Spørsmålet om statens forhold til den sosiale revolusjon og den sosiale revolusjons forhold til staten har beskjeftiget de mest framtredende teoretikere og publisister i Den 2. internasjonale (1889 til 1914) meget lite, like lite som spørsmålet om revolusjonen i det hele tatt. Men det mest karakteristiske ved den stadige voksterprosess i opportunismen som i 1914 førte til sammenbrudd for Den 2. internasjonale, er at en selv der hvor en var kommet kloss inn på dette spørsmålet, søkte å omgå det eller ikke la merke til det.
I det store og hele kan en si at unnvikelsen av spørsmålet om den proletariske revolusjons forhold til staten, en unnvikelse som fremmet og ga næring til opportunismen, har ført til forvrengning og fullstendig forflatning av marxismen.
For iallfall i korthet å karakterisere denne sørgelige prosess, vil vi ta for oss marxismens mest ansette teoretikere, Plekhanov og Kautsky.
Plekhanov har skrevet en spesiell brosjyre om forholdet mellom anarkisme og sosialisme som kom ut på tysk i 1894.
Plekhanov presterte å behandle dette emnet og samtidig fullstendig å gå utenom det mest aktuelle, brennende og politisk vesentlige punkt i kampen mot anarkismen, nemlig revolusjonens forhold til staten liksom spørsmålet om staten overhodet! I hans brosjyre er det to avsnitt som utmerker seg: det ene avsnittet er historisk litterært, med verdifullt materiale til historien om Stirners, Proudhons osv. idéer, det andre er filisteraktig med banale bemerkninger om at det er umulig å se forskjell på en anarkist og en banditt.
En ytterst selsom emnekombinasjon, som er meget karakteristisk for Plekhanovs hele virksomhet like før revolusjonen og under revolusjonsperioden i Russland: Plekhanov avslørte seg i årene 1905-1917 som en halv-doktrinær og halv-filister som i politikken fulgte borgerskapets baktropp.
Vi har sett at Marx og Engels i sin polemikk mot anarkistene utførligst klarla sitt syn på revolusjonens forhold til staten. Da Engels i 1891 ga ut Marx' «Kritikk av Gotha-programmet», skrev han:
«Vi (dvs. Engels og Marx) var dengang, ikke fullt to år etter Internasjonalens (Den 1.s) Haagkongress, oppe i den heftigste kamp mot Bakunin og hans anarkister.»
Anarkistene forsøkte å annektere nettopp Pariskommunen så å si «for seg», som en bekreftelse på sin lære. Kommunens lærdommer og den analysen av disse lærdommene som Marx ga, forsto de slett ikke. Til de konkret-politiske spørsmål: skal en slå i stykker det gamle statsmaskineriet - og hva skal det erstattes med? - har anarkismen ikke bidratt noen ting som engang tilnærmelsesvis er riktig.
Men å tale om «anarkisme og sosialisme» og samtidig omgå hele spørsmålet om staten, å overse hele marxismens utvikling før og etter Kommunen, det betydde uunngåelig å synke ned til opportunisme. For opportunismen er jo ingenting mer maktpåliggende enn at de to spørsmålene som vi her nettopp har pekt på, overhodet ikke blir berørt. Dette alene er allerede en seier for opportunismen.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org