19. november 1927. Oversatt av Frans-Arne Stylegar fra The Challenge of the Left Opposition (1926-27), New York 1980, s. 470-472. Gravtalen over Joffe, som hadde vært en av lederne for venstreopposisjonen, var Trotskis siste offentlige tale i Sovjet-Unionen før han ble tvunget i landflyktighet.
Kamerater, Adolf Abramovitsj har først og fremst blitt en del av det siste tiårets historie som diplomatisk representant for den første arbeiderstaten i historien. Det har blitt sagt her - og i pressen - at han var en fremstående diplomat. Det er korrekt. Han var diplomat - dvs. han tjenestegjorde på den post som han ble utpekt til av revolusjonen og arbeiderregjeringen. Men han var en stor diplomat fordi han var revolusjonær tvers gjennom.
Gjennom sin sosiale bakgrunn var Adolf Abramovitsj et produkt av et borgerlig miljø - mer eksakt av en velstående borgerlig familie. Men som vi vet, finnes det historiske eksempler på at produkter av slike miljøer har tatt et så skarpt oppgjør med sin bakgrunn - et oppgjør som går like til margen - at det deretter ikke er noen fare for at de noen gang skal kunne vinnes over til småborgerlige idéer. Adolf Abramovitsj var og ble revolusjonær til siste slutt.
Talere har her i dag - med rette - vist til hans høye kulturelle nivå. Som diplomat var han tvunget til å ferdes i fiendekretser, blant slu, skarpøyde og ondskapsfulle fiender. Han kjente denne verdenen, dens vaner og sedvaner, og tok til seg denne verdenens vis med skarpsinn og dugelighet; men for ham var det som å ta på seg en uniform som fulgte med den post som plikten hadde ført ham til. Adolf Abramovitsj bar aldri noen uniform på sin sjel. Det har blitt sagt her - med rette - at han var fremmed overfor rutiner eller stereotype holdninger i hvilket som helst spørsmål. Han nærmet seg ethvert problem som revolusjonær. Han besatt poster med stort ansvar, men han var aldri byråkrat. Byråkratisme var ham fremmed. Han betraktet ethvert problem fra den arbeiderklasses synsvinkel som hadde løftet seg fra underjordens dyp til statsmaktens tinder. Han nærmet seg ethvert problem fra det internasjonale proletariatets og den internasjonale revolusjonens synsvinkel. Og dette var kilden til hans styrke, en styrke som han hele tiden brukte for å bekjempe sin egen fysiske svakhet. Hans intellektuelle styrke og evne til å utnytte dens kraft beholdt han til siste slutt, når kulen etterlot seg den mørke flekk vi kan se her i dag på hans høyre tinning.
Kamerater, man kan si at han trakk seg tilbake fra livet av eget ønske. Og revolusjonen tillater ingen av oss å trekke seg tilbake på eget initiativ. Men la ingen tro at Adolf Abramovitsj kan dømmes. For han trakk seg tilbake ved et punkt da han, etter egen vurdering, ikke hadde noe annet igjen å gi revolusjonen enn sin død. Da forlot han den, fast og modig, som han hadde levd sitt liv.
Vanskelige tider skremte han aldri. Han holdt seg på samme rette kjøl i oktober 1917 da han var medlem og senere leder av den revolusjonære militærkomitéen i Petrograd; det samme på kampplassen utenfor byen da granatene fra Judenitsj' kanoner eksploderte alle vegne; og det samme ved forhandlingsbordet i Brest-Litovsk og senere som diplomat i så mange hovedsteder i Europa og Asia. Han lot seg ikke uroe av vanskeligheter. Det som fikk ham til å gi opp livet, var vissheten om at det var umulig for ham å bekjempe disse vanskelighetene.
Kamerater, la meg si dette - og det er en vurdering som jeg tror er helt i samsvar med Adolf Abramovitsj' siste tanker og siste vilje - en slik handling, å trekke seg tilbake fra livet av eget valg, har en smitteeffekt. La ingen følge denne gamle kjempens eksempel i hans død. Nei. Følg hans livs eksempel.
De av oss som var hans nære venner, som ikke bare kjempet ved hans side, men levde side om side med ham i flere tiår, er nå tvungne til å rive oss løs fra det livaktige bildet av dette eksepsjonelle menneske og venn som forblir i våre hjerter. Det fantes en vennlig og jevn glød rundt ham som gav varme til alle som møtte ham. Han var et samlingspunkt - i emigrantkretsene, i straffekoloniene og i fengselet. Han kom, som jeg alt har sagt, fra en velstående familie, men de midler som stod til hans disposisjon i yngre år var ikke bare hans eiendom. De ble revolusjonens ressurser. Han bistod kamerater med gavmild hånd, uten å vente på å bli spurt - som en bror, som en sann venn.
Her i kisten fører vi med oss levningene av dette spesielle mennesket, ved hvis side det har vært så lett og behagelig for oss å leve og slåss. La oss ta farvel med ham i samme ånd som han levde og kjempet: han fant sin plass bak Marx og Lenins fane, og bak den fanen døde han. Og vil lover deg, Adolf Abramovitsj, at vi skal bære din fane til siste slutt.
Sist oppdatert 6. august 2007
fastylegar@marxists.org