Pravda nr. 86, 23. april 1920. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den svenske utgaven i Lenin - liv och lära, Stockholm 1925.
Lenins internasjonalisme trenger ingen nærmere beskrivelse. Han karakteriseres best av sitt uforsonlige brudd i verdenskrigens første dager med den forfalskning av internasjonalisme som rådet i den 2. Internasjonale. "Sosialismens" offisielle ledere forsøkte i parlamentene å forene fedrelandsinteressene med menneskehetens interesser, ved hjelp av abstrakte argumenter i stil med de gamle kosmopolittene. I praksis førte dette, som vi vet, til støtte av det rovgriske fedrelandet med proletariatets krefter.
Lenins internasjonalisme er ingen form for det nasjonales forening i ord med internasjonalismen, men tvertimot den internasjonale revolusjonære handlingens form. Hele verdens territorium, bebodd av den s.k. siviliserte menneskeheten, betraktes som en sammenhengende arena for den voldsomme kamp som føres mellom folk og klasser. Intet stort spørsmål kan tvinges inn i en nasjonal ramme. Synlige og usynlige tråder forener ethvert spørsmål med dusinvis av foreteelser i alle verdenshjørner. Når det kommer til vurderingen av internasjonale faktorer og krefter er ingen så fri fra nasjonale fordommer som Lenin.
Marx mente at filosofene hadde forklart verden på en tilfredsstillende måte, og så det som sin oppgave å forandre den. Men selv fikk han ikke oppleve det, han, den geniale spåmannen. Nå er forandringen av den gamle verden i full gang, og Lenin er dens fremste arbeider. Hans internasjonalisme er en praktisk vurdering av og praktisk inngripen i de historiske hendelsenes gang i verdensmålestokk og for verdensomfattende mål. Russland og dets skjebne er bare ett element i denne veldige historiske prosessen, hvorpå menneskehetens skjebne hviler.
Lenins internasjonalisme er hevet over tvil. Men samtidig er Lenin dypt nasjonal. Røttene hans er dypt i den russiske historien, han samlet den i seg, gav den sitt høyeste uttrykk og nådde nettopp på det viset høydepunktet av internasjonal virksomhet og verdensinnflytelse.
Ved første øyekast kan karakteristikken av Lenin som "nasjonal" virke uventet, men det er faktisk selvsagt. For å kunne lede en slik i folkenes historie til nå ukjent omveltning som Russland nå gjennomlever, er det selvsagt nødvendig med en ubrutt organisk forbindelse med folkelivets grunnleggende krefter, en forbindelse som går fra de dypeste røttene.
Lenin legemliggjør det russiske proletariatet - en ung klasse som politisk knapt er eldre enn Lenin selv, men en klasse som er dypt nasjonal, ettersom den er sammenfatningen av Russlands hele forutgående utvikling, i den er hele dens fremtid, med den står og faller den russiske nasjonen. Frihet fra rutine og sjablong, fra falskhet og vilkårlighet, tankens besluttsomhet, djervhet i handling - en djervhet som aldri går over til ubetenksomhet, karakteriserer det russiske proletariatet og også Lenin.
Det russiske proletariatets natur, som nå gjør det til den viktigste kraften i den internasjonale revolusjonen, er et produkt av den nasjonale russiske historien: autokratiets barbariske ondskap, de priviligerte klassenes lille betydning, kapitalismens feberaktige utvikling takket være gjæren fra verdensbørsen, den nedadgående utviklingen til det russiske borgerskapet og dets ideologi, degenereringen av den borgerlige politikken. Vår "tredjestand" har ikke hatt og kunne ikke ha verken sin reformasjon eller sin store revolusjon. Desto mer omfattende ble det russiske proletariatets revolusjonære oppgaver. Vår historie har verken en Luther eller en Thomas Münzer, verken Mirabeau eller Danton eller Robespierre. Det er nettopp derfor det russiske proletariatet har sin Lenin. Det man mangler i tradisjon, vinner man i revolusjonens stormvind.
Lenin er uttrykket for den russiske arbeiderklassen, ikke bare dens proletariske samtid, men også dens fremdeles så ferske bondefortid. Denne mest ubestridte arbeiderleder har ikke bare bondens utseende, men også bondens sterke bevissthet. Utenfor Smolni står en minnestøtte over en annen av verdensproletariatets størrelser, Marx på steinsokkel, i svart frakk. Dette er naturligvis en liten sak, men man kan ikke tenke seg Lenin i svart frakk. På noen fotografier er Marx avbildet med et bredt skjortebryst med noe som ligner en monokkel. At Marx ikke hadde hang til koketteri, er klart for enhver som har den minste idé om hans ånd. Men Marx var født og vokste opp på en annen nasjonal og kulturell grunn, åndet en annen atmosfære, liksom de tyske arbeiderlederne, som ikke hadde sine røtter i landsbyene, men i laugshåndverket og middelalderens komplekse bykultur.
Også Marx' stil, rik og skjønn, full av styrke og smidighet, sinne og ironi, strenghet og eleganse, bærer i seg den litterære og estetiske sammenfatningen av den forutgående tyske sosialpolitiske litteraturen, helt fra reformasjonen og tidligere. Lenins litterære og oratoriske stil er svært enkel, utilitaristisk, asketisk, som hele hans legning. Men i denne voldsomme asketismen finnes ikke spor av moralisering. Det er ikke noe prinsipp, ikke noe uttenkt system og, selvsagt, heller ingen paradering - det er bare det enkle uttrykket for den indre samling av kreftene før handling. Det er bondens saklighet, bare i mye større målestokk.
Hele Marx rommes i Det kommunistiske manifest, i forordet til Kritikken, i Kapitalen. Selv om han ikke hadde grunnlagt den 1. Internasjonale, hadde han likevel alltid vært den han er. Lenin, derimot, er hel i den revolusjonære handlingen. Hans vitenskapelige arbeider er bare forberedelser til handling. Selv om han tidligere ikke hadde gitt ut en eneste bok, ville han alltid stå i historien som i dag: den proletariske revolusjonens leder, 3. Internasjonale grunnlegger.
Et klart vitenskapelig system, den materialistiske dialektikken, er nødvendig for de dåder som historien la på Lenins skuldre. Det er nødvendig, men det er ikke nok. I tillegg trengs en underliggende skaperkraft som vi kaller intuisjon: evnen til på et øyeblikk å vurdere situasjonen, skille det vesentlige fra det bagateller, ferdigstille i fantasien de deler av bildet som er utydelige, forstå andres tanker, fremfor alt motstanderens, sammenfatte alt dette i en helhet og tenke ut en "formel", og så straks slå til. Dette er handlingens intuisjon. På én side sammenfaller det med det som man kaller oppfatningsevne. Da Lenin med ett øye lukket lytter til et radiotelegram som gjengir en tale i parlamentet av en eller annen imperialistisk leder, eller en vanlig diplomatisk note, en vev av blodtørstig feighet og politisk hykleri, ligner han en stolt bonde som ikke kan fanges med ord eller lures med fraser. Dette en bondeforstand i høyeste potens, utviklet til genialitet, utstyrt med vitenskapens aller siste nyheter.
Det unge russiske proletariatet er i stand til å utføre det verk som bare den kan som har pløyd opp bondens tunge jord fra dypet. Hele vår nasjonale fortid har forberedt dette faktum. Men nettopp fordi begivenhetenes gang førte proletariatet til makten, har vår revolusjon med ett og radikalt overvunnet den nasjonale begrensning og den provinsielle tilbakeliggenhet i den forutgående russiske historien. Sovjet-Russland er ikke bare den Den kommunistiske Internasjonales trygge havn, men også den levende personifiseringen av dens program og metoder.
På de ukjente, av vitenskapen fremdeles ikke klarlagte veier, der den menneskelige personlighet skapes, ble Lenin gjennomtrengt av alt det i de nasjonale omgivelsene som han trengte til den største revolusjonære aksjon i menneskehetens historie. Nettopp fordi den sosialistiske revolusjonen som lenge hadde hatt sitt internasjonale teoretiske uttrykk, i Lenin for første gang ble legemliggjort nasjonalt, ble Lenin i ordets rette forstand verdensproletariatets revolusjonære leder.
Sist oppdatert 19. august 2007
fastylegar@marxists.org