Marxists Internet Archive > Norsk > Zetkin
Utdrag av tale på SPDs kongress i Hannover 12. oktober 1899. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Arbeiderkvinder i alle lande…, s. 181-186, København 1974.
Mellom David og Bernsteins oppfatning og vårt partistandpunkt er den forskjell at sosiale reformer for dem spiller en ganske annen rolle i proletariatets frihetskamp enn de gjør for oss. (Livlig bifall). Og her ligger det avgjørende. Vi nedvurderer ikke reformer, men vi vurderer dem derimot på en helt annen måte. For oss er alle reformer vi overhodet kan oppnå - og vi har også tatt de minste med - ikke et tilløp til å gjennomføre sosialismen, men et middel for å gjøre proletariatet mer kampdyktig. (Bifall). På grunnlag av den såkalte uthulningsteorien har David ganske visst "bevist" at fabrikklovgivningen i seg selv skulle være begynnelsen til en sosialisering av produksjonsmidlene, fordi man gjennom dem begrenser arbeidsgiverens rett til å bruke sine midler etter forgodtbefinnende. Kamerat David, hvis dette skulle være riktig, så skjuler det seg også en bit sosialisme i mange av politivedtektene (Munterhet, bifall), så ville den vedtekten som sier at man ikke må la hunder løpe omkring uten munnkurv, også være et stykke sosialisme, for på den måten innskrenkes jo den private eiendomsretten. (Stor munterhet. Livlige tilrop: "Hør, hør!" Ulrich roper: "Sludder!"). Jeg skulle mene at jeg har rett til å bevege meg på samme diskusjonsnivå som David. ("Hør, hør!" Uro).
Som bevis for sin uthulningsteori har kamerat David også pekt på at Marx erklærte at normalarbeidsdagen var ensbetydende med virkeliggjøringen av et prinsipp. David vil søke forgjeves i hele Kapitalen etter bevis for at Marx med virkeliggjøringen av et prinsipp mener realiseringen av det sosialistiske prinsipp. I denne sammenhengen dreier det seg bare om å anerkjenne det prinsipp at varen "arbeidskraft" er en vare av et særlig slag, til hvilken det er koplet levende menneskemateriale, og at det er i samfunnets interesse å bevare dette levende menneskemateriale. Når David er av den mening at vår kapitalistklasse etter hvert vemmes ved sin glede over å eie, og at de få millionærene som blir igjen, til slutt vil komme og si: "Å, barn, vær nå snille og befri oss fra disse torner og avskaff eiendomsretten vår til produksjonsmidlene!", så mener jeg at nettopp hele utviklingen av fabrikklovgivningen er et bevis for at i et kapitalistisk samfunn vil kapitalistklassen på det kraftigste motsette seg enhver vidtgående begrensning av deres makt.
Kampen om lovfestet arbeiderbeskyttelse skriver seg visselig ikke fra verken i dag eller i går, og hvor lang vei har vi ikke fremdeles å gå? Jeg minner bare om at i England, mønsterlandet for beskyttelse av arbeiderne, er voksne arbeidere - med unntak av bakere og jernbanefolk - ennå ikke beskyttet ved lov. Jeg minner videre om det faktum at i England er det heller ikke forbudt med barnearbeid fra fylte 13 år. Hvis vi skal håpe på vesentlige fordeler i denne retningen, så måtte vi fra et borgerlig samfunns side, hvis forkjempere til stadighet betoner hvor nødvendig det er å beskytte den hellige familien, først ha - jeg skal være beskjeden - åttetimersdagen for kvinnelige arbeidere eller sekstimersdagen for gifte kvinnelige arbeidere. Arbeideren kan riktignok få en del beskyttelse gjennom fabrikklovgivningen, men det springende punktet, avhengigheten, forsvinner ikke; hans arbeidskraft vedblir å være en vare som er underkastet lovene for kapitalistisk vareproduksjon.
Også den oppfatningen er feil, som hevder at fagforeningene skulle kunne gi vesentlige bidrag til sosialiseringen. Fagforeningenes kamp sikter snarere mot å forhindre at profitthungeren presser arbeidsforholdene enda lenger ned enn i dag. Bernstein er også av den oppfatning at fagforeningskampen dreier seg om en senkning av profittraten til fordel for lønnsraten. Vi hilser for så vidt enhver forhøyelse av lønnsraten med glede, men for oss dreier det seg ikke bare om å senke profittraten, men derimot om å fjerne den, om å avskaffe hele det kapitalistiske økonomiske systemet. Det dreier seg ikke kun om å få lønnsslaver med bedre betingelser, men tvert imot om å avskaffe lønnsslaveriet helt og holdent. Når det gjelder samfunnets gradvise sosialisering av produksjonsbetingelsene, som David så vakkert skildret det, spiller også de skrankene som selve den kapitalistiske produksjonen setter for fagforeningene, en rolle, fordi arbeidets produktivitet stadig øker og flere og flere arbeidskrefter blir overflødiggjort. De samme momenter fører til at man i stadig større omfang bruker ufaglærte mannlige arbeidere samt kvinner og barn. Endelig spiller det inn at ødeleggelsen av middelstanden og de selvstendige næringsdrivende innebærer at det dukker opp flere og flere tilbakestående, ufaglærte og uorganiserte masser på arbeidsmarkedet. Men minst like stor betydning som fagforeningene har når det gjelder å skaffe til veie arbeidsforhold som gjør et noenlunde anstendig liv mulig, er den aktiviteten som fagforeningene utøver ved å organisere, opplyse og lede proletariatet mot klassekampen. Riktignok er det av stor betydning at fagforeningene på dette viset forbereder sosialiseringen av samfunnet - ikke i den forstand at de allerede innenfor det nåværende samfunn skaper sosialistiske institusjoner, men derimot på den måten at de forstrer kjempere, som kan innføre det sosialistiske samfunn. ("Hør, hør!").
Også de kooperative virksomhetene har David anført som bevis for at arbeiderklassen ikke første og fremst må erobre den politiske makt, men snarere må gå foran med gradvis sosialisering på det økonomiske området - allerede innenfor det bestående samfunn. David har påberopt seg de kooperative foretakene i Belgia, som ifølge Vandrevelde alt nå utgjør en kollektivistisk kime. Ja, i en viss forstand er også aksjeselskaper kimer ifølge "det kollektivistiske prinsipp", men man må dog holde fast ved at innenfor det kapitalistiske samfunn utgjør alle disse institusjoner ikke annet enn tilløp, samt at de frembringer de materielle forutsetningene som gjør sosialisering mulig, men at det kapitalistiske samfunnet i seg selv holder tilbake de viktigste betingelsene for å realisere sosialiseringen av disse institusjonene. Innenfor det kapitalistiske samfunnet er også de kooperative virksomhetene underlagt lovene for kapitalistisk produksjon.
Jeg oppsummerer. I motsetning til Bernstein mener vi alle de reformer som vi kan oppnå gjennom fagforeningene, gjennom lovgivningen og de kooperative virksomhetene som verdifulle, men de kan ikke være hovedmålet vårt. Vi tilstreber disse reformene som midler for å øke proletariatets kampdyktighet. Det kommer heller ikke bare an på hvordan vi vurderer disse reformene, men også på hvordan vi ønsker å oppnå dem. Skal vi kjempe for disse reformene som et selvstendig klasseparti eller som et parti i den demokratiske samling? Bernstein har ikke gitt klart uttrykk for dette, men av hans redegjørelser og av den applaus som nå og da ble ham til del, kan vi likevel slutte at det innenfor sosialdemokratiet finnes elementer som ville hilse en demokratisk samlingspolitikk fra sosialdemokratiets side med glede. Det er vel ikke nødvendig å si at allerede mangelen på et virkelig sterkt borgerlig demokrati i Tyskland gjør dette umulig - vi kan ikke gå i koalisjon med noe som ikke eksisterer. Men selv om det var mulig, så ville en slik politikk tvinge oss til å svekke vårt klassestandpunkt, tvinge oss til å svekke alle de momenter som skiller oss fra borgerlige reformatorer og demokrater. Og dette moment er nettopp vektleggingen av vårt endelige mål, av å erobre den politiske makten med det for øye å sosialisere samfunnet. Når vi tilbakeviser Bernsteins synspunkter, er det sannelig ikke fordi vi følger et hellig dogme, fordi vi oppfatter enhver kritikk som et angrep, men fordi Bernsteins kritikk ikke står seg mot fakta. Hadde Bernstein sagt: Dere arbeider ikke nok for reformer, dere må gjøre mer, så ville ingen ha tilbakevist denne kritikken. Men vi tilbakeviser en oppfordring som sier at vi skal betrakte reformene som en overgang til samfunnets sosialisering, og vi anser den for å være en forskyvning av tyngdepunktet i vårt arbeid - bort fra kampen om den politiske makterobringen og over til det aktuelle dagsarbeidet. Reformarbeidet er ganske riktig nødvendig, det trenger seg litt etter litt inn på oss av seg selv. Skulle vi nå gå ut blant massene med det å trekke dem til oss som eneste formål, så ville det være for bondefangeri å regne. Nei, vi går inn for disse reformene ikke bare for å vinne massenes oppslutning, men først og fremst for å løfte dem. Med slaver som bryter sine lenker over, kan man sagtens lage et kortvarig opprør, men man kan ikke bygge et nytt samfunn med dem.
Alt vårt reformarbeid er rettet mot å heve arbeiderklassen opp på et høyere trinn i økonomisk, åndelig og moralsk forstand. Men reformarbeidet er ikke tilstrekkelig, hvor stort det enn er; og når kamerat Adler sier at vi i hvert øyeblikk må arbeide for dagskrav med all vår energi, som om det handlet om å oppnå sluttmålet, så underskriver jeg denne setning med begge hender. Men jeg føyer til: La oss ikke tape hovedmålet av syne på grunn av disse avdragene, la oss opplyse proletariatet, la oss organisere det - tro mot vår overbevisning, med en begeistring som om det alt i morgen ville lykkes oss å virkeliggjøre sluttmålet. (Stormende applaus).
Sist oppdatert 26. juli 2007
fastylegar@marxists.org