Skrevet 18. desember 1936. Norsk oversettelse i tidsskriftet Oktober, nr. 1, april 1937.
Vi offentliggjør i det følgende en studie, skrevet av Leo Trotski i den tid han var vår "socialistiske" regjerings fange. Da måtte han skrive uten å kunne lese igjennem eller korrigere sin tekst, idet han benyttet samme tekniske fremgangsmåte som i de tsaristiske fengsler. Og for ham dreiet det sig ene og alene å forsvare sig mot de uhyrligste beskyldninger historien kjenner. Og dette forbød vårt "demokrati" ham.
Tross alle hindringer baner sannheten sig vei.
Hele prosessen hviler på tilståelser som overrasker ved sin plumphet og som er fulle av psykologiske motsigelser. For å forstå verdien av de standardiserte "tilståelser" som G. P. U.'s ofre fremkommer, med, må man begynne med å studere de politiske kapitulasjoner som også alle er laget efter ett skjema. "Tilståelsene" er følgen av den umiddelbare fortsettelse av disse kapitulasjoner. Disses historie strekker sig over de siste 13 år og kunde med sine "menneskelige" dokumenter skaffe stoff til adskillige dusin bindsterke verker. Tilståelsene refererer sig på ingen måte til forbrytelser som har eller ikke har funnet sted, men er nødvendige ledd i regjeringens politikk. Derfor har de offentlige tilståelser en ren rituell og standardisert karakter. Deres eneste politiske betydning er å lære alle å tenke, eller i det minste å uttrykke, sig uniformert. Men nettop av denne grunn har ingen av de anklagede tatt sin "anger" alvorlig. Disse tilståelser er ikke virkelige tilståelser, men en overenskomst som man har sluttet med byråkratiet. Som bevis for dette kan anføres følgende: I. N. Smirnov - en av de ærligste og opriktigste mennesker jeg kjenner - forfattet i 1929 i løpet av nogen uker flere utkast til tilståelser, som stod i iøinefallende motstrid til hverandre (disse tekster blev dengang offentliggjort i den russiske opposisjonsbulletin). Tilføies må at nesten alle tilståelsene fra termidor-tiden, det er tusenvis av dem, har som eneste mål å ramme mig personlig. For å bli optatt i den store byråkrati-families skjød, eller for å sikre sig i det minste retten til et stykke brød, var enhver opposisjonell, halv-opposisjonell eller hvilkensomhelst sovjetborger tvunget til ved enhver anledning å ange trotskismen og å fordømme Trotski, med jo større suksess, jo mer eftertrykkelig han gjorde det. Disse tilståelser og disse fornektelser et blitt for dem alle som rituelle øvelser i kirken. Således har de politiske tilståelser banet vei for de rettslige og har vært deres uundgåelige følger.
Jeg gjentar: Disse linjer er skrevet mens jeg var i den norske "socialist"-regjering klør. Jeg, er tvunget til å begrense mig til de viktigste fakta. Vi må særskilt fremheve følgende punkter:
1. Det er galt at "samtlige 16 anklagede" har erkjent sin forbrytelse. Det var ikke 16 anklagede som hadde deltatt i én forbrytelse av samme natur eller som i det minste var mistenkte for samme forbrytelse. I virkeligheten blev de 16 som satt på anklagebenken omhyggelig valgt mellem flere hundre, flere tusen "kandidater". Man lot for det første ikke møte for domstolen andre enn dem som hadde bevist sin duelighet til offentlig å spille den rolle som var tildelt dem (se herom Rødboken).
2. Anvender G. P. U. medisinsk-kjemiske tvangsmidler? Jeg vet det ikke. Men en slik hypotese er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å kjenne begivenhetene, personene, omstendighetene for å forstå hvorledes de anklagede kunde bli drevet til å binde tauet om sin egen hals. Blandt de anklagede var det ikke en eneste opposisjonell eller trotskist. Alle var kapitulanter, folk som gjentatte ganger hadde tilstått, og som anklaget sig selv i disse tilståelser for de skjendigste handlinger og laveste instinkter. Det var folk som hadde gitt avkall på enhver politisk opfatning, på enhver mening med livet og på enhver personlig verdighet.
I årevis har disse eks-revolusjonære, som var demoraliserte og moralsk knuste, svevet mellem liv og død! Var narkotiske midler nødvendig her? Selve tanken om at disse folk blev drevet av rent maktbegjær, er tåpelig. De hadde for lenge siden gitt avkall på det. Forestillingen om at folk som hadde fornektet sitt program, sin fane, sin personlige verdighet og som gang på gang ydmyget og bakvasket sig foran offentligheten, kunde håpe å nå til makten ved politiske (snik-)mord, må forekomme en som politisk vanvidd.
Nei, ved prosessen har de anklagede løiet for sig selv som de hadde løiet tidligere ved sine utallige tilståelser. G. P. U. har anvendt temmelig lang tid for å avpresse sine ofre disse mer og mer fullstendige tilståelser. Idag har A. gjort en liten tilståelse. Hvis B. ikke bekjenner det samme, betyr dette at alle disse tilståelser er "løgnaktige" (ordet som Stalin, ærlighetens ridder, bruker mest). B. skynder sig å bekjenne det som A. har bekjent og endog litt til. Og nu er det igjen C.'s tur. For å undgå for plumpe motsigelser gir man dem, hvis de ønsker det, anledning til å utarbeide emnet i fellesskap. Hvis D. nekter å slutte sig til dem, risikerer han å miste ethvert håp om redning. Og han overgår de andre for å vise sin gode vilje (les om igjen Reingolds stammende og hysteriske løgne). Nu må, alle de andre sette sine løgne på like linje med E.
Helvedesspillet fortsetter. De. anklagede er bak lås og lukke. G. P. U. har ikke hastverk. G. P. U. har Mauser-pistoler. Jules Romanis viser (i Skaperne) hvorledes det er mulig uten å ha hverken "idé" eller "tema" å skrive et virkelig poetisk arbeid, idet han tar et ordspill som utgangspunkt. På samme måte går G. P. U. frem. Disse herrer som hverken har fakta eller nogen utarbeidet plan til sin rådighet, konstruerer sitt amalgam ved "tilståelsenes" spill. Hvis en eller annen av tilståelsene senere viser sig ugunstig, så utelater man dem ganske enkelt som en unyttig hypotese. Disse "skapere" er frie for ethvert bånd.
Fra tid til annen setter de sitt offer i midlertidig frihet for å gi han et fornyet, svakt håp. Ved første anledning blir de frigitte arestert påny. Således blir disse menneske; som uophørlig svinger menen håp og fortvilelse, litt efter litt en skygge av sig selv.
Men det er ennu ikke slutten. For enhver av dem kommer det øieblikk hvor de begynner å gjøre motstand. Nei, så långt kan de ikke gå i fornektelsen av sig selv! G. P. U skyter da de mest hårdnakkete.
Imidlertid fortsetter pressen enstemmig å rase mot "forræderne", mot "de kontrarevolusjonære", mot "agentene for imperialismen" etc. Fangene har ikke til rådighet annen presse enn Stalins. Fysisk tortur? Jeg tror det ikke: Bakvaskelsen, uvissheten og redselen er også tortur og ryster de anklagedes nervesystem likeså sikkert som fysisk tortur.
Man må også ta med i betraktning den stadige hentydning til krigsfaren. Er du for fedrelandet (d. e. for Stalin) eller imot det. Pravda kaller selv André Gides bok et "anti-sovjetisk vidnesbyrd". Hadde det dreiet sig om en mindre beremt utlending, vilde han for lenge siden vært behandlet som Hitler-agent. Hvad skjer da med Sovjets opposisjonelle?
Gide forteller hvorledes man en gang han skulde telegrafere til Stalin, tvang ham til å tilføie lovprisninger over Stalin, og hvorledes den beremte forfatter blev drevet til kapitulasjon. Hvorledes virker da G. P. U.'s metoder?
Er du for S. U. (d. e. for Stalin) eller imot S. U. Du har naturligvis angret for lenge siden. Du er ikke farlig for oss. Du vet godt selv at vi ikke vil dig noget vondt. Men Trotski driver utenfor landet sin farlige virksomhet. Han fortsetter sitt undergravningsarbeid mot S. U. (å forstå: mot byråkratiets allmektighet). Hans innflydelse vokser. Man må en gang for alle diskreditere Trotski. Følgelig løser ditt spørsmål sig selv. Hvis du er for S. U., hjelper du oss! Hvis ikke, var all din anger løgn. I betraktning av krigen som nærmer sig, er vi nødt til å betrakte dig som Trotski-agent, som landets indre fiende. Du kan bekjenne at Trotski har drevet dig inn på "terrorens vei". Men ingen vil tro det! Vi vil ta oss av denne side av spørsmålet. Vi har våre Duclos og Thorez og våre Pritt og Rosenmark (Jakob Friis og Nordahl Grieg). Har Trotski drevet dig inn på terrorens vei, ja eller nei? Den som har svaret "ja" er rede til å la sig ytterligere benytte.
Ved stadig fornyede spørsmål kan man gi svarene en mer og mer konkret karakter. Smirnov og Goltzman forsøkte å stanse på halvveien mellem "terroren i sin almindelighet" og mordet på Kirov.
Andre (men ikke alle) er gått lenger. Den som har ydet motstand er blitt likvidert under den "tekniske" forberedelse av prosessen. Den som man har kunnet bruke vold mot, er blitt ført på scenen for å presenteres for Pritts (Feuchtwangers) øine i disses egenskap av upartiske eksperter.
Den påstand at de anklagede skulde ha bekjent de handlinger som de anklages for, uavhengig av hverandre, er en tredobbelt løgn. Det finnes ikke noget materielt bevis for tilståelsene. De anklagede har kastet sig ut i selvbeskyldninger og summariske angivelser. De har skydd som ilden å konkretisere disse nærmere. Det er ingen tilfeldighet at hver gang en av de anklagede, under opbygningen av den indre logikk i sine egne tilståelser, har forsøkt å angi tid og sted nærmere, er G. P. U. kommet op i de mest skrikende motsigelser. De anklagede motsier hverandre og sig selv hvad det konkrete stoff i deres tilståelser angår. Bare en del av disse motsigelser er belyst i Rødboken, som Pritt og Rosenmark (og Friis) skjærer tenner over.
Er det nødvendig ennu en gang å komme tilbake på Goltzmans tilståelser? Blandt de anklagede av den gamle generasjon var Golzman den eneste som "hadde sett mig" personlig og skulde ha mottatt av mig "terroristiske" direktiver. Min sønn Leon Sedov skulde ha vært mellemmann og den som organiserte møtet.
Dette møte med Golzman skulde ha funnet sted i Hotel Bristol. Her er vi ved hovedpunktet i tilståelsen. Ulykkeligvis har min sønn aldri vært i Kjøbenhavn. At han ikke kan ha vært der i november 1932 kan bevises til full ubestridelighet ved hjelp av visa, telegrammer og vidneutsagn (som stammer) fra mer enn 30 personer av forskjellig nasjonalitet og av forskjellig politisk opfatning.
Hotel Bristol hvor sammenkomsten skal ha funnet sted, eksisterer ikke siden 1917. Hvad betyr følgelig Golzmans tilståelse?
Berman-Jourin, Fritz David og Olbergs erklæringer er fulle av de samme tåpeligheter og av lignende sludder. Imidlertid erklærer forsvarerne av menneskerettighetene (og av G. P. U.'s interesser) mig for hjemfallen til dødsstraff på grunnlag av disse tilståelser. Hvor langt kan den menneskelige lavhet gå?
Men hvor skandaløse Golzman og alle de andres tilståelser enn kan være, så fremtrer deres motsigelser, deres plumpe opfinnelser, dog bare som forsiringer til å pryde veggene i dette underlige monument av løgn og falskneri.
Hele anklagen og alle tilståelsene dreier sig om Kirov-mordet. Organiseringen av dette attentat danner imidlertid et ledd i kampen mot opposisjonen. Sammensvergelsen mot Kirov blev organisert av G. P. U. med det mål for øie å knekke organisasjonen av sinovjevister i Leningrad. Stalin, Jagoda, ja selv Kirov kjente til sammensvergelsen. Dette har prosessen mot Medved, G. P. U.'s tidligere chef i Leningrard, bragt for dagen. Komplottet mot Kirov skulde ha en fiktiv karakter, det var vesentlig rettet mot opposisjonen.
Stalin vilde ikke drepe Kirov, Kirov selv vilde ikke bli drept, men Nikolajev, som på alle kanter var omgitt av provokatører, tok sin rolle for alvorlig. Han undslapp kontrollen, og skjøt for G. P. U. hadde sitt amalgam ferdig (se herom min brosjyre: Stalin-byråkratiet og Kirov-mordet 1934.)
Alt som er skrevet der om forberedelse til Moskva-prosessene, er resultatet av en logisk deduksjon. Jeg har avsløret G. P. U.'s planer, måned for måned, år for år, etappe efter etappe, særlig fra 1929 av. De uutslettelige spor av metodisk forberedelse av forbrytelser kan påvises ved artikler i sovjet-pressen ved Stalins og Molotovs intervjuer, ved visse "anti-terroristiske" erklæringer av Litvinov i Geneve (i anledning mordet på kong Alexander og Barthou) og ved en hel rekke andre dokumenter, erklæringer, antydninger, som i sin tid syntes uforståelige, men som på det nuværende tidspunkt åpenbarer hele sin kriminelle betydning.
I korthet kan man si: prosessene mot terroristene er blitt satt i scene ikke fordi Kirov blev drept, men Kirov-mordet fant sted "ved et uheld" mens man feberaktig forberedte prosesser mot terroristene.
Slyngler som Pritt og Rosenmark betrakter det som helt usannsynlig at Stalins ufeilbarlige G. P. U. kan organisere prosesser som bare er en kriminell iscenesettelse med roller utdelt på forhånd. Til gjengjeld finner de helt selvfølgelig at opposisjonen - som er en kommunistisk retning med en lang tradisjon og prøvede kadre og som har et utarbeidet program og en rikholdig politisk litteratur - plutselig og mot all forventning vender sig mot den individuelle terror som den alltid har fordømt som eventyrpolitikk, hvorav man intet kunde vente sig. Denne retning som omfatter tusener på tusener av sympatiserende, gjør denne usannsynlige vending under den mest fullkomne taushet, uten nogen forutgående diskusjon, uten nogen erklæring, uten nogen kritikk, uten nogen indre kamp, uten nogen terroristproganda, uten nogen litteratur.
Men dette var ennu ikke nok. Denne retning som har vist sig istand til de største ofre i kampen for sitt program, trer i forbindelse med Gestapo! Og drevet til det "ved maktbegjær".
Som om man kunne opnå makten i S. U. ved Gestapos hjelp! Og hvorledes kan man tilskrive titusenvis av menige opposisjonelle dette maktbegjær - det dreier sig om arbeidere, medlemmer av det kommunistiske ungdomsforbund - folk som har tålt undertrykkelse og de utroligste savn.
Bare en innskrenket og mett borger som er uvitende om alt i den revolusjonære kamp, og som alltid er rede til å ligge på maven for en hvilkensomhelst sittende regjering, kan tro en så ondartet løgn.
La oss imidlertid innrømme det umulige. Fremfor alt at trotskistene er blitt terrorister - uten kamp, eller indre splittelse, utan frafall eller uundgåelige erklæringer og på tross av sine doktriner, sitt program; sin private korrespondanse (som står til disposisjon for en hvilkensomhelst kommisjon som ønsker å drive en ærlig undersøkelse). La oss innrømme at terrorismen var nødvendig for at de skulde kunne gjeninnføre kapitalismen; hvorfor er dette nye program blitt akseptert av alle i taushet, uten misbilligelse, uten kritikk og uten opposisjon? La oss også innrømme - nogen tåpeligheter mer eller minjdre spiller ingen rolle - at trotskistene for å sikre kapitalismens gjenninnførelse og fascismens seier (ja, ja selv fascismens) har undertegnet en pakt med Gestapo: trotskistene fører sin terroristiske og fascistiske virksomhet i det minste siden 1931 like til midten av 1936. Hvor? Hvorledes? Det er ting som spiller mindre rolle. Alt dette forekommer innenfor den fjerde dimensjons område. De forsøker stadig å myrde alle "førerne", å desorganisere næringslivet, å forberede Hitlers og Mikadoens seier.
Kan vi ta alle disse usle absurditeter for god fisk? Men hvad ser vi derefter? Da i midten av 1936 førerne for denne merkelige retning blir beskyldt for å ha deltatt i alle disse forbrytelser, da angrer de alle samtidig de forbrytelser som de har begått (d. v. s. som de ikke har begått), enhver gjør sitt beste for å overøse sig mest mulig med søle, og de konkurrerer om hvem som kan synge høiest til Stalins pris, den samme Stalin som de hadde villet drepe igår.
Hvorledes skal man forklare dette mirakel fra St. Jagoda og Jesjovs side? Kontrarevolusjonære, uforsonlige fascistiske terrorister har forvandlet sig til hysteriske flagellanter? Vi tør be de herrer Pritt og konsorter å forklare oss dette mysterium.
La oss til slutt innrømme at idéen om terror er blitt akseptert på et eller annet tidspunkt av denne gruppe kapitulanter og av enda nogen andre, og at tilståelsene foran retten allikevel har en svak tilknytning til virkeligheten. (Angivelige sammensvergelser av denne art: "Faen ta Stalin!")
Men hvorfor trekke inn i denne sak trotskistene og Trotski personlig som forøvrig ikke skjuler sitt mål: gjøre slutt på Stalin-klikkens absolutisme, ikke ved individuelle terroristiske eventyr, men ved den revolusjonære klassekamps metoder. Er det ikke naturlig under disse forhold at en "objektiv" jurist spør sig selv: Har ikke regjeringen lovet de uærlige kapitulanter en bedring i deres skjebne, dersom de gikk med på å blande Trotski, Stalin-klikkens fiende nr. 1, på en eller annen måte sammen med deres sak?
Hvad vilde være mer naturlig enn denne hypotesen, ifølge hvilken kapitulantenes tilståelser kunde inneholde et fnugg av sannhet? Men nei, sier de, våre jurister anser det for helt usandsynlig at de anklagede skal ha håpet på benådning. De har endog forlangt å bli dømt til døden. De har endog "frivillig" gitt avkall på forsvar. Hvilken avgrunn av hykleri! Hvilken skjendsel!
Ulykkelige, ydmykede og knekkede mennesker har forlangt døden over sig selv for bedre å kunne spille sin avskyelige rolle og således forsøke å redde sitt liv. Det var forutsett i kontrakten. Regjeringen måtte for enhver pris skape et inntrykk av ulykkelige og skibbrudne mennesker.
Korrespondenten for Daily Herald, som er organ for det samme parti som den uærlige Pritt tilhører, skrev efter kjennelsen: "Man har i vide kretser antatt at et dekret som blev offentliggjort bare fem dager i forveien og som gav dem rett til å appellere, var blitt spesielt utferdiget for å spare deres liv."
Jeg vet ikke hvilket dekret korrespondenten sikter til. Det er mulig at man har nøiet sig med å utbre rykter om et slikt dekret. Ihvertfall har Stalin gjort alt for å bedra de anklagede.
18. des. 1936.
Leo Trotski.
Sist oppdatert 25. januar 2008
fastylegar@marxists.org