeidet i fullt ferdig form ved siden av andre former for arbeid. Men det var lønnsarbeid som unntak, en bisyssel, en nødhjelp, en overgang. Landarbeideren som leilighetsvis tok arbeid for daglønn, hadde sitt eget stykke jord som han til nød kunne leve av. Laugsordningen sørget for at den som var svenn i dag, ble mester i morgen. Men så snart produksjonsmidlene ble samfunnsmessige og ble konsentrert i kapitalistenes hender, ble det annerledes. Både produksjonsmidlene og produktene til de enkelte småprodusentene ble mer og mer verdiløse. Det ble ikke noen annen utvei for dem enn å bli lønnsarbeidere hos kapitalistene. Lønnsarbeidet som tidligere hadde vært unntak og nødhjelp, ble regel og grunnform for hele produksjonen. Mens det før hadde vært en bisyssel, ble det nå arbeidernes eneste ervervsform. Den midlertidige lønnsarbeider ble nå livsvarig lønnsarbeider. Antallet av disse livsvarige lønnsarbeidere økte dessuten kolossalt ved at føydalordningen på denne tiden brøt sammen. Føydalherrenes følgesvenner ble henvist til seg selv, bøndene ble fordrevet fra gårdene sine osv. Skillelinjen var trukket mellom produksjonsmidlene i kapitalistenes hender på den ene siden og på den andre siden produsentene som var redusert til ikke å eie annet enn sin arbeidskraft. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse trer fram som den uforliknelige motsetningen mellom proletariat og borgerskap.
Vi så at den kapitalistiske produksjonsmåten trengte inn i et samfunn som besto av vareprodusenter, enkeltprodusenter, hvis samfunnsmessige sammenheng ble formidlet ved at de byttet produktene sine. Men for ethvert samfunn som bygger på vareproduksjon er det karakteristisk at produsentene har mistet herredømmet over sine egne samfunnsmessige forbindelser. Enhver produserer for seg selv ved hjelp av sine tilfeldige produksjonsmidler og for sitt spesielle byttebehov. Ingen vet hvor meget av hans artikkel som kommer på markedet eller hvor meget det i det hele tatt trenges av den, ingen vet om det virkelig er behov for produktet hans, om han får dekket omkostningene, eller om han i det hele tatt får solgt. Det rår anarki i den samfunnsmessige produksjonen.
Men vareproduksjonen har som enhver annen produksjonsform sine særegne, iboende lover som ikke kan skilles fra den. Og disse lovene gjør seg gjeldende tross anarkiet, i det og gjennom det. De kommer til uttrykk i den eneste bestående formen for samfunnsmessige forbindelser: i byttingen, og de gjør seg gjeldende like overfor de enkelte produsentene som konkurransens tvangslover. De er altså til å begynne med ukjente for produsentene selv og må først bli oppdaget av dem litt etter litt gjennom lang erfaring. De gjør seg altså gjeldende uavhengig av produsentene og mot produsentene, som blindt virkende naturlover for sin spesielle produksjonsform. Produktet behersker produsentene.
I mellomalderens samfunn, især i de første århundrene, var produksjonen i det vesentlige innstilt på eget forbruk. Den tilfredsstilte i det store og hele bare produsentens og hans families behov. Der det rådet personlige avhengighetsforhold, som f. eks. på landet, bidro den også til å tilfredsstille føydalherrens behov. Det fant altså ikke sted noe varebytte, og produktene fikk derfor heller ikke karakteren av varer. Bondens familie produserte nesten alt den trengte, redskap og klær like meget som mat. Først da den nådde så langt at den produserte et overskudd ut over sitt eget behov og det som måtte leveres i naturalier til føydalherren, først da produserte den også varer. Dette overskuddet som ble kastet ut på markedet, som ble budt til salgs, ble til vare.
Håndverkerne i byene måtte riktignok alt fra begynnelsen av produsere for varebytte. Men også de framstilte selv det meste av det de behøvde. De hadde hager og små jordstykker, de lot buskapen sin beite i almenningen, som dessuten forsynte dem med trevirke og brensel. Kvinnene spant lin og ull osv. Produksjonen for bytte, altså vareproduksjonen, var bare i emning. Derfor rådde begrenset bytte, begrenset marked, stabile produksjonsmetoder, lokal avgrensning utad, lokal enhet innad, mark-fellesskapet på landsbygda, lauget i byene.
Men med utvidelsen av vareproduksjonen og især da den kapitalistiske produksjonsmåten begynte å gjøre seg gjeldende, trådte imidlertid vareproduksjonens hittil skjulte lover sterkere og mer åpent i virksomhet. Gamle bånd ble løst, gamle skillende skranker ble brutt ned, og produsentene forvandlet seg mer og mer til uavhengige, private vareprodusenter. Det trådte stadig tydeligere fram at det meste av produksjonen i samfunnet karakteriseres av manglende plan. Men det viktigste midlet for den kapitalistiske produksjonsmåten til å øke dette anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen, var nettopp det motsatte av anarki, nemlig en økende samfunnsmessig organisering av produksjonen i hvert enkelt produksjonsforetak. Og ved hjelp av denne organiseringen ble det gjort slutt på den gamle fredelige stabiliteten. Over alt der denne organiseringen av produksjonen ble innført i en industrigren, tålte den ikke noen eldre driftsmåte ved siden av seg. Der den underla seg håndverket, ble det gamle håndverket ødelagt. Arbeidsplassen ble en slagmark. De store geografiske oppdagelsene og koloniseringene som ble følgen av dem, mangedoblet avsetningsområdet og påskyndet forvandlingen av håndverket til manufaktur. Ikke nok med at kampen brøt ut mellom de enkelte lokale produsentene. De lokale kampene utviklet seg i sin tur til å bli nasjonale, til det 17. og 18. århundres handelskriger.
Endelig gjorde storindustrien og oppkomsten av et verdensmarked kampen universell og ga den samtidig en uhørt heftighet. De fordeler som de naturlige eller skapte produksjonsbetingelsene gir, er avgjørende for eksistenskampen både mellom de enkelte kapitalistene og mellom hele industrier og land. Den svake ble hensynsløst utryddet. Det er det som Darwin kaller den enkeltes kamp for tilværelsen, som med mangedoblet voldsomhet blir overført fra naturen til samfunnet. Dyrets naturstadium trer fram som høydepunktet av menneskelig utvikling. Motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse viser seg nå som en motsetning mellom organiseringen av produksjonen i den enkelte fabrikk og anarkiet l produksjonen i samfunnet som helhet.
Den kapitalistiske produksjonsmåten beveger seg i disse to formene for motsetning som på grunn av produksjonsmåtens opprinnelse er uløselig forbundet med den, og den har ikke noen vei ut av denne "onde sirkel", som allerede Fourier oppdaget. Men det som Fourier ikke i sin tid kunne se, er at kretsløpet blir stadig snevrere, at bevegelsen mer er som en spiral og i likhet med planetene en gang må ta slutt ved et sammenstøt med sentret. Det er det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som er den drivende kraften, som mer og mer gjør flertallet av menneskene til proletarer, og det er igjen proletarmassene som en gang kommer til å gjøre slutt på anarkiet i produksjonen. Det samfunnsmessige produksjonsanarkiet er den drivkraften som forvandler storindustriens ubegrensede muligheter til stadig å forbedre maskineriet til et maktbud, som tvinger hver enkelt industrikapitalist til å gjøre maskinene sine mer og mer fullkomne for ikke å gå under.
Men å gjøre maskinene fullkomne betyr å gjøre menneskelig arbeid overflødig. Når innføringen og den økte bruken av maskiner betyr at millioner av håndsarbeidere fortrenges av noen få maskinarbeidere, så betyr forbedringen av maskinene at også flere og flere av maskinarbeiderne blir fordrevet fra arbeidet, og i siste omgang fører det til at det skapes et større antall disponible lønnsarbeidere enn kapitalen gjennomsnittlig har bruk for å sysselsette. Det oppstår altså en regelrett industriell reservearmé, som jeg kalte den allerede i 1845.8 Den står til disposisjon i de tidene da industrien arbeider under høytrykk, og blir kastet på gaten når krakket nødvendigvis kommer etterpå. Den er alltid en klamp om foten for arbeiderklassen i dens eksistenskamp mot kapitalen, en regulator til å holde arbeidslønnen nede på det lave nivået som høver for kapitalistenes behov. Slik går det til at som Marx sier det maskineriet blir det mektigste kampmidlet for kapitalen i dens kamp mot arbeiderklassen, at arbeidsmidlene stadig slår maten ut av hendene på arbeiderne, at arbeiderens eget produkt forvandles til et redskap til å holde ham nede. Slik går det til at økonomiseringen med arbeidsmidlene fra første stund av også blir det mest hensynsløse sløseri med arbeidskraft og rovdrift på de normale forutsetningene for arbeidsfunksjonene; at maskineriet, "det mektigste midlet til å forkorte arbeidstiden, slår om til et ufeilbart middel til å forvandle arbeiderens og hele hans families livstid til disposisjon for kapitalisten som disponibel arbeidstid for å forrente kapitalen" ("Kapitalen", l. bd. eng. utg., s. 406). På denne måten blir overarbeid for den ene forutsetningen for at andre blir arbeidsløse, og at storindustrien, som er på jakt etter nye forbrukere over hele kloden, innskrenker massenes forbruk hjemme til et hungerminimum og derved undergraver sitt eget hjemmemarked. "Den loven som stadig holder den relative overbefolkningen eller den industrielle reservearméen i likevekt med omfanget av og energien i kapitalakkumulasjonen, lenker arbeideren fastere til kapitalen enn Hephaistos' lenker smidde Prometheus til fjellet. Den betinger en akkumulasjon av nød som svarer til akkumulasjonen av kapital. Akkumulasjonen av rikdom ved den ene polen er altså samtidig akkumulasjon av nød, slit, trelldom, uvitenhet, brutalisering og moralsk forfall ved motpolen, dvs. for den klassen som "produserer sitt eget produkt som kapital". (Marx, "Kapitalen", bd. I.) Og å vente en annen fordeling av produktene av den kapitalistiske produksjonsmåten ville være det samme som å forlange at elektrodene i et batteri ikke skulle spalte vannet, og ikke frigjøre oksygen ved den positive polen og hydrogen ved den negative.
Vi har sett hvordan de ubegrensede muligheter til å forbedre det moderne maskineriet, på grunn av anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ble til et maktbud for den enkelte industrikapitalisten til stadig å forbedre maskinene sine og øke deres produksjonsevne. Bare den faktiske muligheten til å utvide produksjonsområdet sitt blir for ham nettopp en slik tvangslov. Storindustriens enorme utvidelseskraft som gjør gassartenes utvidelseskraft til den rene barneleken, trer nå fram som en kvalitativ og kvantitativ utvidelsesnødvendighet, som trosser ethvert mottrykk. Mottrykket skapes av konsumpsjonen, avsetningen, markedene for storindustriens produkter. Men markedenes utvidelsesevne, både utad og innad er avhengig av helt andre lover, som virker med langt mindre kraft. Markedenes utvidelse kan ikke holde tritt med utvidelsen av produksjonen. Sammenstøtet er ikke til å unngå, og da det ikke kan framkalle noen løsning så lenge det ikke sprenger selve den kapitalistiske produksjonsmåten, kommer det igjen periodisk. Den kapitalistiske produksjonen framkaller en ny "ond sirkel".
Og faktisk er hele den industrielle og kommersielle verden, produksjonen og varebyttet mellom alle siviliserte folk og deres mer eller mindre barbariske haleheng kommet i ulage omtrent hvert tiende år helt siden 1825, da den første alminnelige krisen brøt ut. Varebyttet stopper opp, markedene er overfylte, produktene ligger i store mengder uten å kunne avsettes, kontantene forsvinner fra sirkulasjonen, kreditten opphører, fabrikkene står, de arbeidende massene er uten mat fordi de har produsert for mange levnetsmidler, den ene konkursen følger den andre, den ene tvangsauksjonen den andre. Stansen varer i årevis, produkter og produktivkrefter sløses bort og ødelegges i massevis, inntil de opphopete varemengdene endelig strømmer ut med større eller mindre prisfall og produksjonen og varebyttet etter hvert kommer i gang igjen. Litt etter litt blir tempoet hurtigere, slår over i trav, det industrielle travet går opp til galopp, denne øker igjen til den ville farten i et fullstendig industrielt, kommersielt, kredittmessig og spekulativt hinderløp, for endelig etter de mest halsbrekkende hopp igjen å havne i krisens grav. Og dette gjentar seg stadig påny. Vi har nå opplevd det hele fem ganger siden 1825 og opplever det i dette øyeblikket for sjette gang (1877). Og disse krisenes karakter er så sterkt utpreget at Fourier traff spikeren på hodet da han kalte den første av dem for: crise pléthorique, overflodskrise.
I krisene får motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse et voldsomt utbrudd. Vareomløpet blir for øyeblikket lamslått; sirkulasjonsmidlet, pengene, blir en hindring for sirkulasjonen. Alle lovene for vareproduksjon og varesirkulasjon blir snudd opp ned. Det økonomiske sammenstøtet har nådd sitt høydepunkt: produksjonsmåten gjør opprør mot byttemåten. Den kjensgjerningen at den samfunnsmessige organiseringen av produksjonen på fabrikkene har nådd det punktet hvor den blir uforenlig med det rådende produksjonsanarkiet i samfunnet, som eksisterer side om side med den og dominerer den, denne kjensgjerningen blir håndgripelig for kapitalistene gjennom den voldsomme konsentrasjonen av kapitalen som pågår under krisene gjennom mange store og ennå flere små kapitalisters ruin. Hele mekanismen i den kapitalistiske produksjonsmåten svikter under trykket av de produktivkreftene den selv har skapt. Den er ikke lenger i stand til å forvandle denne mengden av produksjonsmidler til kapital. De ligger brakk, og nettopp derfor må også den industrielle reservearméen ligge brakk. Produksjonsmidler, levnetsmidler, disponible arbeidere, alle produksjonens og den allmenne rikdommens elementer fins i overflod. Men "overfloden blir en kilde til nød og savn" (Fourier), fordi det nettopp er overfloden som hindrer at produksjons- og levnetsmidlene forvandles til kapital. For i det kapitalistiske samfunnet kan produksjonsmidlene ikke bli virksomme med mindre de på forhånd er blitt forvandlet til kapital, d. e. til et middel til å utbytte menneskelig arbeidskraft. Som et spøkelse reiser seg mellom arbeiderne og produksjons- og levnetsmidlene nødvendigheten av at de siste forvandles til kapital. Det er bare denne nødvendigheten som hindrer at produksjonens saklige og personlige hevstenger kan finne hverandre. Bare den hindrer produksjonsmidlene i å virke, arbeiderne i å arbeide og leve. På den ene siden trer det altså klart i dagen at selve den kapitalistiske produksjonsmåten ikke lenger er i stand til å forvalte disse produktivkreftene. På den andre siden krever disse produktivkreftene selv med stadig stigende styrke at motsigelsen blir opphevd og at de blir befridd fra sin egenskap av kapital, de krever at deres karakter som samfunnsmessige produktivkrefter blir anerkjent.
Det er dette opprøret fra de voldsomt økende produktivkreftene mot deres kapitalegenskap, dette stadig økende kravet om anerkjennelse av deres samfunnsmessige karakter, som tvinger kapitalistklassen til selv i stadig større utstrekning så langt dette i det hele tatt er mulig innen rammen av kapitalismen å behandle dem som samfunnsmessige produktivkrefter. Både den industrielle høytrykksperioden med ubegrenset kredittutvidelse og selve krakket med sammenbrudd for store kapitalistiske foretak tvinger fram den formen for sammenslutning av større masser av produksjonsmidler som vi møter i de ymse slag av aksjeselskaper. Mange av disse produksjons- og distribusjonsmidlene er alt fra først av så kolossale at de utelukker enhver annen form for kapitalistisk utbytting. Dette gjelder f. eks. jernbanene. På et videre utviklingstrinn er heller ikke denne formen tilstrekkelig lenger. De innenlandske storprodusentene i en og samme industrigren slutter seg sammen til en "trust", et samband med det formål å regulere produksjonen. De bestemmer det samlete kvantum som skal produseres, fordeler det seg imellom og tvinger på den måten gjennom den salgsprisen som de har fastsatt på forhånd. Da imidlertid slike truster for det meste faller fra hverandre ved første lavkonjunktur, fører de nettopp derved til enda mer konsentrerte sammenslutninger: Hele industrigrener forvandles til et eneste stort aksjeselskap, den innenlandske konkurransen viker for dette selskapets innenlandske monopol. Slik gikk det i 1890 med den engelske alkaliproduksjonen, som nå etter sammenslutningen av samtlige av de 48 store fabrikkene drives av et eneste enhetlig ledet selskap med en kapital på 6 millioner pund.
Med trustene går den frie konkurransen over i sin motsetning, til å bli monopol, den planløse produksjonen i det kapitalistiske samfunnet kapitulerer for det kommende sosialistiske samfunnets planmessige produksjon. Enda riktignok til fordel for kapitalistene.
Men her blir utbyttingen så håndgripelig at den er nødt til å bryte sammen. Ikke noe folk kommer til å finne seg i en produksjon ledet av truster, en så utilslørt utsuging av alle ved en liten bande kupongklippere.
I alle tilfelle, med eller uten truster, må til sjuende og sist det kapitalistiske samfunnets offisielle representant, staten, overta ledelsen av produksjonen.[2] Nødvendigheten av å gjøre den til statseiendom blir først klar når det gjelder de store kommunikasjonsmidlene: post, telegraf og jernbaner.
Mens krisen har avslørt borgerskapets manglende evne til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser forvandlingene av de store produksjons- og distribusjonsmidlene til aksjeselskaper, truster og statseiendom at borgerskapet helt kan unnværes i produksjonen. Alle kapitalistenes samfunnsmessige funksjoner blir nå utført av lønnede funksjonærer. Kapitalisten skjøtter ikke lenger noen sosial funksjon, bortsett fra at han innkasserer utbytte, klipper kuponger og spekulerer på børsen, der de ymse kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. Mens den kapitalistiske produksjonsmåten først fordrev arbeiderne, fordriver den nå kapitalistene og forviser dem til den overflødige delen av befolkningen, akkurat som den gjorde med arbeiderne, selv om de foreløpig ikke havner i den industrielle reservearméen.
Men verken overgangen til aksjeselskaper og truster eller til statseiendom opphever produktivkreftenes kapitalistiske natur. Når det gjelder aksjeselskaper og truster er dette uten videre klart. Og den moderne staten er heller ikke annet enn den organisasjon som det borgerlige samfunnet skaper for å opprettholde de allmenne ytre vilkår for den kapitalistiske produksjonsmåten mot overgrep både fra arbeidernes og fra enkelte kapitalisters side. Den moderne staten er, hvilken form den enn har, i sitt innhold et kapitalistisk maskineri, den er kapitalistenes stat, den ideelle personifisering av den totale nasjonale kapital. Jo flere produktivkrefter den overtar som sin eiendom, desto mer blir den en virkelig felleskapitalist, og desto flere statsborgere utsuger den. Arbeiderne forblir lønnsarbeidere, proletarer. Kapitalforholdet blir ikke opphevd, det blir tvert om satt på spissen. Men da kommer omslaget. Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den.
Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveier tar i besittelse produktivkreftene, som ikke noen andre enn hele samfunnet kan styre lenger. På denne måten gjør produsentene helt bevisst gjeldende den samfunnsmessige karakter hos produksjonsmidlene og produktene, som i dag vender seg mot produsentene selv, periodisk river opp all produksjon og fordeling og virker blindt, voldsomt og ødeleggende som en naturlov. Men når samfunnet overtar produktivkreftene, vil produktivkreftenes og produktenes karakter bli utnyttet av produsentene med full innsikt, slik at de forvandler seg fra å være årsaken til forstyrrelser og periodiske sammenbrudd til å bli den mektigste hevarm for produksjonen.
De kreftene som gjør seg gjeldende i samfunnet, virker akkurat som naturkreftene: blindt, voldsomt, ødeleggende, så lenge vi ikke forstår dem og regner med dem. Men når vi først har lært dem å kjenne, forstått deres virkemåte, retning og virkninger, så står det bare til oss å tvinge dem mer og mer under vår vilje og å bruke dem til å oppnå det vi ønsker. Særlig gjelder dette for vår tids veldige produktivkrefter. Så lenge vi hårdnakket nekter å forstå deres natur og karakter og en slik forståelse går imot den kapitalistiske produksjonsmåten og dens forsvarere - så lenge virker disse kreftene mot oss og trass i oss, så lenge hersker de over oss slik som vi har gjort utførlig rede for her.
Men har vi engang lært å forstå deres virkelige natur, så kan de i hendene på de forente produsentene forvandles fra demoniske herskere til villige tjenere. Det er samme skilnaden mellom elektrisitetens ødeleggende kraft i lynet under tordenvær og den temmede elektrisiteten i telegrafen og lysbuen. Det er samme skilnaden som mellom ildebrann og ilden i menneskets tjeneste. Ut fra denne sluttelige erkjennelsen av de moderne produktivkrefters virkelige natur, vil anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen vike for samfunnsmessig planmessig regulering av produksjonen etter behovene i hele samfunnet og hos den enkelte. Dermed blir den kapitalistiske tilegnelsesmåten, hvor produktet først undertrykker produsenten og dernest også kapitalisten, erstattet av en tilegnelsesmåte som springer fram av selve de moderne produksjonsmidlenes natur: på den ene siden en direkte samfunnsmessig tilegnelse som middel til å opprettholde og utvide produksjonen, på den andre siden en direkte individuell tilegnelse i form av levnets- og nytelsesmidler.
Idet den kapitalistiske produksjonsmåten mer og mer fullstendig forvandler det store flertallet av befolkningen til proletarer, skaper den samtidig den makten som er nødt til å fullbyrde denne omveltningen for ikke selv å gå under. Idet produksjonsmåten mer og mer tvinger fram at de store samfunnsmessige produksjonsmidlene blir statseiendom, viser den selv veien til å gjennomføre denne omveltningen. Proletariatet erobrer statsmakten og forvandler produksjonsmidlene til statseiendom.
Men dermed opphever det seg selv som proletariat, gjør ende på all klasseforskjell og på klassemotsetningene, og dermed oppheves også staten som stat. Samfunnet hittil, som beveger seg i klassemotsetninger, trengte staten, dvs. en organisasjon som den til enhver tid utbyttende klassen hadde bruk for til å opprettholde sine produksjonsvilkår, altså særlig til med vold å holde den utbyttede klassen nede i de vilkårene for undertrykkelse som var gitt av den bestående produksjonsmåten (slaveri, livegenskap, lønnsarbeid). Staten var den offisielle representanten for hele samfunnet, dets sammenslutning i en synlig korporasjon, men dette var den bare for så vidt den var staten til den klassen som for samtiden sto som eneste representant for hele samfunnet: I oldtiden var det de slaveeiende byborgernes stat, i mellomalderen føydaladelens, i vår tid borgerskapets. I og med at den omsider virkelig blir en representant for hele samfunnet, gjør den seg selv overflødig. Så snart det ikke lenger fins noen samfunnsklasse å undertrykke, så snart man har avskaffet klasseherredømmet og sammen med det den enkeltes kamp for tilværet, som har sin grunn i det hittil rådende produksjonsanarkiet, og man dermed også har gjort ende på de sammenstøt og utskeielser som har vært følgen, da fins det ikke lenger noe å undertrykke som gjør en spesiell undertrykkelsesmakt, en stat, nødvendig. Statens første handling som den virkelige representant for hele samfunnet overtakingen av produksjonsmidlene i hele samfunnets navn er samtidig dens siste selvstendige handling som stat. Statsmaktens inngripen i samfunnsforholdene blir overflødig på det ene området etter det andre og dør ut av seg selv. I stedet for herredømme over personer trer forvaltning av ting og ledelse av produksjonsprosesser. Staten blir ikke "avskaffet", den dør bort. På denne bakgrunn bør man vurdere frasen om "den frie folkestaten", både når det gjelder dens agitatoriske berettigelse på sin tid og dens fullstendige utilstrekkelighet fra vitenskapelig synspunkt. Og på samme bakgrunn bør man også vurdere de såkalte anarkistenes krav om å avskaffe staten fra i dag til i morgen.
Samfunnets overtaking av samtlige produksjonsmidler har helt siden den kapitalistiske produksjonsmåten dukket opp i historien, mange ganger mer eller mindre klart foresvevd både enkeltpersoner og hele sekter som et framtidsideal. Men den kunne først bli mulig, kunne først bli en historisk nødvendighet, etter at de virkelige vilkårene for å gjennomføre den var til stede. Oppdelingen av samfunnet i en utbyttende og en utbyttet, en herskende og en undertrykt klasse, var den nødvendige følgen av den svakt utviklede produksjon i eldre tider. Så lenge det samfunnsmessige fellesarbeidet ikke kaster av seg stort mer enn det som skal til for så vidt å opprettholde folkets eksistens, så lenge altså det store flertall av samfunnets medlemmer helt eller nesten helt er opptatt med arbeid, så lenge må også dette samfunnet nødvendigvis spalte seg opp i klasser. Ved siden av det store flertallet som bare sliter og treller, oppstår en annen klasse som er befridd fra direkte produktivt arbeid, som utfører samfunnets fellesanliggender: arbeidsledelse, statens forretninger, justis, vitenskap, kunst osv. Det er altså loven om arbeidsdeling som ligger til grunn for oppdelingen i klasser. Men det hindrer ikke at klassedelingen er blitt ført gjennom med vold og rov, med list og bedrag, og at den herskende klassen, når den en gang har erobret makten, alltid har forsøkt å befeste den på bekostning av den arbeidende klassen og forvandle ledelsen av samfunnet til en økt utbytting av massene.
Selv om oppdelingen i klasser således har en viss historisk berettigelse, så gjelder det dog bare for et gitt tidsrom, under visse samfunnsmessige vilkår. Den hadde sin grunn i en utilstrekkelig produksjon. Den blir feid bort når de moderne produktivkreftene utfolder seg helt. Og faktisk forutsetter avskaffelsen av samfunnsklassene en historisk utviklingsgrad der eksistensen ikke bare av denne eller hin bestemte herskende klassen, men eksistensen av en herskende klasse i det hele tatt, altså selve klasseskilnaden, er blitt foreldet. Den forutsetter altså at produksjonen har nådd et så høyt utviklingstrinn at en bestemt samfunnsklasses tilegnelse av produksjonsmidler og produkter og dermed av det politiske herredømmet, monopolet på kulturen og ledelse av åndslivet ikke bare er blitt overflødig, men en hindring for utviklingen også i økonomisk, politisk og intellektuell henseende.
Dette punktet er nådd nå. Borgerskapets politiske og intellektuelle fallitt er ikke lenger noen hemmelighet, ikke en gang for borgerskapet selv, og den økonomiske fallitten gjentar seg regelmessig hvert tiende år. I hver ny krise holder samfunnet på å kveles under tyngden av sine egne produktivkrefter og produkter som det ikke kan bruke, det står hjelpeløst like overfor den absurde motsetningen at produsentene ikke har noe å forbruke fordi det mangler forbrukere. Produksjonsmidlenes utvidelseskraft sprenger de båndene som den kapitalistiske produksjonsmåten har lagt på dem. Frigjøringen fra disse lenkene er den eneste forutsetningen for en uavbrutt, stadig raskere framskridende utvikling av produktivkreftene og dermed for en praktisk talt ubegrenset økning av selve produksjonen. Men ikke nok med det. Den samfunnsmessige tilegnelsen av produksjonsmidlene fjerner ikke bare de kunstige skrankene som. nå hemmer produksjonen, men også det faktiske sløseriet og ødeleggingen av produktivkrefter og produkter, som for tiden hører uunngåelig med til produksjonen og når sitt høydepunkt i krisene. Den frigjør videre en mengde produksjonsmidler og produkter for samfunnet ved å gjøre ende på det vanvittige luksusforbruket hos de herskende klassene og deres politiske representanter. Den muligheten at en ved hjelp av den samfunnsmessige produksjon kan sikre alle samfunnsmedlemmene et utkomme som ikke bare er materielt helt tilstrekkelig og som blir rikere fra dag til dag, men som også garanterer dem en fullstendig fri utvikling og utfoldelse av deres legemlige og åndelige anlegg, denne muligheten fins nå for første gang, men den fins.[3]
I og med at samfunnet overtar produksjonsmidlene, er det slutt med vareproduksjonen og dermed med produktets herredømme over produsentene. Anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen blir erstattet med planmessig og bevisst organisasjon. Det er slutt med den enkeltes kamp for tilværet. Først da forlater mennesket, i en viss forstand, definitivt dyreriket, det går fra dyriske livsvilkår over til virkelige menneskelige. Alle de livsvilkår som dittil har omgitt menneskene og som har hersket over dem, blir da lagt inn under menneskenes herredømme og kontroll. De blir for første gang virkelig bevisste herrer over naturen i og med at de blir herrer over sin egen samfunnsorganisasjon. Lovene for deres egen samfunnsmessige virksomhet, som hittil møtte dem som fremmede naturlover som hersket over dem, blir nå brukt av menneskene med full sakkunnskap, og dermed behersket. Menneskenes egen samfunnsorganisasjon som hittil møtte dem som om de var blitt påtvunget dem av naturen og historien, blir nå resultatet av deres frie handlinger. De objektive, fremmede maktene som hittil har behersket historien, kommer nå under menneskenes egen kontroll. Først på dette tidspunkt vil menneskene fullt bevisst skape sin egen historie, først nå får de samfunnsmessige årsakene, som de har satt i bevegelse, overveiende og i stadig større utstrekning den tilsiktede virkning. Det er menneskenes sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens rike.
La oss til slutt kort sammenfatte den historiske utviklingens gang:
I. Mellomalderens samfunn: Individuell småproduksjon. Produksjonsmidler passende for den enkeltes bruk, derfor primitive, tungdrevet og lite effektive. Produksjon for umiddelbart forbruk, enten for produsenten selv, eller for føydalherren. Bare i de tilfelle hvor det foreligger et produksjonsoverskudd ut over dette forbruket falbys dette overskuddet til salg og brukes som byttemiddel: Vareproduksjonen er derfor bare i sin første begynnelse. Men allerede nå ligger skjult i den spiren til anarkiet i hele den samfunnsmessige produksjonen.
II. Den kapitalistiske revolusjonen: Industrien undergår en forandring, først ved hjelp av enkel kooperasjon og manufakturen. De hittil spredte produksjonsmidlene konsentreres i store verksteder, og dermed forvandles de fra den enkeltes produksjonsmidler til samfunnsmessige, en forvandling som stort sett ikke har noen innflytelse på bytteformen. De gamle tilegnelsesformene beholder sin gyldighet. Kapitalisten trer fram: i sin egenskap av eier av produksjonsmidlene tilegner han seg også produktene og gjør dem til varer. Produksjonen er blitt en samfunnsmessig handling, varebyttet og tilegnelsen forblir individuelle handlinger utført av enkelte: Privatkapitalisten tilegner seg det samfunnsmessige produkt. Dette er den grunnleggende motsetningen som er opphavet til alle de motsetninger nåtidens samfunn beveger seg i og som storindustrien tydelig viser.
A. Produksjonsmidlene blir tatt fra produsenten. Arbeideren blir dømt til livsvarig lønnsarbeid. Antagonisme mellom proletariat og borgerskap.
B. De lovene som behersker vareproduksjonen, trer tydeligere fram og virker med stadig større kraft. Hemningsløs konkurranse. Motsetning mellom den samfunnsmessige organisasjon i den enkelte fabrikken og det samfunnsmessige anarkiet i produksjonen som helhet.
C. På den ene siden blir maskineriet stadig mer fullkomment, og gjennom konkurransen blir dette en tvangslov for hver enkelt fabrikant og ensbetydende med at stadig flere arbeidere blir overflødige:
den industrielle reservearméen. På den andre siden en ubegrenset utvidelse av produksjonen, noe som også er en av konkurransens tvangslover for enhver fabrikant. Alt dette fører til en voldsom utvikling av produktivkreftene, tilbudet blir større enn etterspørselen, altså overproduksjon. Markedene blir overfylte, kriser hvert tiende år, den onde sirkel: her overflod av produksjonsmidler og produkter - der overflod av arbeidere uten beskjeftigelse og eksistensmidler. Men disse to hevstengene for produksjon og samfunnsmessig velstand kan ikke samarbeide, fordi den kapitalistiske produksjonsformen forbyr produktivkreftene å virke, forbyr produktene å sirkulere, med mindre de først er blitt forvandlet til kapital. Og det er nettopp overfloden på produkter som hindrer det. Motsetningen er blitt så stor at den er blitt en meningsløshet: Produksjonsmåten gjør opprør mot bytteformen. Beviset er levert for at borgerskapet ikke lenger evner å lede sine egne samfunnsmessige produktivkrefter.
D. Produktivkreftenes samfunnsmessige karakter blir delvis anerkjent, selv kapitalistene blir nødt til det. De store produksjons- og kommunikasjonsorganisasjonene overtas, først av aksjeselskaper, seinere av truster og endelig av staten. Borgerskapet viser seg å være en overflødig klasse; alle dets samfunnsmessige funksjoner utføres nå av lønnede funksjonærer.
III. Den proletariske revolusjonen, motsetningene løses: Proletariatet erobrer samfunnsmakten og forvandler ved hjelp av denne de samfunnsmessige produksjonsmidlene som glir ut av borgerskapets hender, til offentlig eiendom. Med denne handling befrir det produksjonsmidlene fra sin kapitalegenskap og gir deres samfunnsmessige karakter full frihet til å gjøre seg gjeldende. En samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer blir nå mulig. Utviklingen av produksjonen gjør den fortsatte eksistensen av forskjellige samfunnsklasser til en anakronisme. I samme forhold som anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen forsvinner, dør også statens politiske autoritet bort. Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, de blir frie.
Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd er det moderne proletariats historiske oppgave. A utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.
1. Det behøver ikke her å forklares nærmere at selv om tilegnelsesformen forblir den samme, så revolusjoneres tilegnelsens karakter ikke mindre enn selve produksjonen av den utviklingsprosessen som er skildret ovenfor. Det er selvsagt stor forskjell om jeg tilegner meg produktet av mitt eget eller andres arbeid. For øvrig: Lønnsarbeidet, som allerede inneholder spiren til hele den kapitalistiske produksjonsmåten er meget gammelt. Isolert og i spredte tilfeller fantes det i århundrer ved siden av slavearbeidet. Men denne spiren kunne først utfolde seg til den kapitalistiske produksjonsmåten etter at de historiske forutsetningene var lagt til rette.
2. Jeg sier må. For bare i det tilfellet når produksjons- og samferdselsmidlene virkelig har vokst fra å bli ledet av aksjeselskap, når altså statlig overtakelse økonomisk ikke er til å unngå, bare i dette tilfellet betyr det et økonomisk fremskritt, selv om det er den nåværende staten som gjør det, da betyr det at det kommer et nytt skritt nærmere at samfunnet selv overtar alle produktivkreftene. Men etter at Bismarck har slått inn på dette med statlig overtakelse, har det nylig trådt frem en viss, falsk sosialisme, og her og der har den utartet til rent spyttslikkeri. Den erklærer at all statlig overtakelse, også den bismarckske, uten videre er sosialistisk. Jovisst, om statlig overtakelse av tobakksindustrien skulle være sosialistisk, så måtte Napoleon og Metternich regnes blant grunnleggerne av sosialismen. Da den belgiske staten bygde hovedjernbanene sine selv, da Bismarck uten noen som helst økonomisk nødvendighet gjorde hovedjernbanelinjen i Preussen til statseiendom bare for ganske enkelt å kunne utnytte og utruste den bedre i tilfelle krig, for å opprette jernbanetjenestemennene som stemmekveg for regjeringen, og hovedsakelig for å skaffe seg en ny inntektskilde som var uavhengig av parlamentariske beslutninger - så var det på ingen måte sosialistiske tiltak, verken direkte eller indirekte, verken bevisst eller ubevisst. Ellers ville også den kongelige sjøhandelen, den kongelige porselensmanufakturen eller til og med kompaniskredderen i militæret vært sosialistiske tiltak, eller sannelig, som en luring foreslo i fullt alvor under Friedrich Wilhelm III i trettiårene, statlig overtakelse av - bordellene.
Merknad av Engels
3. Et par tall kan gi en tilnærmet forestilling om den enorme utvidelseskraften de moderne produksjonsmidelene har, selv under trykket av kapitalismen. Etter beregningene til Giffen var den samlede rikdommen i Storbritannia og Irland i runde tall:
1814 2200 millioner pund st. = 44 milliarder mark 1865 6100 millioner pund st. = 122 milliarder mark 1875 8500 millioner pund st. = 170 milliarder mark
Når det gjelder ødeleggelsen av produksjonsmidler og produkter under krisene, så ble det på den 2. tyske industrielle kongress i Berlin 21. februar 1978 beregnet at det totale tapet under det siste krakket i bare den tyske jernindustrien ble på 455 millioner mark.
Merknad av Engels
Kap. 2 | Innhold | Toppen av siden
Sist oppdatert 4.2.99