I den russiske litteratur fins det utvilsomt langt flere oversettelser av Kautskys skrifter enn i noen annen litteratur. Ikke uten rett sier enkelte tyske sosialdemokrater for spøk at Kautsky er mer lest i Russland enn i Tyskland (i parentes bemerket inneholder denne Spøken en meget dypere historisk mening enn dens opphavsmenn aner: nemlig den at de russiske arbeiderne, som i 1905 viste en glupende appetitt på de beste verker i den beste sosialdemokratiske litteratur i verden og som sammenliknet med andre land hadde fått et enestående stort antall oversettelser og utgaver av slike verker, dengang i forsert tempo overførte den rike erfaringen fra det mer framskredne nabolandet så å si til vår proletariske bevegelses unge jord).
Det som har gjort Kautsky særlig kjent hos oss, bortsett fra hans populære framstilling av marxismen, er hans polemikk mot opportunistene og deres fører Bernstein. Men nesten ukjent er et faktum som en ikke kan forbigå hvis en setter seg som oppgave å undersøke hvordan Kautsky sank ned til den utrolig skammelige rådløsheten og forsvaret av sosialsjåvinismen under den store krisen i 1914-1915. Det er et faktum at Kautsky vaklet meget sterkt før sin opptreden mot de fremste representanter for opportunismen i Frankrike (Millerand og Jaurés) og Tyskland (Bernstein). Den marxistiske «Sarja», som kom ut i Stuttgart i 1901-1902 og hevdet revolusjonær-proletariske synsmåter, så seg nødt til å polemisere mot Kautsky og kalle hans resolusjon på den internasjonale sosialistkongress i Paris som besto av halvheter og var unnvikende og forsonlig overfor opportunistene, for en «guttaperkaresolusjon». I den tyske litteratur er det offentliggjort brev fra Kautsky som viste at han ikke vaklet mindre før sitt felttog mot Bernstein.
Meget større betydning har imidlertid den omstendighet at vi selv i hans polemikk mot opportunistene, i hans problemstilling og hans måte å behandle spørsmålet på nå, da vi undersøker historien om Kautskys siste forræderi mot marxismen, kan konstatere en systematisk helling til opportunismen nettopp i spørsmålet om staten.
La oss ta Kautskys første verk mot opportunismen, hans bok «Bernstein og det sosialdemokratiske program». Bernstein blir utførlig gjendrevet av Kautsky. Men følgende er karakteristisk. I sin herostratisk berømte bok «Sosialismens forutsetninger» anklager Bernstein marxismen for «blanquisme» (en anklage som opportunistene og de liberale borgerne i Russland siden har gjentatt tusenvis av ganger mot representantene for den revolusjonære marxisme, bolsjevikene). Herunder kommer Bernstein særlig inn på Marx' «Borgerkrigen i Frankrike» og prøver - som vi har sett, meget lite vellykket - å sette likhetstegn mellom Marx' syn på Kommunens lærdommer og Proudhons syn. Især fester Bernstein seg ved den slutningen som Marx har understreket i forordet fra 1872 til «Det kommunistiske manifest», og som sier at «arbeiderklassen ikke rett og slett kan overta den ferdige statsmaskin og sette den i gang for sine egne formål».
Bernstein «liker» denne uttalelsen så godt at han gjentar den i sin bok ikke mindre enn tre ganger for å utlegge den på en helt forvrengt, opportunistisk måte.
Marx vil, som vi har sett, si at arbeiderklassen må slå i stykker, bryte i stykker, sprenge hele statsmaskinen (uttrykket «sprengning» blir brukt av Engels). Bernstein derimot framstiller saken som om Marx med disse ordene hadde villet advare arbeiderne mot overdreven revolusjonær iver ved makterobringen.
En grovere og frekkere forvanskning av Marx' tanke kan en neppe tenke seg.
Hva gjorde så Kautsky i sin meget utførlige gjendrivning av bernsteiniaden?
Han unnlot å undersøke hele dybden i opportunismens forvrengning av marxismen på dette punkt. Han anførte det ovenfor siterte sted fra Engels' forord til Marx' «Borgerkrigen» og nøyde seg med å si at ifølge Marx kan arbeiderklassen ikke simpelthen overta den ferdige statsmaskin, men i det hele kan den overta den, - ikke noe mer. Om at Bernstein ville pådytte Marx den rake motsetningen til Marx' virkelige tanke, at Marx siden 1852 hadde stilt det å «slå i stykker» statsmaskineriet i forgrunnen som oppgave for den proletariske revolusjon - om det fins det ikke et ord hos Kautsky.
Resultatet ble at den vesentligste forskjell mellom marxismen og opportunismen når det gjelder den proletariske revolusjons oppgaver, ble tilslørt hos Kautsky!
Å avgjøre problemet om det proletariske diktatur,» skrev Kautsky «mot» Bernstein, «kan vi vel ganske rolig overlate til framtiden.» (S. 172.)
Dette er ingen polemikk mot Bernstein, men i grunnen en innrømmelse til ham, en kapitulasjon for opportunismen, for foreløpig trenger jo opportunistene ikke noe mer enn at alle grunnleggende spørsmål om den proletariske revolusjons oppgaver «ganske rolig blir overlatt til framtiden».
Fra 1852 til 1891, i firti år, lærte Marx og Engels proletariatet at det må slå statsmaskineriet i stykker. Men i 1899 presterer Kautsky, ansikt til ansikt med det fullstendige forræderi mot marxismen som opportunistene har begått på dette punkt, å bytte ut spørsmålet om en skal slå dette maskineriet i stykker, med spørsmålet om de konkrete former for denne istykkerslåingen, og redder seg inn under vingene til den «ubestridelige» (og ufruktbare) filistersannhet at en ikke kan kjenne de konkrete formene på forhånd!
Det ligger en avgrunn mellom Marx og Kautsky i deres stilling til det proletariske partis oppgave å forberede arbeiderklassen på revolusjon.
La oss ta et seinere, modnere verk av Kautsky som også i betydelig grad er viet gjendrivingen av opportunismens villfarelser. Det er hans brosjyre «Den sosiale revolusjon». Forfatteren behandler her spesielt emnet om den «proletariske revolusjon» og det «proletariske regime». Forfatteren har her lagt fram mye som er overmåte verdifullt, men nettopp spørsmålet om staten har han gått utenom. I brosjyren er det overalt tale om erobring av statsmakten, og ikke noe mer, dvs. det er valgt en formulering som kommer opportunistene i møte, da den tillater erobring av makten uten ødeleggelse av statsmaskineriet. Nettopp det som Marx i programmet til «Det kommunistiske manifest» i 1872 forklarte var «foreldet», blir her oppvarmet igjen av Kautsky i 1902.
I brosjyren er det et særskilt avsnitt som handler om «former og våpen for den sosiale revolusjon». Her blir det riktignok snakket om politisk massestreik, og likeså om borgerkrig og «den moderne storstats maktmidler, dens byråkrati og armé, men ikke et steins ord om det Kommunen alt har lært arbeiderne. Det var øyensynlig ikke uten grunn Engels advarte sosialistene, i særdeleshet de tyske, mot den «overtroiske tilbedelse» av staten.
Kautsky framstiller saken på følgende måte: det seierrike proletariat vil «gjøre det demokratiske program til sannhet», og han redegjør for de enkelte punktene på dette programmet. Men ikke et eneste ord om det nye som året 1871 har brakt når det gjelder å erstatte det borgerlige demokrati med det proletariske demokrati. Kautsky nøyer seg med slike «solid» lydende banaliteter som:
«Og dog sier det seg selv at vi ikke vil komme til makten under de nåværende forhold. Revolusjonen selv forutsetter langvarige og dyptgående kamper, som nok vil forandre vår nåværende politiske og sosiale struktur.»
Dette er utvilsomt noe som «sier seg selv», akkurat som den sannhet at hester eter havre og at Volga renner ut i Kaspiahavet. Det er bare synd at den hule og svulstige frasen om «dyptgående» kamper tjener til å omgå det spørsmålet som er avgjørende for det revolusjonære proletariat, spørsmålet om hva det er som viser «dybden» i dets revolusjon når det gjelder staten, når det gjelder demokratiet, til forskjell fra de tidligere, ikke-proletariske revolusjonene.
I det Kautsky går utenom dette spørsmålet, gjør han faktisk en innrømmelse til opportunismen på dette vesentligste punkt, selv om han i ord erklærer den en forbitret krig, understreker betydningen av «revolusjonstanken» (hva kan denne «tanken» være verd når en er redd for å propagere revolusjonens konkrete lærdommer blant arbeiderne?) eller sier: «revolusjonær idealisme framfor alt» eller erklærer at de engelske arbeiderne «i dag neppe er annet enn småborgere».
«De forskjelligste bedriftsformer,» skriver Kautsky, «byråkratisk (??), fagforeningsledet, kooperativ, enkeltmannsbedrift ... kan eksistere side om side i et sosialistisk samfunn . . . Det fins f. eks. bedrifter som ikke kan unnvære en byråkratisk (??) organisasjon, som jernbanene. Der kan den demokratiske organisasjonen ta den form at arbeiderne velger delegerte som danner et slags parlament som fastsetter arbeidsordningen og overvåker det byråkratiske apparats forvaltningsarbeid. Andre bedrifter kan en overlate til fagforeningene å styre, og andre kan drives på kooperativ basis.»
Dette resonnement er feilaktig. Det betyr et tilbakeskritt sammenliknet med det som Marx og Engels har påvist i syttiårene på grunnlag av Kommunens lærdommer.
Med hensyn til en angivelig nødvendig «byråkratisk» organisasjon skiller jernbanene seg absolutt ikke på noe vis fra alle andre bedrifter i den maskinelle storindustri, hvilken som helst fabrikk, en stor forretning, et storkapitalistisk gårdsbruk. I alle slike bedrifter krever teknikken ubetinget den strengeste disiplin, den største nøyaktighet ved utføringen av den del av arbeidet som den enkelte har fått anvist, da en ellers måtte risikere stans for hele bedriften, skade på mekanismen, skade på produktet. I alle disse bedriftene kommer arbeiderne selvsagt til å «velge delegerte som danner et slags parlament».
Men sakens kjerne er jo nettopp den at dette «slags parlament» ikke kommer til å være et parlament på samme måte som de borgerlig- parlamentariske institusjoner. Sakens kjerne er jo at dette «slags parlament» ikke bare vil «fastsette arbeidsordningen og overvåke det byråkratiske apparats forvaltningsarbeid», som det foresvever Kautsky, hvis tanker ikke når ut over rammen for den borgerlige parlamentarisme. I det sosialistiske samfunn blir det selvsagt «et slags parlament» av arbeiderrepresentanter som «fastsetter arbeidsordningen» og. «overvåker apparatets forvaltning», men dette apparatet blir ikke «byråkratisk». Etter å ha erobret den politiske makt vil arbeiderne slå det gamle byråkratiske apparat i stykker, ødelegge det fullstendig, ikke la det bli stein tilbake på stein av det; de kommer til å erstatte det med et nytt apparat som er dannet av de samme arbeidere og funksjonærer. Og mot deres forvandling til byråkrater kommer en straks til å nytte de rådgjerdene som Marx og Engels har omtalt utførlig: 1. ikke bare valgbarhet, men også avsettelighet til enhver tid; 2. en betaling som ikke overstiger en arbeiders lønn; 3. øyeblikkelig overgang til å la alle utøve funksjonene med kontroll og tilsyn, til å la alle bli «byråkrater» for en tid, slik at ingen er for kan bli «byråkrat».
Kautsky har absolutt ikke tenkt gjennom Marx' ord: «Kommunen skulle ikke være en parlamentarisk, men en arbeidende korporasjon, utøvende og lovgivende på samme tid.»
Kautsky har absolutt ikke forstått forskjellen mellom den borgerlige parlamentarisme, som kombinerer demokrati (ikke for folket) med byråkratisme (mot folket) og den proletariske demokratisme, som straks vil ta rådgjerder til å rydde radikalt opp med byråkratismen, og som vil være i stand til å føre disse rådgjerdene til ende, til fullstendig utryddelse av byråkratismen, til innføring av fullt demokrati for folket.
Kautsky viste her framleis den samme «overtroiske tilbedelse av staten», den samme «overtroiske tillit» til byråkratismen.
La oss ta for oss Kautskys siste og beste verk mot opportunistene, hans brosjyre «Veien til makten» (som så vidt jeg vet, ikke har opplevd noen russisk utgave, da den kom ut i 1909, på en tid da den svarteste reaksjon hersket hos oss). Denne brosjyren betegner et ganske stort framskritt, da det i den ikke er tale om et revolusjonært program i alminnelighet, som i skriftet mot Bernstein i 1899, ikke om oppgavene for den sosiale revolusjon uten hensyntaken til tiden for dens utbrudd, som i brosjyren «Den sosiale revolusjon» i 1902, men om de konkrete vilkår som tvinger oss til å anerkjenne at «revolusjonens æra» begynner.
Forfatteren peker bestemt på skjerpningen av klassemotsetningene i sin alminnelighet og på imperialismen, som spiller en særlig stor rolle i denne henseende. Etter den «revolusjonære tidsalder 1789-1871 » for Vest-Europa begynner fra 1905 en liknende tidsalder for Østen. Verdenskrigen nærmer seg med truende fart. «Det (proletariatet) kan ikke lenger tale om en altfor tidlig revolusjon.» «Vi er kommet inn i en revolusjonær periode.» Den «revolusjonære æra tar til».
Disse erklæringer er helt klare. Dette skrift av Kautsky må tjene som målestokk for hva det tyske sosialdemokrati lovte å være før den imperialistiske krigen, og hvor dypt det (sammen med Kautsky) sank ved krigsutbruddet. «Men situasjonen i dag,» skrev Kautsky i den omtalte brosjyre, «bringer med seg en fare for at vi (dvs. det tyske sosialdemokrati) lett kan se ut til å være «mer moderate» enn vi er.» Imidlertid har det vist seg at det tyske sosialdemokratiske parti var uten sammenlikning mer moderat og opportunistisk enn det syntes å være !
Desto mer karakteristisk er det at Kautsky trass i sine bestemte uttalelser om den allerede inntrådte revolusjonsæra også i denne brosjyren, som etter hans eget utsagn nettopp behandler spørsmålet om den «politiske revolusjon», på nytt går fullstendig utenom spørsmålet om staten.
Summen av disse omgåelser av spørsmålet, denne fortielsen og unnvikelsen førte uunngåelig til den fullstendige utglidning til opportunisme som vi nå skal komme inn på.
Med Kautsky som talerør erklærte det tyske sosialdemokrati liksom: Jeg holder fast ved de revolusjonære synsmåter (1899). jeg anerkjenner i særdeleshet at proletariatets sosiale revolusjon er uunngåelig (1902). jeg anerkjenner at en ny revolusjonsæra er begynt (1909). Men likevel går jeg lenger tilbake enn det Marx så allerede i 1852 når det gjelder spørsmålet om den proletariske revolusjons oppgaver med hensyn til staten (1912).
Slik ble spørsmålet nemlig stilt fullstendig utvetydig i Kautskys polemikk mot Pannekoek.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org