MIA  > Norsk  > Luxemburg

• Andre del
  • 6. Den økonomiske utvikling og sosialismen
  • 7. Fagforeninger og demokrati
  • 8. Erobringen av den politiske makten
  • 9. Sammenbruddet
  • 10. Opportunismen i teori og praksis

Andre del 15

6. Den økonomiske utvikling og sosialismen

Det største resultat den proletariske klassekampen har nådd under sin utvikling var oppdagelsen av forutsetningene for å virkeliggjøre sosialismen. Disse fins i det kapitalistiske samfunns økonomiske forhold. På den måten ble sosialismen forvandlet fra et "ideal", som hadde foresvevet menneskeheten i årtusener, til en historisk nødvendighet.

Bernstein benekter at disse økonomiske forutsetninger for sosialismen eksisterer i det nåværende samfunn. Og i sin bevisføring gjennomgår han selv en interessant utvikling. Til å begynne med, i Neue Zeit, benektet han bare hurtigheten i industriens konsentrasjon, og han brukte her en sammenlikning av tysk næringsstatistikk fra 1895 og 1882. For å kunne bruke resultatene til sine formål måtte han bruke en helt summarisk og mekanisk metode. Men selv i det gunstigste tilfelle kunne ikke Bernstein, med sine henvisninger til hvor seiglivede de mellomstore bedrifter var, ramme Marx' analyse. For Marx´ analyse forutsetter verken noe bestemt tempo for industrikonsentrasjonen, altså noen bestemt frist for virkeliggjøringen av det endelige sosialistiske mål, eller, som vi har sett, at småkapitalene eller småborgerskapet forsvinner fullstendig, som et vilkår for sosialismens mulighet til å bli virkeliggjort.

Mens han utvikler sine synsmåter videre kommer så Bernstein i sin bok med nytt bevismateriale: statistikken over aksjeselskapene som skal bevise at det blir stadig flere aksjonærer. Og dermed at kapitalistklassen altså ikke blir mindre, men øker i antall. Det er forbausende hvor dårlig kjennskap Bernstein har til det foreliggende materiale og hvor lite han evner å bruke det til sine formål!

Hvis han ved hjelp av aksjeselskapene skulle bevise noe mot Marx' lov om den industrielle utvikling, burde han ha lagt fram ganske andre tall. Enhver som kjenner til historien til aksjeselskapene i Tyskland vet nemlig at den gjennomsnittlige stiftelseskapital for hver bedrift viser en nesten jevn nedgang. Slik utgjorde denne kapital før 1871 ca. 10,8 millioner mark, i 1871 bare 4,01 mill. mark, i 1873 3,8 mill. mark, i 1883-87 mindre enn 1 mill. mark, i 1891 bare 0,56 mill. mark og i 1892 0,62 mill. mark. Senere har beløpene ligget rundt 1 mill. Mark og er igjen gått ned fra 1,78 mill. mark i 1895 til 1,19 mill. Mark i første halvår av 1897 16 .

Forbausende tall! Bernstein ville på grunnlag av dem antagelig konstruere en utpreget tendens for overgangen fra storbedrifter og tilbake til småbedrifter, som skulle være i motsetning til Marx. Men i dette tilfelle vil hvem som helst kunne svare ham: Hvis du ønsker å bevise noe med denne statistikk, må du først og fremst bevise at den refererer til de samme industrigreiner. De mindre bedriftene er nå kommet i stedet for de gamle store, og ikke på områder hvor det hittil ikke har vært noen ting eller bare håndverk og dvergbedrifter. Dette bevis kan du imidlertid ikke føre. Overgangen fra kjempemessige aksjestiftelser til mellomstore og små kan nettopp bare forklares ved at aksjevesenet trenger inn i stadig nye grener, og mens det til å begynne med bare var hensiktsmessig for noen få kjempeforetagender. Det er nå mer og mer blitt tilpasset de mellomstore og til og med de små bedriftene. (Selv aksjestiftelser helt ned til 1000 mark i kapital kan forekomme.)

Men hva innebærer den stadig økende utbredelse av aksjevesenet nasjonaløkonomisk? Den innebærer at produksjonen blir stadig mer samfunnsmessig i kapitalistisk form, at den blir samfunnsmessig ikke bare i den kjempestore, men også i den mellomstore og lille produksjon. Altså: en utvikling som ikke er i strid med Marx' teori, men som bekrefter den på en glimrende måte.

Hva innebærer egentlig den økonomiske handling som heter stiftelse av aksjeselskaper? På den ene side er den en forening av mange små pengeformuer til en produksjonskapital, til en økonomisk enhet. På den annen side innebærer den et skille mellom produksjon og kapitaleiendom, altså en dobbel overvinnelse av den kapitalistiske produksjonsmåte - men stadig på kapitalistisk basis. Hva betyr i denne sammenheng den statistikken Bernstein la fram, med det store antall aksjonærer som deltar i en bedrift? Ikke noe annet enn at en kapitalistisk bedrift i dag ikke lenger svarer til én kapitaleier, men til en hel rekke, et stadig økende antall kapitaleiere, at det økonomiske begrep "kapitalist" ikke lenger dekkes av begrepet "menneske". Vår tids kapitalist er en fellesperson som består av hundrevis, ja tusenvis enkeltpersoner, at selve kategorien "kapitalist" innen rammen av den kapitalistiske økonomi har fått en samfunnsmessig karakter.

Men hvordan kan det da forklares at Bernstein oppfatter formen av aksjeselskapenes nettopp motsatt, som en pulverisering og ikke som en konsentrasjon av kapitalen? Hvordan kan han se en utbredelse av kapitaleiendommen der hvor Marx ser en "opphevelse av kapitaleiendommen"? Gjennom en meget vulgærøkonomisk feilslutning: Fordi Bernstein med ordet kapitalist ikke mener en kategori i produksjonen, men en kategori i eiendomsretten, ikke i en økonomisk, men en skattepolitisk enhet, fordi han med kapital ikke mener en produksjonshelhet, men simpelthen en pengeformue. Derfor ser han i sin engelske garntrust ikke sammensveisingen av 12 300 til en enhet, men hele 12 300 kapitalister. Derfor er også hans ingeniør Schultze, som har fått "et større antall aksjer" som medgift av sin svigerfar rentier Müller (s. 54), 17 også en kapitalist, derfor vrimler hele verden av "kapitalister". 18

Men akkurat som ellers danner den vulgærøkonomiske feilslutningen hos Bernstein bare det teoretiske grunnlag for en vulgarisering av sosialismen. Ved at Bernstein overfører begrepet kapitalist fra produksjonsforholdene til eiendomsforholdene og "taler om mennesker istedenfor om bedriftsherrer" (s. 53), overfører han også spørsmålet om sosialismen fra produksjonens område til formuesforholdenes område, fra et forhold mellom kapital og arbeid til et forhold mellom rik og fattig.

Dermed er vi lykkelig kommet bort fra Marx og Engels og havnet hos forfatteren av "Den arme synders evangelium". Bare det at Weitling 19 , med et riktig proletarisk instinkt nettopp i denne motsetning mellom fattig og rik i primitiv form, erkjente klassemotsetningene og ville gjøre dem til en løftestang for den sosialistiske bevegelse. Derimot ser Bernstein omvendt sosialismens sjanse i at man gjør de fattige rike, altså i en tilsløring av klassemotsetningen. Han velger med andre ord en småborgerlig framgangsmåte.

Bernstein nøyer seg riktignok med inntektsstatistikken. Han legger også fram en bedriftsstatistikk fra en rekke land: fra Tyskland og Frankrike, fra England og Sveits, fra Østerrike og De forente stater. Men hva slags statistikk er det han kommer med? Det er ikke sammenlignende data fra forskjellige tidspunkter i det enkelte land, men fra ett bestemt tidspunkt i de forskjellige land. Han sammenligner derfor - med unntak av Tyskland, hvor han gjentar sin gamle sammenligning mellom 1895 og 1882 - ikke bedriftsstrukturen i et land på forskjellige tidspunkter, men bare de absolutte tall for forskjellige land (for 1891 i England, 1894 i Frankrike, 1890 i De forente stater osv.). Den konklusjon han kommer fram til er følgende: "Om storbedriften i industrien i dag faktisk allerede er dominerende, så representerer den allikevel, medregnet de bedrifter som er avhengig av den, selv i et så utviklet land som Preussen i høyden halvparten av den del av befolkningen som arbeider i produksjonen", og noe lignende gjelder for hele Tyskland, England, Belgia osv. (s. 84).

Det han på denne måten påviser er åpenbart ikke den ene eller andre tendens i den økonomiske utviklingen, men bare det absolutte styrkeforhold mellom forskjellige bedriftsformer eller forskjellige yrkesklasser. Hvis han med dette vil bevise sosialismens håpløshet, bygger denne bevisførselen på en teori som baserer seg på at utfallet av sosiale bevegelser avgjøres av det tallmessige, fysiske styrkeforhold mellom de kjempende parter, altså det nakne volds momentet. Her faller Bernstein, som jo overalt ser blanquismens 20 spøkelse, til en forandring selv tilbake til en grov blanquistisk misforståelse. Riktignok med den forskjell at blanquistene forutsatte, som en sosialistisk og revolusjonær retning, som en selvfølge at sosialismen lot seg gjennomføre økonomisk. På dette grunnlaget gikk de ut fra at den voldelige revolusjon kunne lykkes selv om det bare var et lite mindretall som gjennomførte den. Bernstein snur dette på hodet og slutter at sosialismen ikke har noen økonomisk sjanse. Sosialdemokratiet bygger ikke sitt endelige mål verken på mindretallets seierrike voldelige kamp eller på flertallets tallmessige overvekt. Tvert imot bygger den på en økonomisk nødvendighet. Innsikten i denne nødvendigheten og det kapitalistiske anarkiet, fører til at folkemassene avskaffer kapitalismen.

Når det gjelder dette siste avgjørende spørsmål om anarkiet i den kapitalistiske økonomi, benekter selv Bernstein bare de store og allmenne krisene, men ikke delvise og nasjonale kriser. Han avviser dermed at det fins mye anarki, men innrømmer samtidig at det fins litt anarki. Den kapitalistiske økonomi har det hos Bernstein på samme måten som - for å bruke et ord av Marx - den dumme jomfruen som var gravid, "men bare litt". Det fatale er nå, at når det gjelder anarki, så er lite og mye like ille. Hvis Bernstein innrømmer litt anarki, vil mekanismen i vareøkonomien selv sørge for at dette anarkiet utvikler seg til det uhyrlige - til sammenbruddet. Hvis derimot Bernstein håper etterhvert også å kunne oppløse dette lille anarkiet i orden og harmoni, og samtidig beholde vareproduksjonen, forfaller han igjen til en av den borgerlige vulgærøkonomis mest grunnleggende feil, i det han ser på varebytte løsrevet fra vareproduksjonen.

Vi skal ikke her i sin helhet analysere den forbausende forvirring som Bernstein legger for dagen i sin bok når det gjelder den politiske økonomiens mest elementære prinsipper. Men ett punkt, som henger sammen med grunnspørsmålet om det kapitalistiske anarki, skal belyses ganske kort.

Bernstein sier at Marx' arbeidsverdilov er en ren abstraksjon, noe som hos ham åpenbart er et skjellsord i den politiske økonomi. Når imidlertid arbeidets verdi bare er en abstraksjon, "et tankebilde" (s. 44), har enhver rettskaffen borger som har avtjent sin verneplikt og betalt sine skatter samme rett som Karl Marx til å lage seg et slikt "tankebilde", dvs. en verdilov, av hvilket som helst vrøvl.

"I grunnen har Marx like mye lov til å se bort fra varenes egenskaper i den grad at de til slutt bare er konkrete resultater av mengder av enkeltmenneskelig arbeid, som Böhm Jevons' 21 skole har lov til å abstrahere alle andre egenskaper ved varen bortsett fra deres nyttighet." (s. 42)

Marx' samfunnsmessige arbeid og Mengers abstrakte nyttighet, 22 det er altså det samme: alt er bare abstraksjon. Bernstein har her bare glemt at abstraksjonen hos Marx ikke er en oppfinnelse, men en oppdagelse. Den eksisterer ikke alene i Marx' hode, men i vareøkonomien. Den fører ikke en innbilt, men en reell samfunnsmessig tilværelse, en så reell tilværelse at den utstanses og hamres, veies og preges. Det abstrakte menneskelige arbeid Marx oppdaget er nemlig i sin utviklede form intet annet enn pengene. Og nettopp dette er en av de mest geniale økonomiske oppdagelser Marx har gjort. For hele den borgerlige økonomi derimot, fra den første merkantilist til den siste klassiker, har pengenes mystiske vesen alltid vært og er en bok med sju segl.

Derimot er Böhm og Jevons abstrakte nytte virkelig bare et tankebilde, eller rettere et bilde av tankeløshet, privat nonsens, som verken det kapitalistiske eller noe annet menneskelig samfunn kan gjøres ansvarlig for, men bare den borgerlige vulgærøkonomi. Med dette "tankebilde" i hodet kan Bernstein og Böhm og Jevons sammen med hele den subjektive menigheten stå foran pengenes mysterium i tjue år til. De vil ikke komme fram til noen annen løsning enn den - som hver skomaker allerede har visst uten deres hjelp - at også penger er en "nyttig" ting.

Bernstein har derfor mistet enhver forståelse for Marx´ verdilov. Men for den som er noenlunde fortrolig med Marx´ økonomiske system, vil det være klart at hele systemet uten verdiloven er totalt uforståelig. Eller mer konkret: Uten forståelse av varens og varebyttets vesen må hele det kapitalistiske samfunn og dets sammenhenger forbli et uløst mysterium.

Hva er nå Marx´ tryllenøkkel som han åpnet de innerste hemmelige rom ved alle kapitalistiske foreteelser med? Hva satte ham i stand til lekende lett å løse problemer som den borgerlige økonomis store ånder, helt siden Smith og Ricardo, ikke en gang ante eksisterte? Intet annet enn oppfatningen av hele den kapitalistiske økonomi som en historisk hendelse, ikke bare bakover, slik den klassiske økonomi i beste fall forsto, men også framover. Det dreier seg ikke bare om den føydale økonomiske fortid, men også med blikk på den sosialistiske framtid. Hemmeligheten ved Marx´ verdilære, pengeanalyse, kapitalteori og dermed ved hele sitt økonomiske system, er at den kapitalistiske økonomi er historisk. Den varer ikke evig, men den kommer på sin side også til å bryte sammen, og deretter ende opp i sosialisme. Utelukkende fordi Marx fra begynnelsen av betraktet den kapitalistiske økonomi som en sosialist, dvs. ut fra et historisk synspunkt, kunne han tyde dens hieroglyfer. Fordi han gjorde det sosialistiske syn til utgangspunkt for sin vitenskapelige analyse av det borgerlige samfunn, kunne han omvendt gi en vitenskapelig begrunnelse for sosialismen.

Ut fra dette må man vurdere Bernsteins bemerkninger på slutten av sin bok, hvor han beklager seg over

"dualismen 23 som gjennomsyrer hele Marx´ monumentale verk, en dualisme som består i at verket skal være en vitenskapelig undersøkelse og samtidig skal bevise en tese som har vært ferdig lenge for verket var påbegynt, at det bygger på et skjema hvor resultatet, som utviklingen skulle føre fram til, var gitt på forhånd. Den stadige tilbakevendingen til Det kommunistiske manifest 24 tyder her på en faktisk rest av utopisme i Marx' system."

"Dualismen" hos Marx er imidlertid intet annet enn dualismen mellom den sosialistiske framtid og den kapitalistiske nåtid, mellom kapital og arbeid, mellom borgerskap og proletariat, den er den monumentale vitenskapelige gjenspeiling av den dualismen som eksisterer i det borgerlige samfunn, av de borgerlige klassemotsetninger.

Og når Bernstein i denne teoretiske dualisme hos Marx ser en "rest av utopisme", er det bare en naiv innrømmelse av at han benekter den historiske dualisme i det borgerlige samfunn, de kapitalistiske klassemotsetninger, en innrømmelse av at selve sosialismen for ham er blitt en "rest av utopisme". Bernsteins monisme 25 er monismen i den eviggjorte kapitalistiske ordningen, monismen hos en sosialist som har droppet sitt endelige mål og isteden ser slutten på den menneskelige utvikling i et uforanderlig borgerlig samfunn.

Hvis imidlertid Bernstein ikke ser dobbeltheten i selve kapitalismens økonomiske struktur, hvis han ikke ser utviklingen fram mot sosialismen, må han - for iallfall i formen å redde det sosialistiske program - gripe til noe som ligger utenfor den økonomiske utvikling. Han må bruke en idealistisk konstruksjon og forvandle selve sosialismen fra å være en bestemt historisk fase i den samfunnsmessige utvikling til et abstrakt "prinsipp".

Bernsteins "samvirkeprinsipp", som den kapitalistiske økonomi skal pyntes med, denne utvannede rest av det endelige sosialistiske målet, må ikke oppfattes som at hans borgerlige teori gir konsesjon til samfunnets sosialistiske framtid. Den stammer fra Bernsteins sosialistiske fortid.

7. Fagforeninger og demokrati

Som vi har sett går Bernsteins sosialisme ut på at arbeiderne skal ta del i den samfunnsmessige rikdom, at de fattige skal gjøres rike. Hvordan skal så dette gjøres? I sine artikler om "Sosialismens problemer" i Neue Zeit kom Bernstein bare med noen vage antydninger, men i sin bok gir han et klart svar: Sosialismen skal virkeliggjøres gjennom to veier, gjennom fagforeningene, eller det Bernstein kaller for økonomisk demokrati, og gjennom samvirkebevegelsen. Den første veien er rettet mot industriprofitten, den andre mot handelsprofitten (s. 118).

Kooperasjonen, i første rekke produsentsamvirket, er i sitt innerste vesen innen rammen av den kapitalistiske økonomi en bastard: en sosialisert småproduksjon med kapitalistisk varebytte. I den kapitalistiske økonomien hersker imidlertid varebyttet i produksjonen. På grunn av konkurransen er bedriftens eksistens basert på en hensynsløs utbytting, den behersker produksjonsprosessen fullstendig gjennom kapitalens interesser. Praktisk betyr dette at arbeidet må gjøres mest mulig intensivt, å gjøre det kortere eller lengre alt etter markedssituasjonen, å ta inn arbeidskraft eller å sette den på gata alt etter markedets krav. Kort sagt: Alle de kjente metoder som gjør et kapitalistisk firma konkurransedyktig.

Produksjonssamvirket medfører den motsetningsfylte virkelighet for arbeiderne å styre ved å spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. Det er på denne motsetningen produsentsamvirket strander, ved at den enten utvikler seg tilbake til en kapitalistisk bedriftsform eller ved at den oppløses, dersom arbeidernes interesser er sterkere. Disse kjensgjerninger slår Bernstein selv fast, men han misforstår dem. Han finner nemlig årsaken til produsentsamvirkets undergang i manglende "disiplin". Det som her på en overfladisk og lettferdig måte kalles for disiplin er ikke noe annet enn kapitalens naturlige absolutte herredømme som arbeiderne umulig kan utøve overfor seg selv.

"Arbeidernes egne kooperativfabrikker er, innenfor rammen av den gamle form, det første gjennombrudd gjennom denne gamle form, til tross for at de selvfølgelig overalt, i sin virkelige organisasjon, reproduserer og må reprodusere alle mangler ved det bestående system." 26

Derfor kan bare produsentsamvirket sikre sin eksistens innen den kapitalistiske økonomien hvis det ad omveier opphever den iboende motsigelsen mellom produksjonsmåte og byttemåte. Samvirket må på en kunstig måte unndra seg den frie konkurransens lover. Dette kan det bare oppnå hvis det på forhånd sørger for å ha et marked for sine produkter gjennom en fast krets av forbrukere. Et slikt hjelpemiddel er forbrukerforeningene. Her, og ikke i Oppenheimers 27 skille mellom salgs- og innkjøpskooperativer, ligger hemmeligheten Bernstein berørte: Hvorfor selvstendige produsent-samvirkebedrifter går til grunne, mens først forbrukersamvirkelagene kan sikre at de overlever.

Eksistensen av produksjonssamvirket i dagens samfunn er knyttet til forbrukersamvirkets eksistensvilkår: Derfor er produksjonssamvirket i beste fall begrenset til en lokal avsetning av noen få produkter for det direkte behov, fortrinnsvis matvarer. Forbrukersamvirket og dermed produksjonssamvirket er på forhånd avskåret fra alle de viktigste bransjer i den kapitalistiske produksjon, som tekstil-, kull-, metall- og oljeindustrien, samt maskin-, lokomotiv- og skipsbyggingen. Produksjonssamvirket vil ikke kunne fungere som en allmenn sosial reform fordi dets gjennomføring forutsetter den nåværende verdensøkonomi, men kan bare fungere i små lokale produksjons- og byttegrupper. I sitt vesen er dette et tilbakeskritt fra storkapitalistisk til middelaldersk vareøkonomi.

Men også innen rammen av en mulig gjennomføring i dagens samfunn vil produksjonssamvirket nødvendigvis reduseres til et rent haleheng til forbrukersamvirkelagene. Disse blir dermed stående igjen som de egentlige bærerne av den påtenkte sosialistiske reform. Hele den sosialistiske reformen gjennom kooperasjonen blir dermed ikke lenger en kamp mot produksjonskapitalen, mot hovedstammen i den kapitalistiske økonomien. Sosialistisk kamp blir en kamp mot handelskapitalen, nærmere bestemt mot småhandels- og mellomhandelskapitalen, dvs. små greiner av den kapitalistiske stamme.

Vi har dermed vist at fagforeningene, som etter Bernsteins mening skal være et middel mot produksjonskapitalens utbytting, ikke er i stand til å sikre arbeiderne noen innflytelse på produksjonsprosessen, verken med hensyn til produksjonens omfang eller til den tekniske del av prosessen.

Hva imidlertid angår den rent økonomiske kamp, "kampen mellom lønnsraten og profittraten" som Bernstein kaller det, er det videre påvist tidligere at denne kamp ikke utkjempes i den tomme blå luft, men innenfor lønnslovens bestemte grenser. Økonomisk kamp kan ikke bryte gjennom, men bare bekrefte denne loven. Dette blir også klart når han ser på saken fra en annen side og stiller spørsmålet om fagforeningenes egentlige funksjoner.

Ifølge Bernstein fører fagforeningene den egentlige kampen mot den industrielle profittraten i arbeiderklassens frigjøringskamp, og trinnvis løser opp denne profittraten i lønnsraten. Men fagforeningene er i det hele tatt ikke i stand til å føre noen økonomisk angrepskrig mot profitten, fordi de ikke er noe annet enn arbeidskraftens organiserte forsvar mot profittens angrep. Fagforeningene er kun arbeiderklassens forsvar mot den kapitalistiske økonomiens tendens til å presse den nedover.

Det er to grunner til at det forholder seg slik.

For det første er fagforeningenes oppgave å påvirke markedssituasjonen for varen arbeidskraft gjennom organisering. Men organisasjonen brytes til stadighet opp gjennom proletarisering av middelklassen, som stadig forsyner markedet med ny arbeidskraft. For det annet går fagforeningene inn for å heve levestandarden, å øke arbeiderklassens andel av den samfunnsmessige rikdom. Men med økende produktivitet blir denne andel stadig presset nedover, med samme uunngåelighet som i en naturprosess. For å forstå dette siste behøver man slett ikke være marxist; det er nok å ha hatt boken Til belysning av det sosiale spørsmål av Robertus 28 i hånden en gang.

I begge disse økonomiske hovedfunksjonene forvandles altså den faglige kamp til et slags sisyfosarbeid 29 som følge av objektive prosesser i det kapitalistiske samfunn. Dette sisyfosarbeid er riktignok helt uunnværlig hvis arbeideren i det hele tatt skal oppnå den lønna som han skal ha utifra markedssituasjonen til enhver tid.

Hvis man imidlertid tar sikte på å gjøre fagforeningene til et middel for trinnvis å redusere profitten til fordel for arbeidslønnen, ville dette forutsette to sosiale vilkår: For det første måtte middeklassens proletarisering og arbeiderklassens tallmessige vekst stanses. For det andre måtte selve arbeidets produktivitet ikke øke. Begge tilfelle forutsetter, på samme måte som ved gjennomføringen av forbrukersamvirkesystemet, en tilbakegang til tilstander som eksisterte før storkapitalen gjorde sitt inntog .

Bernsteins to midler til innføring av den sosiale reformen, samvirkelagene og fagforeningene, viser seg derfor å være fullstendig ute av stand til å forandre den kapitalistiske produksjonsmåten . Bernstein har i grunnen selv en svak forståelse av dette og ser dem bare som midler til å ta bort litt av den kapitalistiske profitten for på den måten å gjøre arbeiderne rikere. Dermed gir han selv avkall på kampen mot den kapitalistiske produksjonen , og retter den sosialdemokratiske bevegelsen inn på kampen mot den kapitalistiske fordelingen . Bernstein formulerer også gjentatte ganger sin sosialisme som en streben etter en "rettferdig", "rettferdigere" (s. 51 i hans bok), og endog en "enda mer rettferdig" 30 fordeling.

Et av de viktigste motiver for at folk slutter seg til den sosialdemokratiske bevegelse er ganske riktig den "urettferdige" fordelingen under kapitalismen. I alle fall gjelder det for de brede folkemassene. Og i og med at sosialdemokratiet kjemper for en sosialisering av hele næringslivet, tilstreber det selvsagt også å gå inn for en "mer rettferdig" fordeling av den samfunnsmessige rikdommen. Vi har lært av Marx at den til enhver tid gjeldende fordeling bare er en lovmessig konsekvens av den til enhver tid herskende produksjonsmåte. Dermed kjemper ikke sosialdemokratiet for en fordeling innen rammen av den kapitalistiske produksjon, men for å oppheve selve vareproduksjonen i seg selv. Med andre ord: Sosialdemokratiet vil gjennomføre en sosialistisk omfordeling ved å sette den kapitalistiske produksjonsmåte til side. Bernsteins framgangsmåte er nøyaktig omvendt: Han vil bekjempe den kapitalistiske fordelingen og håper på denne måten etterhvert å komme fram til en sosialistisk produksjonsmåte .

Men hvordan kan i dette tilfelle Bernstein begrunne sin sosialistiske reform? Gjennom bestemte tendenser i den kapitalistiske produksjonen? Langt ifra. For det første benekter han jo disse tendensene. For det annet er den ønskete utforming av produksjonen for ham et resultat av, og ikke en årsak til, fordelingen. Hans sosialisme kan derfor ikke begrunnes økonomisk. Etter at han har stilt sosialismens mål og midler, og dermed de økonomiske forholdene, på hodet, kan han ikke gi noen materialistisk begrunnelse for sitt program. Han er nødt til å ta i bruk en idealistisk begrunnelse.

"Hvorfor skal sosialismen avledes av økonomisk tvang", sier han. "Hvorfor degradere menneskenes innsikt , rettsbevissthet , vilje? " 31 . Bernsteins mer rettferdige fordeling skal altså gjennomføres i kraft av menneskets suverene vilje. Denne er ikke styrt av den økonomiske nødvendigheten, men i kraft av forståelsen av rettferdighet, kort sagt i kraft av rettferdighetsidéen .

Dermed er vi lykkelig havnet i rettferdighetens prinsipp. Denne gamle kjepphesten har alle verdensforbedrere ridd i årtusener i mangel av sikrere historiske drivkrefter, denne avfeldige Rosinante har båret alle historiens Don Quixoter ut i kampen for den store verdensreform. De oppnådde aldri annet enn å få et blått øye.

Forholdet mellom fattig og rik som samfunnsmessig grunnlag for sosialismen, samvirke- "prinsippet" som dens innhold, den "rettferdigere fordeling" som dens formål og rettferdighetens idé som dens eneste historiske legitimasjon - den slags sosialisme har da Weitling gått inn for for over 50 år siden med langt mer ånd og kraft og begeistring! Riktignok kjente denne geniale skredder ikke noe til den vitenskapelige sosialisme. Og når hans syn, som er blitt plukket i småbiter av Marx og Engels, i dag - etter et halvt århundre - lappes sammen igjen og presenteres for det tyske proletariatet som vitenskapens siste ord, ja da trenger man riktignok en skredder... men ikke en genial sådan.

Fagforeninger og samvirkelag er økonomiske støttepunkter for den revisjonistiske teori. Dens viktigste politiske forutsetning er at demokratiet stadig utvikler seg framover. De reaksjonære tiltak i vår tid er for ham bare "krampetrekninger" som han mener er tilfeldige og forbigående. Han mener vi ikke behøver å regne med dem når vi skal utarbeide allmenne retningslinjer for arbeidernes kamp.

Ifølge Bernstein er f.eks. demokratiet et uunngåelig trinn i utviklingen av det moderne samfunn. For ham er demokratiet den historiske utviklingens store grunnlov. Akkurat som for liberalismens mer borgerlige teoretikere er dét å virkeliggjøre demokratiet den lov alle aktive makter i det politiske liv må tjene. Sett for seg selv er dette imidlertid en grunnleggende feiltagelse og ikke noe annet enn småborgerlig og meget overfladisk skjematisering av resultatene av en liten flik av den borgerlige utvikling de siste 25-30 år. Når vi ser litt nærmere på demokratiets utvikling i historien og samtidig på kapitalismens historie kommer vi fram til et helt annet resultat.

Når det gjelder demokratiet, så finner vi det i høyst forskjellige samfunnsformer: I det opprinnelige kommunistiske samfunn, i de antikke slavestater, i middelalderbyene. På samme måte møter vi absolutismen og det innskrenkede monarkiet i ulike økonomiske sammenhenger. På den annen side fører kapitalismen i sin begynnelse - som vareproduksjon - til en ren demokratisk forfatning i bykommunene. Seinere, i en mer utviklet form som manufaktur, er det absolutte monarki den passende politiske formen. Og som utviklet industriell økonomi frambringer den endelig i rask rekkefølge i Frankrike den demokratiske republikk (1793), Napoleon III´s absolutte monarki, adelsmonarkiet i restaurasjonstiden (1815-1830), delt borgerlig konstitusjonellt monarki under Louis Philippe, igjen den demokratiske republikk, atter en gang monarkiet under Napoleon III, og endelig for tredje gang republikken som i dag ser ut til å ligge i sine siste krampetrekninger. I Tyskland er den eneste virkelig demokratiske institusjon, den alminnelige stemmeretten, ikke noe den borgerlige liberalismen har kjempet fram, men bare et redskap for politisk sammensveising av småstatsvesentet. Bare i denne sammenheng har stemmeretten noen betydning for det tyske borgerskap, som forøvrig er fornøyd med et halvføydalt konstitusjonelt monarki. I Russland blomstrer kapitalismen utmerket under det orientalske eneveldet, uten at borgerskapet foreløpig viser tegn til å lengte etter demokrati. I Østerrike er den alminnelige stemmerett for en stor del innført som en redningsplanke for monarkiet som holder på å falle fra hverandre. I Belgia er det endelig en utvilsom sammenheng mellom arbeiderbevegelsens demokratiske landevinning - den alminnelige stemmeretten - og militarismens svakhet, altså Belgias spesielle geografiske beliggenhet. Først og fremst er stemmeretten der et "stykke demokrati" som ikke er blitt kjempet fram av, men mot borgerskapet.

Demokratiets stadige framgang, som for Bernstein og for det borgerlige frisinn, står fram som den menneskelige eller i det minste den moderne histories store grunnlov, er derfor ved nærmere betraktning ikke annet enn en luftspeiling. Det lar seg ikke gjøre å konstruere noen indre sammenheng mellom den kapitalistiske utvikling og demokratiet. Den politiske form er alltid resultatet av en sum av mange politiske ytre og indre faktorer og gir innen sin ramme plass for hele skalaen fra det absolutte monarki til den demokratiske republikk.

Vi må derfor se bort fra noen allmenn historisk lov for demokratiets utvikling selv innen rammen av det moderne samfunn. Selv om vi bare betrakter den nåværende fasen i den borgerlige historie, kan vi også i den politiske situasjonen i dag iaktta faktorer som ikke kan virkeliggjøre Bernsteins skjema. Tvert imot peker det som skjer i dag i retning av at det som hittil er vunnet fra det borgerlige samfunns side blir oppgitt.

På den ene siden har de demokratiske institusjoner i høy grad utspilt sin rolle i den borgerlige utvikling. Dette er meget viktig. I den utstrekning demokratiet var påkrevd for å sveise sammen småstater og opprette moderne storstater (Tyskland, Italia), er det blitt uunnværlig. Den økonomiske utviklingen har i mellomtida ført til en organisk sammenvoksing.

Det samme gjelder omformingen av hele det politiske administrative statsmaskineri fra en halv- eller helføydal til en kapitalistisk mekanisme. Denne omforming, som historisk er uatskillelig knyttet til demokratiet, er i dag også gjennomført så langt at statens rent demokratiske ingredienser, som alminnelig stemmerett og republikansk statsform, kan droppes. Det er ingen fare for staten at administrasjonen, finansvesenet, forsvaret osv. faller tilbake til formene som eksisterte før marsrevolusjonen i 1848.

Selv om liberalismen dermed nærmest er blitt overflødig for det borgerlige samfunn, er den på den annen side på viktige områder blitt en direkte hindring. Her kommer to faktorer inn i bildet som i stor grad direkte behersker hele det politiske liv i vår tids stater: verdenspolitikken og arbeiderbevegelsen . Begge deler er bare to forskjellige sider av dagens fase i den kapitalistiske utviklingen.

Utviklingen av verdensøkonomien og den skjerpede altomfattende konkurranse på verdensmarkedet, har gjort militarismen til lands og til vanns til det toneangivende redskap i verdenspolitikken i alle stormakters uten- og innenrikspolitiske liv. Dersom verdenspolitikken og militarismen blir en stadig sterkere tendens i den nåværende fasen, så må det følge av dette at demokratiet befinner seg i en stadig tilbakegang .

Det mest slående eksempel er Nord-Amerika etter krigen med Spania. I Frankrike eksisterer republikken i det vesentlige takket være den internasjonale politiske situasjon som foreløpig gjør en krig umulig. Men hvis det skulle bli krig og hvis Frankrike da, noe som virker sannsynlig, skulle vise seg å være rustet for verdenspolitikken, ville svaret på Frankrikes første nederlag ved fronten være proklamering av monarkiet i Paris.

I Tyskland ble den siste fasen med sterk opprustning innledet i 1893. Verdenspolitikken som ble innledet med Kiautshou, 32 ble øyeblikkelig betalt med to ofre av det borgerlige demokrati: oppløsningen av frisinnet og sammenbruddet for sentrumspartiet. 33 De siste riksdagsvalgene i 1907, som ble ført med kolonipolitikkens faner, 34 var samtidig begravelsen for tysk liberalisme.

Når derfor utenrikspolitikken driver borgerskapet inn i reaksjonens armer, gjelder dette i like stor grad for innenrikspolitikken og arbeiderklassens frammarsj. Bernstein innrømmer dette selv når han gir arbeiderklassens sosialistiske aktivitet skylden for det liberale borgerskapets faneflukt. I den forbindelse gir han proletariatet det råd å lokke den dødsredde liberalismen fram fra reaksjonens musehull igjen ved å droppe sitt endelige sosialistiske mål. Han beviser dermed på en slående måte at den sosialistiske arbeiderbevegelsen må opphøre for at det borgerlige demokrati skal overleve i vår tid. Dermed står dette demokratiet i motsetning til det nåværende samfunnets indre utviklingstendens, samtidig som den sosialistiske arbeiderbevegelsen er et direkte produkt av denne tendensen.

Og han beviser en ting til. Når Bernstein gir avkall på arbeiderklassens endelige sosialistiske mål, skal det være en forutsetning og et vilkår for at det borgerlige demokrati kan vekkes til live igjen. Han viser her selv hvor lite det borgerlige demokrati kan være en nødvendig forutsetning og et vilkår for den sosialistiske bevegelsen og en sosialistisk seier. Her lukkes Bernsteins resonnement til en sirkel av feil, hvor den siste konklusjon "eter opp" sin første forutsetning.

Veien ut av denne sirkelen er meget enkel: Den kjensgjerning at den borgerlige liberalisme er avgått ved døden av skrekk for den framrykkende arbeiderbevegelse og for dens endelige mål, innebærer bare at den sosialistiske arbeiderbevegelsen i dag er demokratiets eneste støtte og den eneste som kan være det. Den sosialistiske bevegelsens skjebne er ikke knyttet til den demokratiske utvikling, men omvendt: Den demokratiske utviklingens skjebne er bundet til den sosialistiske bevegelsen. Demokratiet blir ikke mer levedyktig når arbeiderklassen gir opp sin frigjøringskamp. Tvert imot, bare når den sosialistiske bevegelse blir sterk nok til å kjempe mot verdenspolitikkens og den borgerlige faneflukts reaksjonære følger, styrkes demokratiet. Den som ønsker å styrke demokratiet må også ønske å styrke, og ikke svekke, den sosialistiske bevegelsen. Det å gi opp kampen for sosialistiske idealer er det samme som å gi avkall både på arbeiderbevegelsen og på demokratiet.

8. Erobringen av den politiske makten

Som vi har sett, er demokratiets skjebne knyttet til arbeiderbevegelsens skjebne. Men vil en utvikling av demokratiet selv i beste fall gjøre en proletarisk revolusjon, erobringen av statsmakten og den politiske makt, overflødig eller umulig?

Bernstein avgjør dette spørsmålet ved å foreta en grundig avveining av de gode og de dårlige sider ved en lovlig reform og ved en revolusjon. Og han gjør det med en sinnsro som minner om veiing av kanel og pepper i et samvirkelag. I den lovlige utvikling ser han virkningen av forstanden, i den revolusjonære utvikling virkningen av følelsen. I reformarbeidet ser han en langsom, i revolusjonen en hurtig metode for historisk framskritt. Og i lovgivningen ser han en planmessig elementær makt i omveltningen (s. 183).

Det er jo en gammel historie at den småborgerlige reformator ser en "god" og en "dårlig" side ved alle ting i verden og at han nasker fra alle blomsterbed. Men det er en like gammel historie at tingenes faktiske utvikling bryr seg svært lite om småborgerlige kombinasjoner. Virkeligheten sprenger den møysommelig sammenraskede haugen av "gode sider" ved all verdens ting i lufta med et eneste brak. I virkeligheten ser vi hvordan lovmessig reform og revolusjon fungerer i historien ut fra dypere årsaksforhold enn fordelene eller ulempene ved den ene eller den andre metoden.

Under historiens gang har alltid den lovmessige reform gjort den fremadstrebende klasse gradvis sterkere, inntil den føler seg moden nok til å erobre den politiske makten og til å velte hele det bestående rettssystem for å bygge opp et nytt. Bernstein, som drar til felts mot erobringen av den politiske makt som en blanquistisk voldsteori, er så uheldig at han ser på det som i århundrer har vært den menneskelige historiens ankerpunkt og drivkraft som en blanquistisk regnefeil. Så lenge det har vært klassesamfunn og klassekampen har vært det vesentlige innhold i disse samfunns historie, har erobringen av den politiske makt alltid vært de fremadstrebende klassers mål. Omveltningen har dannet utgangspunkt og sluttstrek for hver historisk periode. Vi kan se dette i bondebefolkningens lange kamp mot pengekapitalistene og adelen i det gamle Roma, i patrisiernes kamp mot biskopene, i borgerskapets kamp mot føydalismen i nyere tid.

Lovgivning og revolusjon er derfor ikke forskjellige metoder for historisk framskritt, som man kan velge ut etter eget ønske på historiens øverste hylle på samme måte som man velger varme eller kalde pølser. Derimot er de forskjellige drivkrefter i klassesamfunnets utvikling som både forutsetter og supplerer, men også utelukker hverandre. Akkurat som f.eks. Sydpolen og Nordpolen, som borgerskap og proletariat.

Den lovmessige forfatning som gjelder til enhver tid er bare et produkt av revolusjonen. Mens revolusjonen er klassehistoriens politiske skaperhandling, er lovgivningen samfunnets fortsatte politiske bremsekloss. Lovmessige reformer har ingen egen drivkraft som er uavhengig av revolusjonen. Reformarbeidet beveger seg innen hver historisk periode bare langs en line og bare så lenge sparket fra siste revolusjon ennå virker, eller konkret, bare innen rammen av den samfunnsform som ble skapt av den siste verdensomveltning. Dette er selve kjernen i spørsmålet.

Det er fullstendig feil og helt ahistorisk å forestille seg det lovmessige reformarbeid bare som en revolusjon som er trukket ut i bredden og revolusjonen som en kondensert reform. En sosial omveltning og en lovreform er forskjellige momenter, ikke på grunn av ulik varighet, men på grunn av sitt vesensinnhold. Hele hemmeligheten ved de historiske omveltninger med bruk av politisk makt ligger jo nettopp i at rent kvantitative forandringer slår om i en ny kvalitet. Konkret betyr det overgangen fra en historisk periode, en samfunnsform, til en annen.

Den som istedenfor uttaler seg for den lovlige reformveien i motsetning til erobringen av den politiske makt og samfunnsomveltningen, velger i virkeligheten ikke en roligere, sikrere og langsommere vei til samme mål, men også et annet mål. Han velger bare kvantitative forandringer i den gamle samfunnsordningen istedenfor opprettelsen av en ny. Derfor fører Bernsteins politiske meninger fram til samme konklusjon som hans økonomiske teorier: I grunnen tar de ikke sikte på å virkeliggjøre den sosialistiske idé, men bare på å reformere den kapitalistiske; de tar ikke sikte på å oppheve lønnssystemet, men bare på å oppnå mer eller mindre innen rammen av utbyttingen; de vil med andre ord fjerne de kapitalistiske utvekstene og ikke kapitalismen selv.

Men kanskje gjelder de ovenfor nevnte tesene om lovreformens og revolusjonens funksjon bare for tidligere klassekamper? Kanskje har den lovlige reform fra nå av, takket være utviklingen av det borgerlige rettssystem, også fått oppgaven å føre et samfunn over fra én historisk fase til en annen? Kanskje erobringen av statsmakten gjennom proletariatet nå er blitt "en frase uten innhold"? (s. 183)

Det stikk motsatte er tilfelle. Hva er det som skiller det borgerlige samfunn fra de tidligere klassesamfunnene - de antikke og middelalderske? Nettopp det at klasseherredømmet nå ikke hviler på "vel ervervede rettigheter", men på faktiske økonomiske forhold. Lønnssystemet er ikke et rettsforhold, men et rent økonomisk forhold. I hele vårt rettslige system vil man ikke kunne finne noen lovformulering av det nåværende klasseherredømme. Om det fins spor av slike formuleringer, dreier det seg om rester fra føydale forhold, f.eks. i spørsmålet om tjenesteforhold på landsbygda.

Hvordan skal man gradvis kunne oppheve lønnsslaveriet "med lovens hjelp", når det ikke kommer til uttrykk i lovene? Bernstein, som vil ta fatt på det lovmessige reformarbeid for på den måten å gjøre slutt på kapitalismen, kommer i samme situasjon som den russiske politimannen som hos Uspienski 35 forteller om sin opplevelse: "...jeg tok tak i jakkekraven på fyren, og hva tror De jeg oppdaget? Den fordømte fyren hadde ikke noen jakkekrave."... Det er der hunden ligger begravet.

"Alle tidligere samfunn hviler på motsetningen mellom undertrykte og undertrykkende klasser" (Det kommunistiske manifest). Men i tidligere faser i de moderne samfunn kom denne motsetning til uttrykk i bestemte rettslige forhold, og den kunne derfor til en viss grad gi plass for de framvoksende nye forhold innen rammen av det gamle. "Den livegne arbeidet seg fram til medlem av kommunen under livegenskapet" (Det kommunistiske manifest). På hvilken måte? Ved gradvis innen byens grenser å oppheve alle enkeltrettigheter: hoveriarbeid, pliktandel av arv til føydalherren, hodeskatten, giftemålstvang, skifteordningen osv., alt det som til sammen utgjorde livegenskapet.

På samme måte arbeidet "småborgeren seg fram til storborger under den føydale absolutismens åk" (samme sted). På hvilken måte? Ved delvis formelt å oppheve eller reelt å løsne på laugslenkene, gjennom gradvis forandring av administrasjonen, finansvesenet og forsvaret i den utstrekning det var absolutt nødvendig.

Hvis man altså vil behandle spørsmålet abstrakt og ikke historisk, så kan en overgang under de tidligere klasseforhold fra det føydale til det borgerlige samfunn i det minste tenkes gjennom rene lovreformer. Men hva så vi i virkeligheten? Heller ikke der kunne reformene gjøre borgerskapets erobring av den politiske makten overflødig. Tvert imot, reformene forberedte og påskyndet denne makterobringen. En politisk og sosial omveltning var nødvendig både for å oppheve livegenskapet og for å avskaffe føydalismen.

I dag lever vi under helt andre forhold. Proletaren tvinges ikke av noen lov til å la seg spenne for kapitalens vogn, men av nød, av mangel på produksjonsmidler. Og ingen lov i verden kan skaffe ham disse midlene innen rammen av det borgerlige samfunn. Fordi de ikke ble frarøvet ham gjennom lov, men gjennom den økonomiske utvikling.

Videre baseres ikke utbyttingen innenfor rammen av lønnsforholdet på lovene, idet størrelsen på lønnen ikke bestemmes gjennom lovgivning, men av økonomiske faktorer. Og selve utbyttingen er ikke bestemt i noen lov, men på den rent økonomiske kjensgjerning at arbeidskraften opptrer som vare, en vare som har den behagelige egenskap at den produserer verdi, og til og med mer verdi enn den selv forbruker. Med andre ord: Alle grunnleggende forhold i det kapitalistiske klassesamfunn lar seg ikke forandre gjennom reformer av borgerskapets lover, fordi de verken er oppstått ved hjelp av slike lover eller noen gang er skrevet ned som lover. Bernstein vet ikke dette når han planlegger en sosialistisk "reform". Men det han ikke vet, det sier han i sin bok (s. 10), hvor han skriver at

"det økonomiske motiv i dag opptrer fritt, hvor det tidligere var kamuflert av alle slags herskerforhold og ideologier".

Men det er noe annet som spiller inn her. Det er den andre særegenheten ved den kapitalistiske orden, at alle det framtidige samfunns elementer i begynnelsen av sin utvikling antar en form hvor de ikke nærmer seg sosialismen, men fjerner seg fra den. I produksjonen kommer den samfunnsmessige karakter stadig mer til uttrykk. Men i hvilken form? I form av aksjeselskaper, storselskaper, karteller, der de kaptalistiske motsetninger forsterkes, dvs. utbyttingen og undertrykkelsen av arbeidskraften .

I militæret fører utviklingen til utbredelsen av alminnelig verneplikt og kortere tjenestetid, materielt sett altså en tilnærming til folkehæren. Men det skjer i den moderne militarismens former, hvor militærstatens herredømme over folket og dermed statens klassekarakter kommer til uttrykk i sin skarpeste form.

I de politiske forhold fører demokratiets utvikling, forsåvidt som grobunnen er gunstig, til at alle lag av folket deltar i det politiske liv, altså på en måte til "folkestaten". Men det skjer i den borgerlige parlamentarismens form, hvor klassemotsetningene og klasseherredømmet ikke er opphevet, men bare utfolder seg og blir avslørt. Hele den kapitalistiske utvikling beveger seg gjennom motsetninger. Derfor er proletariatets erobring av den politiske makten, og totale avskaffelse av det kapitalistiske system, nødvendig for å kunne skrelle samfunnets sosialistiske kjerne ut av det kapitalistiske hylster som den står i motsetning til.

Bernstein vet riktignok om en annen utvei: Hvis utviklingen av demokratiet fører til en skjerping og ikke til en svekking av de kapitalistiske motsetninger, så svarer han oss at "måtte sosialdemokratiet, hvis det ikke vil gjøre arbeidet vanskeligere for seg selv, såvidt mulig prøve å hindre en utvidelse av de demokratiske institusjoner og gjennomføringen av sosiale reformer" (s. 71). Det ville være helt riktig, hvis sosialdemokratiet på småborgerlig manér ville ha noen glede av den unyttige beskjeftigelse å plukke ut alle gode sider og kaste bort alle dårlige sider ved historien. Det er bare det at sosialdemokratiet da også måtte "prøve å hindre" hele kapitalismen, for den er da utvilsomt hovedskurken som skaper alle hindringer på veien fram til sosialismen. Faktisk gir kapitalismen, samtidig med hindringene , også de eneste muligheter for å virkeliggjøre det sosialistiske program. Det samme gjelder også helt ut for demokratiet.

Mens demokratiet dels er blitt overflødig, til dels en hindring, for borgerskapet, er demokratiet til gjengjeld helt nødvendig og uunnværlig for arbeiderklassen. Det er nødvendig for det første fordi det skaper politiske former (selvstyre, stemmerett o.l.) som kommer til å tjene som utgangs- og støttepunkter for proletariatet ved omformingen av det borgerlige samfunn. Det er for det andre uunnværlig fordi proletariatet bare i demokratiet, i kampen for demokratiet, i utøvelsen av sine rettigheter, kan bli bevisst sine klasseinteresser og historiske oppgaver.

Kort sagt, demokratiet er uunnværlig fordi det gjør denne maktovertakelsen både nødvendig og mulig, og ikke fordi det gjør proletariatets erobring av den politiske makt overflødig . Da Engels reviderte den nåværende arbeiderbevegelses taktikk i sitt forord til "Klassekampene i Frankrike" 36 og satte den lovlige kamp opp som et alternativ mot barrikadene, behandlet han - noe som framgår klart av hver linje i forordet - ikke spørsmålet om den endelige makterobring, men spørsmålet om den daglige kamp i dag. Han tok ikke opp proletariatets handling overfor den kapitalistiske stat i det øyeblikk det erobrer den politiske makten, men proletariatets handling innenfor rammen av den kapitalistiske stat. Engels ga kort sagt retningslinjer for det selvkontrollerte proletariatet, ikke for det seierrike.

På den andre siden refererer han Marx' kjente uttalelse om jordspørsmålet i England, som Bernstein også påberoper seg, om "at man antagelig ville slippe billigst fra det om man kjøpte ut landeierne", ikke til proletariatets adferd før seieren , men etter seieren . For noe "oppkjøp" av de herskende klasser kan det åpenbart bare være tale om når arbeiderklassen sitter ved roret. Det Marx her vurderer er en fredelig utøvelse av proletariatets diktatur , han tenker ikke på å erstatte dette diktatur med kapitalistiske sosiale reformer.

Marx og Engels var aldri i tvil om nødvendigheten av at proletariatet måtte erobre den politiske makten. Det skulle bli Bernstein som anså den borgerlige parlamentarismes hønsegård for å være organet der den største sosiale omveltningen skulle finne sted: Overgangen fra det kapitalistiske samfunn til det sosialistiske .

Bernstein innledet sin teori med å advare mot faren for at proletariatet kunne komme til makten for tidlig. I dette tilfellet måtte nemlig proletariatet, ifølge Bernstein, la det borgerlige samfunn forbli nøyaktig som det er og selv lide et fryktelig nederlag. Hvis proletariatet kom til makten, kunne det utifra Bernsteins teori trekke kun en "praktisk" konklusjon: Legg dere til å sove! Hans teori dømmer proletariatet, i de viktigste kampsituasjoner, til uvirksomhet, altså til passivt forræderi av egen sak.

Hele vårt program ville faktisk være et verdiløst stykke papir hvis det ikke kunne tjene oss i alle eventualiteter og i alle situasjoner i kampen, vel å merke tjene oss ved at det blir fulgt , ikke ved at man ikke følger det. Når programmet vårt først skal være en formulering av samfunnets historiske utvikling fra kapitalismen til sosialismen, må det åpenbart også formulere og i grunntrekkene inneholde alle overgangsfaser i denne utvikling, altså også hvordan man til enhver tid skal handle på ethvert tidspunkt på veien til sosialismen. For proletariatet fins det overhodet ikke et eneste øyeblikk hvor det skulle være nødt til å forlate programmet eller selv kunne bli latt i stikken av programmet.

Praktisk uttrykkes dette ved at det ikke fins et øyeblikk hvor proletariatet som gjennom historiens utvikling er kommet til makten, ikke vil være i stand til, og forpliktet til, å gjennomføre tiltak for å virkeliggjøre programmet sitt, eller gjennomføre overgangstiltak i retning av sosialismen. Bak påstanden om at det sosialistiske program på et eller annet tidspunkt under proletariatets herredømme skulle kunne svikte totalt og ikke gi noen anvisninger for gjennomføringen, skjuler seg en annen påstand: Det sosialistiske programmet er generelt og alltid umulig å gjennomføre.

Og hva hvis overgangstiltak blir satt ut i livet for tidlig? Dette spørsmål skjuler en hel haug med misforståelser av tingenes virkelige gang under sosiale omveltninger.

At proletariatet erobrer statsmakten, dvs. en stor folkelig klasse, kan framfor alt ikke framkalles kunstig. Det forutsetter en bestemt grad av modning i de økonomisk-politiske forhold, når man ser bort fra slike tilfeller som Pariserkommunen, hvor proletariatet ikke fikk herredømmet etter en målbevisst kamp, men unntagelsesvis i form av herreløst hittegods. Blanquistiske statskupp fra et "besluttsomt mindretalls" side kommer alltid som skutt ut av en pistol, og nettopp derfor alltid på feil tidspunkt. Dette skiller seg totalt fra situasjoner der den store og klassebevisste folkemassen selv erobrer statsmakten, noe som bare kan være en følge av et begynnende sammenbrudd i det borgerlige samfunn. Derfor opptrer denne på et økonomisk og politisk riktig tidspunkt.

Dersom arbeiderklassens erobring av den politiske makten ikke kan skje "for tidlig" sett fra de samfunnsmessige forutsetninger , må den på den annen side sett ut fra den politiske effekten, med henblikk på å beholde makten, nødvendigvis komme "for tidlig". Den for tidlige revolusjon, som ødelegger søvnen for Bernstein, truer oss som et Damoklessverd, og her hjelper ingen bønn, ingen frykt og ingen advarsler. Og det av to meget enkle årsaker.

For det første er en så voldsom omveltning som samfunnets overføring fra det kapitalistiske til et sosialistisk system helt utenkelig i ett eneste slag, gjennom ett eneste seierrikt kupp fra proletariatets side. En slik tanke ville bare være et tegn på en ekte blanquistisk oppfatning. Den sosialistiske omveltning forutsetter en lang og hardnakket kamp, hvor proletariatet tilsynelatende mer enn én gang blir slått tilbake, slik at det første gang nødvendigvis må ha kommet "for tidlig" til makten, når man betrakter det ut fra hele kampens sluttresultat.

For det annet kan det ikke unngås at erobringen av statsmakten skjer "for tidlig", fordi disse "for tidlige" angrep fra proletariatets side i seg selv er en meget viktig faktor som skaper de politiske vilkår for en endelig seier. Først i løpet av den politiske krisa som følger proletariatets maktovertakelse, først i en ilddåp av lange og harde kamper, vil proletariatet oppnå den grad av politisk modenhet som vil sette det i stand til å gjennomføre den endelige store omveltning. Det er de som er med på å bestemme og skape tidspunktet også for den endelige seier. Slik blir proletariatets "for tidlige" angrep på den politiske statsmakt et viktig historisk moment. Sett fra denne synsvinkel blir idéen om at det arbeidende folk erobrer den politiske makten for tidlig en politisk selvmotsigelse som tar sitt utgangspunkt i en mekanisk samfunnsutvikling. Begrepet forutsetter at klassekampen seirer på et tidspunkt som bestemmes utenfor og uavhengig av klassekampen.

På grunn av at proletariatet slett ikke er i stand til annet enn å erobre statsmakten "for tidlig", eller med andre ord, siden proletariatet er absolutt tvunget til en gang å erobre den "for tidlig" før det kan erobre den for godt, er opposisjonen mot den "for tidlige" maktovertakelse i seg selv ikke noe annet enn en motstand mot proletariatets kamp for å gripe statsmakten overhodet .

Også her kommer vi helt konsekvent, akkurat som på de berømte veier som alle fører til Roma, til det resultat at de revisjonistiske forslag om å droppe det endelige mål munner ut i et annet: Å droppe hele bevegelsen. Hans råd til sosialdemokratiet om å "legge seg til å sove" i tilfelle en maktovertakelse er identisk med et annet råd: Å legge seg til å sove nå og for alltid , dvs. å gi avkall på klassekampen.

9. Sammenbruddet

Bernstein begynte sin revisjon av det sosialdemokratiske programmet med å sløyfe teorien om det kapitalistiske sammenbruddet. Men fordi sammenbruddet av det borgerlige samfunn er en hjørnestein i den vitenskapelige sosialisme, måtte dette helt logisk føre fram til et sammenbrudd av hele det sosialistiske synet hos Bernstein. I debattens løp oppgir han den ene sosialistiske posisjon etter den andre for å kunne opprettholde sin første påstand.

Uten kapitalismens sammenbrudd er det umulig å ekspropriere kapitalistklassen. Bernstein gir avkall på dette og setter opp den gradvise gjennomføring av "samvirkeprinsippet" som mål for arbeiderbevegelsen.

Men samvirke lar seg ikke gjennomføre innenfor rammen av kapitalistisk produksjon. Bernstein gir avkall på sosialisering av produksjonen og ender opp med en reform av handelen, forbrukersamvirket - forbrukerforeningene.

Men omdannelsen av samfunnet gjennom samvirkelag og fagforeninger passer ikke sammen med den faktiske materielle utvikling i det kapitalistiske samfunn, selv ikke om man tar med fagforeningene. Bernstein gir opp den materialistiske historieoppfatning.

Men hans syn på gangen i den økonomiske utvikling er ikke i samsvar med Marx' merverdilov. Bernstein gir opp merverdi- og verdiloven, og dermed hele Karl Marx' økonomiske teori.

Men uten noe bestemt endelig mål og uten økonomisk grobunn i det nåværende samfunn kan man ikke føre noen proletarisk klassekamp. Bernstein gir opp klassekampen og forkynner forsoning med borgerlig liberalisme.

Men i et klassesamfunn er klassekampen en helt naturlig, uunngåelig hendelse. Bernstein benekter i sin videste konsekvens eksistensen av klasser i vårt samfunn. Arbeiderklassen er for ham bare en masse av ikke bare politisk og åndelig, men også økonomisk splittede individer. Også borgerskapet blir ifølge ham holdt politisk sammen, ikke av indre økonomiske interesser, men bare av ytre press - ovenfra eller nedenfra.

Men hvis det ikke fins noen økonomisk grobunn for klassekampen, og i grunnen heller ingen klasser, så er ikke bare proletariatets kommende kamp mot borgerskapet, men også den forutgående kampen egentlig umulig. Dermed framstår selve sosialdemokratiets resultater som noe ubegripelig. Eller den blir begripelig bare som et resultat av politisk trykk fra regjeringens side, ikke som et lovmessig resultat av den historiske utvikling, men som et tilfeldig produkt av Hohenzollernes 37 kurs; ikke som et legitimt avkom av det kapitalistiske samfunn, men et reaksjonens blandingsprodukt. Dermed fører Bernstein oss med en tvingende logikk fra den materialistiske historieoppfatning over til Frankfurter Zeitung eller Vossische Zeitung .

Etter at man har avsverget hele den sosialistiske kritikken av det kapitalistiske samfunnet, blir det eksisterende samfunn stående igjen som stort sett tilfredsstillende. Bernstein tviler ikke. Han synes ikke reaksjonen er så sterk i Tyskland i dag, "i de vesteuropeiske stater kan vi ikke snakke om politisk reaksjon", "i nesten alle vestlige land er de borgerlige klassers holdning overfor den sosialistiske bevegelse i verste fall defensiv og ikke undertrykkende". 38 Arbeiderne er ikke blitt fattigere, de blir tvert imot stadig mer velstående, borgerskapet er politisk progressivt og til og med moralsk sunt. Reaksjon og undertrykkelse ser man lite av. Alt går på beste måte i denne den beste av alle tenkelige verdener...

På den måten går Bernstein helt logisk hele veien fra A til Å. Han begynte med å gi opp det endelige mål for bevegelsens skyld. Men fordi det i virkeligheten ikke kan være noen sosialdemokratisk bevegelse uten det endelige sosialistiske målet, må han nødvendigvis ende med å gi opp selve bevegelsen .

Hele Bernsteins sosialistiske syn er derfor brutt sammen. Det marxistiske systemets stolte, symmetriske, vidunderlige bygning er hos ham blitt til en stor ruinhaug, hvor skår fra alle slags systemer, tankefliser fra store og små ånder har funnet sin felles grav. Marx og Proudhon, Leo von Bruch og Franz Oppenheimer 39 , Friedrich Albert Lange og Kant, herr Prokopovitsj og Dr. Ritter von Neupauer, Herkner og Schulze-Gävernitz, Lasalle og prof. Julius Wolf, 40 alle har de gitt sin skjerv til Bernsteins system. Han har gått i lære hos alle. Og resultatet forbauser oss ikke. I og med at han forlot klassestandpunktet hadde han mistet kompasset da han ga opp den vitenskapelige sosialismen. Han mistet sin intellektuelle krystalliseringsakse rundt hvilke de enkelte kjensgjerninger grupperer seg og samles om til et konsekvent organisk verdenssyn.

Denne sammenraskede teorien som er satt sammen av alle slags systembiter uten forskjell ser ved første blikk ganske fordomsfri ut. Bernstein vil heller ikke høre tale om noen "partivitenskap", eller rettere om noen klassevitenskap, heller ikke om klasseliberalister og klassemoral. Han mener at han representerer en allmennmenneskelig, abstrakt vitenskap, en abstrakt liberalisme, en abstrakt moral. Men fordi den virkelige historie består av klasser som har diametralt motsatte interesser, mål og meninger, er en slik allmennmenneskelig vitenskap i sosiale spørsmål en abstrakt liberalisme. En abstrakt moral er foreløpig en fantasi, et selvbedrag. Det Bernstein tror er at hans egen allmennmenneskelige vitenskap, demokrati og moral i virkeligheten bare tilhører den herskende borgerlige vitenskap, det borgerlige demokrati og den borgerlige moral.

Når han avskriver marxismens økonomiske system for å sverge til von Brentanos 41 , Böhm og Jevons, Says og Julius Wolfs læresetninger, gjør han i virkeligheten ikke noe annet enn å erstatte det vitenskapelige grunnlag for arbeiderklassens frigjøring med borgerskapets forherligelse av seg selv. Når han snakker om liberalismens allmennmenneskelige karakter og gjør sosialismen til en avart av denne, gjør han ikke noe annet enn å fjerne klassekarakteren i sosialismen, sosialismens historiske innhold, altså alt innhold overhodet. Dermed gjør han borgerskapet, liberalismens historiske bærer, til bærer av menneskehetens interesser.

Når han går ut mot "at de materielle faktorer opphøyes til utviklingens allmektige krefter", mot "forakt for idealet" i sosialdemokratiet, når han taler for idealisme og moral, men samtidig kjemper mot den eneste kilde til proletariatets moralske gjenfødelse, mot den revolusjonære klassekamp, hva gjør han egentlig annet enn å preke for arbeiderklassen selve essensen i borgerskapets moral: Forsoning med den bestående orden og overføring av forhåpningene til den hinsidige moralske forestillingsverden?

Når han endelig retter sine skarpeste angrep mot dialektikken, hva annet gjør han da enn å kjempe mot tankemåten til det klassebevisste proletariatet? Han kjemper mot det sverd som har hjulpet proletariatet til å skjære igjennom sin egen framtids historiske mørke. Han står opp mot det åndelige våpen som proletariatet, materielt ennå undertrykt, overvinner borgerskapet med. Dialektikken påviser borgerskapets forgjengelighet og at seieren må komme, fordi åndelig har proletariatet allerede fullført revolusjonen. Når Bernstein sier farvel til dialektikken og tilegner seg en tankependel som er kjennetegnet av "på den ene side - på den annen side", "riktignok - men", "til tross for - allikevel", "mer - mindre", faller han helt logisk tilbake til det avdankede borgerskapets historisk motiverte tenkemåte, en tenkemåte som er et nøyaktig speilbilde av dets samfunnsmessige tilværelse og dets politiske adferd. Det politiske "på-den-ene-på-den-annen-side", om og men hos vår tids borgerskap ser nøyaktig likt ut som Bernsteins tenkemåte, og Bernsteins tenkemåte er det beste og sikreste symptom på hans borgerlige livssyn.

Men for Bernstein er nå heller ikke ordet "borgerlig" noe klassebegrep, men et allment samfunnsmessig begrep. Det betyr bare at han, konsekvent som han er helt til prikken over i'en, sammen med vitenskapen, politikken, moralen og tenkemåten også har skiftet ut proletariatets historiske språk med borgerskapets språk. Når Bernstein med "borger" mener både storborgeren og proletaren, uten forskjell, er mennesket generelt også blitt til borger for ham. Det menneskelige samfunn er blitt identisk med det borgerlige samfunn.

10. Opportunismen i teori og praksis

Bernsteins bok er av stor historisk betydning for den tyske og internasjonale arbeiderbevegelse. Den har vært det første forsøk på å gi de opportunistiske strømninger i partiet et teoretisk grunnlag.

De opportunistiske strømninger i vårt parti kan dateres nokså langt tilbake, hvis man også tar med de mer sporadiske ytringsformer, som f.eks. i det kjente spørsmål om dampskipssubsidiene 42 . Men noen utpreget enhetlig strømning i denne retning har man først hatt fra begynnelsen av nittiårene, etter at sosialistlovene ble nedstemt og det legale grunnlag var gjenerobret. Vollmars 43 statssosialisme, budsjettvoteringen i Bayern 44 , den sydtyske agrarsosialisme 45 , Heines kompensasjonsforslag 46 og endelig Schippels toll- og militsoppfatning 47 , det er milepæler i utviklingen av den opportunistiske praksis.

Hva kjennetegner videre denne praksis? Den fiendtlige holdning til "teorien". Og det er helt selvsagt. Vår "teori", den vitenskapelige sosialismes grunnsetninger, setter ganske faste rammer for den praktiske virksomhet i forhold til de mål man strever etter, og for hvilke kampmidler som skal brukes og endelig også for selve kampmåten . Derfor kan man hos dem som bare vil jage etter praktiske resultater se en naturlig tendens til å ønske seg frie hender, dvs. til å skille vår praksis fra vår "teori", til å gjøre praksisen uavhengig av teorien.

Men den samme teori har ved hvert praktisk forsøk slått dem i hodet! Statssosialismen, agrarsosialismen, kompensasjonspolitikken og militærspørsmålet ble til en serie av nederlag for opportunismen. Det er kla rt at denne strømning, hvis den ville hevde seg mot våre prinsipper, helt logisk måtte komme til det punkt hvor den gikk løs på selve teorien, på prinsippene, istedenfor bare å overse dem. Deretter måtte strømningen prøve å svekke teorien og bygge sin egen teori. Bernsteins teori er nettopp et slikt forsøk, og derfor kunne vi på partikongressen i Stuttgart 48 se hvordan alle opportunistiske elementer straks grupperte seg rundt Bernsteins fane. På den ene side er de opportunistiske strømningene i den praktiske virksomhet en helt naturlig foreteelse som kan forklares ut fra vilkårene for vår kamp og dens framgang. På den andre siden er Bernsteins teori et like selvfølgelig forsøk på å sammenfatte disse strømningene i et allment teoretisk uttrykk, på å finne fram til sine egne teoretiske forutsetninger og så ta et oppgjør med den vitenskapelige sosialismen. Bernsteins teori var derfra fra begynnelsen av opportunismens teoretiske ildprøve, dens første vitenskapelige legitimering.

Hvordan falt så denne prøven ut? Vi har sett det. Opportunismen er ikke i stand til å stille opp noen som helst positiv teori som står for kritikk. Alt den kan er følgende: Først bekjempe marxismens lære i de forskjellige enkeltprinsippene og så til slutt - fordi denne lære jo er en fast sammentømret bygning - tilintetgjøre hele systemet fra loftsetasjen og ned til fundamentet. Dermed er det påvist at den opportunistiske praksis i sitt vesen, i sitt grunnlag, er uforenlig med det marxistiske system.

Men dermed er det enn videre påvist at opportunismen også er uforenlig med sosialismen i det hele tatt, at dens iboende tendens går i retning av å trenge arbeiderbevegelsen inn i borgerlige baner, dvs. i retning av totalt å lamme den proletariske klassekamp. Riktignok er ikke den proletariske klassekampen - historisk sett - identisk med Marx' system. Også før Marx, og uavhengig av ham, hadde man en arbeiderbevegelse og forskjellige sosialistiske systemer som hver på sin måte var et teoretisk uttrykk for arbeiderklassens frigjøringsforsøk, et uttrykk som var fullt i samsvar med tidsforholdene. Sosialismen har blitt begrunnet med moralske rettferdighetsbegrep, kampen mot fordelingsmåten istedenfor mot produksjonsmåten, synet på klassemotsetningene som motsetninger mellom fattig og rik, forsøket på å innpode "samvirkevesenet" i den kapitalistiske økonomi; alt det vi finner i Bernsteins system, har eksistert før. Og disse teoriene var for sin tid, med all sin utilstrekkelighet, virkelige teorier for den proletariske klassekamp, de var de kjempemessige barnesko som proletariatet lærte å marsjere på historiens scene i.

Men etter at utviklingen av selve klassekampen og dens samfunnsmessige vilkår har ført til at man har kvittet seg med disse teoriene og har formulert prinsippene for den vitenskapelige sosialisme, kan det - i det minste i Tyskland - ikke lenger være noen annen sosialisme enn den marxistiske, ingen sosialistisk klassekamp utenom sosialdemokratiet. I dag er sosialisme og marxisme, proletarisk frigjøringskamp og sosialdemokrati, identiske. Det å gripe tilbake til før- marxistiske teorier for sosialismen innebærer derfor i dag ikke engang et tilbakefall til proletariatets kjempemessige barnesko, nei, det er et tilbakefall til borgerskapets fravokste og utgåtte tøfler.

Bernsteins teori var det første , men samtidig også det siste forsøk på å gi opportunismen et teoretisk grunnlag. Vi sier det siste, fordi Bernsteins system er like negativt til den vitenskapelige sosialisme som det er positivt til sammenraskingen av all disponibel teoretisk forvirring, at det er gått så langt at det ikke er noe mer å utrette. Med Bernsteins bok har opportunismen fullført sin teoretiske utvikling, slik den har gjort det i praksis gjennom Schippels stillingtagen til militarismen. Den har trukket sine siste konsekvenser.

Og Marx' lære er ikke bare i stand til å motbevise den teoretisk, det er bare den alene som er i stand til å forklare opportunismen som historisk fenomen i partiets utvikling. Proletariatets verdenshistoriske frammarsj fram til seieren er virkelig "ikke noen enkel sak". Hele bevegelsens særegenhet ligger i at folkemassene for første gang i historien selv setter sin vilje igjennom og at de gjør det mot alle de herskende klasser. De må samtidig sette målet for sin vilje ut over det nåværende samfunn. Denne viljen kan massene imidlertid bare utvikle i en stadig kamp mot den bestående ordning, bare innen dens ramme. Sammensmeltingen av den store folkemasse og målet som peker ut over hele det bestående system, sammensmeltingen av den daglige kamp med den store verdensreform, det er det store problemet for den sosialdemokratiske bevegelse. Helt logisk må den utvikle seg gjennom å arbeide seg framover mellom to skjær: Mellom å gi opp massekarakteren eller å gi opp det endelige mål, mellom å falle tilbake til sekterismen eller å dø innenfor den borgerlige reformbevegelse, mellom anarkisme eller opportunisme.

Den marxistiske lære har i sitt teoretiske arsenal riktignok allerede for et halvt århundre siden levert tilintetgjørende våpen både mot den ene og den andre ytterlighet. Men fordi vår bevegelse er en massebevegelse og de farer som truer den ikke har sitt utspring i menneskenes hoder, men i de samfunnsmessige vilkår, var det ikke mulig på forhånd og en gang for alle å hindre anarkistiske og opportunistiske sidesprang ved hjelp av den marxistiske teori. Først etter at de hadde fått kjøtt og blod gjennom praktisk handling, måtte og kunne de overvinnes av bevegelsen selv, riktignok bare ved hjelp av de våpen Marx har gitt oss. Den minste faren, de anarkistiske barnemeslinger, har sosialdemokratiet allerede overvunnet i og med "de uavhengiges bevegelse". Den største fare - den opportunistiske vattersott - holder den på å overvinne nå.

I og med bevegelsens voldsomme vekst i bredden de siste årene og fordi vilkårene kampen må føres under og oppgavene som skal løses er så kompliserte, måtte dette øyeblikket komme hvor det gjør seg gjeldende en skepsis til å nå de store endelige mål med en vakling overfor det ideelle element i bevegelsen. Slik, og ikke annerledes, kan og må den store proletariske bevegelsen utvikle seg, og vaklingens og fryktsomhetens øyeblikk kommer ikke som overraskelser for den marxistiske lære. De ble tvert imot for lengst forutsett og forutsagt av Marx. "Borgerlige revolusjoner", skrev Marx for et halvt århundre siden, som slike vi kjenner fra hans Louis Bonapartes 18. Brumaire,

"stormer hurtig fra suksess til suksess, deres dramatiske effekter overbyr hverandre, mennesker og ting virker som om de hadde innfatninger av flammende briljanter, ekstasen er dagens ånd; men de har et kort liv, snart har de nådd sitt høydepunkt, og en lang dagen derpå legger seg over samfunnet før det har lært å tilegne seg resultatene av "Sturm und Drang"-perioden på en nøktern måte. Proletariske revolusjoner derimot, som foregår i det nittende århundre, kritiserer stadig seg selv, de avbryter seg i sitt eget løp, kommer tilbake til det tilsynelatende fullbyrdede for å begynne på nytt, de håner grusomt og grundig halvheten, svakhetene og utilstrekkeligheten i sine første forsøk, de synes å kaste motstanderen ned for at han kan suge nye krefter -ut av jorden og rette seg opp igjen i all sin velde, de viker stadig igjen tilbake for sine egne formåls ubestemte uhyrlighet, inntil man er kommet i den situasjon hvor alle veier tilbake er stengt, hvor forholdene selv roper:

Hic Rhodus, hic salta!
Her er rosen, her skal du danse! " 49

Denne lov gjelder fortsatt, også etter at læren om den vitenskapelige sosialisme er blitt bygd opp. Proletariatets bevegelse er ikke i og med denne lære med ett slag blitt sosialdemokratisk, heller ikke i Tyskland. Den blir sosialdemokratisk for hver dag som går, den blir det også mens og ved at den til stadighet overvinner ekstreme sidesprang i anarkistisk eller i opportunistisk retning; begge deler er bare bevegelsesmomenter i sosialdemokratiet, betraktet som prosess .

I betraktning av dette er det ikke overraskende at den opportunistiske strømning oppstår. Det overraskende er hvor svak den er. Så lenge den bare brøt igjennom i enkelttilfelle i partiets praksis, kunne man ennå formode et eller annet alvorlig teoretisk grunnlag bak den. Men etter at den er kommet klart til uttrykk i Bernsteins bok, må alle bli forbauset: Hva, er det alt dere har å fare med? Ikke så mye som en liten bit av en ny tanke! Ikke en eneste tanke som ikke for årtier siden er blitt tråkket ned, knust, ledd ut, tilintetgjort av marxismen.

Det var nok at opportunismen talte for å vise at den ikke har noe å fortelle om hvordan vi kan seire. Og deri ligger den egentlige partihistoriske betydning av Bernsteins bok.

Og så kan Bernstein ved avskjeden fra det revolusjonære proletariats tenkemåte, fra dialektikken og fra den materialistiske historieoppfatningen, takke for de formildende omstendigheter man tilstår ham i hans forvandling. For bare dialektikken og det materialistiske historiesyn lar ham - storsinnede som de er - framtre som et kallet, men ubevisst verktøy, hvor det fremadstrebende proletariat har brakt sin forbigående vakling til uttrykk, for deretter, etter å ha sett på ham i dagslys, å kaste ham langt bort - med hånlatter og hoderysten.