MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Sørlandet 5. juli 1937.
Vi har såvisst ikke lagt skjul på at vi dypt beklager de siste års utvikling i Sovjets innenrikspolitikk. Ikke bare av menneskelige grunner, men også ut fra vårt sosialistiske livssyn fordømmer vi det voldsregime Stalin håndhever overfor annerledes tenkende klassefeller og partimedlemmer, og det er vårt håp at Stalin må bli fjernet fra sin maktstilling, før hans metoder har anrettet uopprettelig skade. Vi ventet i det aller lengste med å ta avstand fra den herskende retning i Sovjet - det er jo noe som heter å slå barnet ut med vaskevannet. Men da Stalin gikk til den ytterlighet å drepe partifeller, på grunnlag av anklager som er åpenbart falske, da kunne det ikke ties lenger.
Alt dette har dog ikke i minste monn endret vårt syn på rådssystemet som statsprinsipp eller på Sovjetsamveldets rolle i den internasjonale politikk. Vi betrakter fremdeles Sovjetsamveldet som stående høyere enn et hvilket som helst annet samfunn - vel å merke, hvis det ledes av uselviske kommunister og ikke av samvittighetsløse tyrannner. Og hva den internasjonale politikk angår betrakter vi Sovjetsamveldet, selv med Stalin, som en fredsfaktor av første rang. Det er forskjell på diktaturet i Sovjetsamveldet og diktaturet i fasciststatene. Sovjet ønsker fred, de fascistiske diktaturstater betyr en stadig krigsfare.
Vi er forberedt på at det vi her har sagt, vil bli møtt med heftige motsigelser, særlig i Høyrepressen. Vi er imidlertid denne gang i den heldige situasjon at vi kan påbeerope oss autoriteter, som iallfall ingen Høyreavis vil nekte å anerkjenne.
Tidligere redaktør av det konservative verdensblad The Times, Wickham Steed, har nylig utgitt en bok om fredspolitikken, Vital Peace. Denne bok blir anmeldt i Morgenbladet lørdag under titelen: Mesterjournalisten skriver om fred. Vi gjengir et lite avsnitt av Morgenblaadets artikkel:
I motsetning til den materialistiske historieoppfatning finner Steed at årsakene til krig er vesentlig følelsesbetonet; og en absolutistisk regjering som regjerer over ufri folk, kan alltid skape rasefordommer og nasjonalistiske liidenskaper eller bitterhet over formodet urett, hvis riktighet folket er helt ute av stand til å bedømme.
Etter en klar analyse innrømmer denne forhenværende redaktør av Times, hvem vel ingen vil beskylde for å være radikal, at krigsfaren er langt større fra de fascistiske stater enn fra Sovjet-Russland. Konservative fredsvenner bør merke seg hans sterke advarsel mot den tankegang at Tyskland på noen måte har reddet Europa fra å bli opppslukt av bolsjevisme. I ærlighetens navn bør man legge ettertrykk på den kjensgjerning at en konservativ journalist av den aller høyeste klasse fremhever bolsjevismens fredsvilje mot fascismens krigerske ekspansjon.
Og den største krigsfare, finner han, er tvil om hvorvidt siviliserte stater vil forene seg mot ulovlig vold og slå den tilbake.
Morgenbladet gir redaktør Steed ærestitelen "mesterjournalisten". Det er bare å beklage at i dette tilfelle kan det ikke sies at som mesteren er, så er og hans svende. I den konservative presse, også i Morgenbladet, blir alltid Sovjet fremstillet som fredsforstyrreren. Ikke bare i Finland, men også i Sverige og Norge, ja endog i Danmark blir kravet om opprustning begrunnet med den "russiske fare". Anmelderen i Morgenbladet vil "i ærlighetens navn" addvare mot denne agitasjon. Tiden vil vise om advarslen vil frukte noe. Vi har våre tvil i så måte.
Sist oppdatert 2. august 2007
fastylegar@marxists.org