MIA  >  Norsk  >  Trotski

Leo Trotski

Jeg innestår med mitt liv!

Trotskis telefontale til massemøtet på New Yorks Hippdrom, 9. februar 1937

Utgitt av tidsskriftet Oktober 1937.

INNLEDENDE BEMERKNING

Omtrent 6600 menn og kvinner samlet sig 9. februar 1937 i New Yorks Hippodrom til et massemøte, kalt sammen av den "Amerikanske komite for forsvar av Leo Trotski", for å høre vår tids mest kjente revolusjonær og landflyktig holde den tale som er trykt i denne brosjyren. Det var det mest dramatiske arbeiderforsvarsmøte vårt slektledd har oplevet. Jaget fra land til land, anklaget av Stalin-styret for de værste forbrytelser en kan tenke sig, fikk Leo Trotski tilsist en chanse til å tale direkte til en stor forsamling til forsvar for de anklagede i den serie av prosesser som begynte efter S. M. Kirovs mord i desember 1934.

Man hadde arransjert det slik at talen skulde bli overført fra Trotskis asyl i Meksiko direkte til Hippodromen. Få forsamlinger har noen gang vist et slikt billede på spent opmerkksomhet og iver for å høre stemmen til den mann, som var blitt så voldsomt fordømt og baktalt av stalinistene og den reaksjonære presse. Ved den lette lyden fra forsterkeren, som syntes å angi at en god telefonforbindelse tilsist var opnådd, grep stillheten øieblikkelig de tusener som var tilstede. Men da det ene lange minutt efter det andre gikk, blev det tilslutt klart at av ukjente grunner - de er ennu ikke bragt helt på det rene - vilde det bli umulig å høre Trotski. Skjønt forsamlingen var dypt skuffet, holdt den allikevel ut til efter midnatt, til undertegnede hadde lest hele talen op av det manuskriptet som var blitt sendt fra Meksiko City for å fordeles til pressen.

Stadig flere gjentar Trotskis vedholdende spørsmål: Hvorfor er Moskva redd for en enkelt manns røst? Stadig flere er overbevist om at svaret er: fordi denne mann er istand til å fortelle den hele og sanne historie om det marerittet som Moskva-prosessene er for oss. Det krav som Trotski har reist og som her i landet er tiltrått av "Den amerikanske komite til forsvar for Leo Trotski", gjelder en upartisk undersøkelse av Moskva-anklagen ved en autoritativ kommisjon som begge parter vil ha full anledning til å fremlegge sin sak for. Dette er et minstekrav som hvert ærlig menneske og enhver sann venn av Sovjet-Unionen og socialismen kan og må støtte. Trotski har på forhånd bundet sig til å rette sig efter en slik kommisjons avgjørelse, endog slik at han vil overgi sig til sovjetmyndighetene, hvis den skulde finne ham skyldig i noen av de forbrytelser man tillegger ham. Han er rede til å innestå med sitt liv for resultatet av kommisjonens undersøkelser. Det minste hans anklagere til gjengjeld kan gjøre er å støtte dette hans krav. Trotskis tale er en opfordring til alle dem som enn ikke har byttet ukritisk tillit og blindt hat med kritisk fornuft og uavhengig tanke.

JEG INNESTÅR MED MITT LIV

Kjære lyttere, kamerater og venner! For det første en undskyldning for mitt umulige engelsk. Dernest en takk til komiteen som har gjort det mulig for mig å tale til Deres møte. Emnet for mitt foredrag er Moskvaprosessene. Jeg har ikke til hensikt å gå utenfor rammen av dette emne, som i sig selv er altfor omfattende. Jeg appellerer ikke hverken til Deres følelser eller nerver, kun til fornuften. Jeg tviler ikke på at fornuften vil være å finne på samme side som sannheten. Sinovjev-Kamenev-prosessen har vakt harme, mistro, uro og indignasjon, eller den har i det minste forvirret den offentlige mening. Prosessen mot Piatakov-Radek har igjen og i forsterket grad fremkalt disse følelser. Dette er et ubestridelig faktum. Tvil på rettferdigheten betyr i denne sak en mistanke om at det foreligger et falsum. Kan man anføre en mer ydmygende mistanke mot en regjering, som optrer under socialismens banner? Hvor ligger sovjetregjeringens sanne interesser? I å tilintetgjøre denne mistanke. Hvad plikter Sovjet-Unionens virkelige venner å gjøre? De må si til sovjetregjeringen: Det er nødvendig, koste hvad det vil, å få likvidert den øvrige verdens mistillit mot rettsvesenet i Sovjet. Å besvare spørsmålet slik: "Vi har vårt eget rettsvesen, og hvad som ligger utenfor, bryr vi oss ikke meget om," det betyr å være optatt, ikke med den socialistiske oplysning av massene, men derimot med sin egen prestisje på samme måte som Hitler og Mussolini.

Selv "Sovjetunionens venner" som i sine hjerter er overbevist om rettferdigheten i Moskvaprosessene (hvor mange finnes der av dem?), selv disse urokkelige venner av byråkratiet skulde være forpliktet til å forlange, sammen med oss, oprettelsen av en autorisert undersøkelseskomite. For en slik komite måtte Moskvamyndighetene legge frem alle nødvenndige vidneutsagn og bevismaterialer. Det kan selvfølgelig ikke være mangel på slikt bevismateriale, eftersom det var med dette som grunnlag at 49 personer blev skutt efter "Kirov"-prosessene, foruten de 150 som blev skutt uten proosess. La oss ikke glemme at to jurister likeoverfor verdenssopinionen har garantert for dommene i Moskva: Pritt fra London og Rosenmark fra Paris, for ikke å nevne den amerikanske journalist Duranty. Men hvem garanterer for disse to? De to jurister, Pritt og Rosenmark, har erkjent i takkknemlighet at Sovjetregjeringen stillet til deres rådighet alle nødvendige forklaringer. La oss legge til at "kongelig advokat" Pritt var blitt invitert til Moskva på en heldig tid, forsåvidt som tidspunktet for prosessen omhyggelig var blitt hemmeligholdt for hele verden inntil siste øieblikk. Sovjettregjeringen var altså ikke av den opfatning at den ydmyket sin retts verdighet ved bak kulissene å søke støtte hos fremmmede jurister og avisfolk. Men da den socialistiske internasjonale og den faglige søkte å sende sine jurister til Moskva, blev de behandlet som forsvarere for mordere og for Gestapo - mindre kunde ikke gjøre det! Dere vet selvfølgelig at jeg ikke er noen partigjenger i den 2. internasjonale eller i faginternasjonalen. Men er det allikevel ikke klart at deres moralske autoritet er uten sammenligning hevet over kongelig advokat Pritts autoritet? Har vi ikke rett til å si at Moskvaregjeringen glemmer sin "prestisje" likeoverfor auutoriteter og eksperter hvis tilslutning de på forhånd er sikre på, den er mer enn villig til å gjøre "kongens advokat" Pritt til G. P. U.'s advokat. Men på den annen side har de inntil nu brutalt avslått enhver undersøkelse som kunde gi virkelig garanti for objektivitet og upartiskhet. Det er den ubestridelige og fellende kjennsgjerning. Men - kan det ikke hende at denne slutning er uriktig? Intet er lettere å gjendrive: la Moskvaregjeringen fremlegge for en internasjonal undersøkelseskommisjon alvorlige, nøiaktige og konkrete oplysninger når det gjelder alle de dunkle punktene i Kirov-saken. Og bortsatt fra disse mørke punkter er det dessverre - intet!

Dette er nettop grunnen til at Moskva griper til alle slags midler for å tvinge mig, den hovedanklagede, til taushet. Under Moskvas fryktelige økonomiske trykk plaserte den norske regjering mig under lås og lukke. Hvilken heldig skjebne da at Meksikos storsinnede gjestfrihet tillot mig og min kone å møte den nye prosessen, ikke i fengsel, men i frihet!

Men alle de hjulene som engang skulde tvinge mig til tausshet, er igjen blitt satt igang. Hvorfor frykter da Moskva så meget for en enkelt manns røst? Bare fordi jeg vet sannheten - hele sannheten. Bare fordi jeg ikke har noe å skjule. Bare fordi jeg er rede til å møte foran en offentlig og upartisk unndersøkelseskommisjon med dokumenter, kjennsgjerninger og vidnesbyrd i hendene, fordi jeg er rede til til siste slutt å avdekke sannheten.

Jeg erklærer: Hvis kommisjonen i ringeste grad finner min skyld bevist når det gjelder de forbrytelser Stalin tillskriver mig, gir jeg på forhånd mitt ord for at jeg, frivillig, vil overgi mig i G. P. U.-bødlenes hender. Jeg håper dette er klart. Har dere alle hørt det? Jeg avgir denne erklæring for hele verden. Jeg ber pressen om å offentliggjøre mine ord til de fjerneste hjørner av vår klode. Men hvis kommiisjonen slår fast - hører dere mig? - at Moskvaprosessene er bevisst og forsettlig svindel, bygget op av ben og nerver fra menneskelige vesener, - da vil jeg ikke kreve at mine anklagere frivillig skal stille sig foran geværmunningen. Nei - den evige vanære i menneskehetens eftermæle vil være tillstrekkelig dom over dem! Hører anklagerne fra Kreml mig nu? Jeg kaster min utfordring ansiktet på dem. Og jeg venter svaret fra dem!

Gjennem denne erklæring vil jeg i forbigående svare på den almindelige innvending fra overfladiske skeptikere: "Hvorrfor skal vi tro Trotski og ikke Stalin?" Det er meningsløst å beskjeftige sig med psykologiske gjetninger. Det er ikke spørsmål om personlig tillit. Det er et spørsmål om sannhetsbevis! Jeg forlanger en prøvning av sannheten!

Lyttere og venner! Idag venter dere ikke fra mig hverken en gjendrivelse av "bevisene" som ikke eksisterer i denne saken, eller en detaljert analyse av "tilståelsene", disse unaturlige, kunstige, umenneskelige enetaler, som gjendriver sig selv. Jeg vil trenge mer tid enn anklageren til en konkret analyse av prosessen, fordi det er mere vanskelig å finne en løsning i forvirringen enn å skape forvirring. Dette arbeide vil jeg utføre i pressen og foran den fremtidige kommisjon.

Min opgave idag er å avsløre den indre råttenskap som fra først av la grunnlaget for Moskvaprosessene, å vise hvilke krefter har vært de drivende i denne svindelkonstruksjonen, vise dens virkelige politiske mål og mentaliteten hos dem som har deltatt i svindelen og hos ofrene.

Sinovjev-Kamenev-prosessen konsentrerte sig om "terrorrisme", Piatakov-Radek-prosessen stillet midt på scenen, ikke lenger terror, men trotskistenes allianse med Tyskland og Japan for å forberede krigen, dele op U. S. S. R., organisere sabotasje i industrien og utrydde arbeidere. Hvorledes kan denne skrikende motsigelse forklares? For efter henrettelsen av de 16 fikk vi høre at Sinovjev, Kamenev og de andres vidneutsagn var frivillige, opriktige, og at de stemte med kjennsgjerningene. Enn videre, Sinovjev og Kamenev krevde selv dødsdommen avsagt! Hvorfor lot de da være å si et ord om det mest betydningsfulle: trotskistenes allianse med Tyskland og Japan og sammensvergelsen for å dele op U. S. S. R.? Kan de ha glemt slike detaljer ved sammensvergelsen? Kunde de som var lederne for det såkalte centrum, ha vært uvitende om det, som de anklagede i siste prosess kjente til, folk som kom i annen rekke? Gåten er lett løst: det nye amalgam blev konstruert efter at de 16 var henrettet, i løpet av de siste 5 månedene, som et svar på det ugunstige ekko iverdenspressen.

Det svakeste ledd i saken mot de 16 er anklagen mot gamle bolsjeviker for å ha inngått en allianse med Hitlers hemmeelige politi, med Gestapo. Hverken Sinovjev, Kamenev eller Smirnov, eller i det hele noen av de anklagede, med politisk navn, har tilstått denne hemmelige forbindelsen. De vek tilbake like foran denne siste ydmykelsen. Det viser sig at jeg gjennem mistenkelige, ukjente mellemmenn, slike som Olberg, Bermann, Frits David og andre, hadde inngått en allianse med Gestapo med slike betydelige formål som å skaffe et Hondurisk pass til Olberg. Det var for idiotisk alt sammen, inngen vilde tro det. Tilliten til hele prosessen var ødelagt. Det var nødvendig for enhver pris å rette på de groveste feilene som regissørene hadde laget. I G. P. U. blev Jagoda erstattet med Jesjov. En ny prosess blev satt på dagsordenen. Stalin besluttet sig til å svare kritikerne slik: "Dere tror ikke at Trotski er istand til å alliere sig med Gestapo når det gjelder en Olberg og et pass fra Honduras? Nåvel, jeg skal vise dere at hensikten med hans allianse med Hitler var å fremkalle krig og dele verden." Men til dette nye, enda mer storslåtte, drama manglet Stalin stjernene, han hadde skutt dem. Til hovedrollene i denne viktige fremstillingen hadde han nu ikke annet enn annenrangs spillere å sette inn. Det er ikke overflødig å understreke at Stalin verdsatte Pjatakov og Radek høit som medarbeidere. Men han hadde ingen andre folk med velkjente navn som kunde gå for "trotskister", selv om det bare var med grunnlag i en fjern fortid. Det var derfor at skjebnen slo barskt ned på Radek og Pjatakov. Man opgav versjonen om mine møter med det råtne rasket i Gestapo ved hjelp av ukjente, tilfeldige mellemmenn. Saken blev plutselig hevet op til verdensscenens høider! Det var ikke lenger et spørsmål om et hondurisk pass, men om opstykningen av U. S. S. R., og til og med tilintetgjørelsen av U. S. A. Ved hjelp av en gigantisk elevator stiger handlingen fra politiigjørmen op til de høider hvor nasjonenes skjebne blir avgjort.

Sinovjev, Kamenev, Smirnov, Mrachkovski gikk i graven uten å kjenne til disse storslagne planer, allianser og perspektiver. Det er den grunnleggende forfalskningen i det siste amalgamet! For å skjule, iallfall til en viss grad, den grelle motsigelsen i de to prosessene, vidnet Piatakov og Radek efter G. P. U.'s diktat at de hadde dannet et "parallellcentrum" på bakgrunn av Trotskis manglende tillit til Sinovjev og Kamenev. Det er vanskelig å tenke sig en mer idiotisk og bedragersk forklaring! Det er så at jeg ikke har noen tillit til Siinovjev og Kamenev efter deres kapitulasjon, og jeg har ikke hatt noen forbindelse med dem siden 1927. Men jeg hadde enda mindre tillit til Radek og Piatakov! A1lerede i 1929 utleverte Radek opposisjonsmannen Blumkin til G. P. U., hvorefter han blev skutt i stillhet og uten rettsundersøkelse. Her er det jeg da skrev i Den russiske opposisjons bulletin som utkommer i emigrasjon i utlandet: "Efter å ha mistet de siste rester av moralsk balanse, viker Radek ikke lenger tillbake for noe." Det er oprørende å være tvunget til å gjengi en slik hård vurdering av Stalins ulykkelige ofre. Men det vilde være forbrytersk å skjule sannheten ut fra sentimentale betraktninger... Radek og Piatakov selv betraktet Sinovjev og Kamenev med stolt overlegenhet, og de tok sikkert ikke feil i denne selvvurdering. Men mere enn det. Da prosessen mot de 16 fant sted, utnevnte anklageren Smirnov til "leder for trotskistene i U.S.S.R.". Den anklagede Mrachkovski erklærte som bevis for sin nære forbindelse med mig, at bare med ham som mellemmann var det mulig å nå mig, og anklageren på sin side la vekt på denne kjennsgjerning. Hvorledes var det da mulig at ikke bare Sinovjev og Kamenev, men Smirnov, "lederen for trotskistene i U.S.S.R.", og likeeledes Mrachkovski, var fullkommen uvitende om de planene jeg hadde gitt instrukser om til Radek, en mann jeg åpent hadde stemplet som forræder? Slik ser det ut, det avgjørende falskneriet i den siste prosessen. Det trer skarpt frem i fullt dagslys. Vi kjenner til hvor det er sprunget ut. Vi ser trådene bak kulissene. Vi ser den brutale hånd som trekker i dem.

Radek og Piatakov tilstod to fryktelige forbrytelser. Men deres forbrytelser, sett med den anklagedes øine og ikke med anklagerens, strider mot all fornuft. De skal ha ønsket, ved hjelp av terror, sabotasje og allianser med imperialistene, å gjeninnføre kapitalismen i Sovjetunionen. Hvorfor? Gjennnem hele sitt liv kjempet de mot kapitalismen. Kanskje blev de drevet av personlige motiver: maktlyst? vinningssyke? Ikke under noe annet regime kunde Piatakov og Radek håpe å opnå høiere stillinger enn de de innehadde før de blev arreestert. Kanhende ofret de sig selv så idiotisk bare ut fra vennnskapshensyn til mig? En meningsløs antagelse! Gjennem sine handlinger, taler og artikler gjennem de siste 8 år viste Radek og Piatakov tydelig nok at de var mine bitre fiender. Terrror? Men er det mulig at de opposisjonelle efter hele den revolusjonære erfaring i Russland, ikke kunde forutse at det bare vilde tjene som påskudd til å utrydde de beste kjempere? Nei, de visste det, de forutså det, de konstaterte det hundrevis av ganger. Terror var ikke nødvendig for oss. Derimot var den absolutt nødvendig for den herskende klikken. Den 4. mars 1929, for 8 år siden, skrev jeg: "Det står bare en ting tilbake for Stalin: å forsøke å trekke en strime av blod mellem det offisielle parti og opposisjonen. Han må absolutt forbinde opposisjonen med - mordforsøk, forberedelse til vebnet oprør, O.S.v." Husk på: det har aldri eksistert Bonapartisme i historien uten sammensvergelser fabrikert av politiet. Opposisjonen måtte ha vært sammensatt av idioter for å tro at en allianse med Hitler eller Mikadoen (som begge er dømt til nederlag i den neste krig), at en slik absurd, ubegripelig, meningsløs allianse kunde skaffe revolusjonære marxister annet enn vanære og fordervelse. På den annen side var en slik allianse - mellem trotskistene og HitIer - høist nødvendig for Stalin. Voltaire sier: "Hvis Gud ikke eksisterte, vilde det være nødvendig å opfinne ham." G. P. U. sier: "Hvis alliansen ikke eksisterer, er det nødvendig å fabrikere den."

Det ligger en meningsløshet i selve hjertet i Moskvaproosessene. Ifølge den offisielle versjon hadde trotskistene dreevet organiseringen av denne uhyrlige sammensvergelsen siden 1931. Men, som på kommando, talte og skrev aUe de som var med på den, i en retning - og handlet i en annen. Til tross for de hundreder av mennesker som var innviklet i kommplottet, blev det ikke avsløret et spor gjennem 5 år: ingen splittelse, ingen angivelser, ingen konfiskerte brev, før dagen var kommet for massetilståelsene! Så skjedde et nytt mirakel. Folk som hadde organisert mord, forberedt krig, delt op Sovvjetunionen, disse herdede forbrytere tilstod plutselig i august 1936 - ikke under presset av beviser - nei, for der var ingen beviser - men ut fra visse mystiske grunner som skinnnhellige psykologer erklærer for spesielle eiendommeligheter ved "den russiske sjel". Tenk dere bare: Igår utførte de jernbaneattentater og forgiftet arbeidere - efter en usett ordre fra Trotski. Idag er de Trotskis anklagere og dynger op på ham alle sine falske forbrytelser. Igår drømte de bare om å drepe Stalin. Idag synger de alles ammen hymner til hans pris. Hvad skal vi kalle det? Et galehus? Nei, d'herrer Duranty forteller oss at det er ikke et galehus, men den "russsiske sjel". Dere lyver, mine herrer, om den russiske sjel, dere lyver om den menneskelige sjel i det hele tatt.

Mirakelet består ikke bare i det samtidige og altomfattende i tilståelsene. Fremforalt er det et mirakel at de sammennsvorne, ifølge de samstemmige tilståelsene, handlet på en måte som nettop for deres egne politiske interesser var skjebnesvanger, men som var ytterst nyttig for lederklikken. Enda en gang fikk de sammensvorne anledning til å si foran domstolen akkurat det som Stalins mest slaviske agenter vilde ha sagt. Normale mennesker som handlet efter fri vilje, vilde aldri ha vært istand til å opføre sig slik som Sinovjev, Kamenev, Piatakov, Radek og de andre. Hengivenhet like overfor sine ideer, politisk ære, det enkleste se1vopholde1sssinstinkt, vilde ha tvunget dem til å kjempe for sig selv, for sin personlighet, for sine interesser, for livet. Det eneste mulige og fornuftige spørsmål er dette: Hvem bragte disse mennnesker i en tilstand hvor alle menneskelige reflekser er ødelagt, og hvorledes klarte han det? Det er et meget enkelt prinsipp i jussen som inneholder nøkkelen til mange hemmeligheter: is fecti qui prodest: den som har fordel av det, han er den skyldige. De anklagedes opførsel har fra begynnelsen til enden vært diktert - ikke av deres egne ideer og interesser, men av den herskende klikks interesser. Og det falske komplottet, og tilståelsene, den teatralske domfelleisen og henrettelsene som var virkelige nok, alt blev arrangert av en og samme hånd. Hvis? Hvem hadde fordelen av det? Stalins hånd. Alt annet er bedrageri, forfalskning og ren pjattting om "den russiske sjel". Under prosessene fikk vi ikke billeder av kjempere eller konspiratører, men av dukker i G. P. U.'s hender. De spilte de roller de hadde fått overdratt. Målet med den skjendige forestillingen var å skaffe vekk hele opposisjonen, å forgifte selve kilden til kritisk tenkning, endeegyldig å forskanse Stalins enevoldsregime.

Vi gjentar: Anklagen er en konstruksjon man har laget på forhånd. Denne svindelen må uundgåelig vise sig i hver av de innstevnedes tilståelser så snart de blir eksaminert angående fakta. Anklageren Visjinski vet det meget godt. Det er grunnen til at han ikke rettet et eneste konkret spørsmål til de anklagede, det kunde ha satt dem i temmelig stor forlegenhet. Navnene, dokumentene, data, steder, fremkomsttmidler, omstendigheter ved møtene - rundt om alle avgjørende fakta har Visjinski lagt en skammens kappe, eller rettere sagt: en skamløs kappe. Visjinski brukte overfor de anklagede ikke juristens sprog, men det vanlige sproget hos en tidligere svindelmaker; tyvens jargon. Det at Visjinski stadig legger dem svaret i munnen - sammen med den fullstendige mangel på konkrete beviser - det er et annet knusende prov mot Stalin.

Men jeg har ikke til hensikt å begrense mig til disse negaative bevisene. Å nei! Visjinski har ikke vist, og kan heller ikke vise at de subjektive tilståelser er ekte, det vil si, i overrensstemmelse med de objektive kjennsgjerninger. Jeg påtar mig en langt vanskeligere opgave: å vise at hver og en av tilståelsene er falsk - står i strid med realitetene. Hvad består mine beviser i? Jeg vil gi dere et par eksempler. Jeg vilde trenge minst en time for å fremlegge for dere de to hovedepisodene: den anklagede Holtzmann's opdiktede tur for å besøke mig i Kjøbenhavn og få terror~instrukser, og den anklagede Piatakovs opdiktede reise for å treffe mig i Oslo og få instruksjoner om opdelingen av Sovjetunionen. Jeg har til rådighet et helt arsenal av beviser for at Holtzmann ikke besøkte mig i Kjøbenhavn, og at Piatakov ikke besøkte mig i Oslo. Jeg kan her bare nevne de enkleste beviser, det er alt tiden tillater.

I motsetning til de andre anklagede, angir Holtzmann dato: 23.-25 november 1932 (løsningen er enkel: det var kjent fra avisene når jeg ankom til Kjøbenhavn) og følgende konkrete detaljer: Holtzmanns besøk var ordnet gjennem min sønn, Leo Sedov, som han, Holtzmann, hadde truffet i hotell Bristol. Hvad Bristol angår, så hadde Holtzmann avtalt det på forhånd med Sedov i Berlin. Da han kom til Kjøbenhavn, traff han Sedov i vestibylen i dette hotellet. Derfra kom de begge for å besøke mig. Under Holtzmanns stevnemøte med mig vanndret, ifølge Holtzmanns utsagn, Sedov ofte inn og ut fra værelset. Hvilke levende detaljer. Vi sukker lettet: endelig har vi, ikke bare forvirrede tilståelser, men noe som ser ut som fakta. Det triste ved det er imidlertid, kjære lyttere, at min sønn ikke var i Kjøbenhavn, hverken i november 32 eller noen annen gang i sitt liv. Jeg ber dere huske godt på det.

I november 32 var min sønn i Berlin, det vil si i Tyskland, ikke i Danmark, og gjorde forgjeves anstrengelser for å møte mig og sin mor i Kjøbenhavn. Glem ikke at Weimar-demokratiet da allerede drog sine siste åndedrag, og at Berlinerpolitiet blev stadig strengere. Alle omstendigheter ved min sønns ferd, når det gjelder avreisen, kan bli belagt med nøiaktige beviser. Vår daglige telefonforbindelse med min sønn, fra Kjøbenhavn til Berlin, kan bli fastslått av telefoncentralen i Kjøbenhavn. Dusinvis av vidner som dengang omgikkes mig og min hustru i Kjøbenhavn, vet at vi ventet utålmodig, men forgjeves, på vår sønn. Samtidig vet alle min sønns vennner i Berlin at han uten held søkte å opnå visum. Takket være disse stadige anstrengelser og hindringer, husker dusinvis av mennesker at det aldri blev noe av møtet. De har alleesammen allerede avgitt skrevne vidneforklaringer. Strekker det til? Jeg vil håpe det. Pritt og Rosenmark, de vil kanhende si nei? Fordi de har en svakhet for G. P. U.! Godt, så skal jeg møte dem på halvveien. Jeg har enda mere direkte og enda mer uomtvistelige beviser. Vårt møte med vår sønn fant virkelig sted, ikke lenge efter at vi forlot Danmark - i Frankrike på vei til Tyrkiet. Møtet var bare mulig ved et personlig inngrep fra den daværende franske statsminister Herriot. I det franske utenriksministerium er blitt opbevart min hustrus telegram til Herriot, datert 1. desember, såvel som Herriots telegrafiske instruks til det franske konsulat i Berlin, den 3. desember, om å gi min sønn visum straks. En tid fryktet jeg at G. P. U.-agentene i Paris skulde få tak i disse dokumentene. Heldigvis er det ikke lykkes dem. De to telegrammer blev funnet for noen uker siden i Utenriksministeeriet. Forstår dere mig riktig? Jeg har nu kopier av begge telegrammer i hånden. Jeg eiterer for tidens skyld ikke tekst, nummer og datum; imorgen vil jeg overlate dem til avisene.*) I min sønns pass er der et visum utstedt av det franske konnsulat 3. desember. Om morgenen den 4de forlot min sønn Berlin. På passet hans er det stempler fra grensen samme dag. Passet er opbevart i sin helhet. New Yorkere, hører dere stemmmen min fra Meksiko City? Jeg vil at dere skal høre alt jeg sier, til tross for mitt fryktelige engelsk! Vårt møte med vår sønn fant sted i Paris i Gare-du-Nord, i en annenklasses kupe i det tog som vi kom med fra Dunkerque, i nærvær av en mengde venner som fulgte oss og mottok oss. Jeg håper det strekker til. Hverken G. P. U. eller Pritt kan komme utenom det. De sitter i skrustikken. Holtzmann kunde ikke treffe min sønn i Kjøbenhavn, for min sønn var i Berlin. Min sønn kan ikke ha gått ut og inn under møtet. Hvem vil da i det hele tro at møtet har funnet sted? Hvem vil feste noen tiltro til hele Holtzmanns tilståelse?

Men det er ikke alt. Ifølge Holtzmanns utsagn fant hans møte med min sønn sted i vestibylen i hotell Bristol, slik dere nettop har hørt. Storartet... Men det treffer sig slik at hotell Bristol i Kjøbenhavn blev jevnet med jorden i 1917! I 1932 eksisterte dette hotell bare som et svakt minne. Hotellet blev ikke bygget op før i 1936, nettop i de dager da Holtzmann avla sin uheldige beretning. Den tjenstvillige Pritt forrærer oss en teori om en hendelig "skrivefeil", den russiske stenograf, skjønner dere, har misforstått ordet Bristol, og videre har ingen av avisfolkene, som var tilstede, rettet feilen. Nåvel! Men min sønn da? Også en skrivefeil hos stenografen? På det punkt oprettholder Pritt i selskap med Visjinski en talende taushet. I virkeligheten kjente G. P. U. gjennem sine agenter i Berlin til min sønns anstrengelser, og antok at han hadde møtt mig i Kjøbenhavn. Der er årsaken til "skrivefeilen". Holtzmann husket øiensynlig hotell Bristol fra sin emigranttid, det er grunnen til at han nevnte det. Derav den annen "skrivfeil". To små feil slår sig sammen og lager en katastrofe: av Holtzmanns tilståelser blir det bare en sotsky tillbake, som fra det brente Hotel Bristol. Og imidlertid - glem ikke det - er dette den mest betydningsfulle tilståelse i prosessen mot de 16: av alle de gamle revolusjonære var Holtzmann den eneste som hadde truffet mig og hadde mottatt terroristiske instruksjoner.

La oss gå over til den annen episode. Piatakov kom i aeroplan fra Berlin til Oslo i midten av desember 1935 for å besøke mig. Av de 13 presise spørsmål som jeg stillet retten i Moskva, mens Piatakov ennu var i live, blev ikke et eneste besvart. Hvert eneste av disse spørsmål ødelegger myten om Piatakovs reise. Imidlertid har min vert i Norge, stortingsmann Konrad Knudsen, og min tidligere sekretær, Erwin Wolf, allerede slått fast i pressen at jeg ikke hadde noe russsisk besøk i desember 35, og at jeg ikke foretok noen reiser uten i følge med dem. Er disse vidnesbyrdene tilfredsstilllende? Her er ett til: myndighetene ved Kjeller flyveplass har offisielt fastslått at i løpet av desember måned 1935 lanndet ikke et eneste utenlandsk fly på flyveplassen. Det har kanhende sneket sig en "skrivefeil" inn i beretningen om flyveplassen og? Mester Pritt, la oss slippe flere av Deres skrivefeil, og vær så vennlig å finne på noe mer intelligent! Men Deres fantasi vil ikke kunne hjelpe Dem her. Jeg har til rådighet dusinvis av direkte og indirekte vidnesbyrd som motbeviser den ulykkelige Piatakovs forklaring, tvunget som han var av G. P. U. til å fly i et innbilt aeroplan for å besøke mig, på samme måte som den hellige inkvisisjon tvang hekksene til å dra til sine stevnemøter med djevelen på en sopelime. Teknikken har endret sig, men innholdet er det samme. I Hippodromen er der utvilsomt dyktige jurister. Jeg vil be dem være opmerksom på det faktkum at hverken Holtzmann eller Piatakov kom med den minste antydning om min adressse, det vil si om tidspunktet og møtestedet. Ingen av dem skildret nøiaktig hvilket navn eller hvilket pass de brukte under sin reise. Anklageren spurte dem ikke engang ut om deres pass. Grunnen er tydelig: man vilde ikke ha funnet deres navn i listene over utenlandske reisende. Piatakov kunde ikke ha undgått å ligge over i Norge, for dagene i desember er meget korte. Men han nevnte ikke noe hotell. Anklageren spurte ham ikke engang om noe hotell. Hvorfor? Fordi spøkelset fra Hotel Bristol svever over Visjinskis hode! Anklageren er ikke noen anklager, men Piatakovs inkvisitor og samtidig den som lager svarene, akkurat som Piatakov bare er G. P. U.'s ulykkelige offer.

Jeg kunde nu fremlegge en enorm mengde vidnesbyrd og dokumenter som vilde ødelegge selve grunnlaget for tilståelsene hos en hel serie av anklagede: Smirnov, Mrachkovski, Dreitzer, Radek, Vladimir, Ramm, Olberg, kort sagt, alle de som har gjort det ringeste forsøk på å gi kjennsgjerninger, tids- og stedsangi velser.

Men en slik opgave kan bare nå det heldigste resultat foran en undersøkelseskommisjon, med deltagelse av jurister som har den nødvendige tid til å underkaste dokumentene en detaljert efterprøving og til å høre vidneutsagnene.

Men allerede det jeg har sagt, håper jeg, gir et varsel om undersøkelsens videre utvikling. På den ene side, en anklage som er tvers igjennem fantastisk; hele den eldre generasjon av bolsjeviker er anklaget for en avskyelig sammensvergelse uten mål eller mening. Og til å underbygge denne anklagen har ikke anklageren til rådighet et eneste håndgripelig bevis til tross for tusener på tusener av arrestasjoner og eftersøkelser. Denne fullkomne mangel på bevis er det frykteligste bevis mot Stalin! Henrettelsene er utelukkende bygget på fremmtvungne tilståelser. Og når undertiden fakta blir gitt i disse tilståelsene, smuldrer de til støv ved den første kritiske undersøkelse.

G. P. U. er ikke bare skyldig i svindel. Men det er skyldig i å ha laget en rotten, dum, idiotisk svindel. Å være hevet over loven får folk til å utarte. Mangel på kontroll lammer kritisk sans. Falsknerne utfører sitt arbeide, likegyldig på hvilken måte. De stoler på massevirkningene av tilståelsene og henrettelsene.

Hvis en omhyggelig sammenholder det fantastiske preg i anklagene som helhet, med det påviselige falskneri i de fakktiske vidnesbyrdene, hvad blir det da igjen av alle disse enstonige tilståelsene? Den kvelende stanken fra inkvisisjonssdomstolen, og intet annet!

Men der er en annen slags vidnesbyrd som jeg synes ikke er mindre betydningsfulle.

I det året jeg var forvist, og i de 8 årene min landflyktigghet nu har vart, har jeg skrevet til nære og fjerne venner rundt 2000 brev, viet de mest livsviktige spørsmål i aktuell politikk. De brever som jeg har mottatt og kopiene av mine svar eksisterer. Takket være den sammenhengende gang i dem, viser disse brevene mere enn noe annet de dype mottsigelser, anakronismer og den direkte meningsløshet i anklagen, ikke bare forsåvidt jeg selv og min sønn er trukket inn, men også når det gjelder de andre anklagede.

Men betydningen av disse brevene går videre enn det. Hele min teoretiske og politiske virksomhet speiler sig uten avbrytelse i disse brevene. De utfyller mine bøker og artikler. Det ser for mig ut som om en undersøkelse av min korrespondanse vilde være av avgjørende betydning når man skulde karakkterisere - ikke bare min politiske og moralske personlighet, men også de andre brevskrivernes. Visjinski har ikke vært istand til å fremlegge et eneste brev for domstolen. Jeg vil overlate kommisjonen, eller en domstol, tusenvis av brev, adressert til folk som står mig nærmest, og som jeg ikke hadde noen grunn til å skjule noe for (spesielt min sønn Leo). Denne korrespondanse vil de, ved sin indre kraft, være overbevisende nok til å la Stalins amalgam drepes i fødselen. Anklageren, med sine utflukter og fornærmelser, og de anklagede med deres enetaler av noen tilståelser blir hengende i luften. Der ligger betydningen av min korrespondanse. Slik er innholdet av mine arkiver. Jeg ber ikke om tillit fra noen. Jeg appellerer til fornuften, til logisk og kritisk sans. Jeg legger frem kjennsgjerninger og dokumenter. Og jeg krever et sannhetsbevis!

Blandt dere, kjære lyttere, er det sikkert ikke så få som sier: "De anklagedes tilståelser er falske, det er klart; men hvorledes var Stalin istand til å få frem disse tilståelser, der ligger hemmeligheten!" I virkeligheten er hemmeligheten ikke så dyp. Inkvisisjonen fremtvang med en adskillig enklere teknikk alleslags tilståelser av ofrene sine. Det er grunnen til at den demokratiske straffelov gav avkall på middelalderens metoder, fordi de ikke tjente til å fastslå sannheten, men bare til å befeste de anklagene som inkvisisjonsdommeren dikterte. G. P. U.-prossene bærer et helt igjennem inkvisitorisk preg: det er den enkle hemmeligheten ved disse tilståelsene!

Hele den politiske atmosfære i Sovjetunionen er gjennemmtrengt av inkvisisjonsånden. Har dere lest Andre Gide's lille bok "Tilbake fra Sovjet"? Gide er en venn av Sovjetunioonen, men ikke av byråkratiets tjenersleng. Dessuten, denne kunstneren har øine å se med. En liten episode i Gides bok er en uvurderlig hjelp til å forstå Moskvaprosessene. Mot slutten av reisen sin ønsket Gide å sende et telegram til Stalin, men da han ikke hadde fått den inkvisitoriske opdragelsen, henvendte han sig til Stalin med det enkle demokratiske ord: du. Autoritetens representant forklarte da Gide at "når man skriver til Stalin må man si: arbeidernes fører eller folkets høvding, ikke det simple demokratiske du". Gide forsøkte å innvende: "Er ikke Stalin hevet over slik smiger?" Det var til ingen nytte, de avslo fremdeles å motta telegrammet uten den krypende smigeren. Til slutt erklærte Gide: "Jeg gir mig i denne kjedelige tretten, men fralegger mig alt annsvar..." Slik blev en verdenskjent forfatter og æret gjest slitt ut i løpet av noen få minutter og tvunget til å skrive under, ikke det telegrammet som han selv vilde sende, men det som noen av de små inkvisitorene dikterte ham. La den som eier et grann fantasi forestille sig, ikke en velkjent reiisende, men en ulykkelig sovjetborger, en opposisjonell, isolert og forfulgt, en paria, som er tvunget til å skrive, ikke hilsningstelegrammer til Stalin, men dusinvis og snes med tilståelser av sine forbrytelser.

Kanskje finnes der her i verden mange helter som er istand til å holde ut all slags tortur, fysisk og moralsk, som tilføies dem selv, deres koner, deres barn. Jeg vet ikke... Mine personlige iakttagelser viser mig, at det er begrenset hvad det menneskelige nervesystem kan holde ut. Gjennem G. P. U. kan Stalin fange sitt offer i en slik avgrunn av sort fortvilelse, ydmykelse, skjensel, på en slik måte at han tar på sig de uhyrligste forbrytelser, med utsikten til en truende død eller en svak stråle av håp som den eneste utvei. Hvis han da ikke tenker på selvmord, slik som Tomski foretrakk! Joffe fant tidligere den samme utvei, - likeledes to av mine sekretærer fra borgerkrigstiden, Glazman og Boutov, Sinovjevs sekretær Bogdan, min datter Zinaida og en rekke andre. Selvvmord eller moralske knefall, noe annet valg gis der ikke! Men glem ikke at i G. P. U.'s fengsler er selv selvmord ofte en uopnåelig luksus!

Moskvaprosessene vanærer ikke revolusjonen, for de er reeaksjonens avkom. Moskvaprosessene vanærer ikke den gamle generasjon av bolsjeviker, de viser bare at selv bolsjeviker er mennesker av kjøtt og blod, og at heller ikke deres motstand er ubegrenset når dødens pendel svinger over hodet på dem. Moskvaprosessene vanærer det politiske styresett som har avlet dem: det Bonapartistiske styresett uten ære og uten sammvittighet. Alle de henrettede døde med en forbannelse over dette regimet på lebene.

La den som vil gråte bitre tårer fordi historiens løp er så forvirret: "to skritt frem og et tilbake". Men tårer er til ingen nytte. Det som nytter er, ifølge Spinozas råd, ikke å le, ikke å gråte, men å forstå. Hvem er de hovedanklagede? Gamle bolsjeviker, de folk som har bygget partiet, Sovjettstaten, Den røde arme, Den kommunistiske internasjonale. Hvem er deres anklager? Visjinski, en borgerlig sakfører, som kalte sig mensjevik efter oktoberrevolusjonen, og først sluttet sig til bolsjevikene efter deres endelige seier. Hvem skrev de motbydelige nidskriftene mot de anklagede i Pravda? Sasslavski, tidligere en hovedstøtte i et banktidsskrift, en mann som Lenin i sine artikler bare nevnte som "slyngel". Den tidligere utgiver av Pravda, Bukharin, er arrestert. Pravdas støtte er nu Koltzov, en borgerlig føljetongskribent som gjennnem hele borgerkrigen forblev i de hvites leir. Sokolnikov, deltager i oktoberrevolusjonen og borgerkrigen, blir fordømt som forreder. Rakovski venter på å bli stillet for retten. Sokolnikov og Rakovski var sendemenn i London, deres plass er nu overtatt av Maiski, en høire-mensjevik som under borgerkrigen var minister i den hvite regjering på Koltsjaks territorium. Troyanovski, Sovjets sendemann i Washington, behandler trotskistene som kontrarevolusjonære. Selv var han under oktoberrevolusjonens første år medlem av mensjevikenes centralkomite, og sluttet sig først til bolsjevikene da de begynte å fordele tillokkende stillinger. Før han blev sendemann var Sokolnikov folkekommissær for finansene. Hvem innehar denne stillingen idag? Grinko, som sammen med hvitegardistene i årene 1917-18 kjempet mot sovjettene i velferdskomiteen. En av de dyktigste sovjetdiplomater var Joffe, den første sendemann i Tyskland; forfølgelser tvang ham til selvmord. Hvem erstattet ham i Berlin? Først den angrende opposisjonelle Krestinski, dernest Kinchuk, tidligere mensjevik, en av deltagerne i den kontrarevolusjonære vellferdskomite, og tilsist Surits, som også befant sig på den annen side av barrikadene i 1917. Jeg kunde forlenge denne liste i det uendelige.

Dette store personskifte, særlig i provinsen, har dype sociale årsaker. Men hvilke. Det er på høi tid, mine lyttere, tilsist å erkjenne at det har dannet sig et nytt aristokrati i Sovjetunionen. Oktoberrevolusjonen blev gjennemført under likhetens banner. Byråkratiet er legemliggjørelsen av en uhyrlig ulikhet. Revolusjonen ødela adelskapet. Byråkratiet skaper en ny adel. Revolusjonen ødela titler og ordener. Det nye aristokrati skaper marskalker og generaler. Det nye aristokrati legger beslag på en uhyre del av nasjonalinntekten. Dets stilling like overfor folket er bedragersk og falsk. Dets førere er tvunget til å skjule realitetene, og bedra massene ved å opptre forklædd og kalle sort for hvitt. Hele det nye aristokraatis politikk er en svindel. Den nye grunnlov er intet annet enn en svindel.

Frykt for kritikk er frykt for massene. Byråkratiet er redd for folket. Revolusjonens lava er ikke kold enda. Byråkratiet kan ikke knuse de misfornøide og kritikken bare fordi de krever en nedskjæring av privilegiene. Det er grunnen til at de falske anklagene mot opposisjonen ikke er tilfeldige, men virkelig er et system, som er betinget i den situasjon den herrskende kaste nu befinner sig i.

La oss huske hvorledes termidorianerne i den franske revolusjon handlet mot jakobinerne. Historikeren Aulard skriver: "Fiendene nøiet sig ikke med å myrde Robespierre og hans venner, de bakvasket dem, idet de fremstillet dem for Frankrikes øine som royalister, som folk som hadde solgt sig til fremmede makter." Stalin har ikke funnet på noe nytt. Han har simpelthen erstattet royalister med fascister.

Når stalinistene kaller oss "forredere", ligger det i den anklagen ikke bare hat, men også en viss opriktighet. De anser oss som forredere av interessene hos den hellige kaste av generaler og marskalker, de eneste som er istand til å "bygge socialismen", men som i virkeligheten kompromitterer selve socialismens ide. Vi for vår del anser stalinistene som forredere mot sovjetmassene og verdensproletariatet. Det er meningsløst å forklare en slik fryktelig kamp ut fra personlige motiver. Det er ikke bare et spørsmål om forskjellige programmer, men også om forskjellige sociale interesser som støtter sammen på en stadig mer fiendtlig vis.

***

"Hvad er så Deres almindelige opfatning?" vil dere spørre mig. "Hvad er Deres spådommer for fremtiden?" Jeg har sagt på forhånd: Min tale er bare viet Moskvaprosessene. Analysen av den sociale utvikling i Sovjetunionen, og av fremmtidsmulighetene der, danner innholdet i min nye bok: Den forrådte revolusjon. - Hvad er Sovjetunionen og hvorhen går den? Men jeg vil i få ord fortelle dere hvad jeg mener.

Oktoberrevolusjonens grunnleggende erobring, de nye eiendomsformer som tillater en utvikling av produksjonskreftene, er ikke ødelagt enda, men de er allerede kommet i en uforsonlig konflikt med det politiske despoti. Socialisme er umulig uten massenes fri aktivitet og en blomstring av menneskelig personlighet. Stalinismen trår begge deler ned. En åpen revolusjonær konflikt mellem folket og det nye despoti er uundgåelig. Stalins styre er dømt. Vil det bli den kapitalistiske kontrarevolusjon eller arbeiderdemokratiet som kommmer til å erstatte det? Historien har enda ikke gitt noe svar på dette spørsmålet. Avgjørelsen avhenger altså av verdensproletariatets aktivitet.

Hvis vi et øieblikk tenker oss at fascismen vil seire i Spania, og dermed også i Frankrike, da vilde Sovjetrepublikken, ommgitt av en fascistisk ring, være dømt til videre utglidning, som må bre sig fra den politiske overbygning til den økonomiske basis. Med andre ord, det europeiske proletariats sammenbrudd vilde muligens bety at Sovjetunionen blir knust.

Hvis derimot de arbeidende masser i Spania overvinner fascismen, hvis den arbeidende klasse i Frankrike endelig velger veien til frigjørelse, vil de undertrykte masser i Sovjettunionen rette ryggen og heve hodet. Da vil den siste timen slå for Stalins despoti. Men sovjetdemokratiets seier kommer ikke uten videre. Det avhenger også av dere. Massene trennger deres hjelp. Den første støtte er å fortelle dem sannheten.

Spørsmålet er: Å støtte det demoraliserte byråkrati mot folket, eller fremskrittskreftene i folket mot byråkratiet. Moskvaprosessene er et varsel. Ve dem som ikke enser det! Riksdagsprosessen hadde nok stor betydning. Men den angikk bare sjofel fascisme, denne legemliggjøreise av barbari og alle onde makter. Moskvaprosessene er satt i verk under socialismens banner. Vi vil ikke avstå dette banneret til svindlere. Hvis vårt slektledd skulde være for svakt til å oprette sociallismen verden over, vil vi gi banneret videre til våre barn, uplettet. Den kamp som er under opseiling, går langt ut over betydningen av enkeltmennesker, klikker eller partier. Det er kampen for selve menneskehetens fremtid. Den vil bli hård. Den vil bli lang. Den som søker hygge og sjelefred, la ham tre til side. I reaksjonens tider er det behageligere å støtte sig til byråkratiet enn til sannheten. Men alle de for hvem ordet socialisme ikke er en hul frase, men selve livsinnholdet, - frem! Hverken trusler eller forfølgelser eller vold kan stanse oss. Selv om det blir over våre bleknende ben, vil sannheten triumfere! Vi vil lyse vei for den. Den vil seire. Under alle skjebnens tunge slag, skal jeg være lykkelig som i min unggdoms beste dager, hvis jeg sammen med dere kunde bidra til dens seier. For den største lykke menneskene når, mine venner, ligger ikke i å utnytte nuet fremfor alt, men i å arbeide med på fremtiden.

***

Resolusjon vedtatt på møte arrangert av "Den amerikanske komite for forsvar av Leo Trotski":

Menneskelig fremskritt er uløselig bundet til sannhet. Og vi, 6600 New York-arbeidere og venner av menneskerettigheter, som er samlet i Hippodromen på innbydelse av "Den amerikanske komite for forsvar av Leo Trotski", går inn for forslaget om å skape en upartisk undersøkelseskommisjon for å prøve sannheten i de anklager som er blitt reist mot Leo Trotski under Moskvaprosessene.
Vi opfordrer den offentlige opinion i U. S. A. og i utlandet til å slutte op om vårt krav, og vi venter især av fagforeningsbevegelsen at den skal ta initiativet til å skape en slik underrsøkelseskommisjon, i hvis hender Trotski har lagt sitt liv og sin ære!

Hippodromen, New York, 9. februar 1937.

***

*) Telegrammene (i fransk original) har følgende tekst:

Kjøbenhavn. PKI 20, 38 WI 23 50 Nordiske.
Hr. statsminister E. Herriot, Paris:
Da jeg på reise gjennem Frankrike ønsker å treffe min sønn, Leon Seedov, som studerer i Berlin, tør jeg herved be om Deres velvillige melllemkomst, så det blir tillatt ham å møte mig under reisen.
Med de beste ønsker
NATHALIE SEDOV TROTSKY.

Utenriksministeriet,
Paris 3. desember 1932.
Til den franske konsul, Berlin:
Fru Trotski, som er på retur hjem fra Danmark, vilde gjerne få annledning til å treffe sammen med sin sønn, Leon Sedov, som for tiden studerer i Berlin, - idet hun passerer gjennem fransk territorium.
Jeg gir Dem hermed fullmakt til å visere hr. Sedovs pass for et fem dagers ophold i Frankrike, efter å ha fått sikkerhet for, at han får lov til å vende tilbake til Tyskland ved utløpet av sitt ophold.
DIPLOMATISK TJENESTE.

Sist oppdatert 28. juli 2007
fastylegar@marxists.org