MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Innlegg i Stortinget, 18. mai 1928. Her gjengitt etter Norske rothoggere, Oslo 1983, s. 94-95.
Enhver som har litt kjennskap til det norske folk, som har vært ute på landet og snakket med skogsarbeiderne, vet jo det, at rimeligere, mere vettuge mennesker enn dem finnes ikke. Kan disse mennesker så sant få et noenlunde rimelig utkomme, slik at de ikke akkurat svelter i hjel, så slår de seg til tåls. Noe slags krav på luksus, eller på å legge seg opp rikdom, har disse mennesker overhode ikke. Har de til kaffe og brød, og en gang i blant kjøtt, og til tobakk og litt til klær og tak over hodet, så er de fornøyd. Det er et utrolig beskjedent og nøysomt folkeferd. Derfor må man være klar over, at når disse mennesker begynner å opptre urolig, da har det sin dype årsak.
Jeg vil ikke på noen måte benekte at skogsarbeiderne i Østerdalen har opptrådt urolig. Jeg tror også, at hvis man skal bedømme deres handling juridisk, så har de begått feil. Men det er ikke alltid man bør bedømme handlinger juridisk. I den komité hvor jeg arbeider her i Stortinget, har vi en sak for oss, hvor det gjelder en stor kapitalist, som mener at han har krav på en enorm formue. Der sier mange: Juridisk er det mulig han står svakt, men moralsk, ut fra et billighetshensyn, står han sterkt. Og jeg vil si: Juridisk står kanskje disse skogsarbeiderne svakt - jeg vil overhode ikke innlate meg på å debattere saken med jurister -, men moralsk står de uendelig sterkere enn både justisministeren og politiet, for ikke å snakke om skogsbaronene og skogspekulantene.
Når rett var, skulle derfor ved en slik anledning hr. Aases interpellasjon ikke besvares av justisministeren, men av sosialministeren, og det skulle være sosialministeren som gjorde rede for hva regjeringen hadde foretatt og aktet å foreta ved en slik anledning.
Historien om arbeiderklassen, og jeg vil også si om bondeklassen, det er en historie om en rekke uroligheter. Jeg vil spesielt minne bøndene om at også de norske bønder har opptrådt urolig. Jeg vil minne dere om Lofthus-bevegelsen og Halvor Hoel-bevegelsen. Og selv nå om dagen skriver bøndenes hovedorgan slik, at det minner om at det kan bli urolig også i den leir. Og jeg er sikker på, at torde så sant bøndene på Hedmark og i Opland reise seg mot regjering og politi, så gjorde de det. Moralske betenkeligheter hadde de nok ikke. Så sterkt føler de trykket av kapitalen, at de har lyst, men de har ikke mot, de har ikke evne. Nå er naturligvis ikke skogsarbeiderne så meget modigere enn bøndene i Opland og Hedmark, men saken er den, at trykket på dem er så meget sterkere. Med det vesle motet de har, må de ut i kampen, det er ingen vei forbi. Det var utsikt til å kunne seire i denne kamp, så sterk som deres moralske stilling var. Men så kom regjeringen og sa: Dere har jo ikke lov til å gjøre det; dere må lese loven nærmere; har dere ikke lest loven? Nei, det har ikke de karene; de har hatt annet å tenke på enn å lese loven; det har arbeiderne aldri kunnet gjøre.
Jeg vil si, ikke til skogsarbeiderne, men til regjeringens medlemmer og spesielt til justisministeren: Les historien! Og da vil dere se, at alltid når arbeiderne har opptrådt urolig, har regjeringen grepet inn med loven i hånd, men når det er gått noen tid, har historien gitt arbeiderne rett. Jeg skal bare holde meg til vårt eget land. Husk på de arbeideruroligheter som fant sted første gang arbeiderne her i Oslo forsøkte å organisere seg faglig; det ble forbudt, det var ulovlig. Var det rett av arbeiderne å gå ut på gaten? Selvfølgelig var det rett, og jeg er sikker på at om statsråd Evjenth den gang hadde vært bakersvenne, for eksempel, ville han ha gått på gaten og slåss. Og jeg vil si at han ville ha blitt stående som en bedre mann i historien da enn nå, når han sender politiet mot arbeiderne.
Jeg noterer ett fremskritt på dette område som er inntrådt siden vi fikk denne venstreregjeringen. Lykkes ministerium eller statsråd Øyen gikk så vidt at han sendte bikkjer mot skogsarbeiderne. Det var en hund ansatt ved radioselskapet her i byen, men den var så sint og folkevond at de ikke torde beholde den, og så kjøpte politiet den hunden, og så sendte statsråd Øyen den hunden oppover til Julussa. Jeg er en overmåte lovlydig person, men det vil jeg si til statsråd Evjenth, at hvis han sender en hund mot meg, og jeg har et våpen, så bruker jeg det.
10 / 08 / 2006
fastylegar@marxists.org