Skrevet 29. juni 1923, trykt i Pravda 1. juli 1923. Oversatt fra dansk av Frans-Arne Stylegar.
Styrkingen av partiet vårt - ikke så mye i medlemstall som på den ene siden i dets innflytelse på ikke-partimedlemmer og på den andre siden den nye fase av revolusjonen som vi er gått inn i - stiller partiet overfor oppgaver som dels er nye, dels gamle i ny skikkelse, innenfor agitasjon og propaganda. Vi må nøye og oppmerksomt undersøke våre propagandavåpen og -midler. Er de tilstrekkelike til formålet, dvs. omfatter de alle de problemer som må belyses? Har de en riktig uttrykksform, en som er tilgjengelig og interessant for leserne?
Dette og en lang rekke andre spørsmål ble diskutert av 25 agitatorer og massebevegelsesorganisatorer fra Moskva. Deres vurderinger og oppfatninger ble skrevet kortfattet ned. Jeg håper straks å kunne anvende dette materiale hva pressen angår. Våre journalistiske kamerater vil finne en del bitre bebreidelser i det, og jeg må ærlig si at flertallet av disse bebreidelser etter min mening er berettiget. Spørsmålet om vår trykte agitasjon, først og fremst i avisene, har altfor stor betydning til at dette kan dysses ned. Vi må snakke rett ut.
Som man sier: "utseendet er viktig". La oss derfor begynne med avisenes trykketeknikk. Den er naturligvis blitt bedre enn den var i 1919-20, men den er stadig ekstremt dårlig. Layoutens sjuskethet og den uklare trykken gjør det meget vanskelig å lese avisen, selv for en fullt ut lesekyndig leser, og enda verre for en som bare er litt lesekyndig. Aviser som er tiltenkt et bredt salg blant arbeidere, så som Rabotjaja Moskva og Rabotjaja Gaseta er utrolig dårlig trykt. Forskjellen mellom de ulike opplag er meget stor: av og til kan man lese nesten hele avisen, andre ganger kan man ikke en gang tyde halvparten av den. Dette har gjort det til litt av et lotteri å kjøpe en avis. Jeg velger tilfeldig et av de seneste utgavene av Rabotjaja Gaseta. Jeg kaster et blikk på "Barnets hjørne": "Historien om en klok katt". Den er helt umulig å lese, fordi trykken er så tværet ut; og dette er tiltenkt barn! Det må sies rent ut: teknikken i våre aviser er en skam.
I vår fattigdom og i vårt behov for utvikling lykkes det oss å spolere en fjerdedel eller halvparten av en avisside ved å tvære trykksverten ut. En slik "avis" skaper mest av alt irritasjon hos leseren; blant mindre vante lesere skaper den tretthet og likegyldighet, og blant de med mer utdannelse og større krav skaper den tenners gnisler og forakt for disse som har tillatt seg å gjøre dem til grin på denne måten. Noen skriver disse artiklene, noen setter dem, noen trykker dem - og som resultat klarer leseren, når han følger linjene med fingeren, å tyde mellom en femtedel og en tidel. Skam og vanære! Vår seneste partikongress ga spørsmålet om typografi spesiell oppmerksomhet. Og spørsmålet er: Hvor lenge skal vi tolerere det?
"Utseendet er viktig, men det som virkelig teller er innholdet." Vi har allerede sett at et dårlig typografisk ytre noen ganger gjør det vanskelig å trenge gjennom til innholdet. Og enda mer, for vi har også layouten, ombrekningen og redigeringen. La oss bare holde oss til redigeringen, fordi problemet er særlig stort her. Ikke bare i dagspressen, men også i vitenskapelige tidsskrifter - spesielt i tidsskriftet Pod Znamenem Marxizma - opptrer ofte de mest utrolige trykkfeil og forvrengninger. Leo Tolstoi sa en gang at boktrykking var et våpen for å spre uvitenhet. Naturligvis er denne arrogante og aristokratiske påstand i bunn og grunn gal. Men dessverre blir den ofte berettiget av korrekturlæsningen i pressen vår. Dette må heller ikke tolereres! Hvis trykkeriene ikke har adgang til de nødvendige kadrer av tilstrekkelig lesekyndige korrekturlesere, folk som er kompetente til sin oppgave, så må disse kadrer trenes spesielt opp. Spesialkurs for de nåværende korrekturleserne, herunder politiske skoleringskurs, er påkrevd. Korrekturleseren må forstå den tekst han redigerer, ellers er han ingen korrekturleser, men en ufrivillig spreder av uvitenhet; og pressen er, til tross for Tolstois påstand, et våpen til opplysning - det skal den være.
La oss nå se nærmere på innholdet.
Avisen eksisterer fremfor alt for å binde mennesker sammen gjennom å informere dem om hva som skjer hvor. Derfor er frisk, omfattende og interessant informasjon avisens sjel. En ytterst vesentlig rolle innenfor våre dagers avisinformasjon spilles av telegrafen og radioen. Så leseren som er vant med avisen og kjenner dens betydning, vender seg først mot telegrammer og rapporter. For at rapporter skal oppta førsteplassen i sovjetiske aviser må de gi informasjon om viktige og interessante fakta, og i en form som er begripelig for de lesende masser. Men slik er det ikke hos oss. Rapportene i våre aviser uttrykkes og trykkes i vendinger som er vanlige i den borgerlige pressen. Hvis man følger telegrammene fra dag til dag i en del av våre aviser, får man inntrykk av at når kameratene i redaksjonen overlater friske telegrammer til setteriet, så har de helt glemt hva de leverte inn dagen før. Det er absolutt ingen kontinuitet i arbeidet. Hvert telegram ligner et slags uforutsigbart bruddstykke. De forklaringer som gis i forbindelse med dem, er tilfeldige og i stor utstrekning ugjennomtenkte. I beste fall setter redaktøren ved siden av navnet på en eller annen utenlandsk borgerlig politiker parenteser inn med "lib." eller "kons.". Dette skulle bety "liberal" eller "konservativ". Men siden tre fjerdedeler av leserne ikke forstår disse redaksjonelle forkortelsene, vil forklaringene oftest bare forvirre dem. Telegrammer med informasjon om hendelser i - la oss si Bulgaria eller Romania - når oss vanligvis via Wien, Berlin eller Warszawa. Når navnene på disse steder plasseres innledningsvis i telegrammet forvirrer det fullstendig masseleseren, som i forveien er dårlig i geografi.
Hvorfor trekker jeg nå frem disse detaljene? Av én grunn: De viser best av alt hvor lite vi tenker på de mindre kyndige lesernes situasjon, på deres behov, på deres hjelpeløshet, når vi lager våre aviser. Omarbeidelsen av rapporter i en arbeideravis er en meget vanskelig og meget ansvarsfull oppgave. Det krever omsorgsfullt, omhyggelig arbeid. En viktig rapport må tenkes gjennom fra alle vinkler og gis en form som direkte knytter an til hva de lesende masser mer eller mindre allerede vet. De nødvendige forklaringer må stå før telegrammet, samlet i grupper eller sammenskrevet.
Hvilket formål har en fet overskrift som fyller tre linjer eller mer, hvis den bare gjentar hva som står i selve telegrammet? Ganske ofte forvirrer disse overskriftene bare leseren. En simpel rapport om en annenrangs streik har ofte overskriften: "Det er begynt!" eller "Oppløsningen nærmer seg", mens selve telegrammet kort forteller om en bevegelse blant jernbanearbeidere, uten å nevne årsaker eller målsettinger. Neste dag står det ingenting om hendelsen; ei heller dagen etter det. Neste gang leseren over en rapport ser overskriften "Det er begynt!" ser han allerede i dette en frivol holdning til saken, billig avis-sensasjonalisme, og hans interesse for telegrammer og for avisen visner. Hvis sjefen for telegramavdelingen tydelig husker hva han trykte dagen før og dagen før det igjen, og selv forsøker å forstå sammenhengen mellom begivenheter og mellom fakta for å gjøre denne sammenhengen klar for leserne, så vil telegraminformasjon, selv om den skulle være svært mangelfull, ha en umåtelig utdannelsesverdi. Informasjon med kalde fakta trenger litt etter litt inn i lesernes sinn. Det blir lettere og lettere for dem å forstå nye fakta, og de lærer å søke etter og finne frem til den viktigste informasjon i avisen. De lesere som lærer dette, tar et stort skritt på den kulturelle utviklingens vei på samme tid. Våre aviser må mobilisere alle sine krefter for rapportavdelingen og sikre seg at den er innrettet som den burde være. Bare på denne måten - gjennom påvirkning og eksempler fra avisene selv - kan også Rostakorrespondentene gradvis trenes opp.
En gang i uken - selvfølgelig helst i søndagsutgaven, altså på den dag da de fleste arbeidere har fri - bør det lages oppsummeringer av de viktigste begivenheter i uken som er gått. Samtidig ville dette være et strålende middel til å utdanne en avis' avdelingssjefer. De ville lære å bli mye mer påpasselige med å finne sammenhengene mellom forskjellige hendelser, og dette ville ha en meget gunstig effekt på avdelingens daglige arbeid.
Å forstå internasjonal avisinformasjon er umulig uten i det minste den mest basale geografiske kunnskap. De skisserte kartene som tidvis trykkes i avisene, er - selv i de tilfeller de kan tydes - bare en liten hjelp for de lesere som ikke vet hvor land og forskjellige verdensdeler ligger i forhold til hverandre. Spørsmålet om kart i vår situasjon - dvs. omringet av imperialismen og med verdensrevolusjonen i vekst - er et meget viktig spørsmål om generell utdannelse. I alle, eller iallfall i de viktigste lokaler der det gis undervisning og holdes møter, bør det være et spesiallaget kart med klart markerte statsgrenser og med andre grafiske avtegninger av den økonomiske og politiske utviklingen. Kan hende burde slike kart settes opp på en del gater og torv, på samme måte som under borgerkrigen. Midler til dette kan sikkert skaffes til veie. I løpet av de siste årene har vi lagd enorme mengder bannere av alle mulige årsaker. Ville det ikke være bedre å bruke disse midlene til å utstyre fabrikker og verksteder, og dernest også landsbyer, med politiske kart? Enhver foreleser, taler, propagandist etc. vil så umiddelbart, når han nevner England og landets kolonier, kunne peke dem ut på kartene. Det samme med Ruhr. Det vil fremfor alt være til fordel for taleren; han vil klarere vite hva han snakker om, ettersom han selv på forhånd vil kontrollere hvor alle steder befinner seg. Og hvis spørsmålet interesserer dem, vil tilskuerne helt sikkert legge merke til hva de ble vist - hvis ikke første gang, så femte eller tiende. Og fra det øyeblikk da ordene Ruhr, London eller India holder opp med bare å være tomme lyder for leserne, vil de begynne at få en helt annen innstilling til rapporter. Det vil være en fornøyelse å finne India i avisen, når de vet hvor det er. De vil stå sikrere på sine føtter og forstå telegrammer og politiske artikler bedre. De vil bli og vil føle seg mer lærde. Anskueliggjørende kart blir dermed en grunnleggende del av generell politisk utdannelse. Gosizdat bør gi dette problemet alvorlig oppmerksomhet.
Men la oss gå tilbake til avisen. Samme vanlige feil som vi fant på det internasjonale nyhetsområde kan også observeres når det gjelder innenriks nyheter, i særdeleshet aktiviteter i regi av sovjetiske, profesjonelle, kooperative og andre institusjoner. En ubetenksom, sjusket, tankeløs innstilling til leseren kommer her alt for ofte til uttrykk i "detaljer", men i den slags detaljer som fører til uorden i hele saken. Sovjetiske og andre institusjoner har forkortede navn og betegnes av og til bare med forbokstav. Innenfor selve institusjonen eller nærliggende institusjoner medfører dette visse fordeler hva angår det å spare tid og papir. Men den brede massen av lesere kan ikke kjenne til disse vilkårlige forkortelsene.
Våre journalister, reportere og kronikører kaster om seg med alle mulige ubegripelige ord, som klovner kaster ball. Her på en fremtredende plass har man trykt en samtale med kamerat den-og-den "sjef for KØA". Disse bokstaver gjentas gang på gang i artikkelen uten forklaring. Man skal være vaskeekte byråkrat for å kunne gjette at det hele handler om den Kommunale Økonomiavdeling. Masseleseren vil aldri gjette det, og vil naturligvis i misnøye gi opp å lese artikkelen, og kanskje endatil hele avisen. Våre avisarbeidere burde risse inn i sine vegger at forkortelser og vilkårlige betegnelser er gode og kan aksepteres innenfor de grenser der de helt sikkert kan forstås; men der de kun forvirrer folk, er det både kriminelt og meningsløst å benytte seg av dem.
Vi sa ovenfor at en avis først og fremst skal informere godt. Den kan kun undervise gjennom gode, interessante, velarrangerte nyheter. Fremfor alt skal fakta forklares tydelig, saklig og kraftfullt - hva, hvor og hvordan. I vårt land forutsettes det ofte at begivenheter og fakta av seg selv gjør seg kjente av leserne, eller kan forstås etter bare en antydning; eller ikke har noen betydning overhodet, og at oppgaven for en avis så å si består i "i tilslutning til disse fakta" (som er ukjent for leseren) å sette et antall lærerike saker i forbindelse med dem, saker som man i lang tid ikke har nevnt. Dette skjer ofte også fordi forfatteren selv ikke er sikker og for at si det like ut ikke gidder å kontrollere, finne ut av, lese, løfte opp telefonrøret for informasjon. Og han forsøker å snakke rundt emnet og sier "i forbindelse" med det og det faktum, at borgerskapet er borgerskapet og proletariatet er proletariatet. Kamerater journalister, leseren ber dere ikke formane, ikke preke, ikke mane, ikke forsøke å overtale, men i stedet fortelle for ham tydelig og saklig, forklare, gjøre klart - hva, hvor og hvordan! Læren og advarslene kommer gjennom dette av seg selv.
Skribenten, især i en avis, må gå ikke ut fra seg selv, men fra leseren. Dette er en svært viktig forskjell, som kommer til uttrykk i oppbygningen av hver enkelt artikkel og i nummeret som helhet. I det ene tilfellet presenterer en skribent (som er lite dyktig og ikke forstår sin jobb) simpelthen seg selv, sine synspunkter, sine tanker eller ofte - ikke noe annet enn sine fraser. I det andre tilfellet vil en skribent, som utfører sin jobb ordentlig, føre leseren til selv å trekke de nødvendige konklusjoner, ved å benytte seg av dagligdagse erfaringer i massenes liv.
Vi vil forklare vårt synspunkt ved å bruke et eksempel som dukket opp i diskusjonen blant propagandistene i Moskva. Som det er vel kjent, raser i år en voldsom malariaepedemi i vårt land. Mens våre tradisjonelle epidemiske sykdommer - tyfus, kolera osv. - er gått betraktelig tilbake i den siste og endatil er falt ned på samme nivå som før krigen, har malaria antatt hittil usette proporsjoner. Byer, regioner, fabrikker er blitt rammet av den. Ved dens plutselige fremvekst, dens ebbe og flo, ved den kroniske karakteren av dens angrep, påvirker malaria ikke bare helsen, men også fantasien. Men generelt var og er vår presse for lite interessert i dette faktum. Hver artikkel som dukket opp om malariatemaet var, som Moskvakameratene berettet, gjenstand for den største interesse: et enkelt eksemplar av avisen ville gå fra hånd til hånd, artikkelen ville bli lest høyt osv.
Det er helt klart at pressen vår ikke skal begrense seg til Narkomzdravs sanitære virksomhet og propagandaarbeid, men burde utvikle et mer uavhengig stykke arbeid i denne forbindelse. Den bør begynne med selve epidemiens forløp, regionene hvor den blir funnet, regne opp de fabrikker, verksteder osv., som er mest påvirket av den. Dette vil av seg selv etablere en levende forbindelse med de mest tilbakestående masser og vise dem, at folk kjenner til dem, interesserer seg for dem, at de ikke er glemt. Videre bør man undersøke malaria fra vitenskapelig og sosialt synspunkt og gjennom dusinvis av eksempler vise dens utbredelse i forbindelse med bestemte livs- og arbeidsforhold; de midler som tas i bruk av statens ansvarlige organer, bør belyses korrekt, de nødvendige råd bør gis og stadig gjentas fra nummer til nummer osv. Dette er den konkrete basis som propaganda kan og skal utvikles på - for eksempel mot religiøse fordommer. Hvis malaria, som tilfellet er med så mange sykdommer, er en straff for synd, hvorfor er malaria da mer utbredt innenfor noen arbeidsområder enn andre, eller mer på fuktige steder enn på tørre? Det virkelige bilde av malariaens utbredelse, sammen med de nødvendige forklaringer, er et fantastisk våpen for antireligiøs propaganda. Dette våpenets slagkraft blir enda kraftigere av det forhold at spørsmålet på samme tid berører brede kretser av arbeidere, og det meget sterkt.
En avis har ingen rett til å være uinteressert i hva massene, menneskene på gaten, interesserer seg for. Naturligvis kan og skal vår avis belyse fakta, ettersom den skal undervise, løfte og utvikle. Men den kommer bare til å nå dette målet dersom den springer ut av de fakta, tanker og stemninger som virkelig berører masseleseren.
For eksempel er det ingen tvil om at rettssaker og såkalte "hendelser" - ulykker, selvmord, mord, sjalusidramaer osv. - kraftig oppildner tankene og følelsene hos brede lag i befolkningen. Dette er ikke overraskende; de er alle lysende stykker av det levende liv. Men vår presse utviser generelt manglende oppmerksomhet om dette og kommenterer det i beste fall på noen få linjer med liten tekst. Resultatet blir at folk i gaten får sine nyheter fra dårligere kilder, og med nyhetene enkle forklaringer. Et familiedrama, et selvmord, et mord, en rettergang med hard dom tiltaler og blir ved med å tiltale fantasien. "Komarov-rettergangen overskygget for en tid til og med Curzon", skriver kameratene Lagutin og Kazanskij (tobakksfabrikken "Røde Stjerne"). Vår presse må behandle disse fakta med største oppmerksomhet, forklare dem, belyse dem og klarlegge dem.
Her er det nødvendig å se på både psykologien, familien og det sosiale aspektet. Dusinvis og hundrevis av teoretiske artikler som gjentar banale floskler om middelklassens borgerlighet eller om tristheten i småborgerskapets familiemønster berører ikke leserens bevissthet; de er som alminnelig, kjedelig høstregn. Men en rettergang som er basert på et familiedrama, godt fortalt og belyst i en serie artikler, kan trollbinde tusenvis av lesere og vekke nye, friskere og mer åpne tanker og følelser i dem. Etter dette vil en del av leserne kanskje også få trang til å en generell artikkel om familiens vilkår.
Den borgerlige skandalepresse gjør over hele verden mord og forgiftninger til gjenstand for innbringende sensasjonsmakeri ved å spille på usunn nysgjerrighet og vanligvis på de verste menneskelige instinkter. Men det betyr ikke at vi helt skal vende ryggen til menneskelig nysgjerrighet og mot menneskelige instinkter i alminnelighet. Det ville være ren skinnhellighet og hykleri. Vi er massenes parti. Vi er en revolusjonær stat, ikke en hellig orden eller noe kloster. Våre aviser bør ikke kun tilfredsstille lengselen etter kunnskap, men også naturlig nysgjerrighet: alt som kreves er at de skal løfte og forfine den gjennom et passende utvalg av materiale og belysning av spørsmålet. Denne type artikler eller notiser leses alltid og alle steder av brede lag i befolkningen. I den sovjettiske presse er de imidlertid nesten fraværende.
De vil påstå at de nødvendige litterære krefter til dette ikke eksisterer. Det er bare delvis sant. Medarbeiderne dukker opp når problemet fremlegges tydelig og korrekt. Fremfor alt må vi gjære en alvorlig kursendring hva angår vår oppmerksomhet. I hvilken retning? Mot leseren, levende som han er, masseleseren, som er vekket av revolusjonen, men ikke særlig belest, dårlig utdannet, som strever etter å lære mye, men ofte er hjelpeløs, som dog alltid forblir en levende person for hvem intet menneskelig er fremmed. Denne leser krever oppmerksomhet, selv om han ikke alltid evner å uttrykke det. Men de 25 propagandister fra vårt partis Moskvakomité uttrykte det meget klart for ham.
Våre unge forfattere og propagandister er langt fra i stand til å skrive så man kan forstå dem. Kan hende beror det på at de ikke var nødt til å bryte gjennom det første skall av mørke og kunnskapsmangel. De kom i kontakt med parti- og agitasjonslitteratur i en periode da visse typer av idéer, arbeider og uttrykk fik en langvarig spredning blant brede lag av arbeiderne. Faren for en splittelse mellom partiet og massene utenfor partiet hva gjelder agitasjon, kommer til uttrykk i den eksklusive karakter som innholdet i agitasjonen har, og i dens form, i konstruksjonen av et nesten despotisk partispråk som er uforståelig for ni tideler av ikke bare bøndene, men til og med arbeiderne.
Men livet stanser ikke opp, ikke en gang i én time; nye generasjoner vokser opp én etter én. Sovjetrepublikkens skjebne avgjøres nå i stort omfang av dem som var femten, seksten eller sytten under den imperialistiske krigen og deretter under februar- og oktoberrevolusjonene. Denne "dominans" av de unge vil føles enda tydeligere fremover.
Med disse unge kan man ikke tale i ferdige formeler, fraser, uttrykk og ord som har betydning for oss "gamlinger" fordi de springer ut av vår erfaring, men som for dem blir nesten tomme lyder. Vi må lære å snakke med dem på deres språk, dvs. i deres erfarings språk.
Kampen mot tsarismen, revolusjonen i 1905, den imperialistiske krigen og begge revolusjonene i 1917 er for oss personlige erfaringer, minner, levende fakta fra vår egen aktivitet. Vi snakker om dem i antydninger, erindrer og lar tankene fylle ut resten. Men de unge? De forstår ikke disse antydningene, fordi de ikke kjenner fakta, ikke har gjennomlevd dem og ikke kan lære dem å kjenne fra bøker eller velskrevne beretninger, ettersom det ikke finnes noen. Hentydninger er tilstrekkelig for den eldre generasjon, men den unge har bruk for en nybegynnerbok. Tiden er moden til å fremstille en serie av slike tekstbøker og elementære bøker for en revolusjonær utdannelse av ungdommen.
12 / 30 / 2007
fastylegar@marxists.org