Oktober nr. 1 1939.
Kjære Breton.
Av hele mitt hjerte hilser jeg Deres og Diego Riveras initiativ ved dannelsen av FIARI, forbundet av alle virkelig revolusjonære og virkelig uavhengige kunstnere, ja hvorfor ikke tilføye alle sanne kunstnere? Det er på tide, det er på høy tid! Jordkloden forvandler seg til en skitten og stinkende imperialistisk kaserne. De demokratiske helter med den uforlignelige Daladier i spissen, gjør alt hva de evner for å ligne de fascistiske helter (hva der ikke er til hinder for at de første befinner seg i de sistes konsentrasjonsleir). Jo mere uvitende og forstokket diktatoren er, deste mere føler han seg kallet til å bestemme videnskapens, filosofiens og kunstens utvikling. Intelligensens blinde underdanighet er på sin side et vesentlig symptom på det nuværende samfunds forråtnelse. Frankrike danner ingen undtagelse.
La oss ikke tale om Aragon, Ehrenburg og andre små kanaljer; la oss ikke nevne de herrer som med samme entusiasme skriver Jesu Christi og Josef Stalins biografi (døden har ikke gitt dem absolusjon); la oss forbigå Romain Rollands ynkelige for ikke å si skendige fall… Men det ville dog være å drive selvbeherskelsen for langt, hvis man ikke stanset opp ved tilfellet Malraux. Jeg har ikke uten interesse fulgt hans første litterære skritt. Allerede ved den tid fantes der hos ham et utpreget drag av tilgjordthet og affektasjon. Ofte nok følte man seg pinlig berørt av den villede kalde jakt etter heroisme hos andre. Men det var aldri mulig å fraskrive ham begavelsen. Men umiskjendelig kraft nådde han høydepunktet av menneskelig følgelse, heroismen i kampen, den dypeste smerte, selvopofrelsen. Man kunne ha ventet - personlig ville jeg håpe det - at sansen for den revolusjonære heroisme var trængt dypere inn i denne forfatters nerver, utryddet tilgjordheten i ham for av Malraux å skape en betydelig dikter for en katastrofenes epoke. Hva ble han i virkeligheten? Kunstneren ble en reporter for GPU, en leverandør av byråkratisk skyttergravsheroisme av nøyaktig beregnet lengde og bredde (det finnes ingen tredje dimensjon).
Under borgerkrigen måtte jeg føre en hårdnakket kamp mot de unøyaktige og løgnaktige krigsberetninger ved hvis hjelp kommandantene, i en flom av almindelige fraser, forsøkte å dekke over sine feiltagelser, dårlige resultater og nederlag. Malraux' noværende produksjon består nettop i slike løgnaktige beretninger fra krigsskueplassen (Tyskland, Spania etc.). Løgnen blir bare ennu mere motbydelig når den er ikledt kunstneriske former. Malraux' skjebne er symbolsk for et helt lag av forfattere, nesten for en hel generasjon; de menneskene lyver av angivelig "vennskap" for oktoberrevolusjonen. Som om revolusjonen har behov for løgnen!
Den beklagelsesverdige sovjetpresse beklager sig - åpenbart på befaling ovenfra - i den siste tid uavladelig over at den videnskapelige og kunstneriske produksjon i sovjetunionen "forarmes", og bebreider de russiske forfattere og kunstnere for at de mangler ærlighet, dristighet og vingefang. Man tror ikke sine egne øine: boa constriktor holder moralpreken for haren om uavhengighet og selvrespekt! Et avskyelig og skjendig, og allikevel for vår epoke verdig billede.
Kampen for revolusjonens idéer i kunsten må begynne med kampen for den kunstneriske sannhet, ikke i betydningen av denne eller hin skole, men i betydningen av kunstnerens urokkelige troskap mot sit indre jeg. Uten det gives der ingen kunst. "Du må ikke lyve for noen pris," bare i dette motto ligger redningen.
FIARI er selvfølgelig ingen estetisk eller politisk skole, og kan heller ikke være det. Men FIARI kan rense den atmosfæren som kunstneren må ånde og skape i. Den virkelig uavhengige kunstneriske frembringelse kan i vår epoke av krampaktig reaksjon, kulturel nedgang og tilbakefall til barbari, ikke undgå å være revolusjonær i selve sin ånd, for den kan ikke søke en utvei i å kvæles sosialt. Men måtte kunsten i sin helhet, måtte hver kunstner i særdeleshet søke utveien med sine egne midler, uten å vente på noen kommando utenfra, uten å tåle den, idet de viser den tilbake og begraver alle de med forakt, som underkaster sig den. Å skape en sådan opinion blandt den beste del av kunstnerne, det er FIARIs opgave. Jeg er forvisset om at dette navn vil gå over i historien.
Deres Leo Trotski.
(PS. FIARI (Federation de l'Art Revolutionnarie Independant) ble grunnlagt i høst 1938 efter initiativ fra Diego Rivera og den franske forfatter André Breton, Jean Giono, Marcel Martinet, tegneren André Masson, Henry Poulaille. Seksjonen utgir et tidsskrift Cié som inneholder artikler om kunst, litteratur, politikk, filosofi, dessuten tegninger av Masson o. a.)
Sist oppdatert 10. mai 2008
fastylegar@marxists.org