Pravda, 25. desember 1921. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Den kapitalistiske verden går inn i en periode av industrielt oppsving. Oppgangsfaser veksler med kriser - én av det kapitalistiske samfunns organiske lover. Den nåværende oppgangen betyr på ingen måte at det er etablert en likevekt i klassestrukturen. En krise styrker ofte anarkistiske og reformistiske stemninger hos arbeiderne. Oppgangen bidrar til å slutte de arbeidende masser sammen.
Symptomene på en ny revolusjonær flo er i ferd med å bli tydelige i den europeiske arbeiderbevegelsen. Det er umulig å forutsi om den vil føre med seg de enorme, altomfattende bølgene. Men det er utvilsomt at den revolusjonære utviklingens kurve tydelig peker oppover.
Den mest kritiske perioden i den europeiske kapitalismens eksistens kom i det første året etter verdenskrigen (1919). De høyeste manifestasjonene av revolusjonær kamp i Italia (septemberdagene i 1920) skjedde på samme tid som den mest akutte politiske krisen i Tyskland, England og Frankrike allerede så ut til å være overvunnet. Dette årets marsbegivenheter i Tyskland var et forsinket ekko fra den revolusjonære epoken som var forbi, og ikke begynnelsen på en ny. Tidlig i 1920 var kapitalismen og dens stat, etter å ha konsolidert sine stillinger, allerede over på offensiven. De arbeidende massers bevegelse fikk en defensiv karakter. Kommunistpartiene ble overbeviste om at de var i mindretall, og til visse tider kunne det se ut til at de var isolert fra det store flertallet i arbeiderklassen. Derfor den såkalte "krisen" i Den tredje internasjonale. I skrivende stund er dette i ferd med å snu. De arbeidende massenes revolusjonære offensiv er på vei. Kampens perspektiver blir mer og mer omfattende.
Dette mønsteret av faser som følger på hverandre er et resultat av komplekse årsaker av forskjellig størrelsesorden; men grunnleggende sett skyldes det de skarpe svingninger i de økonomiske konjunkturene som gjenspeiler den kapitalistiske utviklingen i etterkrigstiden.
Den farligste tiden for det europeiske borgerskapet inntraff i forbindelse med demobiliseringen, da de soldatene som var blitt holdt for narr, vendte hjem og skulle finne sin plass i produksjonens bikuber. De første etterkrigsmånedene medførte store vanskeligheter som bidro til å intensivere den revolusjonære kampen. Men de herskende borgerlige klikker tok seg inn i tide og gjennomførte en storskala finansiell og statlig politikk for å overvinne demobiliseringskrisen. Statsbudsjettene beholdt de monstrøse proporsjonene fra krigstiden; mange firmaer ble holdt kunstig i live; mange kontrakter ble forlenget for å unngå arbeidsløshet; leiligheter ble leid ut til priser som gjorde det umulig å vedlikeholde bygningene; myndighetene subsidierte importen av brød og kjøtt. Med andre ord økte statsgjelden, valutaen ble mindre verdt, grunnlaget for økonomien ble underminert - alt for at man skulle forlenge den fiktive kommersielt-industrielle oppgangsperioden fra krigsårene. Dette gav de ledende industrielle kretser anledning til å fornye de største selskapenes tekniske utstyr og klargjøre dem for fredstidsproduksjon.
Men denne fiktive boomen støtte meget raskt på den generelle fattigdommen. Konsumvareindustrien var den første som møtte veggen på grunn av markedets ekstremt reduserte kapasitet, og den resulterende overproduksjonen ble en barrikade som senere hindret tungindustriens ekspansjon. Krisen tok uhørte proporsjoner og former som verden aldri tidligere hadde sett. Krisen startet tidlig på våren på den andre siden av Atlanteren, spredte seg til Europa midt på året i 1920 og nådde sitt laveste punkt i mai 1921, det året som nå nærmer seg slutten.
Derfor var det at innen den åpne og umiskjennelige kommersielt-industrielle etterkrigskrisen satte inn (etter et år med fiktiv oppgang), så var arbeiderklassens første elementære angrep på det borgerlige samfunn allerede i sine siste stadier. Borgerskapet var i stand til å holde stand ved å dukke og gå til siden, ved å gi innrømmelser og delvis ved å forsvare seg militært. Dette første proletariske angrepet var kaotisk - uten noen definerte politiske mål og idéer, uten noen plan, uten noen ledelse. Gangen i og resultatet av dette innledende angrepet viste arbeiderne at det å bedre deres skjebne og forandre det borgerlige samfunnet var en langt mer komplisert affære enn de kan hende trodde under de første protestmanifestasjoner etter krigen. I utgangspunktet nokså homogene med hensyn til det ubestemte ved deres revolusjonære stemning, begynte de arbeidende masser deretter hurtig å miste sin homogenitet - en indre differensiering begynte blant dem. Arbeiderklassens mest dynamiske del, og den som i minst grad var bundet av tradisjonenes makt, samlet seg i kommunistpartiet etter å ha lært gjennom egne erfaringer behovet for ideologisk klarhet og organisatorisk sammenslutning. Etter nederlagene gikk de mer konservative eller mindre bevisste elementene midlertidig bort fra revolusjonære målsettinger og metoder. Arbeiderbyråkratiet trakk veksler på denne splittelsen og utnyttet den til å gjenvinne sine stillinger.
Den kommersielt-industrielle krise i 1920 brøt altså ut i løpet av våren og sommeren, på et tidspunkt hvor den foregående politiske og psykologiske reaksjon allerede var slått gjennom innenfor arbeiderklassen. Krisen økte utvilsomt utilfredsheten blant vesentlige arbeidergrupper, noe som her og der fremkalte voldsomme demonstrasjoner av utilfredshet. Men etter den feilslagne offensiven i 1919 og med den etterfølgende oppløsningen, kunne den økonomiske krisen ikke lenger i seg selv sikre den nødvendige enhet i arbeiderbevegelsen eller føre den frem til et mer besluttsomt angrep. Disse omstendigheter styrker vår oppfatning av at krisens følger for arbeiderbevegelsens kurs ikke er så enkel og entydig som noen vil redusere den til. Krisens politiske følger (ikke bare omfanget av dens innflytelse, men også dens retning) er bestemt av hele den eksisterende politiske situasjonen og av de begivenheter som går forut for og ledsager krisen, spesielt kampene, arbeiderklassens seire og nederlag forut for krisen. Under noen forhold kan krisen gi en veldig tilskyndelse til arbeiderklassens revolusjonære aktivitet. Under andre forhold kan den fullstendig paralysere proletariatets offensiv, og - dersom krisen varer for lenge og arbeiderne lider for store tap - kan den ikke bare svekke offensiven, men også arbeiderklassens forsvarsevne, voldsomt.
I dag, når vi ser tilbake i den hensikt å illustrere et poeng, kan man fremsette følgende tanke: Hadde den økonomiske krisen med dens massearbeidsløshet og usikkerhet slått inn umiddelbart da krigen var over, ville det borgerlige samfunns revolusjonære krise ha vært mye skarpere og mer dyptgående i sin karakter. Det var nettopp for å unngå dette at de borgerlige statene tok luven av den revolusjonære krisen ved hjelp av et spekulativt finansielt oppsving, dvs. gjennom å utsette den uunngåelige kommersielt-industrielle krisen i tolv til atten måneder, på bekostning av en videre desorganisering av sine respektive finansielle og økonomiske apparater. Av denne årsak ble krisen enda mer dyptgående og skjerpet: men på et tidspunkt da den ikke lenger sammenfalt med demobiliseringens turbulente bølge, men tvert imot kom da denne allerede hadde trukket seg tilbake - på et tidspunkt da én side gjorde opp status og erfaringer, mens den andre siden gjennomgikk desillusjonering og splittelsene som fulgte i kjølvannet av denne. Arbeiderklassens revolusjonære energi vendte seg innad og fant sitt klareste uttrykk i de ivrige bestrebelsene på å bygge kommunistpartiet. Sistnevnte vokste umiddelbart til å bli den største enkeltkraften i Tyskland og Frankrike. Etter at den akutte faren var over, benyttet kapitalismen, som i løpet av 1919 hadde skapt en kunstig spekulativ boom, seg av den begynnende krisen for å fravriste arbeiderne de fordeler (8-timersdagen, lønnsøkninger) som kapitalistene tidligere hadde måttet overgi til dem som et middel til sin egen selvoppholdelse. Arbeiderne kjempet defensive kamper og trakk seg tilbake. Idéene om makterobring, om å etablere en rådsrepublikk, om å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen bleknet naturligvis i deres tanker i en tid da de var tvunget til å kjempe, og ikke alltid med suksess, for at lønnskuttene ikke skulle bli for store.
Alle steder der den økonomiske krisen ikke tok form av overproduksjon og akutt arbeidsløshet, men i stedet den dypere formen (som i Tyskland) der et helt land blir auksjonert bort og arbeidernes levestandard går kraftig ned, minnet arbeiderklassens energi, som var rettet inn mot å heve lønningene for å kompensere for markens minskende kjøpekraft, om en mann som jager sin egen skygge. Som i andre land, gikk den tyske kapitalismen på offensiven; arbeidermassene trakk seg uorganisert tilbake, alt mens de forsøkte å stå mot angrepet.
Det var nettopp i en slik generell situasjonen at dette årets marsaksjon fant sted i Tyskland. Essensen i denne var at det unge kommunistpartiet, skremt av den åpenbare revolusjonære tilbakegangen i arbeiderbevegelsen, gjorde et desperat forsøk på å utnytte aksjonen til en av proletariatets dynamiske avdelinger for å "tenne" arbeiderklassen og gjøre alt som var mulig for å tilspisse situasjonen, for å tvinge frem det endelige oppgjøret.
Kominterns tredje verdenskongress møttes med inntrykket av marsbegivenhetene i Tyskland friskt i minnet. Etter en grundig analyse vurderte kongressen farene ved den manglende sammenhengen mellom "offensivens" taktikk, taktikken med revolusjonær "antenning" osv. - og de mye mer basale prosessene som fant sted innenfor arbeiderklassen som en følge av endringer og skiftninger i den økonomiske og politiske situasjonen.
Hadde det vært et like sterkt kommunistparti i Tyskland i 1918 og 1919 som det som fantes i mars 1921, er det høyst sannsynlig at proletariatet ville ha tatt makten så tidlig som i januar eller mars 1919. Men det fantes ikke noe slikt parti. Proletariatet led nederlag. Ut av erfaringene med dette nederlaget vokste kommunistpartiet. Dersom det i 1921 hadde forsøkt å handle slik kommunistpartiet skulle ha handlet i 1919, ville det ha blitt knust. Nettopp dette var det den seneste verdenskongressen gjorde klart.
Debatten om offensiv-teorien ble nøye sammenfiltret med spørsmålet om hvordan de økonomiske konjunkturene skal vurderes og hvilken retning de utvikler seg i. De mer konsistente tilhengerne av offensiv-teorien resonnerte som følger: Hele verden er rammet av en krise som er det hensynkende økonomiske systemets krise. Denne krisen vil uunngåelig måtte bli dypere og derigjennom gjøre arbeiderklassen stadig mer revolusjonær. I lys av dette er det overflødig for kommunistpartiet å holde et årvåkent øye med sin bakre flanke, med sin hovedstyrke; dets oppgave er å gå offensivt til verks mot det kapitalistiske samfunnet. Før eller senere vil proletariatet, pisket frem av den økonomiske nedgangen, komme til dets assistanse. Dette standpunktet kom ikke frem til kongressdeltagerne i denne ferdige formen, fordi dets skarpeste kanter var blitt avslipt i løpet av sesjonene til den komitéen som diskuterte den økonomiske situasjonen. Bare tanken på at den kommersielt-industrielle krisen kunne erstattes av et relativt oppsving ble betraktet av de bevisste og halvt bevisste tilhengerne av offensiv-teorien nærmest som sentrisme. Hva angikk idéen om det nye kommersielt-industrielle oppsvinget ikke bare kunne tenkes å ikke bremse revolusjonen, men tvert imot gi den ny kraft og styrke - denne idéen virket som ren og skjær mensjevisme. "Venstre"-fløyens pseudo-radikalisme fikk et forsinket og ganske uskyldig uttrykk på KPDs siste kongress, der man vedtok en resolusjon som - la meg bemerke dette i forbifarten - pekte ut meg som gjenstand for en personlig polemikk, enda jeg bare uttrykte synspunktene til vårt partis sentralkomité. Jeg forsoner meg desto lettere med denne vesle og harmløse hevnen fra "venstre"-fløyen, ettersom lærdommene fra Den tredje verdenskongressen i det store og hele ikke unnlot å gjøre inntrykk på alle, minst av alt på våre tyske kamerater.
Det er i dag ubestridelige tegn på et brudd i den økonomiske konjunkturen. Selvfølgeligheter som at den nåværende krise er kapitalismens siste, at den utgjør grunnlaget for den revolusjonære epoke, at den bare kan avsluttes med proletariatets seier - alle slike selvfølgeligheter kan tydeligvis ikke erstatte en konkret analyse av den økonomiske utviklingen og alle de taktiske konsekvenser som springer ut av dette. Rent faktisk opphørte verdenskrisen, som det er blitt sagt, i mai i år. Tegn på konjunkturforbedringer viste seg først i forbruksvareindustrien. Deretter kom tungindustrien også i gang. Dette er i dag ubestridelige kjensgjerninger som avspeiles i statistikkene. Jeg vil ikke anføre disse statistikkene for ikke å gjøre det vanskeligere for leseren å følge den generelle linjen i mine tanker.
Betyr dette at forfallet i det kapitalistiske økonomiske liv er stoppet? At økonomien har gjenvunnet sin likevekt? At den revolusjonære epoken nærmer seg sin avslutning? Slett ikke. Bruddet i den økonomiske konjunkturen er et uttrykk for at den kapitalistiske økonomiens forfall og den revolusjonære epokens kurs er langt mer sammensatt enn noen vil gjøre den til.
Den økonomiske utviklingen er karakterisert av to forskjelligartede kurver. Den første og grunnleggende kurven betegner produktivkreftenes generelle vekst, vareomsetningen, utenrikshandel, bankvirksomhet osv. I det store og hele beveger denne kurven seg oppover gjennom hele kapitalismens utvikling. Den er et uttrykk for det faktum at samfunnets produktivkrefter og menneskehetens velstand er vokst under kapitalismen. Denne grunnleggende kurven beveger seg imidlertid ikke oppover i en rett linje. Det finnes tiår der den bare stiger med en hårsbredd, derpå følger tiår der den stiger steilt oppover, for atter gjennom en periode å holde seg på det samme nivå i lang tid. Vi kjenner med andre ord fra historien perioder med så vel rask som mer gradvis vekst i produktivkreftene under kapitalismen. Vi kan således ved å lage en kurve over den engelske utenrikshandelen uten vanskelighet slå fast at den kun viser en svak stigning fra slutten av 1700-tallet. Deretter stiger den hurtig i en periode på godt og vel tyve år (1851 til 1873). I den etterfølgende perioden (1873 til 1894) forblir den praktisk talt uendret, og derpå gjenopptas den raskt oppadgående stigning frem til krigen.
Hvis vi tegner denne kurven, vil den uregelmessige oppadgående krumningen gi oss et skjematisk bilde av den kapitalistiske utviklingens kurs som helhet, eller av et av dens aspekter. Men vi vet at den kapitalistiske utviklingen finner sted gjennom de såkalte industri-sykluser, som består av en rekke på hverandre følgende økonomiske konjunkturer: boom, oppbremsing, krise, krisens opphør, forbedring, boom osv. Historiske undersøkelser viser at disse syklusene følger etter hverandre med åtte til ti års mellomrom. Hvis de ble tegnet inn på kurven, ville vi få en rekke av periodiske bølger som beveget seg opp og ned, plassert på den grunnleggende kurven som karakteriserer kapitalismens generelle utvikling. Sykliske konjunkturbevegelser er uløselig forbundet med den kapitalistiske økonomien, på samme måte som hjerteslagene er forbundet med en levende organisme.
Boom følger krise, krise følger boom, men samlet har kapitalismens kurve beveget seg oppover gjennom århundrer.
Selvfølgelig må den samlede sum av oppsving ha vært mer omfattende enn den samlede sum av kriser. De sykliske svingninger er imidlertid ikke stoppet. Men ettersom den kapitalistiske utviklingen som helhet fortsatte oppover, følger det at krisene bare omtrentlig tilsvarte oppsvingene. I perioder der produktivkreftene utviklet seg kraftig, fortsatte de sykliske svingninger med å avløse hverandre. Men det enkelte boom brakte tydeligvis økonomien et større stykke fremover enn den ble satt tilbake av den etterfølgende krise. De sykliske bølger kan sammenlignes med en metallstrengs vibrasjoner, idet vi forutsetter at den økonomiske utviklingens linje har en likhet med en spent metallstreng. I virkeligheten er denne linje selvfølgelig ikke rett, men har en kompleks krumning.
Disse indre mekanismer i kapitalismen som gir stadige skifter mellom krise og boom, viser oss hvor ukorrekt, ensidig og uvitenskapelig idéen om at den nåværende stadig dypere krisen vil vare inntil det proletariske diktatur er opprettet, uavhengig av om det skjer neste år, om tre år eller enda lenger ut i fremtiden, er. De sykliske svingninger er, som vi sa ved Den tredje verdenskongressen, en del av det kapitalistiske samfunn i dets ungdom, modne alder og forfall, liksom hjerteslagene ledsager et menneske helt til dødsleiet. Hvordan de generelle forhold enn er, hvor dypt det økonomiske forfallet enn er, så har den kommersielt-industrielle krisen den oppgave å fjerne overflødige varer og produktivkrefter og skape en tettere forbindelse mellom produksjon og marked, og av nettopp disse grunner vil det alltid være en mulighet for et nytt industrielt oppsving.
Oppsvingets tempo, rekkevidde, intensitet og varighet avhenger av de samlede forhold som karakteriserer kapitalismens levedyktighet. I dag kan det med sikkerhet slås fast (vi gjorde allerede oppmerksom på det under Den tredje verdenskongressen) at etter at krisen har fjernet den første hindring i form av voldsomt stigende priser, vil den begynnende industrielle gjenoppblomstringen under de nåværende betingelser på verdensmarkedet raskt støte på en rekke andre hindringer: det dyptgående sammenbrudd i den økonomiske balanse mellom Amerika og Europa, forarmingen av Sentral- og Østeuropa, den langvarige og dype oppløsning av det finansielle systemet osv. Det neste industrielle boom vil med andre ord ikke være i stand til å gjenskape forutsetningene for en fremtidig utvikling, i hvert fall ikke sammenlignet med forutsetningene før krigen. Det er tvert om høyst sannsynlig at dette oppsvinget etter de første erobringer vil støte mot de økonomiske skyttegraver som krigen har gravd.
Men en boom er en boom. Det betyr en voksende etterspørsel etter varer, en utvidet produksjon, fallende arbeidsløshet, stigende priser og muligheter for økte lønninger. Og under de gitte historiske omstendigheter vil boomen ikke dempe, men skjerpe arbeiderklassens revolusjonære kamp. Det følger av alt det foregående. I alle de kapitalistiske land nådde arbeiderbevegelsen etter krigen sitt høydepunkt og endte så, som vi har sett, i et større eller mindre sammenbrudd og tilbaketog og med splittelsen innenfor arbeiderklassen selv. Under slike politiske og psykologiske forutsetninger ville en langvarig krise, selv om den uten tvil ville bidra til å øke forbitrelsen innenfor arbeiderklassen (spesielt blant de arbeidsløse og delvis arbeidsløse), uten tvil samtidig ha en tendens til å svekke deres aktivitet, ettersom denne aktiviteten er intimt forbundet med arbeidernes bevissthet om deres uerstattelige rolle i produksjonen.
Langvarig arbeidsløshet etter en periode med revolusjonære, politiske stormløp og tilbakeslag er overhodet ikke noen fordel for det kommunistiske partiet. Tvert imot vil krisen, jo lenger den varer, true med å gi næring til anarkistiske holdninger på den ene siden og reformistiske holdninger på den andre. Den kjensgjerning kom til uttrykk i de anarko-syndikalistiske gruppers brudd med Den tredje internasjonale, i en viss konsolidering av Amsterdam-internasjonalen og To-og-en-halv-internasjonalen, i den midlertidige sammenslutningen av Serrati-gruppene, i splittelsen innenfor Levis gruppe osv. Den industrielle gjenoppblomstringen vil tvert om føre til en stigning i arbeiderklassens selvbevissthet som ble undergravd av nederlag og splittelse i dens egne rekker. Den vil sveise arbeiderklassen sammen på fabrikkene og i selskapene og øke deres ønske om enighet i de militante aksjoner.
Vi er allerede vitne til begynnelsen på denne prosessen. Arbeiderne merker allerede fastere grunn under føttene. De er i ferd med å samle troppene. De føler sterkt at splittelsen er med på å bremse aksjoner. De strever ikke alene etter en mer enig motstand mod kapitalens offensiv, som er et resultat av krisen, men også etter å forberede en motoffensiv som bygger på den industrielle gjenoppblomstringen. Krisen var en periode med feilslåtte håp og med forbitrelse, ikke sjelden en avmektig forbitrelse. Boomen vil, etter hvert som den utvikler seg, kanalisere disse følelsene over i handling. Dette er nettopp det vi slo fast i den resolusjon som vi forsvarte ved Den tredje kongress:
"Selv om den industrielle utviklingens tempo øker og den nåværende kommersielt-industrielle krise avløst av en fremgangsperiode i et større eller mindre antall land, vil dette på ingen måte bety begynnelsen på en "organisk" periode. Så lenge kapitalismen eksisterer, vil sykliske svingninger være uunngåelige. De vil ledsage kapitalismen i dens dødskamp, akkurat som de fulgte den i dens ungdom og manndom. Hvis arbeiderklassen skulle bli tvunget på defensiven under kapitalismens stormløp i løpet av den nåværende krisen, vil den øyeblikkelig gjenoppta offensiven så snart det viser seg en forbedring i konjunkturene. Den økonomiske offensiv som uunngåelig vil bli ført under parolen om hevn for krigstidens bedragerier og for krisens plyndringer og mishandlinger, vil gå i retning av en åpen borgerkrig, på samme vis som de nåværende offensive kamper gjør det."
Den kapitalistiske pressen slår på trommer for det økonomiske "oppsvingets" fremganger og for perspektivene for en ny periode med kapitalistisk stabilitet. Denne ekstasen er nøyaktig like ubegrunnet som frykten blant "venstreorienterte" som mener at revolusjonen må vokse ut av en uavbrutt forverring av krisen. Mens den kommende kommersielle og industrielle fremgang vil tilføre nye rikdommer til borgerskapets toppsirkler, vil de politiske fordeler i realiteten tilfalle oss. Tendensene til større enhet innenfor arbeiderklassen er bare et uttrykk for et voksende ønske om handling. Der arbeiderne i dag krever at kommunistene av hensyn til kampen mot borgerskapet kommer til enighet med de uavhengige og sosialdemokratene, vil de samme arbeidere - i det omfang at bevegelsens massebasis vokser - i morgen bli overbevist om at bare det kommunistiske parti kan tilby dem et lederskap i den revolusjonære kampen. Den første tidevannsbølgen vil bære alle arbeiderorganisasjonene frem og tilskynde dem til å inngå en avtale. Men den samme skjebne venter sosialdemokratene og de uavhengige: de vil én etter én bli oppslukt av de neste revolusjonære tidevannsbølger.
Betyr dette - i motsetning til hva forsvarerne av offensiv-teorien sier - at det ikke er krisen, men den kommende økonomiske gjenoppblomstring, som vil føre direkte til proletariatets seier? En slik kategorisk påstand vil være ubegrunnet. Vi har allerede ovenfor vist at det ikke eksisterer en mekanisk, men en sammensatt dialektisk innbyrdes avhengighet mellom de økonomiske konjunkturene og klassekampens karakter. Det er nok for å forstå fremtiden å si at vi er på vei inn i et økonomisk oppsving langt bedre rustet enn da vi påbegynte kriseperioden. I de viktigste europeiske land har vi sterke kommunistiske partier. Konjunkturbruddet åpner uten tvil muligheter for en offensiv for oss - ikke bare på det økonomiske område, men også på det politiske. Det vil være fruktesløst å spekulere i hvor denne offensiven vil ende. Den er nettopp begynt, akkurat dukket opp.
En ordkløver vil kunne reise innvendingen at hvis vi medgir at den industrielle oppblomstring ikke nødvendigvis fører oss direkte til seier, så vil en ny industriell syklus være i gang og betegne nok et skritt i retning av en gjenoppretting av kapitalistisk likevekt. Ville det ikke i dette tilfelle faktisk oppstå en fare for en ny periode med kapitalistisk gjenoppbygging? Til dette kan man svare følgende: Hvis det ikke lykkes kommunistpartiet å vokse, hvis det ikke lykkes proletariatet å kjempe mot på en mer og mer omfattende og uforsonlig revolusjonær måte, hvis det ved den først gitte leilighet mislykkes i å gå fra forsvar til offensiv, så vil den kapitalistiske utviklingens mekanismer støttet av den borgerlige stats manøvrer uten tvil i det lange løp fullføre sitt arbeid. Hele land vil økonomisk bli kastet ut i barbari. Titusener av mennesker vil omkomme av sult og med fortvilelse i sine hjerter, og en viss form for balanse i den kapitalistiske verden vil bli gjenopprettet. Men et slikt perspektiv er en ren og skjær abstraksjon. Veien til denne spekulative kapitalistiske likevekt er fylt med mange, kjempemessige hindringer: kaos på verdensmarkedet, sammenbrudd i valutasystemet, militarismens makt, krigstrusselen, mangelen på tillit til fremtiden. Kapitalismens elementære krefter søker etter en fluktvei blant en mengde hindringer. Men de samme elementære krefter rammer arbeiderklassen og driver den fremover. Arbeiderklassens utvikling stopper ikke, heller ikke når den er på tilbaketog. For mens den mister terreng, samler den erfaringer og oppbygger sitt parti. Den marsjerer fremover. Arbeiderklassen er en av forutsetningene for sosial utvikling, en av faktorene i denne utviklingen, og er dessuten den viktigste faktoren, ettersom den representerer fremtiden.
Den industrielle utviklingens grunnleggende kurve er på jakt etter en stigende retning. De sykliske svingninger som i etterkrigstiden minner om kramper, har gjort bevegelsen kompleks. Det er naturligvis umulig å forutsi på hvilket tidspunkt i utviklingen det vil oppstå en slik kombinasjon av objektive og subjektive forhold som vil frembringe en revolusjonær omveltning. Det er heller ikke mulig å forutsi om dette vil finne sted i løpet av en fremtidig oppblomstring eller ved begynnelsen av en ny syklus. Det er tilstrekkelig for oss å vite at utviklingstempoet i et betraktelig omfang avhenger av oss, av vårt parti og av vår taktikk. Det er av ytterste viktighet å ta de nye økonomiske endringer med i betraktningen, ettersom disse kan åpne en ny fase med større enhet og forberede en seierrik offensiv.
Sist oppdatert 27. januar 2008
fastylegar@marxists.org