I september 1915 møttes 38 utsetninger fra forskjellige sosialistpartier i Europa i landsbyen Zimmerwald i Sveits. Trotski skrev utkastet til manifestet, som ble vedtatt med enkelte endringer. Ture Nermann representerte Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund på konferansen. Trotskis tekst representerte et forsøk på å forene høyre- og venstresiden på konferansen. Teksten her er hentet fra Jens A. Christophersen: Bolsjevikrevolusjonen 1917, Oslo 1967, s. 90-94.
Europas arbeidere!
Krigen har vart i mer enn ett år. Millioner lik ligger på slagmarkene; millioner menn er blitt krøplinger for livet. Europa er blitt et gigantisk menneskeslakteri. All vitenskap, mange generasjoners arbeid, er viet ødeleggelsen. Det fullstendige barbari feirer sin triumf over alt det som før var menneskehetens stolthet.
Hva som enn måtte være sannheten om hvem som hadde ansvaret for krigsutbruddet, én ting er dog sikkert: den krigen som har skapt dette kaos er et resultat av imperialismen og av anstrengelsen til de kapitalistiske klasser fra alle nasjoner for å tilfredsstille sitt begjær etter profitt, og utbytte menneskelig arbeidskraft og naturens rikdommer.
De nasjoner som er økonomisk tilbakeliggende eller politisk svake blir truet til underkastelse av stormaktene som med blod og sverd prøver å forandre verdenskartet slik at det svarer til deres trang til utbytting. Hele nasjoner som Belgia, Polen, Balkan-statene og Armenia blir truet med anneksjon som kompensasjon for andre områder som stormaktene må avstå.
Ettersom krigen skrider frem, blir motivene avslørt i all sin usselhet. Stykke for stykke blir sløret revet bort fra den skjulte mening i denne verdenskatastrofe, slik at folkene litt etter litt blir klar over hva som egentlig ligger bak. Alle nasjoners kapitalister, som tjener grovt på blodsutgytelsen, erklærer høytidelig at det er en krig i nasjonalt selvforsvar, for demokrati og befrielse av undertrykte nasjoner. De lyver.
Friheten for deres eget folk og andre nasjoners selvstendighet forsvinner i virkeligheten på slagmarkene. Nye byrder, nye lenker blir pålagt det arbeidende folk både hos de seirende og hos de beseirede.
En høyning av vår sivilisasjon var målet i begynnelsen av krigen. Resultatet ble elendighet og forsakelse, arbeidsløshet, underernæring og sykdom. Nasjonene kommer til å måtte bruke all sin kraft på gjenreisningen etter krigen. Intet blir igjen til sosiale reformer, Ja, hvert skritt i progressiv retning blir hindret fordi folket ikke har kraft igjen. De må bruke alt overskudd til den nødvendige gjenreisning etter en slik ødeleggende krig.
Intellektuell og moralsk utglidning, økonomisk krise, reaksjonær innstilling, det er den velsignelse vi vil oppleve etter denne grusomme kamp nasjonene i mellom.
Slik blottlegger en krig all moderne kapitalisme. Den er ikke bare uforenlig med de arbeidende masser interesser, men også med den historiske utvikling. Men aller viktigst, den er først og fremst uforenlig med de primære forhold i menneskelig samvær.
Storkapitalistene, de monarkiske og republikanske regjeringer, hemmelig diplomati, de store fagorganisasjoner, de borgerlige partier, den kapitalistiske presse - alle disse krefter må bære det fulle ansvar for denne krig. Denne krig som brøt ut fordi hele den sosiale oppbygging av samfunnet beskyttet dem. Denne krig som blir ført i kapitalistenes interesse.
Arbeidere!
Utbyttet, fratatt deres rettigheter, foraktet - dere ble anerkjent som brødre og kamerater ved utbruddet av denne krig, like før dere ble ført til slaktehusene for å dø. Og nå, når militarismen har gjort dere til krøplinger, sønderrevet dere, ydmyket og ødelagt dere, nå krever de styrende at dere skal gi avkall på deres rettigheter, deres mål og idealer - kort sagt, dere blir svinebundet av den "nasjonale borgfred". Dere får ikke komme frem med deres synspunkter, deres følelser og deres smerte. Dere får ikke lov til å fremsette og kjempe for deres krav. Pressen har fått munnkurv, friheten og de politiske rettigheter blir trampet i støvet. I dag regjerer det militære diktatur med jernhånd.
Vi kan ikke, vi våger ikke å sitte med hendene i fanget mens vi ser på Europa, ja hele menneskeheten går sin undergang i møte. I årevis har den sosialistiske arbeiderklasse kjempet mot militarismen. På nasjonale og internasjonale konferanser har dens representanter med voksende engstelse sett krigsfaren som det truende resultat av imperialismen.
I Stuttgart, i København, i Basel prøvde representantene på de internasjonale kongresser å peke ut den vei arbeiderne må gå.
Men de sosialistiske partier og deres organisasjoner som har vært med på å vise retningen, har slett ikke fulgt opp. De har misligholdt sine forpliktelser. Disse representantene har henstilt til arbeiderne å utsette arbeiderklassens kamp, som er det eneste middel til arbeidernes frigjøring. De har gjennom sin stemmegivning godtatt denne de herskende klassers krig. De har på mange forskjellige områder stilt seg til disposisjon for sine regjeringer. Gjennom sin presse og sine utsendinger har de prøvd å få alle nøytrale over til de respektive regjeringers standpunkt. Deres representanter i regjeringene står for nasjonal borgfred, og på den måten blir de medskyldige i denne krigs metoder og mål. Og akkurat slik som de enkelte sosialistiske partier svikter hver for seg, slik svikter også de mest fremtredende sosialistiske partier, fagforeninger og Det sosialistiske byrå.
Disse omstendighet gir en av grunnene til at arbeiderbevegelsen unnlot, selv nå, i denne blodige krigs annet år, å ta opp en aktiv kamp for fred. Ja, dette kan vi se selv der hvor visse deler av arbeiderklassen ikke falt som bytte for den nasjonale panikk som oppsto i den første periode av krigen.
Med denne bakgrunn og i denne uholdbare situasjon er det vi møtes, vi representanter fra sosialistiske partier, fra fagforeninger, eller minoriteter i disse. Vi, tyskere, franskmenn, italienere, russere, polakker, latviere, rumenere, bulgarere, svensker, nordmenn og sveitsere, vi møtes her, ikke som representanter for den nasjonale solidaritet med utbytterne, men som talsmenn for arbeiderklassens kamp for internasjonal solidaritet. Vi har satt hverandre stevne her for på ny å knyttet internasjonale forbindelser og inspirere arbeiderklassen til å reorganisere seg og igjen begynne kampen for fred.
Denne kamp er også en kamp for frihet, for nasjonenes broderskap og for sosialismen. Oppgaven er kampen for fred - en fred uten anneksjoner eller skadeerstatninger. Slik en fred er bare mulig hvis enhver tanke om å krenke nasjonenes rettigheter og frihet blir fordømt. Det må ikke bli noen påtvungen avståelse, verken helt eller delvis, av okkuperte områder. Ingen anneksjon, verken åpen eller maskert, ingen tvungne økonomiske avtaler, som ofte blir gjort enda mer uholdbare fordi undertrykkelse av politiske rettigheter blir en følge av dem. Retten for hver nasjon til å velge sitt eget styre må være det fundamentale og uomgjengelige prinsipp i internasjonale forbindelser. Organiserte arbeidere! Siden krigsutbruddet har dere stilt deres krefter, deres mot, deres standhaftighet til rådighet for de herskende klasser. Nå er oppgaven å sette alle krefter inn for deres egen sak, for sosialismens hellige sak, for de undertrykte nasjoner og de slavebundne klasser. Middelet er den uforsonlige klassekamp.
Det er sosialistenes oppgave og plikt i de krigførende land å sette i gang denne kamp med all sin kraft. Det er sosialistenes oppgave og plikt i de nøytrale land å støtte sine brødre med all sin makt og med alle midler i denne strid mot blodig barbari. Aldri i historien har det vært en mer tvingende, en mer edel, en mer høyverdig oppgave. Oppfyllelsen av dette må være vår samlede innsats. Intet offer er for stort, ingen byrde for tung for å nå dette mål: opprettelse av fred mellom nasjoner.
Arbeidende menn og kvinner! Mødre og fedre! Enker og faderløse! Sårede og krøplinger! Til alle som lider av krigens virkninger roper vi ut - over grensene, over slagmarken, over de herjete byer og landsbyer:
"Arbeidere i alle land, foren Eder!"
Sist oppdatert 27. juli 2007
fastylegar@marxists.org