MIA  > Norsk  > Luxemburg

Reform eller revolusjon av Rosa Luxemburg

• Om forfatteren
• Forord
• Reform eller revolusjon
  • Første del
    • 1. Den opportunistiske metode
    • 2. Kapitalismens tilpasning
    • 3. Innføring av sosialismen gjennom sosiale reformer
    • 4. Kapitalismen og staten
    • 5. Revisjonismens praktiske konsekvenser og allmenne karakter
  • Andre del
    • 6. Den økonomiske utvikling og sosialismen
    • 7. Fagforeninger og demokrati
    • 8. Erobringen av den politiske makten
    • 9. Sammenbruddet
    • 10. Opportunismen i teori og praksis

"De som går inn for reformer istedet for og i motsetning til erobringen av politisk makt og sosial revolusjon, velger ikke bare en roligere, mildere og mer langsom vei til det samme målet, men et annet mål"Rosa Luxemburgs REFORM ELLER REVOLUSJON var en milepæl i marxismens historie allerede ved sin utgivelse for hundre år siden.

Det var det første større verk som anerkjente reformismens eksistens som en separat politisk strømning. Videre imøtegikk boka alle de grunnleggende kjennetegn ved reformismen med en intellektuell styrke, som knapt er blitt overgått siden.

Kan sosialismen oppnås gjennom reform, eller er en revolusjon nødvendig? Etter et århundre med diskusjon blir dette spørsmål til stadighet tilslørt av skinnargumenter, omgåelser og løse påstander.

Rosa Luxemburg skrev sin bok da reformismen først var i ferd med å oppstå som politisk kraft, og de sentrale spørsmål i debatten var mye klarere.

Reform eller revolusjon er, som Luxemburg viser, et avgjørende spørsmål for sosialister. Boka bør derfor leses av alle som ønsker et alternativ til markedets tyranni.

Utgitt av Internasjonale Sosialister, september 1998
Første gang utgitt 1898-99, 2. utgave 1908
Oversettelsen er basert på 2. utgaven

Om forfatteren

ROSA LUXEMBURG ble født i Polen i 1871. Hun ble tidlig aktiv sosialist, og representerte det polske sosialdemokratiske partiet på 2. Internasjonalens kongress i en alder av 22 år.

Det meste av hennes liv levde hun i Tyskland hvor hun skrev for og tidvis redigerte sosialistiske publikasjoner, som ga viktige teoretiske bidrag til diskusjoner innen det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD).

Ved utbruddet av første verdenskrig i 1914 var hun en av de få i partiet som nektet å støtte krigen. Da hun ble løslatt fra fengsel i 1918 kastet hun all sin kraft inn i revolusjonen som fulgte Tysklands nederlag i krigen.

Hun ble drept av de reaksjonære i januar 1919.

Forord

Tittelen på dette skriftet 1 kan ved første blikk kanskje virke overraskende. Reform eller revolusjon? Kan sosialdemokratiet 2 være mot reformer? Eller kan det sette den sosiale revolusjon, omveltningen av den bestående orden, som er dets endelige mål, opp mot sosialreformer? Selvsagt ikke. For sosialdemokratiet utgjør den daglige praktiske kamp for sosiale reformer, for en bedring av arbeidernes situasjon, for de demokratiske institusjoner tvert imot den eneste vei den kan lede den proletariske klassekamp fram mot det endelige mål, erobringen av den politiske makt og opphevingen av lønnssystemet. For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.

En motsetning mellom disse to momentene i arbeiderbevegelsen finner vi først i teorien til Eduard Bernstein, slik han behandler den i sin artikkel: "Sosialismens problemer" i Neue Zeit for 1897-98 og særlig i sin bok "Sosialismens forutsetninger" 3 . Hele denne teorien munner i praksis ikke ut i annet enn et råd om å oppgi den sosiale omveltning, sosialdemokratiets endelige mål, og på den annen side å gjøre om sosiale reformer fra å være et middel i klassekampen til å være dens mål. Bernstein har selv klarest og skarpest formulert sitt syn: "Det endelige mål, hva det enn måtte være, er ingenting; bevegelsen er alt." 4

Men det endelige sosialistiske mål er det eneste avgjørende poeng som skiller den sosialdemokratiske bevegelse fra det borgerlige demokrati og den borgerlige radikalisme. Dette poenget omdanner hele arbeiderbevegelsen fra å være et nytteløst lappverk for å redde den kapitalistiske samfunnsordningen, til å bli en klassekamp mot denne ordning, en kamp for opphevelse av denne ordning. Derfor er spørsmålet "Reform eller revolusjon", slik Bernstein stiller det, for sosialdemokratiet samtidig spørsmålet: Være eller ikke være? I oppgjøret med Bernstein og hans tilhengere - det må alle innen partiet være klar over - dreier det seg ikke om den ene eller den andre kampmåte, ikke om den ene eller den andre taktikk, men om hele den sosialdemokratiske bevegelsens eksistens .

Ved en flyktig betraktning av Bernsteins teori kan dette virke som en overdrivelse. Snakker ikke Bernstein i enhver sammenheng om sosialdemokratiet og dets mål? Gjentar han ikke selv flere ganger og uttrykkelig at også han tilstreber det endelige mål, selv om det er i en annen form? Understreker han ikke med ettertrykk at han nesten helt godtar sosialdemokratiets nåværende praksis? Alt dette er riktignok sant. Men like sant er det at enhver ny retning i teoriens og politikkens utvikling i begynnelsen alltid støtter seg til den gamle, selv om den i sitt vesentlige innhold står i direkte motsetning til den. Til å begynne med tilpasser den seg de former den finner for godt, den taler det språk som ble talt før den gjorde seg gjeldende. Først etterhvert trer den nye kjerne ut av det gamle hylster, og den nye retning finner egne former, sitt eget språk.

Å vente av en opposisjon mot den vitenskapelige sosialismen at den helt fra begynnelsen klart og tydelig selv skulle gi uttrykk for sitt innerste vesen til dets siste konsekvenser, at den åpent og skarpt skulle fornekte sosialdemokratiets teoretiske grunnlag, ville være det samme som å undervurdere den vitenskapelige sosialismes makt. Den som i dag vil gå for å være sosialist, men samtidig vil erklære krig mot Marx' lære, det mest gigantiske produkt menneskelig ånd har skapt i dette århundret, må begynne med en ubevisst hyllest til denne lære: Han må først og fremst erklære seg som tilhenger av denne lære og søke støttepunkter for sin bekjempelse i denne læren selv. Denne bekjempelse må se ut som om den ikke er annet enn en videreutvikling. Uten å la seg forvirre av disse ytre former må man derfor skrelle ut kjernen i Bernsteins teori, og nettopp dette er en påtrengende nødvendighet for de bredeste lag av industriproletarer i vårt parti.

Det fins ingen grovere fornærmelse, ingen større hån mot arbeiderne enn påstanden: Teoretiske oppgjør er bare "akademikernes" sak. Allerede Lasalle 5 sa i sin tid:

"Først når vitenskapen og arbeideren, disse motpolene i samfunnet, forener seg, vil de kvele alle kulturens hindringer i sine jernharde armer. Hele den moderne arbeiderbevegelses makt beror på teoretisk erkjennelse".

Dobbelt viktig er imidlertid for arbeideren å innse dette nettopp her, fordi det dreier seg om dem selv og deres innflytelse i bevegelsen, fordi det er deres eget skinn som her bæres fram til markedet. Den teoretisk opportunistiske strømning Bernstein formulerte i partiet er intet annet enn et ubevisst forsøk på å la de småborgerlige elementer som er kommet til partiet få overtaket, et forsøk på å omdanne partiets praksis og målsetting i deres ånd. Spørsmålet om reform eller revolusjon, om bevegelsens endelige mål, er - sett fra en annen side - spørsmålet om arbeiderbevegelsens småborgerlige eller proletariske karakter .

Derfor skulle nettopp den proletariske masse i partiet være interessert i å beskjeftige seg meget intenst og inngående med det teoretiske oppgjør som pågår nå. Så lenge den teoretiske erkjennelse bare er et privilegium for noen få "akademikere" i partiet, står det alltid i fare for å komme på avveier. Først når den store arbeidermasse selv har tatt den vitenskapelige sosialismes skarpe og pålitelige våpen i sin hånd, vil alle småborgerlige anfektelser, alle opportunistiske strømninger løpe ut i sanden. Da vil bevegelsen stå på trygg og fast grunn. "Det er mengden som gir utslaget."

Berlin, 18. april 1899.

Rosa Luxemburg