MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Utgitt av H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo, 1928.
Hvis nogen statsmann i verdenshistorien skal kunne sammenlignes med Askeladden i eventyret, må det fremfor nogen annen bli Wladimir Iljitsch Uljanov (Lenin). Ikke i den forstand at han "arbeidet sig op" fra fattigdom til stor velstand og velvære. I den henseende overstråles sikkert Lenin av særdeles mange politikere og statsmenn. Av jordisk gull eiet ikke Lenin mere da han døde enn da han forlot Russland som landflyktig. En norsk forretningsmann som jeg engang snakket med om de ledende russiske kommunister, følte sig aldelses overbevist om at de allesammen hadde anbragt i utlandet en større eller mindre sum, som de kunde leve av, dersom det gikk galt med revolusjonen og de igjen måtte gå i landflyktighet. Vedkommende forretningsmann så i og for sig intet galt i dette, tvert imot, han syntes det vilde ha vært aldeles ansvarsløst om disse ledende kommunister bare levet fra hånd til munn og ikke tenkte på sin egen fremtid og sikkerhet. For den som kjenner litt til menn som Lenin, Trotzky, Sinovjev, Bucharin osv., virker denne tankegang nærmest komisk. Allerminst tenkte Lenin på personlig vinning. Han søkte den ikke og opnådde den ikke. Hvad Lenin har tilfelles med Askeladden i eventyret, er to ting: Allting lykkes for ham, og han representerer i hele sitt vesen det oprindelig og beste hos sitt eget folk. Allerede hans ydre var skikket til å gjøre ham populær. Han så nærmest ut som en bonde, en nogenlunde velhavende bonde. Trotzky sier om Lenins ydre: "Han var av middels høide, med typisk slaviske plebeiertrekk." Hans russiske kamerater forteller, at når Lenin talte, om det var i privat lag eller fra talerstolen, var hans sprog jevnt folkelig. For denne høilærde mann falt det helt naturlig å tale slik som jevne arbeidere uttrykker sig. Derfor blev han også forstått av arbeiderne som få andre. Likesom Askeladden var også Lenin til å begynne med ukjent av de mange, og de fleste som kjente ham, betraktet ham nærmest som en fantast og en raring. Gang stod han omtrent helt ensom. Selv hans nærmeste venner så i ham en livsfjern utopist og en plagsom fanatiker. Men aldri tapte han selv troen, han organiserte og agiterte overalt hvor han kom, og til slutt gikk det som i eventyret: han vant det store russiske keiserdømme, sjetteparten av jordkloden, og han døde som sitt folks store nasjonalhero. Så elsket var han at de russiske arbeidere likesom ikke vilde tro at de hadde mistet sin store fører. De lot hans lik balsamere, og hver aften strømmer det tusener av mennesker op til Den røde plass for å besøke Lenins mausoleum.
Wladimir Iljitsch Uljanov (navnet Lenin antok han i sin første illegale periode) var født den 9de april 1870 i byen Simbirsk. Hans var var skolebestyrer, og hans mor var datter av en læge. Lenin var altså gått ut fra et middelklassehjem, og han fikk en oppdragelse som andre gutter i disse samfundslag. Men allerede i skoledagene fikk han føle hvad det betydde å leve under den tsaristiske absolutisme. En eldre bror av ham, Alexander, som hadde sluttet sig til en revolusjonær terroristorganisasjon og deltatt i det mislykkede attentat på Alexander III, blev i 1888 henrettet, 22 år gammel. Man hører ofte folk uttale den formodning at minnet om brorens tragiske død har virket bestemmende på Lenins politiske virksomhet, at han således på en måte har tatt hevn og optrådt mer hårdhendt enn han kanskje vilde ha gjort, om ikke broren var blitt henrettet. Dette er ikke bare en overdrivelse, det er en fullstendig miskjennelse av Lenins person. Man kan trygt si at han som moden mann aldri ved nogen anledning, når han skulde treffe viktige avgjørelser, lot sig bestemme av personlige hensyn. Noget annet er det naturligvis at brorens død bidrog sitt til at Lenin blev en revolusjonær som fullstendig gikk op i det politiske liv.
Lenin adskiller sig fra mange andre av historiens stormenn i den henseende at han var det man kaller et skolelys. Ikke alene la han tidlig store evner for dagen, men han var dessuten en meget flittig elev og en snild og god gutt som alle var glad i. På det såkalte revolusjonsmuseum i Moskva, som i grunnen er et Leninmausoleum, idet 9/10 av museet knytter sig til Lenin og hans liv, finner man også hans første karakterbøker og testimonier. Han hadde beste karakter i praktisk talt alle fag, og så vidt jeg husker, også i orden og opførsel. Men han var ingen stuegris, han trakk sig ikke tilbake fra kameratene, han tilbragte ikke hele eftermiddagen over sine bøker. Barndomsvennene forteller at også i lek og friluftsliv var Wladimir blandt de første. Sporten i moderne forstand visste man jo ennu ikke av, men svømme og gå på skøiter kunde man dog, og disse idrettsgrener dyrket Lenin med stor lidenskap. Senere op i årene blev han også en ivrig jeger. I kameratslig samvær var Lenin den gutteaktig muntre. Han hadde en latter som kunde høres lang vei, og som han selv var redd skulde virke generende på omgivelsene. Derfor fikk han med årene den vane å holde hånden for munnen når han lo, selv om han lo stille.
I et vesteuropeisk land, i et land med liberal forfatning, vilde en mann som Wladimir Uljanov ganske sikkert blitt en fremragende videnskapsmann. Men i tsarens Russland vakte unge menn som han meget snart mistanke. Lenin henledet første gang opmerksomheten på sig da han i 1887 gikk ut av Simbirsk gymnasium og fikk gullmedalje for besvarelsen av en opgave. Allerede nogen måneder efter, da han hadde begynt å studere jus ved universitetet i Kasan, blev han bortvist som mistenkelig, og først høsten 1889, efter gjentagende forgjeves ansøkninger, fikk han endelig lov til å vende tilbake. Foruten jussen begynte han nu ivrig å studere Marx og Engels og blev medlem av en Marxistisk klubb. Det kan dog ikke sies at Lenin allerede nu tok fatt på sin politiske virksomhet, ennu var han utelukkende eleven som lærte av andre og av de bøker han leste. Dessuten optok jo de juridiske studier mesteparten av hans tid, inntil han i 1891 tok juridisk embetseksamen ved universitetet i St. Petersburg. Året efter begynte han å praktisere som advokat i byen Samara, og han skapte sig snart en ganske stor praksis. Folk fikk tillit til denne nøkterne, snartenkte og vennlige unge mann, og hans innlegg i rettssalen var alltid god gjennemtenkt og solid opbygget. Lenin lot sig dog ikke fange av jussen. Om kveldene og nettene studerte han sin kjære Karl Marx, og fikk endog tid til å skrive en nasjonaløkonomisk avhandling om forholdene i Russland, et verk som dog ikke ble offentliggjort. Censuren fant mange tall der og mange idéer som det kunde være farlig å få på trykk, men manuskriptet blev omhyggelig opbevart og gjenfunnet i politiets hemmelige arkiv efter oktoberrevolusjonen i 1917.
Lenins politiske virksomhet begynte egentlig først i 1894, da han slo sig ned i St. Petersburg, ikke som sakfører, men rett og slett som politisk agitator og organisator. For en nordmann er det ikke så lett å danne sig et billede av livet og forholdene, slik som det artet sig for de russiske arbeidere i de dager. En av de beste skildringer man kan treffe på, tror jeg man finner i Schapalovs lille bok "Veien til Marxismen". Schapalov er selv arbeider, født i Leningrad i 80-årene. Hans foreldre hadde vært livegne, og i grunnen vedblev de å være livegne selv efterat livegenskapet var ophevet. Å bli prylet og hundset av de mektige var i deres bevissthet en helt naturlig ting, og som disse gamle folk således tenkte og følte de fleste russiske industriarbeidere i de tider. De vilkår disse mennesker arbeidet under, blev derefter. De hadde en arbeidsdag i fabrikkene på 13-14 timer, lønnen dreiet sig i høiden om et par kroner dagen, og den blev utbetalt ikke hver uke, men hver 14de dag eller hver måned eller kanskje hvert kvartal. Og nå de så skulde få den lille lønn utbetalt, blev det som regel, praktisk talt alltid, trukket fra et større eller mindre beløp, straffepenger, som arbeiderne skulde betale til fabrikken for en eller annen forsømmelse som de kanskje hadde begått, kanskje slett ikke. For å komme inn på disse arbeidsplasser måtte man be og betale, verksmesteren og arbeidsformannen skulde iallfall ha brennevin, og det første arbeideren måtte gjøre når han fikk sin lønning utbetalt, var å invitere "kameratene" på vertshuset. Gjorde han ikke det, blev han et skumpelskudd som ingen vilde omgås. Åndelige interesser av nogen art var naturligvis næsten ikke å spore blandt disse arbeidere. At de på en måte var dypt religiøse, i den forstand at de trodde blindt på alt hvad kirken og prestene lærte, bidrog jo bare til å senke deres nivå. De færreste av dem hadde lært å lese og skrive, og de som hadde lært det, gjorde som oftest ingen bruk av sine kunnskaper, hele deres liv bestod av å arbeide, spise, drikke og sove.
I dette miljø var det Lenin begynte sin politiske løpebane. På den ene side hadde han en århundregammel statsmakt, en av de sterkeste, mest ærverdige verdenshistorien har sett, en regjering som hensynsløst utnyttet sin makt for å holde folket nede i undertrykkelse, som ikke skydde noget middel for å oprettholde det herskende system. På den annen side en arbeiderklasse dypt nedsunket i fattigdom, laster og uvidenhet.
I Russlands historie har der eksistert mange partier som mente å skulle bringe folket frigjørelse. Et av de betydeligste av dem, det såkalte "folkeparti", hadde stor innflytelse omkring 80-årene og 90-årene. Et kjennemerke ved dette parti er at det ingen tro hadde på den russiske industriarbeiderklasse. Partiet lærte at i Russland kunde det ikke bli tale om hverken kapitalisme eller et moderne proletariat i vesteuropeisk forstand, altså en arbeiderklasse som kunde organisere sig for klassekampen og ved egen kraft beseire sine motstandere. Kampen måtte i Russland føres av de få utvalgte, av de høit begavede og særlig moralske individer som forstod folkets nød og var villig til å bringe alle personlige ofre for folkets frigjørelse. Mot dette parti reiste Lenin en forbitret kamp. Det var ikke mulig for ham å få noget trykt, men han skrev allikevel artikler, hektograferte dem og lot dem cirkulere fra mann til mann. Det han vilde med disse artikler, var vekke arbeidernes selvfølelse og selvaktelse, få dem til å forstå at de ikke hadde nogen annen frelser enn sig selv, at kapitalismen i Russland ikke var vesensforskjellig fra kapitalismen i Vesteuropa, og at de russiske arbeidere vilde vedbli å være slaver så lenge de ikke forstod å organisere sig og samle sig til felles kamp om felles interesser. Ingen sammensvergelser, ingen attentater, hvor velmente de enn var, kunde erstatte arbeidernes egen kamp. Lenin forstod dog at det nyttet ikke å preke for arbeiderne om det paradis som ventet dem efter revolusjonen. For å vinne deres opmerksomhet og for å vekke dem til selvvirksomhet måtte han ta op til behandling de spørsmål som virkelig var brennende for de russiske industriarbeidere. Han lyttet til hvad de snakket om når de kom sammen, hvad det var de særlig klaget over, og han kom snart til det resultat at et yndlingstema for disse arbeidere var det forhatte mulktsystem i fabrikkene. Godt, Lenin skrev en brosjyre om mulktsystemet. Han skildret hvor nedverdigende dette system var for arbeiderne, hvilket djevelsk påfund det var av deres utbyttere, og han opmuntret dem til å sette hårdt mot hårdt og få fjernet iallfall dette grove maktmisbruk, som var helt eiendommelig for den russiske industri. Denne agitasjon var nogen nytt for arbeiderne, noget slikt hadde de ikke oplevet før, virkelig å se på prent og inngående behandlet et spørsmål som de selv snakket om hver dag. Dette forstod de, dette var forstandig tale, dette kunde det være mening i, denne Lenin var ikke så dum allikevel han, de måtte lese mer av det han skrev. Nu, nogen organisasjon av betydning blev det foreløbig ikke, heller ikke nogen aksjoner å tale om. Men Lenin fikk istand det som han alle sine dager satte så stor pris på: Han fikk samlet omkrig sig en flokk arbeidere, virkelige venner og tilhengere som han kunde stole på, og som var villig til å hjelpe ham i hans arbeide. Lenin var minst av alt blasert. Når han traff sammen med en arbeider, trakk han aldri på skuldrene om der blev sagt noget som røbet uforstand og uvidenhet. Lenin så i denne mann straks en elev som han måtte ta sig av. Det gjaldt å få sådd frøene, engang vilde de nok spire og bli til store trær.
I april 1895 foretok Lenin sin første utenlandsreise. Han kom til Tyskland og til Schweiz. Reisen gjennem Tyskland varte i flere uker, Lenin blev nemlig aldri trett av å besøke de store arbeidermøter, hvor han kunde høre sagt med rene ord hvad arbeiderne hadde på hjertet. I Schweiz besøkte han sine landsmenn Plechanov, Axelrod og Martov. Plechanov er den første marxist og vel den største marxistiske teoretiker i Russlands arbeiderbevegelse. Det var gjennom Plechanovs skrifter at Lenin hadde funnet frem til Karl Marx, og han betraktet Plechanov som sin lærer. Han forteller selv med hvilken ærefrykt han trådte inn i mesterens bolig, og hvilken fryd han følte ved å kunne samtale med denne store, lærde mann. Allikevel var det tydelig at det var eleven som gjorde det sterkeste inntrykk på sine omgivelser i Schweiz. Disse landflyktige lærde menn fikk ofte besøk av russiske revolusjonære, men det var sjelden de hadde nogen egentlig glede av slike besøk. De fleste av flyktningene kom med hodet fullt av lærdom som de hadde hentet fra bøkene, men selv om hodene var aldri så fulle, kunde disse folk dog sjelden fortelle noget som ikke iallfall Plechanov før hadde kjennskap til. Det var helt anderledes med Lenin. Han snakket næsten ikke teori, han visste jo at på det teoretiske område hadde han og de andre ingenting å diskutere om, de var enige i alt vesentlig, og han kunde ikke fortelle dem noget nytt. Hvad han kunde berette, var nytt fra organisasjonsarbeidet og det daglige liv i Russland. Plechanov fikk nu vite, at mens han satt dernede i Schweiz og skrev sine lærde verker om arbeidernes fremgangslinje, var det en for ham helt ukjent mann hjemme i Russland som ferdedes blandt industriarbeiderne og forsøkte å omsette hans teorier i praktisk arbeide. Martov forteller et sted om dette første møte med Lenin: "Plechanov og jeg har agitert for vår marxistiske idé i lang tid uten å finne anklang, og de tilhengere som vi efterhvert vant, disse unge socialdemokrater som kommer til oss fra utlandet, bringer ikke annet med sig enn politisk hjelpeløshet og fortvilelse. Først da vi lærte å kjene Uljanov, pustet vi lettere og sa til oss selv: "Nu kan vi endelig være rolige, de russiske socialdemokraters sak er i gode hender, de har funnet en verdig, praktisk fører." Og Axelrod sier: "Jeg følte at jeg hadde et menneske foran mig som vilde bli den russiske revolusjons fører. Han var ikke bare en vel utdannet marxist - av sådanne fantes der mange - man han visste hvad der skulde gjøres og hvordan det skulde gjøres, det var likesom det luktet russisk jord av ham. Da jeg leste hans første brosjyre, var jeg straks klart overbevist om at han var skåret av den ved som det gjøres førere av." Både Martov og Axelrod likesom Plechanov kom senere i et bittert fiendskap til Lenin og hele hans parti.
Da Lenin kom hjem fra sin utenlandsreise, tok han fatt på organisasjonsarbeidet med fornyede krefter. Han var nu om mulig ennu mer sikker enn før på at han var inne på den rette vei, og den flokk som samledes om ham, blev stadig større og større, så det nu blev behov for en virkelig partiorganisasjon. Den blev også skapt og fikk navnet "Kampforbundet for arbeiderklassens frigjørelse". Det var et illegalt parti, men det hadde avdelinger rundt om i flere av Russlands industribyer, og det tok ikke lang tid før den nye organisasjon begynte å gjøre sig gjeldende. I 1895 utbrøt der i Leningrad en rekke store streiker. Det var en helt ny foreteelse i Russland. Det hadde nok forekommet før også at arbeiderne forsøkte å optre kollektivt, men da kom de alltid med bønnskrifter. Nu gikk arbeiderne ut i virkelig kamp. Streiken var ikke besluttet av kampforbundet. Det var en spontan kamp som brøt ut, men forbundet stilte sig straks til de streikendes tjeneste. Og selv om partiet var illegalt, blev det dog i lengden umulig å skjule for politiet at det eksisterte en organisasjon som hadde til opgave å føre industriarbeiderne i kamp mot kapitalistklassen. Streiken antok efterhvert en rent epidemisk karakter. Den begynte med tekstilarbeiderne, så kom cigarettarbeiderne og derefter skotøiarbeiderne. Arbeidsgiverne, som var helt uforberedt på kampen, måtte gjøre ikke så små innrømmelser for å få arbeiderne tilbake igjen. Streiken varte en hel måned og omfattet ca. 40.000 mann. Den 9de desember 1895 blev Lenin arrestert for første gang, og det var streiken som var årsak til arrestasjonen. Hele året 1896 satt han i fengsel i Russland, og i februar 1897 blev han forvist for 3 år til provinsen Jenissei i Sibirien, like i nærheten av den kinesiske grense. I den lille landsby Jermakovskoie, hvor Lenin opholdt sig under forvisningen, var der ikke mange lidelsesfeller, ialt bare et snes stykker; men det var mange nok til at Lenin fikk dannet en organisasjon, oprettet kurser, en diskusjonsklubb osv., og det kan vel sies at her borte i den sibiriske landsby finner man de første organisatoriske antydninger til den retning innenfor arbeiderbevegelsen som er knyttet til Lenins navn, Leninismen.
I 1898 holdt kampforbundet (eller som det nu heter: Russlands socialdemokratiske arbeiderparti) sin første kongress i Minsk. Kongressen holdtes under ledelse av den bekjente socialdemokrat Struve, den senere renegat. Struve fikk her vedtatt en taktikkbeslutning som gikk ut på at arbeiderklassen måtte søke samarbeide med kapitalistklassen. Struve vilde med denne beslutning lette den kapitalistiske utvikling i Russland og samtidig danne et våbenbroderskap mellem arbeiderne og bourgeoisiet til kamp mot den felles fiende: tsarismen. Innenfor denne retning av partiet opstod der en gruppe skribenter og agitatorer som forkastet all politisk virksomhet av arbeiderne. Det var de såkalte økonomister. De advarte arbeiderne mot å "la sig bruke" av politiske spekulanter og tilholdt dem å konsentrere alle sine krefter på kampen om de såkalte dagsaktuelle, praktiske krav. I denne tid opstod i Tyskland den såkalte revisjonistiske retning, representert av Bernstein. Sammen med sine kamerater i Sibirien tok Lenin alle disse spørsmål op til inngående drøftelse. De holdt møte på møte, og Lenin fremla forslag til en utførlig resolusjon. Her kom han også inn på Bernsteins revisjonisme. Ganske visst måtte han erkjenne at han ennu ikke hadde lest Bernsteins siste bok, men han var kommet over endel anmeldelser i "Frankfurter Zeitung", og de fortalte tydelig nok at Bernstein forsøkte å bortfortolke Karl Marx. Denne del av resolusjonen fikk Lenin ikke vedtatt. Derimot bifalt et flertall av møtets deltagere det øvrige resolusjonsutkast. I resolusjonen fremheves hvor umåtelig viktig kampen om den revolusjonære marxismes teori er; den taler om nødvendigheten av å anvende den marxistiske teori i det daglige praktiske arbeide, om nødvendigheten av å motvirke enhver forvrengning eller utvanning av marxismen. Økonomistenes retning betegnes som et forsøk på å lede den russiske arbeiderbevegelse vekk fra dens direkte historiske opgave over i snevre økonomiske baner og overlate ledelsen av arbeidernes politiske kamp til liberalborgerlige elementer.
Det kan visstnok sies at resolusjonen fra Jermakovskoie er det første "leninistiske" dokument i beslutningsform.
I 1898, under sitt ophold i Sibirien, blev Lenin gift med Nadeshda Konstantinovna Krupskaja. Det er under det siste navn hun er kjent i arbeiderbevegelsen. Hun og hennes mor fulgte Lenin i landflyktighet. Schapalov forteller i sine memoarer meget vakkert og underholdende om livet i den bortgjemte sibiriske landsby. Forholdene i de trakter av Sibirien var den gang og er vel kanskje ennu den dag idag som de var for hundrer år siden. Både produksjonsforholdene, moralen, seder og skikker var aldeles uberørt av moderne teknikk og kultur. Det eneste som minnet dem om at de levde i det 19de århundre, var politiet på stedet, som holdt et våkent øie med de landsforviste. Disse bodde privat hos bøndene, men var titt og ofte utsatt for husvisitasjon, og det var farlig hvis politiet da fant bøker eller manuskripter som tydet på at den landsforviste forherdet sig. Lenin skrev på en bok om Russlands økonomiske utvikling. Endel notater og andre papirer av illegalt innhold gjemte han i en melkemugge, hvor han trodde at de skulde være vel forvart. En dag kom politiet uventet og begynte en grundig undersøkelse. Mens de holdt på, kom svigermoren inn i stuen. Med en troskyldig mine tok hun melkemuggen med sig ut i kjøkkenet og brente papirene. Hun reddet derved Lenin fra en tilleggsstraff som i tilfelle sikkert vilde blitt temmelig drøi. Takket være den gamle kones snarrådighet slapp Lenin hjem til Russland da de tre årene var omme.
Så snart Lenin hadde satt foten på St. Petersburgs grunn, begynte han partiarbeidet med friske krefter. Det han nu særlig la an på, var å skape en aktiv particentral. Først og fremst var det da nødvendig å få et organ for partiet. Det hadde også før vært gjort flere forsøk på å utgi socialdemokratiske aviser i Russland, men som regel var de ikke utkommet mange uker før politiet fikk stanset dem og arrestert redaksjonen. Lenin vilde ha en avis som både kunde behandle russiske spørsmål ut fra daglige iakttagelser, og hvor redaksjonen kunde føle sig betrygget mot arrestasjoner og forfølgelse. Det var, mente han, nødvendig å utgi avisen i et annet land, men samtidig måtte der organiseres en efterretningstjeneste, så redaksjonen kunde holdes a jour med begivenhetenes gang i Russland. Han fikk denne sin plan vedtatt på en liten konferanse i byen Pskow, hvor det også blev bestemt at avisen skulde hete "Iskra" (Gnisten). Da Lenin efter konferansen i Pskow vendte tilbake til Petersburg, blev han arrestert av politiet. Ved å undersøke ham fant de i hans lommebok 2000 rubler. Nu, det var ikke nok til på ny å sende ham til Sibirien; men foruten disse penger hadde Lenin også statuttene for den nye avis og en rekke andre viktige partidokumenter på sig; dokumentene var imidlertid skrevet med usynlig blekk, og for å narre politiet hadde Lenin forsynt papirene med forskjellige slags tekster: vaskekoneregninger, innbydelser til stevnemøter osv. Efter en ukes ophold i fengslet blev han igjen løslatt. Umiddelbart derefter reiste han til Tyskland, hvor han traff sammen med Plechanov, Axelrod, Martov, Potressov og Vera Sassulitsch. Disse seks skulde redigere "Iskra", og i slutten av året 1900 utkom bladets første nummer. Avisen blev smuglet inn til Russland i kofferter med dobbelt bunn, i varepartier og på alle de hundre forskjellige måter som de russiske socialdemokrater måtte opøve sig i under tsarismen. Lenin hadde den gang god hjelp av tyske partifeller som Clara Zetkin, Dietz, Adolph Braun og flere andre som siden er blitt mer eller mindre gode borgere.
Fra disse "Iskra"s første dager stammer et polemisk agitasjonsskrift som ansees som en av merkepelene i bolsjevismens historie. Det er Lenins skrift: "Hvad må gjøres?" Her gjenfinner man de fleste av de tanker som forekommer i de berømte teser fra den 3dje internasjonales kongress i 1920, de såkalte Moskvateser, som vakte slik opsikt og forferdelse rundt om i verden. Lenin skildrer først hvilken umåtelig sterk motstander den russiske arbeiderklasse står overfor, og hvilken enorm opgave det er å beseire denne motstander. Den første betingelse, mener han, for at arbeiderne kan seire, er at de organiserer sig som en kjempende armé. Men en kjempende armé er utenkelig uten en innsiktsfull, fast, myndig og besluttsom ledelse. "Man må forstå," skriver Lenin, "at uten 10 begavede - og begavede mennesker fødes ikke i hundrevis - faglig utdannede og erfarne førere som er innstillet på samarbeide, er enhver energisk klassekamp umulig i det nuværende samfund." Til dem som innvendte at det var lettere å henge 10 kloke enn 100 dumrianer, svarer Lenin: "For denne glimrende sannhet vil alltid 100 dumrianer yde dere bifall; men jeg må si dere at det er meget vanskeligere å fange 10 kloke enn 100 dumrianer. Denne påstand vil jeg forsvare, uansett hvor meget massene ophisses min "antidemokratiske" holdning." Lenin påpeker videre at det er nødvendig for arbeiderklassens parti at det skaffer sig innpass overalt, ikke bare i fabrikkene, men også i postetaten, i jernbanene, blandt tollfunksjonærene, i administrasjonen, ja endog blandt de høiere embedsmenn i politiet, for ikke å snakke om hoffembedsmennene.
"Hvad må gjøres?" vakte en meget livlig diskusjon innenfor russiske partikretser. Blandt emigrantene var det meget vanskelig for Lenin å vinne nogen forståelse for sine nye idéer. Til gjengjeld hadde han den glede efterhvert å bli forstått av stadig flere og flere partifeller på arbeidsplassene i Russland.
Lenin var ikke bare elsket av sine kamerater i "Iskra"s redaksjon. Vera Sassulitsch for eksempel kunde ikke fordra hans evige analysering av de sociale tilstander. Hun var selv meget av en lyriker, og reagerte mot alt hvad der smakte av systematikk og logikk. Også de mannlige redaktører blev undertiden støtt over den tone Lenin anslo overfor dem. "Han optrer som en generalguvernør," sa Martov ved an anledning, "og er ufordragelig skråsikker i alle spørsmål." Samarbeidet fortsatte dog uten større rivninger helt til kongressen i 1903, som åpnedes i Bryssel og avsluttedes i London. Der skulde på denne kongress vedtas program for Russlands socialdemokratiske parti, og Plechanov og Lenin fikk i opdrag å utarbeide et forslag. Her viste sig de første tegn til alvorlige uoverensstemmelser. Plechanov vilde formulere så forsiktig som mulig alle profetier om den økonomiske utvikling i Russland. Den meget lærdom hadde gjort ham til meget av en skeptiker, og det var hele hans kritiske natur imot å programfeste altfor skråsikre påstander. Lenin på sin side forlangte først og fremst klarhet, og han mente at skulde partiet vinne nogen tillit hos arbeiderklassen, måtte det først og fremst ha tillit til sin egen politikk og være helt klar over at det fulgte den riktige linje. Lenin vilde ikke ha annet inn i programmet enn hvad Plechanov hadde skrevet så mangen gang i sine bøker, og han kunde ikke begripe hvorfor mesteren vek tilbake for å se sine egne tanker i beslutnings form. Omsider lykkedes det Lenin og Plechanov å bli enig i alt vesentlig. Allikevel fikk kongressen et forløp som faktisk førte til en tvedeling av partiet og senere til sprengning.
Striden dreiet sig hovedsakelig om den første paragraf i partiets statutter. Martov fremla et forslag sålydende: "Som medlem av det russiske socialdemokratiske arbeiderparti ansees enhver som anerkjenner partiets program og arbeider aktivt for å gjennomføre partiets opgaver under kontroll av partiledelsen." Lenin foreslo: "Som partimedlem gjelder ehver som anerkjenner partiets program og understøtter partiet så vel ved materielle midler som også ved personlig medarbeiderskap i en av partiorganisasjonene." Martov vilde ha et stort parti, og mente derfor at man måtte nøie sig med en almindelig tilslutning til partiets program. For Lenin gjaldt det først og fremst å få et fast organisert parti av virkelige tilhengere. Til tross for at Lenin fikk større av Plechanov i debatten, blev dog hans forslag forkastet og Martovs vedtatt. Men før kongressen sluttet hadde Lenin allikevel vunnet et flertall. Det opnådde han i spørsmålet om "Iskra"s ledelse. Han foreslo at det foruten centralstyret i Russland skulde velges et centralstyre som holdt til i utlandet, og som bl.a. skulde lede og redigere "Iskra". Hensikten med dette forslag var simpelthen å få makten over partiets organ og derved gjennom stadig agitasjon få ophevet virkningene av Martovs seier på kongressen i statuttspørsmålet. Dette motiv hos Lenin var så tydelig at voteringen om dette spørsmål blev betraktet som den vesentligste votering på hele kongressen, og det var ved denne anledning begrepene bolsjeviki (flertall) og mensjeviki (mindretall) opstod. Martov, Axelrod, Vera Sassulitsch og Potressov nektet nu å arbeide i "Iskra", og redaksjonen bestod en tid bare av Lenin og Plechanov. Men de arbeidet ikke sammen lenger enn til der var utkommet 6 nummer; da erklærte Plechanov at han vilde ha sine gamle venner tilbake til redaksjonen. "Iskra" blev fra den tid av mensjevikenes hovedorgan, og Lenin blev fører for den bolsjevikiske fraksjon. Formelt var de to retninger ennu forenet i samme parti, men i realiteten bekjempet de hverandre på det aller bitreste. Mensjevikene vilde understøtte de liberale og inngå en fast allianse med dem. Bolsjevikene var avgjort imot en slik taktikk. Lenin organiserte sin fraksjon som om den var et eget parti, og det skulde heller ikke vare lenge før den fremstod offisielt som selvstendig partiorganisasjon.
Man kom til året 1905, som innlededes med den blodige søndag i Petersburg, da flere hundre arbeidere blev skutt ned på plassen foran Vinterpalatset. Denne begivenhet skapte en voldsom bevegelse blandt de russiske arbeidere, den ene store streik avløste den annen. Under slike tilstander kunde ikke Lenin holde ut å være borte fra Russland, nu vilde han i praksis bevise riktigheten av sine teorier. Da han kom til Petersburg, hadde allerede de første arbeiderråd dannet sig. Arbeiderrådene, eller som man kaller dem, sovjetene, er ikke som mange tror en opfinnelse av bolsjevikene. Så underlig det høres blev faktisk de første arbeiderråd dannet av regjeringen. Hensikten var ganske visst ikke at disse sovjet skulde lage revolusjon, de skulde bare drøfte på en fredelig måte de spørsmål som lå arbeiderne på hjertet. Der opstod arbeiderråd rundt om i Russland, og en vakker dag sendte disse arbeiderråd representanter til en kongress i Petersburg. Før Lenin kom hjem, hadde hans partifeller i Russland bare hånsord tilovers for sovjetene, de kalte dem "hokus pokuskommisjoner". Lenin forstod imidlertid at hvad enn regjeringen hadde ment med disse arbeiderråd, så måtte de dog, eftersom de faktisk bestod av arbeidere, opfattes som representanter for arbeiderklassen, og det var ikke mulig å føre en revolusjonær politikk uten å delta i rådenes forhandlinger og få ledelsen over dem. Selv kunde han ikke optre, han var kommet illegalt til Russland, men han gikk til møtene og hørte opmerksomt på de debatter som foregikk. Det var ikke til å ta feil av: stemningen var utpreget revolusjonær. Det kune man lese sig til i tørre tall. Streikene, som til en begynnelse omfattet bare en halv million mann, vokste efterhvert, så der tilslutt deltok over 2800000. Lenin forstod at en slik kjempemessig streik umulig kunde vare lenge uten å utvikle sig til opstand og borgerkrig, og det gikk da også som han forutsa. I Moskva, hvor bolsjevikene hadde flertall i sovjeten, grep arbeiderne til våben, bygget barrikader i gatene og kom ut i kamp med regjeringens soldater. Kampen endte med nederlag for arbeiderne, og dette nederlag blev lenge anvendt til voldsomme anklager mot Lenin. Han hadde, blev det sagt, ført sine partifeller og klassefeller inn i døden på en lettsindig måte og uten å opnå annet enn et blodig nederlag. Opstanden i Moskva måtte, hevdet mensjevikene, sette en stopper for agitasjonen for opstand med våben i hånd. Lenin trakk den motsatte konsekvens av begivenhetene i Moskva. Han mente at opstanden tydelig har vist at en stor streikebevegelse uvergelig vilde tilspisse sig i blodige sammenstøt, men videre at arbeiderne ingen utsikt hadde til å seire uten at de hadde forberedt sig på en slik kamp. At opstanden i Moskva endte med nederlag, var partiets skyld, det var partiet som hadde sviktet, og det var mot gjentagelse av en sådan sviktning man måtte gardere sig. Å gardere sig mot nye opstander var en umulighet.
I 1906 var den store bevegelse blandt de russiske arbeidere slått fullstendig ned av regjeringen, og der satte inn en reaksjonsperiode som selv ikke Russland hadde sett noget sidestykke til. Over 20000 arbeidere ble henrettet. Og det mangedobbelte antall blev sendt i landflyktighet. Lenin lykkedes det å komme over grensen til utlandet. Den mensjevikiske fraksjon var aldeles oprevet og knust i 1906, der var praktisk talt intet igjen av deres fraksjonsapparat. Det stod dårlig til også med bolsjevikene, men i den ene henseende hadde de dog vist sin overlegenhet like overfor mensjevikene: de hadde bevart sin organisasjon. Lenin fortsatte fra utlandet å stå i forbindelse med sine avdelinger, men naturligvis måtte han innregistrere adskillige frafall; mange av dem var definitive, men der var også enkelte mer forbigående frafall. En mann som Lunatscharsky, som hadde vært Lenings trofaste venn og meningsfelle i mange år, begynte nu å tvile på bolsjevismen. Hans tvil gav sig utslag i halvreligiøse grublerier og svermerier. Andre av Lenins partifeller forlangte bent frem at han skulde slutte forlik med mensjevikene. Aldri har vel Lenin stått så ensom som i disse dager, og aldri har han måttet anvende så megen kraft for å bevare sin stilling som da. For å overbevise Lunatscharsky og igjen gjøre ham og likesinnede til materialister, skrev han et filosofisk verk. Han godsnakket og han skjente, han tryglet og han truet. Men overfor alle som forsøkte å påvirke ham til å vise sig imøtekommende overfor mensjevikene, var han fast som fjell. Efter hans beste overbevisning var det farlig å få mensjevikene inn i et parti som skulde lede den kommende revolusjon i Russland, og om denne revolusjon talte Lenin fremdeles, tross reaksjonen som nu hersket. Det var ikke tvil i hans sjel om at tsarismen var dømt til undergang, og det i en ikke fjern fremtid.
I 1912 sammenkalte Lenin en hemmelig konferanse av de russiske bolsjeviker i Prag, hvor alle de av partiets medlemmer som ennu ikke var kommet til krefter efter nederlaget i 1906, blev utstøtt som likvidatorer. Det blev her besluttet å utgi fra utlandet en legal avis i Petersburg som fikk navnet "Pravda". Lenin blev nu nogen tid i Østerrike, han slo sig ned i en liten by like ved den russiske grense, hvor han lett kunde organisere en forbindelse med sine partifeller i Petersburg. Og det fortelles at han ofte gikk fotturer innover på russisk territorium. Han lengtet hjem, helt vel følte han sig ikke uten når han innåndet russisk luft. Det var store ting som foregikk derhjemme i Russland. Man var kommet til sommeren 1914, minnene fra 1906 virket ikke lenger nedtrykkende på arbeiderne. Der var rundt om på de store bedrifter en uro og gjæring som minnet om 1905. Den 23de juli 1914 skriver den franske gesandt ved det russiske hoff i sin dagbok: "De hyppige demonstrasjoner i Petersburgs industrikvarterer har gjentatt sig idag. Politiprefekten har imidlertid iaften forsikret mig at bevegelsen er undertrykt, og at man er sikker på at arbeidet vil bli gjenoptatt fra imorgen." Nogen dager efter bygget arbeiderne barrikader i Petersburgs gater. De festligheter som holdtes i anledning at president Poincarés og minister Vivianis besøk, blev aldeles ødelagt. Imidlertid hendte der snart noget som gjorde at man glemte det pinlige inntrykk av gateurolighetene i Petersburg: verdenskrigen brøt ut. Det var ikke lenger tilrådelig for Lenin å opholde sig ved den russiske grense, og efterat han en tid hadde sitter arrestert som spion i Krakau, reiste han tilbake til Schweiz.
Da Lenin leste om socialistenes optreden i den tyske riksdag og i de andre parlamenter, hvor de under forskjellige intetsigende forbehold stemte for krigsbevilgningene, vilde Lenin først ikke tro sine egne øine. Han som hadde ført en så voldsom kamp mot høire fløi innen socialdemokratiet, og som så ofte hadde forutsagt at de vilde komme til å svikte den dag det røinet på, utbrøt fortvilet: "Dette hadde jeg dog ikke ventet." En trøst fant dog Lenin i at hans egne partifeller i den russiske duma hadde optrådt mot krigen og angrepet regjeringen. Fraksjonen blev jo sendt til Sibirien, men Lenin mente med rette at bolsjevikene i Sibirien gavnet arbeiderklassen mere end de tyske socialister med sine taler i riksdagen.
Lenin tok straks kampen op mot de socialistiske partier som hadde sviktet og stemt for krigskreditten. Allerede den 1ste november 1914 offentliggjorde det bolsjevikiske parti et manifest som var skrevet av Lenin. "Internasjonalens fører har," heter det i manifestet, "begått forræderi mot socialismen, idet de har bevilget krigskreditten, ved å gjenta bourgeoisiets chauvinistiske løsener i sine egne land, ved å forsvare krigen og tre inn i de borgerlige ministerier,. Innflytelsesrike organer for socialismen i Europa står idag på borgerlig-chauvinistisk og liberal, men ikke på socialistisk grunn. Ansvaret for denne besudling av socialismen faller i første rekke på de tyske socialister, som utgjør den viktigste og mest innflytelsesrike del av internasjonalen, men man bør heller ikke forsvare de franske socialister, som mottar ministerposter i bourgeoisiets ministerier, det samme bourgeoisi som solgte sitt fedreland og allierte sig med Bismarck for å undertrykke Pariserkommunen. Vårt parti, Russlands socialdemokratiske arbeiderparti (bolsjevikene), har allerede bragt store ofre og vil bringe ennu større i kampen mot krigen. Hele vår legale presse er tilintetgjort, flertallet av fagforeningene er undertrykt, mange av våre partifeller er fengslet og landsforvist; men vår parlamentariske fraksjon, den socialdemokratiske arbeiderfraksjon i den russiske duma, anså det for sin plikt å stemme imot krigskreditten, til tegn på en ennu skarpere protest å forlate møtesalen og å brennemerke de europeiske regjeringers politikk som imperialistisk. Og uten hensyn til det tidoblede trykk fra tsarregjeringens side sender de russiske socialdemokratiske arbeidere allerede ut hemmelige oprop mot krigen for å opfylle sin plikt mot demokratiet og Internasjonalen. Den annen Internasjonales sammenbrudd er opportunismens sammenbrudd, opportunismen som var opstått på grunnlag av den såkalte fredelige epokes særegenheter, som i de sisste år hadde erobret det faktiske herredømme over Internasjonalen. Opportunistene har lenge forberedt dette sammenbrudd, idet de fornektet den sociale revolusjon og i dens sted satte den borgerlige reformisme; de gjorde det fordi de fornektet klassekampen og samtidig nødvendigheten av i et givet øieblikk å forvandle den til borgerkrig; de gjorde det, idet de propagerte felles samarbeide av alle klasser. De gjorde det gjennem sin propaganda for den borgerlige chauvinisme under patriotismens og fedrelandsforsvarets maske og gjennem fornektelse av den grunnleggende sannhet som allerede er uttrykt i det kommunistiske manifest, at arbeiderne har intet fedreland; gjennem den borgerlige sentimentale måte å bekjempe militarismen på istedenfor å anerkjenne nødvendigheten av at proletarene i alle land fører en revolusjonær kamp mot bourgeoisiet i alle land; de gjorde det, idet de lot den fornuftige utnyttelse av den borgerlige parlamentarisme og den borgerlige legalitet utarte til en tilbedelse av lovligheten og glemte plikten til i de politiske krisers epoke å skape hemmelige organisasjoner og drive hemmelig agitasjon. - - - Det er umulig å løse socialismens opgave i den nuværende periode og virkelig samle arbeiderne internasjonalt uten hensynsløst å bryte med opportunismen og gjøre det klart for massene at den har gjort fjasko. Den proletariske Internasjonale er ikke død og vil ikke dø. Arbeiderne vil alle hindringer til tross danne en ny Internasjonale, opportunistenes nuværende triumf vil ikke vare lenge. Jo flere ofre krigen krever, desto mer åpenbart for arbeidermassene vil opportunistenes forræderi mot proletariatets sak bli og samtidig nødvendigheten av å gripe til våben mot regjeringen og bourgeoisiet i ethvert land. Forvandling av den nuværende imperialistiske krig til borgerkrig, det er det eneste riktige proletariske løsen som Pariserkommunens erfaring peker hen på. Det er det eneste løsen som fremgår av alle betingelser som er tilstede under en imperialistisk krig mellem høit utviklede land. Hvor store enn vanskelighetene for denne overgang fra imperialistisk krig til borgerkrig i dette eller hint øieblikk synes å være, socialistene vil aldri gi avkall på det systematiske, energisk forberedende arbeide i denne retning, efterat krigen er blitt en kjensgjerning."
Dette dokument blev naturligvis aldeles upåaktet av den offentlige mening i Europa. Utenfor Russland hadde Lenin på dette tidspunkt neppe 10 meningsfeller, og de færreste gad overhodet lese det han sendte i trykken. De borgerlige journalister og spioner som opholdt sig i Schweiz, og som fulgte nøie med, rapporterte ialfall ikke noget om at der var sendt ut et slikt manifest. Hvis nogen av dem så det, trodde de antagelig at de hadde med en gal mann å gjøre. Hvor aldeles ukjent Lenin ennu var blandt vesteuropeiske socialister, får man et inntrykk av ved å lese franskmannen Guilbeaux's erindringer om sitt ophold i Schweiz i 1916-17. Denne Guilbeaux blev under krigen dømt til døden in conturmaciam, og opholdt sig efter oktoberrevolosjonen flere år i Russland. Han kom til Schweiz i 1916 og traff her sammen med en rekke russiske emigranter; men det varte lenge før han overhodet hørte Lenin omtale. Såvidt han kunde forstå, var Trotzky og Martow, som inntok et mellemstandpunkt mellem bolsjeviker og mensjeviker, de egentlige førere for den russiske revolusjonære bevegelse. Først på konferansene i Zimmerwald og Kienthal, hvor endel italienske, tyske, franske, skandinaviske og russiske socialister sammen med endel schweizere diskuterte kampen mot krigen, lærte Guilbeaux Lenin å kjenne. Men det var mange av russerne som likefrem advarte Guilbeaux mot å innlate sig altfor meget med denne person. Endog Angelica Balabanova, som senere en tid sluttet sig til bolsjevikene, sa til Guilbeaux: "Lenin er utvilsomt en god kamerat, men han er nærmest anarkist og står i spissen for en liten gruppe. Han vil ikke komme til å spille nogen rolle i revolusjonen." Det fortelles om den samme Balabanova, at når hun møtte Lenin ved en eller annen konferanse eller kongress, spurte hun ham bestandig: "Hvor mange resolusjoner har De i vesken idag?" eller: "Hvad slags sprengning har De nu planlagt?".
Tross alt øvet dog Lenin en avgjørende innflytelse på konferansene i Zimmerwald og Kienthal. Foruten en overlegen politisk begavelse hadde han også den fordel fremfor mange andre at han behersket en rekke sprog. Tysk, fransk og engelsk talte han flytende, han kunde også gjøre sig forståelig på italiensk, og kunde lese svensk og polsk. De resolusjoner som blev vedtatt i Zimmerwald og Kienthal, gjorde et sterkt inntrykk på arbeiderne, dog ikke først og fremst på grunn av resolusjonenes innhold. Jeg husker for mitt eget vedkommende, at det som særlig gledet mig når jeg hørte om disse konferanser, var at det overhodet hadde vært mulig å få sammenkalt til en konferanse representanter for arbeiderorganisasjoner i de forskjellige krigførende land, og at disse representanter hadde kunnet sitte fredelig sammen og diskutere sig frem til et resultat. Gjennem den norske representant i Zimmerwald, Eugéne Olaussen, fikk vi vite at den virkelige drivende kraft i Zimmerwald hadde vært en russer ved navn Lenin, og slett ikke den schweiziske nasjonalråd Robert Grimm, som stod som den offisielle organisator og innbyder. Resolusjonene fra Zimmerwald og Kienthal blev optrykt i endel arbeideraviser i de nøitrale land. I de krigførende land blev de spredt som hemmelige flyveblade; men nogen umiddelbar virkning kunde ikke spores. De streiker og tilløp til streiker som forekom i tyske våbenfabrikker i 1916 og 1917, vilde antagelig ha kommet selv om det ikke var blitt holdt konferanser i Schweiz. Men det kunde ikke undgåes at den agitasjon som her blev optatt, øvet sin virkning på sinnene og bidrog til å svekke den krigsstemning som hadde hersket også innenfor arbeiderklassen i alle land.
Da krigen brøt ut i august 1914, trodde vel de fleste av oss at den ikke vilde vare mange måneder, om år kunde det slett ikke bli tale, tenke vi; de mest optimistiske håpet at det skulde bli fred til jul 1914, ialfall våbenstillstand julaften. Men den ene jul kom efter den annen, og krigen pågikk med stadig øket kraft. Snart hadde tyskerne overtaket, snart ententen. Endelig en februardag 1917 kom der melding om at telegrafforbindelsen med Petrograd var avbrutt, og at der hadde opstått uroligheter i byen. Det man ønsker skal være sant, tror man lett er sant. Jeg husker så godt den dag meddelelsen kom om at telegrafforbindelsen med Petrograd var avbrutt. Som alle andre socialister ønsket jeg inderlig at der måtte bryte ut revolusjon i Russland, og at tsarismen måtte bli styrtet. Og som så mange andre av mine socialistiske kolleger spådde også jeg at når forbindelsen med Petrograd igjen blev åpnet, vilde man få høre store nyheter. Det gikk 3-4 dager. Våre dristigste forventninger var gått i oppfyllelse. Tsarens regjering var styrtet, Nicolai II hadde abdisert.
På de russiske emigranter i utlandet virket denne meddelelse som et jordskjelv. Det var én tanke som behersket dem alle uten undtagelse: snarest mulig å komme hjem til Russland. De kom da også, i tusenvis og titusenvis. Bergen var dengang gjennemgangssted for trafikken mellem Vest-Europa og Øst-Europa. Skib efter skib kom full-lastet med russiske socialister, menn, kvinner og barn. Der måtte flere ganger leies ekstratog fra Bergen, og vi organiserte hjelpekomiteer som kunde skaffe ialfall litt melk til de mange barn som var med i denne folkevandring. For en som var ukjent med russiske forhold, så det ut som om denne tilbakevenden fikk foregå uten enhver kontroll; men i virkeligheten var disse russere ganske godt siktet. En mann som Krapotkin, den verdensberømte anarkist, reise uhindret, det samme gjorde alle mensjeviker og alle socialrevolusjonære. Men det var en liten gruppe som blev holdt tilbake både i Frankrike og England; det var bolsjevikene og medlemmene av Trotzky-gruppen, de såkalte "internasjonalister". Da Trotzky, som vinteren 1916-17 opholdt sig i Amerika, efter februarrevolusjonen vilde vende tilbake til Russland, blev han stanset i Halifax som skibet anløp. Det engelske politi gikk ombord og arresterte ham under sterk motstand. Første efter en protest fra den nye regjering i Russland slapp Trotzky ut av arresten, og han fikk fortsette reisen.
Nede i Schweiz gikk Lenin og hans kamerater aldeles fortvilet over å være sperret veien hjem. Alle forsøk på å få fransk og engelsk visum var forgjeves. Det har senere vist sig at den provisoriske regjering i Petrograd underhånden hadde henstillet til de russiske gesandtskaper både i Schweiz og andre steder å legge alle mulige hindringer i veien for bolsjevikene. Det blev da ingen annen utvei for Lenin og hans kamerater enn å forsøke å slippe frem gjennem Tyskland. De var fullt klar over hvad de kunde risikere ved en slik reise, de var jo tross alt russiske borgere, og Tyskland var et fiendeland. Miljukov erklærte da også at de russere som vendte hjem fra Tyskland eller gjennem Tyskland vilde bli stillet for retten. Forhandlingene med den tyske gesandt i Bern blev formidlet av Robert Grimm, men da dag efter dag gikk uten at der forelå nogen resultat, blev Grimm erstattet med Fritz Platten, sekretær i det schweiziske socialistparti, en særlig energisk og pågående mann. Forhandlingene med den tyske gesandt blev ført på grunnlag av et tilbud om de russiske bolsjeviker, når de kom hjem, skulde anstrenge sig for å få frigitt tyske krigsfanger i Russland. Fritz Platten skulde ledsage de russiske emigranter på turen gjennem Tyskland, bare han skulde ha lov til å forlate vognen eller stå i forbindelse med tyske myndigheter. Uten hans tillatelse skulde heller ingen uvedkommende kunne komme inn i vognen. Der skulde tilståes vognen eksterritorialitet, der skulde ikke være nogen passkontroll hverken ved innreisen eller utreisen, og reisen skulde foregå såvidt mulig uten avbrytelse. Denne overenskomst mellem det tyske gesandtskap og Fritz Platten var datert 4de april 1917. Allerede før reisen fant sted, begynte Lenins fiender å skumle om at han hadde solgt sig til den tyske regjering. For å møte denne agitasjon blev der satt op en høitidelig protokoll, hvori der gjøres utførlig rede for alt hvad der var gjort i hjemreisespørsmålet. I denne protokoll kommer man også inn på de beveggrunner som den tyske regjering hadde hatt for å tillate hjemreisen. "Det er sikkert," heter det i protokollen, "at den russiske utenriksminister Miljukov vilde ha tillatt en Liebknecht å reise hjem til Tyskland, om han hadde befunnet sig i Russland. På samme måte forholder Bethmann-Hollweg sig overfor de russiske internasjonalister. Internasjonalister i alle land har ikke bare rett, men også plikt til å utnytte til proletariatets fordel denne spekulasjon fra de imperialistiske regjeringer, uten å opgi sine egne veier og uten å gjøre den minste konsesjon overfor regjeringene. Vårt standpunkt til krigen er det som vi har proklamert i "Socialdemokraten"s nr. 47, nemlig at vi efter å ha erobret den politiske makt i Russland gjennom arbeiderklassen, vil føre en krig mot det imperialistiske Tyskland. Dette standpunkt har også Lenin forsvart i en artikkel i "Volksrecht" ved utbruddet av den russiske revolusjon." Protokollen slutter med en lengere erklæring som er undertegnet av en rekke utenlandske partifeller, og hvori det slåes fast at de russiske bolsjeviker på ingen måte er kommet i noget avhengighetsforhold til den tyske regjering. Der finnes også et norsk navn under denne erklæring, nemlig Arvid Hansens.
Den vogn Lenin og hans kamerater reiste i gjennem Tyskland, var ikke plombert, men russerne våket selv strengt over at ingen slapp inn til dem. Da den svenskfødte fagforeningsfører Jansson henvendte sig til Platten og bad ham overbringe en hilsen til Lenin, fikk han til svar at Lenin ikke fant å kunne motta nogen hilsen fra ham. Å slippe inn i vognen var det ikke tale om. For øvrig gikk reisen efter programmet. Eter 3 dages forløp satte Lenin sin fot på ferjen som skulde gå fra Sassnitz til Trelleborg. Radek forteller meget livlig og underholdende om mottagelsen i Sverige. De svenske partifeller, altså venstresocialistene, feiret russerne som hedersgjester. På jernbanestasjonen i Trelleborg var det dekket et rikelig smørgåsbord og disse forsultne mennesker, som så ofte hadde gledet sig når de kunde spendere på sig en salt sild til aftens, hadde snart snauet hele bordet. Bare Lønin nøiet sig, forteller Radek, med et par enkle smørbrød, hvorefter han satte sig til å studere de siste aviser. I Stockholm blev russerne mottatt av en deputasjon med Carlsson i spissen. Han møtte i redingote og flosshatt. Lenin kom i et par uttrådte sko og hadde strømper med store huller so blinket for hvert skritt han tok. Der blev stillet det krav til ham at han straks skulde bli med i en butikk og kjøpe sig klær. Da han hadde fått nye strømper og sko på og de vilde kjøpe en dress til ham, erklærte han kategorisk at det ikke var hans hensikt å åpne nogen herreekviperingsforretning i Russland. Der kunde fortelles anekdoter i det uendelige om denne Lenins hjemreise, men jeg skal innskrenke mig til å gjengi en enkelt som jeg aldri har sett på trykk, og som jeg har fra en russisk kommunist som fulgte med fra Stockholm til Torneå. Hans navn er Schafkin. Han arbeidet i 1917 som sadelmaker i Stockholm og var, da jeg lærte ham å kjenne, "kommandant" på hotell Lux i Moskva. Underveis op til Torneå var det spørsmål kommet under diskusjon om den provisoriske regjering vilde nekte eller tillate schweizeren Fritz Platten å komme inn i Russland. Alle var enige om at alt mulig måtte gjøres for å tiltvinge ham adgang, og der blev satt op en protestskrivelse som skulde bli å overrekke det russiske politi i tilfelle av en nektelse. I denne protestskrivelse erklærte de som skrev under, at hvis Fritz Platten ikke fikk komme inn i Russland, vilde heller ikke de gå over grensen. De skrev under den ene efter den annen. Også Sinovjev skrev under. Men da de kom til Lenin med dokumentet, og han fikk se hvad det inneholdt, sa han: "Er dere blitt aldeles gale? Selv om det russiske politi skyter Fritz Platten, vil jeg allikevel reise til Petrograd såsant jeg får dgang til det." Fritz Platten blev ganske riktig nektet innreisetillatelse, men russerne fortsatte til Petrograd, og sanrt efter hadde de også utvirket at Platten fikk komme efter. Schafkin nevnte dette lille trekk som et eksempel på hvor lett det var for Lenin å forstå hvad som var dumt og hvad som var klokt.
Da Lenin og hans kamerater kom til Systerbäck, blev de mottatt av en deputsjon fra arbeiderne i Petrograd. Det første Lenin spurte dem om, var om de trodde han vilde bli arrestert når han kom til Petrograd. Deputasjonen bare trakk på skuldrene og smilte; den visste intet bestemt. Lenin fikk en mottagelse som han nok ikke hadde drømt om engang. Utenfor stasjonsbygningen var der samlet titusener av arbeidere og soldater som ropte hans navn i kor. Gjennem folkemassen på perrongen blev han ledsaget inn til den ventesal som tidligere hadde vært forbeholdt tsaren og hans embedsmenn. Midt i salen stod socialdemokraten Tscheidse, president for sovjetkongressen. "På vegne av sovjetene, på vegne av hele den russiske revolusjon hilser jeg Dem velkommen tilbake til Russland." Således begynte Tscheidse sin tale. Men så fortsatte han: "Vi er av den opfatning at nu er situasjonen slik at det fremfor alt gjelder om å holde sammen, ikke om å splitte. Vi håper at De vil forene Deres krefter sammen med våre for at samarbeidet kan bli det beste." Lenin står og hører på alt dette mens han forlegent betrakter en blomsterbukett som en eller annen har stukket ham i hånden. Da Tscheidse er ferdig snur han sig om og henvender sig til folkemassen: "Soldater, matroser, arbeidere! Dere betrakter jeg som den proletariske verdensarmés fortropper. Overalt vil borgerkrig følge den imperialistiske røverkrig. Vi kan allerede se verdensrevolusjonens morgenrøde." Det var Lenins første ord til de russiske arbeidere, og hans ord blev hilst med voldsom jubel. Han blev løftet op, båret ut på gaten og anbragt på taket av en panserautomobil som skulde bringe ham til hans kvarter. Bilen stanset ved alle gatehjørner, og hver gang den stanset måtte Lenin holde en tale. Da automobilen endelig var kommet frem, viste det sig at Lenin skulde bo i et palats som hadde tilhørt tsarens elskerinne, Mathilde Kzeczinska, prima ballerina ved balletten i Petrograd. Hans partifeller hadde simpelthen ekspropriert denne bygning. De hadde opgjort sig det ganske riktige taktiske regnestykke at ikke en eneste arbeider eller småborger i Petrograd, han være aldri så konservativ, vilde ha noget imot at man kjørte på porten den beryktede dame, hvis navn var knyttet til så mnge skandaler. Her i disse gemakker, hvor der hadde hersket en yppig luksus, hadde bolsjevikene innstallert sig. For å få plass til å arbeide hadde de måttet fjerne størsteparten av de chaiselonguer og annet utstyr som hadde vært nødvendig for frøken Mathilde. Men det var nok igjen til at man tydelig kunde se at her hadde bodd en dame med rikelige inntekter.
Lenin var kommet til Petrograd den 3dje april. Allerede dagen efter optrådte han med et foredrag i den allrussiske sovjetkongress. Den politiske situasjon i Russland var nu den at tsaren var styrtet, og istedenfor tsarregjeringen hadde man fått en såkalt provisorisk regjering. Den kaltes provisorisk fordi den skulde styre inntil der var sammenkalt en grunnlovgivende forsamling og landet hadde fått en demokratisk forfatning. Imidlertid hadde Russland allerede fått en nasjonalforsamling, nemlig sovjetkongressen, som hadde stor makt i realiteten, men som formelt ikke var noget ledd i forfatningen og med sin nuværende sammensetning slett ikke forlangte å ha den avgjørende makt. Den provisoriske regjering, hvor også de socialrevolusjonære var representert, fortsatte den utenrikspolitikk som tsarregjeringen hadde ført, den fortsatte krigen og oprettholdt det gamle forhold til Frankrike og England. Den egentlige hersker i Russland i de dager var den engelske ambassadør Buchanan. Mensjevikene mente at man inntil videre måtte støtte denne regjering, og håpet på at den grunnlovgivende forsamling vilde få et demokratisk flertall. Også bolsjevikene var nærmest stemt for en slik politikk. Men da Lenin kom hjem, fikk de samme kveld vite at de var på villspor. Han erklærte kort og godt, at hvis man vilde en virkelig revolusjon i Russland, måtte man ta kampen op mot den provisoriske regjering og skape en virkelig arbeiderregjering. "All makt til sovjetene" måtte bli parolen. For Kamenev og de andre ledende bolsjeviker som hittil hadde forestått redaksjonen av "Pravda", var dette en høist forbausende tale, og de kunde ikke være med på å gi Lenin noget mandat til å fremsette slike meninger på sovjetkongressen. Lenin måtte da også optre helt på egne vegne da han næste dag talte på kongressen. "Det er nødvendig," sa han, "at hele statsmakten legges i hendene på sovjetkongressen. Ikke en parlamentarisk republikk er det vi vil ha, men en republikk som omfatter det hele land og styres av industriarbeidere, landarbeidere og bønder. Vi må knuse politiet og embedsvesenet, vi må proklamere forbrødring ved fronten. Den nuværende regjering som er en borgerlig regjering og ingen folkeregjering, må styrtes, den kan ikke skaffe det russiske folk hverken fred, brød eller frihet. Dessverre kan vi ikke få styrtet den straks, men vi må se vår opgave i å vinne et flertall innenfor arbeiderrådene mot denne regjering." Det vilde være synd å si at denne tale vakte bifall på kongressen. Flertallet var avgjort imot de synsmåter som Lenin her hadde fremholdt. Hans nærmeste venner mente at han hadde gått altfor vidt, at han hadde vært utilgivelig åpenmunnet. Flere av bolsjevikene optrådte og forsøkte å dekke over Lenins skarpe uttalelser. En av dem bemerket ironisk at man måte ta hensyn til at Lenin hadde foretatt en lang reise, at han nettop var kommet hjem, og at han sikkert, når han hadde fått sovet ut, vilde forstå mange ting bedre enn han n gjorde. Situasjonen blev slik at Lenin fant å burde undlate å ta til gjenmæle, han pakket sammen sine papirer og sammenkalte partistyret til konferanse.
Lenins fiender jublet over den fjasko han hadde gjort. Et menneske som kunde servere slikt tull, kunde umulig være farlig, mente de. Så lenge Lenin var langt unda, stod der en viss mystisk glans av ham, men nu da de hadde sett og hørt ham på nært hold, var der klart for enhver at Lenin var sin egen fiende. Plechanov uttalte som sin mening at hans tidligere elev hadde fått deliruim. Den franske gesandt forteller i sin dagbok: "Miljukov uttalte til mig idag med strålende ansikt at i sovjeten igår er Lenin falt fullstendig igjennem, han har forsvart sine antikrigsteser med en slik skamløshet at han måtte trekke sig tilbake under fyrop. Han vil aldri kunne reise sig efter dette nederlag." De socialrevolusjonære skrev i sin avis, at nu viste det sig hvor dumt det hadde vært av den provisoriske regjering å legge hindringer i veien for Lenins hjemreise. Et mer ufarlig menneske enn Lenin fantes der ikke i Petrograd. Samtidig var alle aviser fylt med historier om Lenins reise gjennem Tyskland, om de summer han hadde mottatt fra den tyske keiser, om de sammensvergelser han hadde fåt istand for å lette Tysklands seier over Russland. Lenin hadde slett ikke tid til å ta til gjenmæle mot denne agitasjon, han hadde mer enn fullt op å gjøre med å få sine egne partifeller til å forstå den politikk han førte. Medlemmer av den bolsjevikiske stab hadde drømt om at de skulde bli opposisjonens førere i et demokratisk parlament. Nu blev det forlangt av dem at de skulde føre en politikk som uvegerlig måtte bringe dem i den skarpeste konflikt med den provisoriske regjering, en konflikt som, dersom de ikke seiret selv, måtte ende med at de blev sendt i fengsel eller til galgen. Utgangspunktet for Lenin i disse diskusjoner var at et politisk parti som ikke tilstrebte erobring av den politiske makt, rett og slett var en uting. Men hvordan skulde bolsjevikene få den politiske makt, regjeringsmakten? Ved et flertall i parlamentet? Det var utenkelig. Den eneste farbare vei for det bolsjevikiske parti frem til regjeringsmakten var den væbnede opstand, understøttet av sovjetene. Det lykkedes tilslutt Lenin å vinne flertall i partistyret for disse synsmåter, og partiet hovedorgan "Pravda" blev fra nu av redigert i overensstemmelse med Lenins program og taktikk. Lenin var inderlig overbevist om at det bare kunde være et spørsmål om uker eller måneder når den provisoriske regjering vilde bryte sammen. Over hele landet hersket det villeste kaos. Antallet av lokomotiver var sunket til et minimum, langt under det nødtørftige, i de større byer fantes der snart ikke mat. Ved fronten var der ingen orden, de russiske soldater solgte for nogen mark kanoner og geværer til tyskerne, hvorefter de desserterte og drog hjem til sine landsbyer. Stillingen blev ytterligere forverret efter den mislykkede Kerenskioffensiv. Regjeringen forsøkte da å redde sig ved å skylde på Lenin. Det var ham og hans parti som hadde skapt nederlagsstemningen i arméen, hadde ikke bolsjevikene vært, vilde offensiven fått et annet utfall. Lenin, som for nogen uker siden blev betraktet som et ganske ufarlig menneske, en revolusjonær klovn, blev nu plutselig fremstillet som en høist farlig person. Der fantes ikke en avis i Russland hvor ikke Lenin i de dager var et godt tema, hele landets oppmerksomhet blev henvendt på ham. Den ene del av nasjonen så i ham en djevel, den annen del betraktet ham som en ny Messias. Arbeiderne i Petrograd begynte å trykke på og forlangte at der straks skulde skrides inn mot den provisoriske regjering, de følte sig sterke nok til å overta makten. Men Lenin vilde ikke slå til før han var sikker, og sikker følte han sig ikke før han hadde et flertall på sin side, og det både blandt arbeiderne og soldatene. Først da kunde han regne med den støtte fra bondestanden som han mente var uundværlig, hvis revolusjonen skulde holde sig. Han advarte derfor arbeiderne i Petrograd mot overilte skritt. Han sendte sine agitatorer rundt om i bedriftene og påla alle bolsjeviker å optre med ro og besindighet. Dagen nærmet sig, men den var ennu ikke kommet, ennu var den provisoriske regjering for sterk til at man med sikkerhet kunde gå til aksjon mot den. Representanter for mitraljøseregimentene kom i deputasjoner og forlangte kategorisk at nu måtte kampen for rådsdiktaturet begynne. Efter opdrag av partistyret erklærte Volodarsky at det bare var partiet selv og ikke nogen enkelt kaserne som kunde beslutte opstand eller ikke opstand. De soldater som stod som medlemmer av partiet, hadde, erklærte han, til plikt å motsette sig enhver aksjon på dette tidspunkt.
Tross alle anstrengelser kunde imidlertid bolsjevikene ikke hindre at der blev foranstaltet demonstrasjoner i Petrograds gater, og det var bemerkelsesverdig at disse demonstrasjoner foregikk under bolsjevikiske paroler. Lenin skjønte da at det ikke nyttet å innta et negativt standpunkt overfor disse arbeidermasser. Vilde man forebygge en katastrofe, måtte bolsjevikene stille sig i spissen for bevegelsen og ta ledelsen i sin hånd. Den 16de juli demonstrerer en halv million arbeidere og soldater. Den vettskremte regjering søkte beskyttelse hos sovjetenes eksekutivkomié. Dit marsjerte også folkemassene. Nu blev kravene stillet direkte til rådskongressen. Ta makten! ropte massene. All makt til arbeiderrådene! 2 socialistiske ministre som forsøkte å få ørenslyd og tale folkemasen tilrette, blev jaget ned av talerstolen og vilde sikkert blitt lynchet, hvis ikke Trotzky var kommet tilstede og hadde reddet dem. Rådskongressen, som hadde ledd og trukket på skuldrene da Lenin som en ensom mann krevet at den skulde ta makten i sin hånd, hørte nu det samme krav fremsatt av hele Petrograds arbeiderbefolkning. Sovjetenes eksekutivkomité forstod da at noget måtte gjøres. Kerenski blev utnevnt til diktator, og han tok straks fatt på å gjenoprette ro og orden. Han tilkalte 60000 mann pålitelige tropper fra fronten, de kaserner hvor der fantes rebellerende tropper, blev omringet og de oprørske soldater avvæbnet. Lenin, som hadde holdt sig skjult i de siste dager, gav nu ordre til hurtigst mulig tilbaketog. "Lenins strategi," sier Trotzky, "har sjelden opvist en så voldsom kursendring." For ikke å få sitt parti aldeles sprengt av overmakten, måtte ledelsen sende ut et oprop som lød alt annet enn bolsjevikisk. "Vi henstiller," sies det, "at denne bevegelse som er opstått i fabrikkene og regimentene, forvandles til en fredelig, organisert demonstrasjon som uttrykker viljen hos alle soldater og arbeidere og bønder i Petrograd." Samtidig erklærte imidlertid Kamenev og Sinovjev overfor arbeiderrådet, at dersom regjeringen tross alt forsøkte å ødelegge den bolsjevikiske organisasjon, vilde denne sette sig til motverge med alle midler. Underhandlingene endte med at sovjet lovet å beskytte Lenins hovedkvarter mot angrep. Men Lenin, som hadde en inngrodd mistillit til disse mensjeviker, foretrakk å holde sig skjult og se hvordan begivenhetene utviklet sig. I de uker og måneder som fulgte, opholdt han sig dels i Petrograds forstæder, dels i Finland, forklædd som matros, arbeider eller bonde.
Det viste seg også at Lenins forsiktighet i høi grad var på sin plass. Tross det løfte som var gitt, satte der inn en terror mot bolsjevikene, deres trykkeri blev ødelagt og redaksjonspersonalet prylet op. Mange storborgere som i de siste uker ikke hadde våget å vise sig på gaten, fattet nu nytt håp. Man kunde se dem overalt, i teatre og restauranter, og overalt var det det stående samtaleemne at nu skulde der bli gjort ende på de sørgelige tilstander. Den beryktede pogromfører Purischevitsch henstillet offentlig til regjeringen å sørge for at bolsjevikene, som ikke hadde noget tilfelles hverken med arbeidere eller soldater, men simpelthen var kjøpt av den tyske keiser, nu måtte bli jaget til helvede. Endel fremstående mensjeviker troppet nu op hos regjeringen og forlangte at der måtte settes en stopper for disse utskeielser, og resultatet blev et kompromiss: regjeringen lovet at den skulde forsøke å hindre alle voldsomheter, men den forbeholdt sig å utstede arrestordre mot de mest fremstående bolsjevikiske førere, Lenin, Trotzky, Kamenev, Lunatscharsky, Sinovjev og en rekke andre. De fleste av dem fikk gjemt sig i tide, men Trotzky og Lunatscharsky, som optrådte offentlig, blev arrestert, likeså alle soldater og matroser som hadde deltatt i julidemonstrasjonen. Statsadvokaten i Petrograd offentliggjorde i pressen en meddelelse om, hvorfor disse arrestasjoner var foretatt. Lenin var, sa han, anklaget for høiforræderi, idet det var bevist at han hadde stått i et forbrytersk forhold til agenter for fremmede land. hans virksomhet hadde hatt til følge at visse militære enheter hadde vegret sig for å kjempe. Statsadvokaten påstod at det ved undersøkelser var konstatert at der i Russland fantes en utbredt tysk spionasjeorganisasjon, og forskjellige kjensgjerninger som ikke kunde benektes, tydet på at Lenin stod i spissen for denne bande. Mn vilde ikke arrestere Lenin for hans politiske overbevisnings skyld, men utelukkende i henhold til hans forbryterske handlinger.
Da det tross alle anstrengelser viste umulig å få fatt i Lenin, opstod der naturligvis allehånde rykter om, hvor han hadde forstukket sig. Bl.a. blev det fortalt at han var flyktet til Tyskland, ndre påstod at han opholdt sig i Kronstadt, i Kaukasus eller i Ural. En særlig fantastisk journalist kunde fortelle at Lenin hadde skjult sig blandt sine "stammefrender" i ghettoen i Moskva; nu var nemlig Lenin også blitt jøde. Et israelitisk blad som trodde på denne legende, krevet i rmme alvor at Lenin skulde utstøtes av synagogen, idet han hadde forrådt ikke bare sitt fedreland, men også Zion.
Politiet forsøkte likefrem å lokke Lenin ut av hans smutthull. Den fungerende justisminister uttalte i et presseinterview, at dersom Lenin var en mann av ære, vilde han melde sig frivillig. Følte han sin samvittighet rett, hadde han jo intet å frykte. Det måtte jo være lett for ham å motbevise de beskyldninger som var rettet mot ham, dersom han virkelig var uskyldig; da kunde Lenin rolig tre frem for domstolen, han vilde i så fall kunne forlate rettssalen som en renvasket mann. Disse hyrdetoner virket merkelig nok på mange av Lenins venner. De anbefalte ham å betro sin skjebne til den provisoriske regjering. Men Lenins mistillit til motstanderen lot sig ikke utrydde. Dessuten kunde han rent teoretisk bevise t det vilde være en lettsindig dumhet å la sig arrestere. Han skriver i et brev til en av sine venner: "Domstolen er et organ for makten. Men hvad er makten? Hvem representerer makten? En fast regjering finnes ikke nu, regjeringen skifter daglig, og den er uvirksom. Hvem er virksom? Jo, militærdiktaturet. Under slike omstendigheter å snakke om lov og rett er bare latterlig. Her er ikke tale om rett, men om en episode i borgerkrigen. Hvad makthaverne, de virkelige makthavere, nu trenger, er ikke rettsavgjørelser, men en ophisselseskampagne mot internasjonalistene."
I denne kortvarige landflyktighetsperiode fullendte Lenin et verk som han hadde påbegynt under sitt ophold i Schweiz, den bekjente bok "Revolusjonen og Staten". Her optrer Lenin som den ortodokse marxist han var. Efter hans mening var den marxistiske teori absolutt feilfri, det gjaldt bare om å bli klar over, hvad den gikk ut på, og ikke la sig forville av forvanskninger og misvisende fortolkninger. Alle socialistiske retninger påberoper sig som bekjent Karl Marx, men Lenin hevdet at de eneste virkelige marxister var bolsjevikene. Ikke bare Bernstein, men også Kautsky hadde forvansket, ja rent ut sagt bevisst forfalsket de marxistiske teorier. Et hovedpunkt hos Marx i spørsmålet om arbeiderklassens erobring av den politiske makt er at det er nødvendig for arbeiderklassen virkelig å knuse den kapitalistiske stat. Hele det borgerlige statsapparat med alle dets forgreninger må legges i grus. Å befolke dette apparat med velmenende representanter for arbeiderklassen er bare spillfekteri. På ruinene av den borgerlige stat må arbeiderklassen bygge op et helt nytt statsapparat som svarer til de produksjonsforhold som arbeiderklassen vil ha og som betyr socialismens gjennemførelse.
Dette, hevdet Lenin, var den virkelige, rene marxisme.
Samtidig med at Lenin skrev denne bok sendte han omtrent daglig instruksjonsskrivelser til partistyret i Petrograd. Den bolsjevikfiendtlige stemning som hadde gjort sig så sterkt gjeldende efter julidemonstrasjonen, forsvant meget snart. Der inntraff en stor begivenhet som bevirket dette: Korniloveventyret. General Kornilov var som de fleste av hans kolleger på det dypeste forarget over den uro som hersket rundt om i Russland. Han mente at kilden til all denne uro var å søke i Petrograd, hvor bolsjevikene var sterkere enn i nogen annen by. Kunde man få renset Petrograd, vilde det være en lett sak å skaffe ro tilveie også i det øvrige Russland. Til en begynnelse forhandlet Kornilov med Kerenski, forsøkte å manne op den provisoriske regjering til å gripe inn. Men da Kerenski stadig vaklet, besluttet Kornilov å marsjere mot Petrograd og gjøre rent bord. Nu skulde også den provisoriske regjering fjernes. Alle forstod dog at hovedhensikten med Kornilovs offensiv var å gjøre en ende på Lenins innflytelse. Spørsmålet for soldatene og arbeiderne i Petrograd blev følgelig: for eller mot Lenin. Miljukov skriver i sine erindringer: "En tid hadde man fritt valg mellem Kornilov og Lenin. Likesom drevet av et instinkt tok massene - ti det var massene som her fattet beslutningen - parti for Lenin." De soldater og matroser som var blitt arrestert efter julidemonstrasjonen, blev nu løslatt og forsynt med våben. De bolsjevikiske agitatorer gikk rundt i arbeiderkvarterene og hvervet troppper til forsvar for hovedstaden. Selv innenfor Kornilovs egne rekker viste det sig at Lenin hadde mange tilhengere. Ennu før slaget var begynt, hadde den rebellerende general lidt et fullstendig nederlag.
Korniloveventyret var den dråpe som fikk begeret til å flyte over. Tilstanden ved fronten blev nu ennu verre enn den før hadde vært, forbitrelsen blandt arbeidermassene over den svake regjering vokste fra dag til dag. Skjønt Lenin opholdt sig helt borte i Finland, følte han tydelig at nu var det et spørsmål bare om dager, høist om uker, når det fullstendige sammenbrudd vilde komme. Ingen makt kunde lenger hindre de mange millioner soldater ved fronten fra å oversvømme Russland. Spørsmålet var bare om man rolig skulde stå og se på alt dette og la anarkiet herske. Ennu så arbeiderne og soldatene hen til bolsjevikene som det eneste parti som ikke hadde prøvet sig, ennu ikke hadde gjort fjasko, og som man derfor kunde sette sitt håp til. Hvis partiet ikke våget å ta makten og ansvaret, ikke våget å gjøre et forsøk, da vilde alle forhåpninger til bolsjevikene vende sig om til mistillit og forakt. Fra sitt skjulested sendte Lenin næsten hver dag instruksjonsskrivelser til partiledelsen i Petrograd. Nu gjaldt det virkelig å forberede sig til det avgjørende slag. I et av brevene skriver han: "Begivenhetene foreskriver oss tydelig den opgave vi har å løse, de viser oss at enhver forsømmelighet nu er en forbrytelse. Bevegelsen blandt bøndene vokser, sympatien for oss blir stadig større - 99 prosent av soldatene i Moskva er på vår side, troppene i Finland, matrosene på flåten er imot regjeringen, jernbane- og postfunksjonærene er i konflikt med regjeringen. Under sådanne omstendigheter er det å "vente" en forbrytelse. Bolsjevikene har ikke rett til å vente, de må straks overta regjeringsmakten, ellers kan anarkiets bølge bli sterkere enn vi. Å vente på at sovjetkongressen igjen skal bli sammenkalt, er bare barnaktig formalisme, et forræderi mot revolusjonen. Hilsen Lenin."
Tilslutt kunde han ikke holde ut lenger å være borte fra Petrograd. Han avslutter brått sin bok om hvordan en revolusjon skal utføres og skriver i et efterord til boken: "Siste del av denne boken får jeg nok utsette ganske lenge med å skrive. Det er mere interessant og mere nyttig selv å høste "revolusjonserfaringer" enn å skrive om dem." Da Lenin møtte op i partistyret, viste det sig at dette var delt i 3 fraksjoner. Lenin talte imot enhver utsettelse. Sinovjev og Kamenev talte imot væbnet opstand, mens Trotzky inntok det mellemstandpunkt at man til de første dager av november skulde sammenkalle den annen allrussiske rådskongress og la denne forsamling avsette den provisoriske regjering. Sinovjev og Kamenev gikk så langt at de vilde overlate til konstituanten, den grunnlovgivende forsamling, å avgjøre regjeringsspørsmålet. Allerede før Lenin kom hjem, var der i Petrograd blitt dannet en revolusjonær krigskomité under Trotzkys ledelse. Denne komité var naturligvis en betydningsfull maktposisjon, men Lenin fryktet for at Kerenski en vakker dag kunde la hele komiteen arrestere, og hvor stod man da? Derfor gjaldt det å smi mens jernet var varmt. Nu var det ikke partiets opgave lenger å føre agitasjon, nu måtte der treffes rent organisatoriske forholdsregler med væbnet opstand for øie. Partiet måtte skaffe sig så nøiaktig som mulig oversikt over, hvilke militære krefter det rådet over. Officerer og underofficerer som man kunde stole på, måtte få i opdrag å organisere militære kadrer, man måtte legge planer om besettelse av de viktigste offentlige bygninger, om arrestasjon av regjeringen, av generalene osv. Diskusjonen i partistyret endte med en seier for Lenin. Det blev bestemt at opstanden skulde finne sted den 7de november. Samme dag skulde den annen allrussiske rådskongress tre sammen i Petrograd. Lenin vilde ikke forelegge for kongressen om makten skulde erobres; han vilde først gripe makten ved hjelp av partiet og arbeidermassene i Petrograd, og så overlate den i rådskongressens hånd. Han vilde altså stille kongressen overfor en fullbragt kjensgjerning.
Et av de viktigste hovedpunkter i Lenins teorier er læren om nødvendigheten av et fast optømret kommunistisk parti med en jernhånd disiplin. Uten et slikt parti, erklærte han, er enhver arbeiderrevolusjon, enhver opbygning av et socialitisk samfund umulig. Med et slikt parti kan arbeiderklassen llerede idag gjennemføre revolusjonen i alle kapitalistiske land. Man kan være tilhenger av denne teori, og dog må man innrømme at den er ufullstendig. Det kreves efter alt å dømme ennu en ting som er aldeles uundværlig under en revolusjon, og det er at der i spissen for det parti som gjennemfører opstanden, står en mann som alene er så sterk at han, om nødvendig, også kan betvinge flertallet av sine kamerater, som altså i nødsfall kn optre annerledes enn partiets flertall mener er klokt og riktig. De begivenheter som fulgte umiddelbart efter beslutningen om opstand den 7de november, satte det russiske parti på slike prøver, at det er ganske utenkelig at partiet hadde kunnet holde sammen, dersom de ikke hadde hatt en personlighet som Lenin i spissen. Efter det historiske møte i partistyret trakk Lenin sig tilbake til et av sine skjulesteder i Petrograd. Han ledet på sett og vis begivenhetenes gang, men hans personlige fravær gav anledning til begivenheter som han kanskje kunde ha hindret, dersom han hadde kunnet føre en legal tilværelse. Den første skandale som hendte, var at 2 medlemmer av centralstyret, Sinovjev og Kamenev, i en partiløs avis offentliggjorde et angrep på beslutningen om opstand. I et brev til partiet brennemerker Lenin denne illojale optreden på det aller skarpeste, han stempler den som noget langt verre enn streikbryteri, og anser det som en selvfølge at begge de to forrædere er døde for det bolsjevikiske parti. Imidlertid blev de to bolsjeviker reddet som ved et mirakel. Den voldsomme revolusjonsbølge som kom nogen dager efter, slynget dem ombord i partiskibet.
Kerenski hadde ingen forståelse av at beslutningen om opstand den 7de november innebar nogen alvorlig fare. Han hadde nu kommet sig efter Kornilovoffensiven, og han begynte igjen så smått å forfølge bolsjevikene, bl.a. stengte han deres avistrykkeri. Bolsjevikene lot dette skje uten motstand. De opholdt Kerenski med vennskapelige forhandlinger og benyttet imens de kostbare timer til å treffe alle nødvendige foranstaltninger. Mens Lenin holdt sig skjult, var det Trotzky som offisielt førte kommandoen. Det bolsjevikiske parti hadde fått overlatt et stort bygningskompleks i utkanten av Petrograd, Smolnyinstituttet, en internatskole for adelige piker. I denne bygning hersket der et ekte rusisk virvar. Bare i ett av rummene var det mønstergyldig orden, det var i Trotzkys kontor, hos formannen i den revolusjonære krigskomité, og herfra var det ordren om opstand gikk ut tidlig om morgenen den 7de november. Denne første ordre hadde et demokratisk innhold. Den revolusjonære militærkomité erklærte høitidelig at den ophevet regjeringens dekret om beslagleggelse av de bolsjevikiske aviser, og at komitéen overlot til det "berømmelige Volhynien-regiment den høie ære å beskytte det frie socialistiske ord mot kontrarevolusjonære attentater." Begivenhetene fulgte nu i rask rekkfølge utover formiddagen. Alle banker, postkontorer, jernbanestasjoner, det offisielle telegrambyrås bygning og alle viktige strategiske punkter i byen blev besatt. Bare hist og her falt der geværskudd, makten dalte som en moden frukt i bolsjevikenes skjød. Allerede klokken 1 kunde Trotzky gå inn i den store sal i Smolny hvor sovjetkongressen var forsamlet. Han begrav sig straks op på talerstolen, og da bifallet som bruste mot ham, hadde lagt sig, ropte han utover forsamlingen: "Vi, rådet av arbeidere, soldater og bondedeputerte, er i begrep med å gjøre et eksperiment som er uten sidestykke i historien."
Selv efter det som nu var skjedd, fortsatte Kerenski å forhandle med bolsjevikene. Trotzky hadde tillatt disse forhandlinger, da han fremdeles ønsket tid og anledning til å gjøre ublodige fremstøt og erobringer. Først sent på kvelden kom Lenin til Smolny, inn på Trotzkys kontor. "Hvad er det jeg hører," ropte Lenin, "forhandles der med Kerenski? Hvad er meningen?" "Det er en krigslist," svarte Trotzky. Lenin forstod straks hvad Trotzky mente, gned sig begeistret i hendene og sa: "Vel, det er godt, det er godt." Lenin, som i de siste uker hadde vært utålmodig, ja likefrem nervøs, blev nu helt kold og rolig, forteller Trotzky. Han skaffet sig hurtig et overblikk over situasjonen i byen og begynte å gi ordrer. En av disse ordrer gikk ut på at den provisoriske regjering skulde arresteres. Den opholdt sig i Vinterpalatset, hvor en del officerselever og en kvinnegarde forsøkte å beskytte dem. Imidlertid blev Vinterpalatset inntatt praktisk talt uten kamp, og alle ministre med undtagelse av Kerenski blev arrestert. Kerenski hadde klædd sig ut som kokkepike og flyktet baktrappen.
På sovjetkongressen blev dagens begivenheter mottatt dels med begeistring, dels med raseri. Bolsjevikene, som var i flertall i forsamlingen, jublet sammen med de venstrerevolusjonære. Mensjevikene derimot mente de var blitt ført bak lyset, at her var begått et kup, og de fleste av dem forlot kongressen, som imidlertid fortsatte sine "forhandlinger" og bl.a. valgte en ny regjering, det såkalte folkekommisærenes råd, med Lenin som formann og Trotzky som utenrikskommisær. Lenin blev den hele tid på Trotzkys kontor, mens Trotzky denne natt måtte optre i to roller: som general fra sitt kontor og som agitator fra sovjetkongressens talerstol. Endelig ved 3-tiden om morgenen kunde han tenke på å gjøre en pause. Han kom inn på sitt kontor med et ullteppe under armen, bad alle undtagen Lenin om å fjerne sig, nu skulde de to sove. Nogen seng fantes naturligvis ikke her, heller ingen sofa eller chaiselongue. De to seierherrer måtte legge sig på gulvet under det felles ullteppe. Kanskje hadde de allikevel fått sove, hvis de ikke var blitt forstyrret; men 5-6 ganger hver eneste time banket der folk på døren som kategorisk forlangte å få beskjed om dette eller hint. Selv ikke den demoniske Trotzky kunde få jaget disse mennesker vekk. Til slutt måtte forsøket på å sove opgis. Lenin reiste sig kritthvit i ansiktet og sa med et sukk: "Oergangen fra illegalitet til makt er altfor voldsom - det begynner å rundt for mig." At dette var en overdrivelse blev han meget snart nødt til å bevise. Russerne, som nødig begynnner dagen før kl. 10 formiddag, var den 8de november tidlig på benene. Selv sovjetkongressen begynte å samle sig i den årle morgenstund. Her skulde Lenin tale. Da han kom inn i salen var kongressen allerede i full gang, men med det samme de delegerte blev opmerksom på Lenins skikkelse, reiste der sig et øredøvende spektakkel. Representantene forlot sine plasser, omringet sin fører, alle vilde trenge sig frem til ham, alle ropte hans navn. Det varte lenge før Lenin kunde komme op på tribunen. Lenin vilde ennu ikke ta ordet, han vilde første høre en stund på debatten. Ørste talte Kamenev, så optrådte endel mensjeviker som skjlete og smelte og forlangte at den provisoriske regjering skulde løslates. Endelig melder Lenin sig hos dirigenten som straks stryker de øvrige talere fra talerlisten. I de minutter Lenin satt og hørte på de andre talere hadde han fått tid til å ordne sine egne tanker. Han gikk nu som han alltid pleiet like løs på saken. Lenin var ikke det man forstår ved en stor taler. Allerede røsten kunde man utsette meget på. Det hørtes som han snakket inn i en tønne, og ordene kom støtvis. Lenin la slett ikke an på å gjøre en god figur eller virke underholdende på talerstolen, han vilde bare få frem enkle, innlysende sannheter på en så lett forståelig måte som mulig. Han talte alltid uten omsvøp, alltid i korte setninger. Mens Trotzky som taler er en kunstner - når man hører ham fra talerstolen må man tenke på en konsertgiver - minnet Lenins taler snarere om hammerslag. Da forsamlingen omsider var kommet til ro, begynner Lenin: "Vi skal nu til å bygge op den socialistiske samfundsordning. Hvilken betydning har denne bonde- og arbeiderrevolusjon? Frem for alt ligger betydningen av denne omveltning i den omstendighet at vi er kommt i besiddelse av vårt eget maktorgan uten å måtte dele det med burgeoisiet. Det gamle statsapparat vil bli rasert til grunnen, og et nytt forvaltningsapparat vil bli organisert. En av våre nærmeste opgaver er den øieblikkelige likvidering av krigen. Vi må straks offentliggjøre alle hemmelige traktater. Vi må vinne bøndenes tillit ved et dekret som avskaffer godseiernes herredømme over jorden. Vi vil innføre en virkelig arbeiderkontroll over produksjonen. Vi må nu her i Russland ta fatt på det praktiske arbeide med å opbygge en proletarisk, socialistisk stat." Allerede på dette første kongressmøte skulde Lenin få erfare at han måtte føre en annen tale efterat han hadde overtatt makten enn den han kunde tillate sig så lenge han stod i opposisjon. Der meldte sig som første taler i debatten en mensjevik som kort og godt spurte om det virkelig var så at den nye regjering vilde slutte fred for enhver pris. Hvis han ikke husket feil hadde bolsjevikene lovet at når først arbeiderklassen tok makten, skulde Russland igjen bli sterkt og det skulde føre en revolusjonær krig mot Vest-Europa. Lenin blev ikke svar skyldig: "Vi frykter ikke den revolusjonære krig. Det er mulig at de imperialistiske regjeringer ikke vil efterkomme vår appell; vi vil dog ikke stile noget ultimatum som det vilde være dem en lett sak å forkaste. For nogen av våre fredsbetingelser vil vi kjempe så lenge vi orker, men for andre vil det kanskje være umulig å fortsette krigen. Hvad det kommer an på er: Vi ønsker å slutte krigen." Det hadde ikke lykkedes den opponerende mensjevik å målbinde Lenin. Kongressen bifalt praktisk talt enstemmig den utenrikspolitikk som Lenin her skisserte.
Disse uker er blitt kalt revolusjonens hvetebrødsdager. Hvetebrød fantes på den tid ikke i Petrograd, sant å si var krybben tom. Det var i det hele tatt dårlig bevendt med idyllen. Lenin hadde hatt rett da han skrev i sine brev til partistyret at de offentlige funksjonærer var i konflikt med den provisoriske regjering, men det viste sig at denne konflikt på ingen måte bundet i nogen kjærlighet til bolsjevikene. Ganske visst sultet de ller fleste av statens og kommunens tjenestemenn, og bolsjevikene lovet jo folket både fred og brød. Men det er så rart med det. Offentlige funksjonærer er nu engang ikke simple arbeidere. En telefondame med 30 rubel måneden føler sig slett ikke i klasse med en arbeider med 50 rubel måneden. De fleste telefondamer, som jo kjente bolsjevikene bare fra den borgerlige presse, betraktet dem simpelthen som gemene forbrytere og fant det under sin verdighet å stå til tjeneste for dem. På samme måte resonnerte både postfunksjonærene og jernbanefunksjonærene. Det blev streik over hele linjen. Kravet var at bolsjevikene skulde abdisere eller i det minste finne sig i å dele makten med mensjeviker, høiresocialrevolusjonære av typen Kerenski og andre bra folk. Lenin forstod at med disse mennesker nyttet det ikke å diskutere teorier. Det eneste som kunde gjøre inntrykk på dem var at regjeringen optrådte med myndighet og i handling overbeviste dem om at de hadde med en virkelig regjering å gjøre, ikke bare med en tilfeldig gruppe av mennesker. Et maktorgan som lett faller i øinene, er militæret. Den 9de november kom Lenin inn på stabens kontor. Trotzky hadde nu rykket inn i utenriksministeriet, og den militære ledelse var overtatt av fagfolk som allerede hadde tatt titel av generaler. Lenin spurte dem hvad de hadde foretatt sig. Han forlangte å få vite hvorfor dette eller hint punkt i byen ikke var blitt sikret, hvorfor man ennu ikke hadde forlangt mannskap fra Kronstadt, hvorfor denne eller hin gjennemgang ikke var blitt sperret. Kerenski var jo flyktet; han visste at Kerenski holdt på å organisere tropper, og at han vilde marsjere mot Petrograd. Da Lenin ikke fikk fyldestgjørende svar på sine spørsmål, satte han sig simpelthen ved en av pultene og overtok selv kommandoen. Efter hans ordre blev arbeiderne i de store bedrifter mobilisert og forsynt med geværer og kanoner. Han utarbeidet nye planer for byens forsvar og forsyning med levnetsmidler. Her tåltes ingen diskusjon, ingen innvendinger, det var bare å motta ordre og lystre ordre. Føreren for staben følte sig krenket av alt dette, han går inn til Lenin og forlanger sin avskjed. Lenin reiser sig og slår i bordet: "Nu er det jeg som befaler, De har å lystre og fortsette Deres arbeide, jeg tåler ingen forstyrrelse. Hvis De ikke har forstått, vil De bli skutt." Takket være Lenins inngripen blev Kerenski, som hadde alliert sig med general Krassnov, slått tilbake og jaget over grensen.
Denne militære seier dempet dog bare delvis lysten hos de offentlige funksjonærer til å rebellere. Kos bredte sig fra dag til dag, og denne konflikt ute i samfundet øvet naturligvis også sin innflytelse innenfor de ledende kadrer. Høire fløi i cetnralstyret innledet på egen hånd forhandlinger med mensjevikene om å danne en felles regjering. Mensjevikene var også villige til å dele regjeringsmakten med det bolsjevikiske parti, men de stilte en ufravikelig betingelse: Lenin og Trotzky måtte tre tilbake. Da imidlertid flertallet i partistyret slette ikke var villig til å ofre disse to prominente førere, brøt høire fløy ut med Sinovjev, Kamenev og Rykov, som siden blev Lenins efterfølger, i spissen. Lenin grep nu til et middel som han ofte benyttet sig av under indre partistridigheter: han gjorde konflikten til gjenstand for offentlig diskusjon. Han vilde mobilisere arbeidermassene både i og utenfor partiet til kamp mot utbryterne. Et oprop fra disse spennende dager begynner slik: "Den annen allrussiske sovjetkongress viste et flertall for det bolsjevikiske parti. En sovjetregjering kan derfor bare utgå fra dette parti. Flere medlemmer av vårt partis centralstyre og av folkekommisærenes råd: Kamenev, Sinovjev, Nogin, Rykov og endel andre har igår erklært at de vil tre ut av centralstyret. Kamenev, Rykov og Miljutin er trådt ut av folkekommisærenes råd. Alle de her nevnte partifeller har gjort sig skyldig i faneflukt. Vi er fast overbevist om at alle arbeidere, alle sympatiserende soldater og bønder vil væe enig med oss i å fordømme disse dessertører. Skam over de feige, de motløse, skam over tvilerne som lot sig skremme av skriket!" Opropet virket straks. Stemingen blandt arbeiderne var så sterk, at de som hadde brutt ut vendte tilbake til partiet, bad om tilgivelse og gjenoptok sitt arbeide. Denne Lenins nye seier vakte almindelig forbauselse blandt tjenestemennene, og en stor del av dem opgav kampen. Selv om det blev smått med virkelig arbeide, de møte dog på kontorene istedenfor å delta i protestmøter mot regjeringen.
Men så skulde der jo også skapes fred utad. Det blev besluttet i folkekommisærenes råd øieblikkelig å tilby den tyske overkommando på østfronten våbenstillstand og samtidig innby alle krigførende makter til snarest mulig å tre sammen til fredsforhandlinger. Øverstkommanderende over de russiske tropper på østfronten dengang var general Duchonin. I en del bøker hvor disse revolusjonsdager skildres, fortelles det at Duchonin mottok ordren om å innlede forhandlinger om våbenstillstand fra Lenin personlig, som ringte til hovedkvarteret, og at Lenin, da Duchonin forsøkte å komme med utflukter, avskjediget generalen på stående fot. Denne versjon er visstnok ikke riktig. Telefonsamtalen med general Duchonin blev først av kommisæren for de militære anliggender, Krylenko, men det er riktig at generalen efter en rekke utflukter likefrem erklærte at han anså det umulig å få i stand forhandlinger om våbenstillstand før der var fremtrådt en annen regjering i Russland. Efterat denne samtale var slutt blev der sendt følgende telegram til Duchonin: "I den russiske republikks navn og efter folkekommisærenes råds opfordring avsetter vi Dem herved fra den av Dem beklædte post på grunn av lydighetsvegring overfor regjeringens ordrer, en handlemåte som er skikket til å nedkalle uhørte ulykker over alle lands arbeidende masser og navnlig over hæren. Vi befaler Dem under ansvar for krigslovene å utføre Deres plikt så lenge til en ny øverstkommanderende eller en til embedets bestyrelse befullmektiget person er inntruffet i hovedkvarteret. Til øverstkommanderende utnevnes fenrik Krylenko." Undertegnet Lenin, Krylenko, Stalin. Samtidig blev der sendt ut en meddelelse til alle soldater i hær og flåte. "Soldater", heter det i opropet, "fredens sak ligger i deres egne hender. Dere vil ikke tillate at kontrarevolusjonære generaler tilintetgjør fredens store sak, og dere vil hindre dem i å unddra sig den ventende dom. Regimentene ved fronten skal nu uopholdelig velge befullmektigede til formelt å åpne våbenstillstandsforhandlinger med fienden. Folkekommisærenes råd bemyndiger dere til dette. Hold oss med alle til rådighet stående midler underrettet om forhandlingenes gang. Men bare folkekommisærenes råd bør underskrive overenskomsten om våbenstillstand. Soldater! - fredens sak er i deres hender. Der kreves nu bare aktpågivenhet, utholdenhet og energi, og fredens sak vil seire." Den 27. november blev overenskomsten om våbenstillstand avsluttet.
Allerede på sovjetkongressen den 8de november hadde Lenin fremlagt program for de fredsforhandlinger som den nye regjering ønsket å åpne. Det heter i dette program: "Arbeider- og bonderegjeringen som er skapt av revolusjonen den 7de november, foreslår for alle de krigførende folk og deres regjeringer øieblikkelig å begynne forhandlinger om en rettferdig og demokratisk fred. Regjeringen mener med en demokratisk fred, slik som den ønskes av et overveldende flertall av arbeidere og de arbeidende klasser som er utmattet og uttømt av krigen - en fred som de russiske arbeidere og bønder efterat de har slått tsarismen ned, aldri har sluttet å kreve - øieblikkelig fred uten anneksjoner (dvs. uten erobring av fremmed territorium, uten tvungen anneksjon av andre nasjonaliteter og uten skadeerstatning). Russlands regjering foreslår for alle de krigførende folk øieblikkelig å slutte en slik fred ved å vise sig villig til å gjøre avgjørende skritt til forhandlinger om en slik fred med én gang uten minste ophold."
Et par uker efterpå, da Kerenski var fullstendig likvidert, blev der den 20de november sendt ut et formelt tilbud både til centralmaktenes og ententens regjeringer om å møtes til fredsforhandlinger. De alliertes regjeringer brydde sig ikke engang om å svare på denne henvendelse, men deres militære representanter i Petrograd sendte en skrivelse til general Duchonin, hvori de indirekte protesterer mot henvendelsen av 20de november. Duchonin var da iferd med å stable på benene en ny kontrarevolusjonær regjering, - intet under at han undslo sig for å medvirke til istandbringelse av våbenstillstand. Som nevnt blev han avsatt. Senere blev han også drept. Endel marinesoldater fra Kronstadt begrav sig til hovedkvarteret i Mohilev og lynchet den ulydige general. Omsider blev fredsforhandlinger innledet i Brest Litovsk den 23de desember. Formann for den russiske delegasjon var Joffe. For Tyskland møtte Kuhlmann, for Østerrike Czernin. Betegnende nok hadde den tyske hærledelse sin egen representant, general Hoffmann. Stillingen på den østlige krigsskueplass var nu den at de tyske tropper stod langt inne i Russland, og den tyske regjering la ikke skjul på at det var dens hensikt å gjøre både Polen og de såkalte randstater, ja endog Ukraine til tyske lydriker.
Da det ikke er meningen i denne lille bok å skrive revolusjonens historie, kan jeg ikke gå nærmere inn på fredsforhandlingene i Brest Litovsk. Vi husker at disse forhandlinger førtes fullt offentlig, at det blev en pause i dem, hvorefter Trotzky overtok ledelsen på Russlands vegne. Midt under forhandlingene blev der sluttet en høist udemokratisk fred mellem Tyskland og de mensjevikiske representanter for Ukraine under protest fra sovjetregjeringen. Tyskland forlangte videre store landavståelser i nord, og da det viste sig umulig å komme til nogen enighet, erklærte Trotzky den 10de februar at det var umulig for sovjetregjeringen å undertegne en fredstraktat som den centralmaktene forlangte. Men på den annen side vilde ikke sovjetregjeringen føre krig mot centralmaktene. Stillingen var derfor, mente Trotzky,t der hersket hverken krig eller fred. De tyske folkerettslærde som var tilstede i Brest Litovsk, måtte å forespørsel innrømme at det tidligere i verdenshistorien visstnok hadde hendt en enkelt gang at en krig var sluttet uten en bindende fredsoverenskomst. Østerrikeren Czernin, som ingen interesse hadde av anneksjoner i Nordvest-Russland, var også tilbøielig til å godta Trotzkys erklæring, men den tyske generalstab vilde ikke vite av den slags hverken-eller. De tyske tropper fikk ordre om å marsjere mot Petrograd, og ingne kunde tvile om at det bare var et spørsmål om nogen få dager når de vilde nå sitt mål. Nu kom det russiske parti op i en krise som vel var den voldsomste i partiets historie inntil da. Den del av de socialrevolusjonære parti som samarbeidet med bolsjevikene i regjeringen, de såkalte venstresocialrevolusjonære, erklærte at nu måtte krigen med Tyskland fortsette. Av samme mening var en rekke fremstående bolsjeviker, deriblandt Radek og Bucharin. Kamenev, som var utnevnt til sovjets minister i Paris, opholdt sig nettop i de dager i Bergen, hvor jeg hadde anledning til å snakke med ham. Jeg spurte ham om det var nogen utsikt til at sovjetregjeringen vilde gå med på det tyske ultimatum. Han svarte kategorisk nei. Dersom bolsjevikene gikk med på å overgi Estland, Letland og Lithauen til den tyske keiser, vilde de bryte et av sine helligste prinsipper. Ingen av oss kjente til den strid som nettop i disse timer raste innenfor det russiske parti. Når Lenin viste sig på møtene, blev han mottatt med topet "forræder". Nu var det vanskelig for Lenin å komme tilorde på grunn av mishagsytringer. Han lot sig dog ikke terrorisere. La oss, uttalte han, passe oss for å bli slaver av våre egne fraser. I våre dager kan ingen krig vinnes bare ved begeistring, den kan bare vinnes ved teknisk overlegenhe, ved moderne kanoner og et vel organisert jernbanevesen. Vi har ingen av delene. Freden måtte sluttes, hevdet han, for at sovjetregjeringen kunde få et pusterum. Man hadde rett til å vente at revolusjonen vilde kome også til Vest-Europa. "For å redde revolusjonen kunde jeg være villig til å undertegne en fred som var 20 ganger, ja 100 ganger mer nedverdigende enn den tyskerne nu vil påtvinge oss. Men prinsipielt er jeg naturligvis for at vi skal forsvare landet. Jeg vil at der skal skapes en armé, selvom det bare kan skje langt inne i landet. Vi vil sende vår armé mot fienden, men vel å merke først når det nødvendige omsving i folkebevisstheten har funnet sted, dette omsving som holder på å nærme sig. Vår parole må være: Lær krigshåndverket! Da vil vi, tross nederlag idag, kunne si med absolutt sikkerhet at seieren vil bli vår." - Hele dette nøkterne, realpolitiske resonnement virket som salt i sure øine på de socialrevolusjonære og de såkalte venstrekommunister. Fornuften seiret dog, Lenin fikk et knapt flertall. Den 24de februar vedtok centraleksekutivkomiteen det tyske ultimatum med 126 stemmer mot 85, mnes 26 undlot å stemme. Det er aldeles utenkelig at voteringen vilde ha fått dette utfall dersom det russiske parti bare hadde hatt en sterk ledelse og ikke en enda sterkere leder.
Samtidig med at Lenin måtte utkjempe kampen om disse krigspolitiske og utenrikspolitiske spørsmål, måtte han løse problemet med den grunnlovgivende forsamling. Kerenski og de borgerlige partier hadde, så lenge de satt ved roret, sabotert kravet om innkallelse av en konstituant, mens bolsjevikene agiterte ivrig for at valgene måtte finne sted snarest mulig. Men først i november måned foregikk valgene. Resultatet blev en seier for mellempartiene, særlig for det konturløse socialrevolusjonære parti, som alltid hadde hatt tilslutning av de store bondemasser. Av de 36 millioner avgitte stemmer fikk mensjevikene og de socialrevolusjonære tilsammen ca. 22 millioner eller 62 pct., bolsjevikene fikk 9 mill. eller 25 pct. og de borgerlige partier 4,5 mill. eller 13 pct. Det var imidlertid det å bemerke ved valgene, at i en rekke store industribyer var bolsjevikene i flertall. Således falt der av 1765000 stemmer i Petrograd 837000 på bolsjevikene, 500000 på de borgerlige og bare 200000 på de socialrevolusjonære. I Moskva, Tver og Wladimir erobret bolsjevikene 56 pct. av stemmene, dvs. i de valgkretser som hadde særlig betydning i den daværende revolusjonære situasjon, var bolsjevikene i flertall. Også i de deler av arméen som spilte den største rolle, nemlig nord- og vestarméen, hadde bolsjevikene flertall blandt soldatene.Men det var klart at efter konstituantens tallmessige sammensetning vilde denne forsamling ikke komme til å føre nogen bolsjevikisk politikk, men tvertimot bekjempe rådsregjeringen. Det blev derfor besluttet, eller man kan virkelig si: Lenin besluttet derfor at konstituanten skulde opløses. Den trådte sammen den 17de januar. Dgen i forveien blev det i centraleksekutiven, altså av bolsjevikene, utarbeidet et forslag som skulde bli å forelegge nasjonalforsmlingen, og hvorefter denne anerkjente sovjet som den øverste myndighet i staten og begrenset sin egen opgave til å "samarbeide ved utarbeidelsen av grunnlaget for den socialistiske samfundsform". Trotzky har i sine erindringer gitt en meget underholdende skildring av denne konstituante. De bolsjevikiske representanter holdt sig borte fra møtet. De blev kommandert ut i fabrikkene og forstædene for å forklare arbeiderne partiets politikk. De borgerlige, socialrevolusjonære og mensjevikiske representanter var de eneste som møtte. De fleste av dem hadde med sig nistetiner fulle av smørbrød. "De bragte også," skriver Trotzky, "stearinlys med sig for det tilfelle at bolsjevikene skulde stenge det elektriske lys. Slik trådte demokratiet frem til kamp mot diktaturet, tungt væbnet med smørbrød og stearinlys." Konstituanten fikk lov til å tre sammen og tok strakst fatt med vidløftige diskusjoner. Møtet holdtes i det tauriske palats, og Lenin var innom for å inspisere vakten, som bestod av matroser fra Kronstadt. Hn sa til dem at de måtte la representantene snakke i fred så lenge de orket, men når de forlot salen skulde soldatene stenge dørene og ikke åpne dem mer. Kommandanten innvendte at nu var klokken allerede 4 om morgenen, soldatene var trette av å gå der og våke, men det så ikke ut til at representantene var trette av å snakke. Han bad om å få gå inn i salen straks og opløse forsamlingen. Lenin syntes godt om denne utålmodighet, nikket bifallende og kjørte til Smolny. Kommandanten gikk da inn i møtesalen, op til president Tschernov, klappet ham vennlig på skuldrene og erklærte at nu måtte møtet slutte, matrosene var trette, og dessuten skulde konstituanten opløses. Det kunde ialfall ikke tjene til noget å fortsette forhandlingene. Representantene protesterte, men måtte naturligvis lystre. Deres forsøk på å skape en antibolsjevikisk parole: "All makt til konstituanten" blev aldeles virkningsløs, ja virkelig nærmest komisk.
En av hovedgrunnene til at Lenin kunde mestre den revolusjonære situasjon, var hans enestående evne til å forstå bøndene. Hans eget parti bestod vesentlig av industriarbeidere, og Lenin var også av den mening at industriarbeiderne, som var lettest å organisere, måtte gå i spissen for revolusjonen. Men han blev aldri trett av å fremheve at en arbeiderrevolusjon som ikke hadde de store bondemassers ubetingede støtte, på forhånd var dømt til undergang. Hvis revolusjonen skulde bli noget mer enn en byopstand, gjaldt det derfor å vinne bøndene. Allerede den 8de november fremla han for sovjetkongressen den nye regjerings jordprogram. All privat eiendomsrett til jorden blev straks ophevet uten erstatning, alle private godser og all jord som tilhørte kronen eller kirken, blev overlatt til disposisjon for landsbygdens jordkomiteer og bonderepresentantenenes distriktssovjets. Disse sovjets skulde ta alle nødvendige forholdsregler for å overholde den strengeste orden under overtagelsen av godseiernes godser, for å bestemme størrelsen av de jordstykker som skulde konfiskeres. De socialrevolusjonære, som inntil da hadde vært det egentlige bondeparti, skrek op om at dette igrunnen var deres eget program og at Lenin var en plagiator. Eter de strengt kommunistiske prinsipper skulde jo jorden dyrkes av offentlige organer, mens bolsjevikene her i realiteten overlot jorden til bøndenes egen forvaltning. Denne agitasjon kunde dog ikke hindre at bøndene fra nu av betraktet Lenin og bolsjevikene som sine folk.
Den 30te august 1918 var Lenin utsatt for et meget alvorlig attentat. Regjeringen hadde nu sitt sæte i Moskva, den var flyttet dit umiddelbart efter den siste tyske offensiv. Den 30te august hadde Lenin besøkt en av Moskvas største fabrikker og holdt foredrag for arbeiderne. Da han skulde gå op i bilen for å kjøre hjem, kom der en dame bort til ham. Hun leverte ham først et stykke papir, derefter trakk hun frem en revolover og avfyrte 2 skudd som rammet Lenin i ryggen. Lenin måtte holde sengen én eller to måneder, og i denne tid skrev han brosjyren "Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky". Attentatet vakte naturligvis en storm av forbitrelse blandt arbeiderne i Moskva. Da bolsjeviken Uritzky nogen måneder tidligere blev drep ved et attentat i Petrograd, grep arbeiderne i denne by spontant til blodig terror. For å statuere et eksempel slepte de et større antall officerer ut av fengslene og skjøt dem ubarmhjertig ned. Det var i Moskva tilløp til lignende ekscesser efter attentatet på Lenin, men det lykkedes partiet å holde folkemassene tilbake. Terror i dette ords fulle betydning blev ikke utøvet under den russiske revolusjon før et års tid efter attentatet på Lenin under den mest tilspissede borgerkrig. Da den røde armé skulde organiseres, måtte Trotzky benytte sig av militære eksperter, altså tsarofficerer som meldte sig til tjeneste. Det hendte imidlertid ikke sjelden at disse tsarofficerer forrådte den røde armé og gikk over til fienden. Trotzky sendte da ut en dagsbefaling om at i slike tilfelle vilde vedkommende officers familie bli trukket til ansvar. Til denne terror grep bolsjevikene i den ytterste nød. Men attentaten på Lenin svekket i og for sig ikke sovjetregjeringen, og det var ingen grunn til å tro at slike attentater vilde bli nogen dagligdags foreteelse. Å slippe terror løs ved denne anledning vilde derfor bare ha vært en rå hevnakt. Slik resonnerte partiet.
Fredstraktaten i Brest Litovsk skapte ikke fred i Russland. Den nye republikk blev angrepet både fra nord, fra øst og fra syd. Admiral Koltscak trengte så frem som til vest for Ural, og general Denikin kom like til Orel, ca. 100 km syd for Moskva. Sommeren 1920 kom general Wrangel sydfra. Samtidig angrep polakkene fra vest. Sovjetregjeringen hadde nu måttet opgi håpet om en nær forestående revolusjon i Vest-Europa. Ennu så sent som senhøstet 1919 trodde Lenin at verdensrevolusjonen stod for døren. Den 3dje internasjonales første kongress var en meget liten og lite representativ forsamling. Den kongress som kalles den 2nen kongress og som blev holdt i Moskva sommeren 1920, er i virkeligheten den første egentlige kommunistiske verdenskongress. Her var det de såkalte Moskvateser blev vedtatt. De blev vedtatt på et tidspunkt da den røde armé befant sig i offensiv mot Polen. En av de første dager av august var jeg i Petrograd på tur hjem over Murmansk sammen med en del russiske fagforeningsrepresentanter som vilde til England. En aften fikk vi besøk av militærkommandanten i Petrograd som naturligvis blev bestormet med spørsmål om situasjonen på vestfronten. Han gikk bort til telefonapparatet og forlangte en samtale med hovedkvarteret, hvad han straks fikk. Et par minutter efter kunde han meddele at stillingen var fortrinlig, polakkene var innesluttet i en saks, om nogen dager, høist om nogen uker, vilde de røde tropper marsjere inn i Wrschau. Det kunde neppe være nogen av de høiere, virkelige ansvarlige officerer i hovedkvarteret kommandanten hadde talt med. På det tidspunkt var nemlig stillingen på vestfronten alt annet enn gunstig for den røde hær. De militære eksperter så med engstelse på at vanskelighetene for den røde armé steg for hver kilometer den rykket frem. Der kom telegram fra Lord Curzon som henstillet til sovjetregjeringen å gå med på våpenstillstand. Generalstaben anså stillingen så vanskelig at den anbefalte regjeringen å gå med på Curzons forslag. Men Lenin sa nei. Lenin og et flertall i partistyret trodde fullt og fast at den røde armé vilde være i stand til å trenge sig frem til Warschau, og at den der vilde bli hilst både av arbeiderne og av bøndene som befriere. Her regnet Lenin feil. Efter hvert som den røde armé var trengt inn i Polen, blev det mere og mere vanskelig å skaffe troppene proviant, de blev nødt til å rekvirere av de polske bønder. Følgen var at bøndene i Polen kom i et fiendtlig forhold til den røde armé. Den polske nasjon næret av gode grunner et gammelt hat til Russland. Nu viste det sig, mente de polske bønder, at det var ingen forskjell på tsarens soldater og de røde soldater. Hele det polske folk reiste sig til motstand mot den russiske invasjon. Frankrike sendte militæreksperter dit bort, og til slutt lykkedes det å skape en polsk armé som stanset russerne og drev den røde armé tilbake. De såkalte Moskvateser vil sikkert aldri bli revidert, de uttrykker hovedsummen av Lenins politiske tekning: men på den annen side er det neppe tvil om at dersom nederlaget ved Warschau hadde funnet sted på forsommeren istedenfor på eftersommeren, vilde beslutningene på den 2nen verdenskongress ha fått en annen redaksjon. Meget som nu blev utelatt, vilde da blitt tatt med.
Lenin hadde like før den annen kongress skrevet en liten bok, "Kommunismens barnesykdommer", hvori han behandler de kommunistiske partiers opgaver på en ganske annerledes allsidig måte enn i tesene fra den annen kongress. Mens tesene øiensynlig er skrevet med den forutsetning for øie at revolusjonen i Europa allerede stod på dagsordenen, forsøker Lenin i sin bok om barnesykdommene å forklare sine partifeller nødvendigheten av også å arbeide med lange perspektiver. For å bli en god kommunist er det ikke nok at man er radikal og modig, at man til enhver tid er parat til å gå ut i kamp. Et parti som virkelig vil lede, må først og fremst være et klokt parti som forstår å ta hensyn til alle faktiske forhold. Å komme frem til et nytt samfund er ikke som å spasere på et asfaltert fortaug, det er mere som en bergbestigning. Man kan ikke gå rett frem, man må krysse sig frem, ja, det kan endog hende at man må gå rett tilbake. Det revolusjonære parti må holde sine egne rekker fri for fiender og for tvilende sjeler, partiet må være så ensartet som det overhodet er mulig å skape det, men samtidig må et sådant parti aldri avslå allianser eller samarbeide med andre partier, når dette kan skje uten at kommunistene opgir sine prinsipper.
De fleste av Lenins skrifter har et innhold som neppe vil interessere andre enn folk som deltar i arbeiderbevegelsen eller som av andre grunner vil sette sig sinn i de socialistiske teorier. Lenins bok om "barnesykdommene" derimot vil sikkert kunne leses med utbytte av enhever som interesserer sig for politikk og politisk taktikk. Jeg tror man kan si at Lenins "Barnesykdommene" vil få en like fremtredende plass i den politiske litteratur som Macchiavellis "Fyrsten".
Mens verdenskongressen i 1920 blev holdt under offensivens tegn, stod den 3dje kongress sommeren 1921 under defensivens. Den 3dje internasjonale hadde i mellemtiden lidt to alvorlige nederlag, det ene øst for Warschau, det annet i Tyskland. Her hadde de kommunistiske arbeidere i mars måned forsøkt å erobre makten gjennem en aksjon som var så slett forberedt at den måtte betegnes som et kupforsøk. Hovedmannen i denne aksjon var den bekjente ungarer Bela Kun. I det hele tatt var de ungarske landflyktige kommunister, som av lett forståelige grunner betraktet situasjonen i Europa med utålmodighet, sterkt implisert i den mislykkede marsaksjon. En tid efter den mislykkede opstand var den kommunistiske ungdomsinternasjonale illlegalt sammenkalt til kongress i Tyskland. Eugene Olaussen kunde da han kom hjem fra denne kongress, gi referater som sant å si virket hårreisende. Mig betrodde han bl.a. at ungareren Pogany, som var øverstkommanderende over den røde armé i Ungarn under revolusjonen, og som nu representerte en kommunistiske internasjonales eksekutivkomité på ungdomsinternasjonalens kongress, høitidelig hadde erklært at lignende aksjoner som marsaksjonen i Tyskland vilde bli iverksatt i en rekke land i løpet av 1921. Komintern (den kommunistiske Internasjonale) hadde besluttet å sende ut representanter til Vest-Europa med utstrakt fullmakt til å kommandere de forskjellige partier ut i væbnet opstand. Jeg svarte Olaussen at dersom komintern mot formodning hadde fattet en så vanvittig beslutning, var det ganske innlysende at ialfall det norske arbeiderparti måtte melde pass. Det var ikke uten en viss spenning at jeg 3-4 uker senere reiste til den 3dje verdenskongress; nu vilde jeg jo få høre om Olaussen virkelig hadde opfattet Pogany riktig, eller om ikke det hele berodde på en misforståelse. Marsaksjonen kom op til behandling på det første møte som holdtes i eksekutivkomiteen umiddelbart før kongressens åpning. Foruten eksekutivkomiteens egne medlemmer var der ca. 100 delegerte tilstede som tilhørere. Lenin talte i c. 1 ½ time, og hele talen var et voldsomt angrep på Bela Kun og alle dem som forsvarte den taktikk det tyske arbeiderparti hadde benyttet under marsaksjonen. Lenin lot ikke falle et eneste ord som inneholdt nogen avstandstagen fra den væbnede opstand i og for sig. Det han fordømte, var at partiet kastet sig selv og ledet arbeidermassene ut i en aksjon som var dømt til å mislykkes. Bela Kun og hans tilhengere hadde i disse dager opkonstruert noget som de kalte "offensivteorien". Lenin hadde ikke hånsord sterke nok for denne teori, han lot sig henrive til å så voldsomme uttrykk at han senere under kongressen fant det nødvendig å sende ut et cirkulære til samtlige kongressens deltagere, hvori han fremholdt hvad der tjente ungarerne til undskyldning. Lenin sa her at han selv som hadde vært emigrant, nok kunde forstå at menn som Bela Kun kunde forivre sig.
Den siste store strategiske manøvre som Lenin foretok før sin død, var innførelsen av nep-politikken (nep er en forkortelse av "Ny økonomisk politikk" på russisk). Hittil hadde i Russland hersket en streng krigskommunisme som hadde vært absolutt nødvendig og som samtidig stemte best overens med hvad de fleste bolsjeviker trodde var god kommunisme. Regjeringen tok simpelthen det korn som ikke var strengt nødvendig for bøndene selv. Men det viste sig snart at denne måte å forsyne byene med korn på ikke var holdbar i lengden. Der var snart ikke brød å opdrive i nogen russisk by. Høsten 1921 holdtes der en bondekonferanse i Moskva. Den bestod for den aller vesentligste del av ikke-kommunister. Dit gikk Lenin. Han vilde høre hvad bøndene klaget over og hvad det var de forlangte. Da han kom derfra, sa han til sine partifeller: Disse partiløse bønder har rett, vi er nødt til å gå med på de krav de stiller. Det bøndene forlangte var at regjeringen skulde nøie seg med en bestemt skatt, beregnet efter visse procenter. Hvad bøndene forøvrig avlet måtte de få lov til å disponere som de selv vilde. Under de forhold som inntil da hadde hersket, var ingen bonde interessert i å avle mere enn hans egen familie spiste op, alt det øvrige tok jo staten. Skulde bøndene bli interessert i å øke produksjonen slik at det blrev noget tilovers til byene, måtte de få rett til å avhende en del av sitt overskudd mot vederlag. De forlangte med andre ord rett til å drive handel.
Jeg husker hvordan forholdene var i Petrograd og Moskva første gang jeg kom til Russland sommeren 1920. Ikke i nogen av disse byer fantes der en eneste åpen butikk, man kunde ikke få kjøpt så meget som en fyrstikkeske. Alt det vi trengte blev oss utlevert gjennem rasjoneringsmyndighetene. Den eneste restaurant som var åpen i Moskva, var en liten kafé som kunstnerforbundet hadde fått lov til å starte, og hvor man kunde få et glass te og en tør kake mot så og så mange tusen rubler. Der foregikk ingen handel, ingen spekulasjon, dvs. ikke offentlig. Men det var også ytterst dårlig bevendt med produksjonen. Bøndene avlet som sagt ikke mere enn hvad de selv åt op, og i fabrikkene var produksjonen til dels sunket helt til 20 procent av den normale. Lenin forstod at dette måtte føre til hungersnød. Faktisk var hungersnøden allerede inntrådt i Moskva høsten og vinteren 1920. Sommeren 1921 kunde der ikke merkes nogen bedring. Ganske visst var der åpnet en del nye tesalonger, men alt var her så dyrt at ingen russisk arbeider kunde ha råd til å gå inn der. Under disse forhold var det at Lenin proklamerte den nye økonomiske politikk. Også denne gang hadde han sikkert et flertall innen partiet mot sig, men han tvang sin vilje igjennem. Han la ikke skjul på at den nye kurs på sett og vis var et tilbaketog. Ved å gi handelen fri for bøndene og ved å overlate industrielle bedrifter til private firmaer under statens kontroll kom man inn i en delvis småkapitalistisk, delvis statskapitalistisk tilstand. Men, mente han, det er bedre for arbeiderne å spis sig mett under statskapitalismen enn å sulte under krigskommunismen. Det er umulig å ta spranget fra kapitalismen og over til et fullt ferdig kommunistisk samfund. Det nye samfund må bygges litt efter litt, og vi får nøie oss med den beskjedne begynnelsen som statskapitalismen betegner. Det var Lenins resonnement.
I de borgerlige kretser blev nep-politikken tildels opfattet som en fullstendig kapitulasjon. Den samme mening gjorde sig sterkt gjeldende også innenfor det kommunistiske parti, endog lenge efterat den var gjennemført. Men det er én ting man bør merke sig i denne forbindelse: Lenin gjorde ganske visst betydelige økonomiske konsesjoner til bøndene og småborgerskapet, men han tillot ikke at der blev endret en tøddel i selve forfatningen. Statsmakten blev herefter som hittil helt og holdent i hendene på det kommunistiske parti.
Det viste sig at det var på høi tid at Lenin slo inn på den nye kurs. Nettop i de dager da han utarbeidet planene for nep-politikken, opdaget det russiske politi at der over hele Russland fra Kronstadt til Tiflis var organsiert en meget farlig kontrarevolusjonær sammensvergelse. Politiet foretok en rekke arrestasjoner, men vant dog ikke helt å forebygge opstanden. Besetningen på Kronstadt revolterte. På denne festning var der nu helt ny besetning. De soldater som deltok i oktoberrevolusjonen, var der nu ikke mange igjen av, de fleste av dem hadde funnet døden i kampene mot Koltschak, Denikin og Wrangel. Størsteparten av de nye mannskaper var bondegutter fra Ukraine. De hørte hjemmefra om alle de plagerier bøndene var utsatt for, og selv om de ikke ønsket de gamle tilstander tilbake igjen, vilde de dog ikke lenger finne sig i de nye tingenes tilstand. Deres parole blev: Sovjet, men sovjet uten kommunister. Da opstanden i Kronstadt brøt ut, var det russiske parti nettop samlet til landsmøte. Lenin gav ordre om at tredjeparten av landsmøtets deltagere øieblikkelig skulde reise til Petrograd og stille sig i spissen for stormtropper for erobring av festningen. Såvidt jeg kan forstå, sa han, efter de oplysninger som foreligger, vil vi kunne beseire de oprørske Kronstadtsoldater, men når det er gjort, må vi trekke de politiske konsekvenser av det vi nu har oplevet.
Konsekvensene var nep-politikken.
Lenin var ennu på dette tidspunkt i full legemlig og åndelig vigør. Jeg hadde anledning til å snakke md ham i november 1921. Vi var en norsk delegasjon borte i Moskva, Ole O. Lian, Tranmæl, Halvard Olsen, o.r.sakfører Trygve Lie og nedskriveren av disse linjer. Vi skulde forhandle med ledelsen i den 3dje internasjonale om det norske arbeiderpartis faglige politikk. Under vårt ophold i Moskva fikk vi en aften foretrede for Lenin. Konferansen var fastsatt til kl. 6, og vi satt og ventet på hotellværelset på bilen som skulde bringe oss til Kreml. Men klokken blev både 6 og et kvarter over 6, ingen bil kom. Da hører vi Kuusinen, den finske kommunistfører, rope ute i korridoren: Der Alte wartet, der Alte wartet! Og nu endelig kom bilen. I Kremls kommandantskap fikk vi et dokument hvor våre navn var optegnet og med dette i hånd begav vi oss til den bygning hvor vi visste at Lenins kvarter var. Han bodde i 4de etasje. Ved foten av hver trapp stod der en rødegardist, og alle 4 studerte de vårt dokument meget omhyggelig. Fra korridoren kom vi inn i et stort forværelse hvor der var en masse funksjonærer. Et par minutter efter kunde vi gå inn til Lenins kontor. Han tok meget vennlig imot oss, og vi blev sittende og prate med ham en times tid. Vi visse så nogenlunde på forhånd hvordan han vilde legge samtalen an og hadde rustet oss på det. Og ganske riktig, Lenin begynte å eksaminere oss om forholdene i Norge. Han vilde vite nøiaktig beskjed om hvor mange bønder det var, hvor mange bønder hadde 100 mål jord, hvor mange hadde 50 mål jord, hvor mange hadde 10 mål jord, hvor mange fiskere vi hadde, hvor mange industriarbeidere, hvor mange fabrikker med over 100 mann, hvor mange med 500 og hvor mange med 1000, hvor meget de tjente, hvor lang arbeidstiden var, hvor stort statsbudgettet var, statsgjelden, hvor høie skatter, kommuneskatten og statsskatten. Når Lenin fikk konkrete oplysninger om disse spørsmål, gjorde han sig selv op en mening om den politiske stilling i landet. Naturligvis spurte han oss også om arbeiderpartiets program og politikk. Bl.a. vilde han vite hvilken stilling paritet inntok til kirken og de religiøse spørsmål. Det var for oss et nokså kinkig tema. Partiet hadde netop ophevet den såkalte religionspost på programmet som hadde voldt oss så mange vanskeligheter under valgagitasjonen. Vi forsøkte å dekke over denne partiets opportunisme, og Lenin var taktfull nok til å finne et annet tema. Men det var tydelig at han hadde forstått at paritet intet standpunkt hadde i dee spørsmål. Under samtalens løp nevnte jeg for Lenin forbudsspørsmålet. Det var jo ikke tid til å sette ham inn i saken så grundig som det kanskje kunde ha vært ønskelig. Lenin var selv ingen prinsipiell tilhenger av alkoholforbud. Da han merket at forbudet i Russland ikke svarte til sin hensikt, at drikkfeldigheten øket tross alle restriksjoner, ophevet han både vinforbudet og brennevinsforbudet. Men da jeg forela ham spørsmålet for Norges vedkommende, og spurte om han trodde det var riktig at det norske arbeiderpartiet engagerte sig sterkt for forbudet, svarte han kort og godt: "Forbudet er jo et politisk spørsmål, og partiet må naturligvis ha et standpunkt." Mot slutten av samtalen spurte Lenin om vi trodde det var mulig å få de fagorganiserte arbeidere i Norge enten gjennem sine organisasjoner eller helst personlig til å tegne sig for et russisk lån. Når Lenin bragte denne sak på bane, var det sikkert ikke med nogen tanke om at den norske arbeiderklasse skulde kunne yde noget vesentlig bidrag til den økonomiske gjenreisning av Sovjet-Russland. Det Lenin i virkeligheten ønsket, var å få bragt på det rene om der blandt de norske arbeidere hersket en så stor begeistring for revolusjonen at de vilde yde noget mer enn sitt beundrende bifall. I det russiske partis trengelsperiode kunde partiet ofte få betydelige summer av formuende medlemmer og velyndere. Men Lenin blev aldri så glad over disse store gaver som han gledet sig over de mange små bidrag som kom fra arbeiderne. Når en arbeider vilde ofre nogen kopek av sin fattige inntekt, da følte Lenin sig sikker på at her hadde han en oppriktig tilhenger.
I begynnelsen av 1922 kom de første rykter om at Lenin var sykelig. Lægene hadde forbudt ham å delta i det daglige partiarbeide. Midtsommers var han så svak at han begynte å miste talens bruk, men han kom sig igjen ut å høsten. Han kunde endog optre med et foredrag på den 4de kongress, men det var lett å merke at nu var Lenin en fysisk og åndelig svekket mann. Han holdt sin tale på tysk. Før hadde det vært umulig for en ikke-tysker å høre at også Lenin var ikke-tysker, så flytende talte han. Nu på den 4de kongress satt der en tysker ved siden av talerstolen og suflerte Lenin når han ikke kunde finne ordene, og det hendte meget ofte under foredraget. Det var den nye økonomiske politikk han talte om. Lunt og lettfattelig forklarte han hvorfor regjeringen hadde slått inn på denne kurs og hvorfor man ikke måtte tro at den førte bort fra socialismen. Han endte sin tale slik: "Fra Russland under nep vil det kommunistiske Russland vokse frem."
Den 16de desember 1922 blev Lenin lam i høire arm og ben. Allikevel dikterte han i løpet av januar og februar en rekke artikler av stor betydning for partiets politikk i kmpen mot byråkratiet i sovjetene og i arbeiderorganisasjonene, i kampen for gradvis å bringe bøndene inn i den socialistiske organisasjon, i kampen mot uvidenheten og endelig i kampen for de nasjonale minoriteter som var blitt undertrykt under tsarismen. Både bondespørsmålet, men særlig faren for den voksende byråkratisme innenfor partiet, hadde forårsaket alvorlige rivninger mellem de ledende kommunister. Under Lenins sykdom var overmakten i partiet kommet i hendene på det såkalte triumvirat Stalin, Sinovjev og Kamenev, mens Trotzky stod i opposisjon. Lenin var klar over at partiet nu var truet av en sprengning, og tidlig på vinteren 1922-23 skrev han et brev som han betrodde sin hustru for at hun kunde lese den op på partikongressen i april i tilfelle av at han da ikke lenger levet. Imidlertid kviknet Lenin en smule til, og lægene erklærte at ennu var det håp om at han kunde komme sig igjen. Derfor blev brevet ikke oplest på kongressen i april. I januar 1924 døde Lenin. Den årlige partikongress var sammenkalt til i mai, og nu skulde altså brevet, det såkalte Lenins testamente, refereres. Partiets centralstyre besluttet imidlertid med 30 mot 10 stemmer - en av de 10 var Lenins enke - ikke å referere brevet på kongressen.
Hva inneholdt så Lenins testamente? Det inneholdt en personlig karakteristikk av endel av det russiske kommunistpartis daværende ledere. Hittil kjenner offentligheten bare bruddstykker av brevet, men det som er offentliggjort, viser tydelig nok at i den konflikt som da hersket innenfor det russiske parti, stod Lenin på Trotzkys side. Det må her bemerkes at der ofte hadde vært uoverensstemmelser mellem Lenin og Trotzky. Allerede i 1903 syntes Trotzky at Lenin var altfor strengt doktrinær. Trotzky sluttet sig hverken til bolsjevikene eller mensjevikene, men han inntok en mellemstilling helt til 1917, da han stilte sig side om side med Lenin, og siden var der det beste samarbeide mellem de to. I sit testamente uttaler Lenin om Trotzky at han har "for stor selvtillit", men han legger til at han er en "hengiven revolusjonær". Han benytter siden uttrykket "fremragende" leder av partiet. I den forbindelse ordet forekommer må det forståes derhen at Trotzky raget op over de øvrige ledere. Om Sinovjev og Kamenev sier Lenin bl.a. i sitt brev: "Deres tilbaketreden i oktober 1917 var ingen tilfeldighet." Når man husker hvor sterke uttrykk Lenin den gang brukte om disse to kameraters "tilbaketreden" - han stemplet den jo som streikbryteri og faneflukt - kan man nok forstå at disse to nødig vilde han Lenins testamente oplest på kongressen. Stalin karakteriserer han som "altfor brutal". "Det et," skriver han, "konsentrert altfor stor makt hos Stalin," og han forlanger at han skal fjernes fra sin stilling som partisekretær. Selv Bucharin, som var Lenins yndlingsgutt, får en temmelig ublid behandling i testamentet. Når undtas Lenin har ingen vært så avholdt av de russiske kommunister som Bucharin. Han er en gamintype og et hjertemenneske som alle må bli glad i. Hans sterkeste posisjon innenfor partiet skyldes dessuten hans store belesthet. Han har også selv skrevet mange bøker, men de fleste av dem er så lærde at det er vanskelig for et almindelig dødelig menneske å begripe dem. Denne svakhet hos Bucharin satte Lenin fingeren på i sitt testamente. "Hans hode er fylt av bøker," sier Lenin, "og han forstår ikke den marxistiske dialektikk", dvs. Bucharin mestrer ikke teorien, det er teorien som mestrer Bucharin.
Efter Lenins død grep striden i det russiske kommunistiske parti stadig videre om sig. Partiapparatet, byråkratiet, har knust ikke bre Trotzky, men også Radek, Kamenev og Sinovjev. Den mann som i egenskap av sekretær hadde partiapparatet i sin hånd, står nu som partiets enehersker. Lenin mente i 1923 at allerede da hadde Stalin altfor stor makt. Nu er hans makt langt større.
I de siste måneder av sitt liv bodde Lenin i en villa i landsbyen Gorky, ikke langt fra Moskva. Her døde han den 21de januar 1924. I de dager hersket der virkelig landesorg i Russland. Partiets centralstyre diskuterte i et langt møte hvad der skulde gjøres med liket. Det blev besluttet at man skulde la det balsamere og legge det i en glasskiste i et mausoleum på den røde plass. De russiske arbeidere kunde ikke overvinne sig til å utslette sin store fører helt av sin tilværelse. Begravelseshøitideligheten blev den mest storstilede manifestasjon som vel nogensinne har forekommet i verdenshistorien: sørgetoget talte over en million mennesker. Fra de fjerneste egne av det russiske rike kom representanter fra arbeiderorganisasjonene for å følge den forgudede fører til hans siste hvile.
Wladimir Illjitsch Uljanov er allerede anerkjent som et av de største poltiske genier i historien. Selv hans motstandere nevner ham ved siden av en Cæsar, en Cromwell, en Robespierre. Men slike sammenligninger har i grunnen liten verdi. Det er umulig å si hvem av dem som er "størst", det vi kan vi om Lenin er at han vant en helt bestemmende makt over et stort rike, og at han vant denne makt i kraft av sin intellektuelle begavelse og sin karakters renhet. Han hadde en hjerne som de aller færreste. Hans hukommelse f. eks. var fenomenal. Han kunde sitte i en jernbanevogn og spille sjakk samtidig mot tre motstandere uten å ha brettet foran sig. Han husket trekkene, og som regel vant han spillet. I sitt private liv var han en asket, dog ikke av prinsipp. Han hadde ikke noget imot at folk levet godt. Det er ikke tvil om at han i sin livsanskuelse og sine sympatier stod nærmere en Epikur enn en Frantz von Assisi, men han gikk slik op i sitt arbeide, han hadde en slik glede av å virke for den sak han hadde viet sitt liv, at alt annet for ham blev av underordnet betydning. Men det hendte også at han forherdet sig i sin fordringsløshet i bevisst hensikt. Da han lå på sykeleiet efter attentatet i 1918, forordnet lægene kraftig mat til ham. Lenin som hadde lest hvad den borgerlige presse i Vest-Europa hadde kunnet berette om sovjetførernes overdådige, luksuriøse vaner, forlangte på sykeleiet å bli satt på nøiaktig samme rasjon som andre pasienter. Han satte også sin vilje igjennem. Lenin vilde ikke at der skulde lige fnugg av sannhet til grunn for de røverhistorier som stod å lese i pressen. Sekretær for folkekommisærenes råd, N. O. Gorbunov, forteller: "Den 1ste mars 1918 blev det på grunn av rubelens fall besluttet å forhøie Lenins lønn fra 500 til 800 papirrubel pr. måned. Lenin, som ikke selv hadde vært med på denne beslutning, sendte følgende brev til folkekommisærenes sekretariat: "Mitt bestemte spørsmål om grunnen til forhøielse av min gage fra 500 til 800 rubel pr. måned fra 1ste mars 1918 er ikke blitt besvart. Jeg må peke på denne forhøielses åpenlyse ulovlighet. Da dere sammen med administrasjonen for folkekommisærenes råd, V. D. Brontsch-Brujevitsch, hr gått frem under tilsidesettelse av sovjetregjeringens dekret av 23de november 1917, tildeler jeg dere en skarp irettesettelse. W. Uljanov (Lenin)." "Nogen dager tidligere hadde," forteler Gorbunov, "Lenin som formann i folkekommisærenes råd pålagt mig å forhøie lønningene for forskjellige folkekommisærer, spesielt for kommisæren for finansene, Gukovsky, til 2000 rubler pr. måned."
Lenin var langt fra nogen nasjonalist. Det er ingen tvil om at om revolusjonen var brutt ut f. eks. i Tyskland istedenfor i Russland, og Kominterns hovedsæte var blitt henlagt til Berlin istedenfor i Moskva, vilde Lenin ha slått sig ned i Berlin og ha betraktet den tyske arbeiderklasse som den internasjonale arbeiderklasses fortropp. Lenin resonnerte alltid internasjonalt, forsåvidt som han alltid hadde for øie hele verdens arbeiderklasses ve og vel. Og dog var han helt igjennem russisk. Eter sitt utseende var han prototypen på en russer, og han hadde en evne til å sette sig inn i de russiske arbeideres og bønders tankegang og til å omgås dem som neppe nogen annen. I Russlands nyere historie er der to hellige menn: Leo Tolstoi og Wladimir Uljanov. I sin livsanskuelse står de to menn så fjernt fra hverandre som vel overhodet mulig. Tolstoi var overtroisk og fatalist, han preket ydmyghetens, selvopgivelsens evangelium. Lenin var realpolitiker, gudsfornekter og en pågående kampnatur. Men det var én ting disse to hadde tilfelles: de følte sig begge i slekt med den russiske bonde og forstod ham helt.
Blandt marxister er det en almindelig tendens til å ville undervurdere betydningen av det enkelte individ, og det kan vel også sies at det vilde være ørkesløst å fundere over hvordan det vilde ha sett ut i Russland idag dersom ikke Lenin hadde eksistert. Men det er allikevel hevet over tvil at i en rekke av de mest betydningsfulle situasjoner vilde det uten Lenin ha gått galt. Freden i Brest Litovsk f. eks. er utenkelig uten Lenin, og uten freden i Brest Litovsk vilde vi idag neppe hatt nogen sovjetstat.
Det er blitt nevnt som en betydelig svakhet hos Lenin som politiker at han som regel regnet med altfor korte perspektiver. Han regnet med uker og måneder når det siden kanskje viste sig at utviklingen trengte år og årtier. Dersom man gjennemgår kritisk alt hvad Lenin har talt og skrevet i årenes løp, vil man nok kunne finne ikke så få eksempler på sådanne feilregninger. Men ret betenkt er det vel et stort spørsmål om det man her kaller en svakhet hos Lenin ikke snarere var en styrke hos ham. Dette at han ventet snarlige, umiddelbare virkninger av de foranstaltninger han iverksatte, bidrog utvilsomt til å øke hans selvsikkerhet og handlekraft - to ting som er i særlig grad uundværlige for en revolusjonsfører.
Men det er dog noget ved Lenin som selv hans tilhengere og beundrere vanskelig kan bli fortrolig med, og det er hans skriftlige uttrykksform. Selv når han skulde skrive populære brosjyrer, skjemmes hans stil av labyrintiske perioder, parenteser og meget annet som røber en altfor stor ringeakt for formen. Dessuten var han i sin personlige polemikk undertiden så krass og brutal at hans ord, jeg tror på de fleste lesere, virket mot sin hensikt. Der utkom med et kort mellemrum to bøker på russisk som var rettet mot Kautsky, den ene av Lenin, den annen av Trotzky. Den første bok yrer rent av skjellsord - med den følge at leseren uvilkårlig spør sig selv: Men er nu Kautsky virkelig en slik skurk? I Trotzkys bok derimot finnes næsten ikke et eneste kraftuttrykk, det er en litterær nydelse å lese boken. Men slik er kjensgjerningene flettet sammen, så tindrende klar er argumentasjonen, at man rett som det er under lesningen sier til sig selv: For en tosk og en usling denne Kautsky dog må være.
I den kommunistiske litteratur og presse er det dessverre Lenin mer enn Trotzky som har skapt skole. De som bare kan brøle, tror at det som var tillatt for Jupiter, også må være tillatt for oksen. De bedrøvelige resultater av deres agitasjonsmetode vil sikkert med tiden overbevise dem om at de tar feil i det stykke.
I det hele tatt er dette å ville forsøke på å agere Lenin bare dårlig leninisme. Karl Marx sa ved en leilighet: En ting vet jeg - marxist er jeg ikke. Om Lenin hadde levet, vilde han sikkert ofte ha vært fristet til å si noget lignende. Den første forutsetning for overhodet å kunne bli leninist, er at man er et selvstendig tenkende menneske som tør bruke sitt vett og sin dømmekraft. For mange er teorien en lenke om hender og føtter. For Lenin var teorien en våbensamling, og dersom det viste sig at et våben ikke lenger motsvarte de virkelige forhold, brukte han det ikke. Han la større vekt på erfaringer enn på hypoteser. Denne egenskap hos Lenin kom bl.a. sterkt frem i tiden mellem februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen, da han skulde forklare sine partifeller av den ortodokse type at der hadde inntrådt en situasjon som var helt uforutsett i hele den socialistiske litteratur, nemlig den situasjon at arbeiderne og bøndene hadde den faktiske makt uten å våge eller ville ta regjeringsmakten. I de dager førte Lenin en voldsom kamp mot dem som lot sig binde av teorien istedenfor å bruke teorien. En "tese-teolog", en som med rette bærer denne betegnelse, er minst av alt leninist, han være ellers hvad han være vil.
Man bør derfor ikke dømme Lenin efter alle dem som kaller sig hans disipler. Ingen sammenligning vilde være sannferdig. Det er bare én Lenin.
11 / 18 / 2006
fastylegar@marxists.org