MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Olsen
Åpent brev til arbeiderne, 1936
Den kjeltringen! utbryter enkelte arbeidere når talen kommer til å dreie sig om Trotski.
Spør man dem hvad galt Trotski har gjort, blir de i regelen svar skyldig.
Hvis en arbeider spør det kommunistiske partis ledere, hvori Trotskis forbrytelse egentlig består, hvorfor han er forvist og forfølges så hensynsløst svares der i almindelighet: det skal jeg forklare dig en annen gang, det er en lang historie.
Men denne annen gang kommer aldri. Lederne visste ikke selv hvordan de skulde forklare forholdet.
Trotskis ophold her i landet og utgivelsen av hans selvbiografi på norsk, tvang imidlertid det kommunistiske parti til å utgi en liten brosjyre, skrevet av Lars Nordbø under titelen: Hvem er Trotski?
I forordet til denne brosjyre skriver Nordbø at "årsaken til Trotskis utvisning fra Sovjet-unionen er å finne i den stilling han tok til grunnspørsmålene i opbygningen av landet efterat revolusjonen hadde seiret, og i hans fientlige holdning til det kollektive arbeide og den kollektive disciplin som er nødvendig hvor arbeiderne har makten og hvor socialismen bygges".
Da jeg går ut fra at mange arbeidere har lest denne brosjyren, den eneste motivering for sin holdning til Trotski, som partiet har funnet det nødvendig å gi arbeiderne, vil jeg særlig ta mig av den og forsøke å bevise hvor misvisende, for ikke å bruke sterkere uttrykk, den er.
Brosjyren vrimler av feil og uefterretteligheter. En del av dem vil det føre for langt å imøtegå i dette brev, men de viktigste ting skal jeg ta mig av.
Et sted, hvor den permanente revolusjon behandles, et av de to hovedspørsmål som i flere år blev angitt som de der skilte Stalin og Trotski skriver Nordbø: "Lenin var naturligvis ikke imot den permanente revolusjon". Et par sider lenger ut i samme brosjyre skriver den samme herre: "Trotski har efter Lenins død forsøkt å fremstille det slik at Lenin gikk over til hans teori om den permanente revolusjon". Videre skriver Nordbø: "Teorien om den permanente revolusjon bestemte Trotskis stilling til revolusjonen i 1905, til revolusjonen i 1917, og hans stilling til den socialistiske opbygning efter arbeidernes og bøndernes maktovertagelse".
Det var Trotski som ledet revolusjonen i 1905.
Det var Trotski som var Petrograds sovjets, verdens første sovjets formann. Efter revolusjonens nederlag blev han fengslet og senere forvist til Sibirien.
Dette er en historisk kjensgjerning som det ikke er mulig for noen historieforfalskere å komme forbi. Den forutseenhet som karakteriserer Trotskis politiske handlinger har vi beviser på allerede i 1905. Til tross for at Trotski den gang var meget ung, bare 26 år. I det manifest som sovjet utsendte dengang blev det åpent erklært at den gjeld som zarens regjering hadde stiftet i utlandet, ikke vilde bli betalt.
Ved maktovertagelsen i 1917 blev denne gjeldsstrykning gjennemført.
I 1917 var Trotski i Amerika. Som Lenin og de andre brandt han etter å komme hjem til Russland og ta del i revolusjonen. Men den engelske regjering la alle mulige hindringer i veien for hans hjemreise. Den 7. mars 1917 gikk Trotski med familie og en del andre om bord i "Kristianiafjord" med pass og visum i orden. Men da de kom til Halifax kom engelske officerer ombord og forlangte at Trotski med familie og fem andre passasjerer skulde gå fra borde. Med makt blev de ført over i et engelsk vaktskib som eskortert av en krysser førte dem tilbake. I et overbelastet fengsel blandt 800 fanger tilbragte Trotski nesten en måned før han blev frigitt.
Dengang som nu er Trotski inderlig hatet og fryktet av det engelske borgerskap. Fra den dag Trotski ankom til Petrograd og til seiren den 7. november deltok han i revolusjonens forberedelse. Han valgtes igjen til Petrogradsovjetets formand, og under hens ledelse blev Petrograd inntatt av arbeiderne og Kronstadt-soldatene.
En borgerlig journalist, en av Trotskis motstandere, skrev dengang: "Det forferdelige er ikke at en bolsjevik nu hersker i Petrograd, men derimot at denne bolsjevik er Trotski".
I denne tid lærte Lenin og Trotski å vurdere hverandre riktig og et varmt tillitsforhold opstod mellem dem som varte til Lenins død.
Om Trotskis deltagelse i oktober-revolusjonen skriver Lenin: "Så snart majoriteten i Petrograds soviet kom i bolsjevikenes hender blev Trotski valgt til formann og organiserte og ledet oprøret den 25. oktober (7. november). Om Trotskis deltagelse i oktober-revolusjonen skrev Stalin i "Pravda" i 1918: "Hele arbeidet med den praktiske organisering av oprøret utførtes under umiddelbar ledelse av Petrograd sovjets formann, kamerat Trotski. Man kan med bestemthet påstå at partiet hovedsakelig og fremfor alt har kamerat Trotski å takke for at garnisonen så hurtig gikk over til sovjets side og for den djerve måte som soldaterrådet utførte sitt arbeide på".
Brest-Litovsk-freden som er blitt til et av de store angrepspunkter mot Trotski, behandler Nordbø på en meget overfladisk måte og uten å nevne Bucharin-gruppen som lanserte parolen om den "revolusjonære krig". Dette standpunkt, som stod lengst fra Lenins, oprettholdt Bucharin til det siste til tross for Lenins trussel om å forlate centralkomiteen hvis fredsbetingelsene nu ikke blev undertegnet. Ja, så langt går Norges kommunistiske parti i sin løgnpropaganda mot Trotski, at de i sin brosjyre om Sovjet-Russland og freden, skrevet av Kværnmo, beskylder Trotski for å ha lansert parolen om den "revolusjonære krig". Brosjyren begynner med denne bevisst løgnaktige påstand.
Da Trotski kjempet mot antagelsen av de tyske fredsbetingelser i Brest-Litovsk, hadde han majoriteten av arbeiderne bak sig. Lenin stod ennu alene, ikke engang "den store og geniale fører Stalin" stod sammen med Lenin. Det var nettopp Trotskis forslag, om hverken krig eller fred, som dannet den bro som førte flertallet over til Lenin i den endelige votering.
Det fremgår av Trotskis taler og artikler fra den gang at han fryktet for at arbeiderne i Tyskland, Østerrike og den øvrige del av verden kunde misforstå bolsjevikene, om de for hurtig godtok fredsbetingelsene. En annen ting, som også har vært medvirkende til Trotskis standpunkt i Brest-Litovsk, var at der under de første fredsforhandlinger pågikk store streiker i Berlin og Tysklands storbyer. Dette var vinteren 1918 og det var ikke utelukket at streikene kunde utvikle sig til revolusjon. Disse streiker lyktes det imidlertid socialdemokratenes ledere å slå ned. De samme socialdemokratiske ledere som året efter under januarkampene i Tyskland drepte Karl Liebknecht, Rosa Luxemburg og tusener revolusjonære arbeidere.
Høsten 1918 kunde socialdemokratiets ledere ikke hindre at streikene utviklet sig til revolusjon, men da valgte de den utvei å anbringe sig selv på revolusjonens vogn og kjøre den i grøften. Ennu har en del av dem anledning til å studere sin politikk og den tyske revolusjons nederlag i Hitlers koncentrasjonsleire og fengsler.
At Russlands revolusjonære arbeiderklasse var sterkt innstillet mot antagelsen av de tyske fredsbetingelser viser følgende telegram fra Petrograd Telegrambyrå, datert den 26. februar 1918. Her heter det: "Natten til den 24. ds. avholdt eksekutivkomiteen et plenarmøte. Efter en voldsom debatt vedtokes de tyske fredsbetingelser fra Brest-Litovsk, således som de er avfattet med von Kuhlman's siste tilføielser. Stemmegivningen falt således: For å anta fredsbetingelsene stemte 126. Mot vedtagelse 85. 26 svarte: Stemmer ikke, og to anarkister deltok ikke i avstemningen.
Den 12. mars samme år blev fredsslutningen behandlet av forsamlingen av soldater, bonde- og arbeiderrådsdeputerte fra hele Russland. Her stemte ifølge telegrammet 110 sovjetter for fredsslutningen. Der var fremmøtt representanter fra 195 sovjetter.
Nordbø påstår også at Trotski var motstander av den socialistiske opbygning. Den som fremsetter en slik påstand viser bare at han ikke forstår noe av den russiske revolusjon.
Den socialistiske opbygning begynte jo, og måtte begynne allerede dagen efter maktovertagelsen. Selv de flinkeste historieforfalskere kan ikke få bortforklart den rolle Trotski spilte i en tid da det russiske proletariat faktisk muret med sverd ved lend. Trotski var en tid samtidig leder både av krigskommisariatet og transportvesenet. Som formann for krigskommisariatet ledet han landets forsvar og rensket landet for de hvite bander, som formann for transportvesenet sørget han for å bringe dette, som på grunn av den langvarige krig og borgerkrig, befant sig i en elendig forfatning, på fote.
På Sovjet-kongressen i 1920 uttaler Lenin sig meget anerkjennende om Trotskis arbeide i transportvesenet. På samme kongress uttaler Lenin følgende om Trotskis organisering av kullutvinningen i Don-bekkenet: "Kull-leveransene fra Don-bekkenet som tidligere bare var 25 millioner pund i måneden er nu steget til 50 mullioner, takket være det arbeide som er prestert av den med absolutt fullmakt utstyrte kommisjon som med kamerat Trotski som formann kom til den slutning at ansvarsbevisste arbeidere burde sendes dit. Nu har vi sendt kamerat Pjatakov dit for å lede arbeidet".
Ved hemmelige intriger fra Stalins side blev Pjatakov fjernet fra Don-bekkenet mot Lenins og centralkomiteens vilje.
Hvordan det gikk senere fikk vi en liten forståelse av under Don-prosessen noen år efterpå.
Trotski deltok også i forarbeidet til elektrisitetsverket i Dnjeprostroi.
Det er altså rett og slett løgn når det påståes at Trotski var uenig i den socialistiskc opbygning. Det Trotski var uenig i var Stalins parole om socialismens endelige seier i et enkelt land. Det var det Stalin vilde innbilde de russiske arbeidere, og det var denne falske parole Trotski motarbeidet. At Trotski har fått rett også i dette kan enhver som vil se gjøre sig bekjent med ved å lese de forskjellige beretninger fra Russland i de siste år. Stalin og stalinistene påstår nok at socialismen er gjennemført i Russland, ja Stalin går enkelte ganger så langt at han påstår at det er et tilbakelagt stadium og at de nu forbereder kommunismen. I de kommunistiske aviser forteller man oss at Russland har nådd frem til det klasseløse samfund.
En av stalinistenes stående løgner om Trotski er den at han er en motstander av samarbeidet med bøndene.
Ja, Trotski var og er en til det ytterste motstander av det samarbeide med de rike bønder (kulakkene) som Stalin fikk istand og som vi nu ser resultatene av. Så langt gikk Stalin-Bucharin-gruppen, at de under NEP-perioden da kulakkene blev stadig rikere, mellembøndene utviklet sig til storbønder, da elendigheten blandt landarbeiderne var på det høieste, og fagorganiserte landarbeidere blev jaget, kulakkene vilde ikke ha dem i sin tjeneste, i denne tid sendte Stalin-Bucharin-gruppen ut parolen: Berik dere!
Dette samarbeide og denne kontrarevolusjonære politikk var Trotski en forbitret motstander av. At han var for et samarbeide med landarbeiderne og de fattige bønder er hele hans livsgjerning et bevis på. Trotski-opposisjonens program fremlagt i 1926 gir et tydelig uttrykk for hans syn på bondespørsmålet. I dette program som blev undertrykt av Stalin pekes på nødvendigheten av et forbund med mellembøndene, uten derfor å mists den faste støtte hos de fattige bønder og landarbeidere. Et forbund som nøitraliserer mellembøndene og skaper en sterk enhet mellem industriarbeiderne og de fattige på landet, og som bygger på industrialiseringen og kollektiviseringen av landbruket med fullstendig utelukkelse av kulakkene.
Mens Stalin setter sitt håp til den rike bonde (kulakken) bygger Trotski, i full overensstemmelse med Lenin, på landbrukets industrialisering under proletariatet, industriarbeidernes og de fattige bønders selvstendige ledelse.
Hvor Stalins politikk har ført hen kan vi lese oss til i den nye grunnlov, hvor den rike bonde er sikret stemmerett, valgrett, og beskyttelse av sin eiendom.
Ifølge stalinistene var Trotski også en motstander av femårsplanen. Trotski var også motstander av den femårsplan som Stalins plankommisjon la frem, som bl. a. gikk ut på en forhøielse av husleiene for arbeiderne, som skulde innbringe staten henimot 400 millioner rubler årlig. Med bitende ironi kritiserer Trotski planen og uttaler tilslutt følgende: "At på revolusjonens 10-årsdag fremlegge en så fattig, fra begynnelsen til enden så pessimistisk plan, kan bare karakteriseres på en måte: å motarbeide socialismen".
Så fremlegger Trotski opposisjonens femårsplan, den plan som efterat opposisjonen var fengslet og forvist blev grunnlaget for Stalin-regjeringens nye femârsplan, som de satte ut i livet på sin måte med glimrende resultater når det gjelder den industrielle opbygning, mens de arbeidende masser som arbeidet, frøs, sultet og led under opbygningen ikke har opnådd de forventede resultater.
Da Stalin-gruppen blev foreholdt at det var opposisjonens plan de optok, undskyldte de sig med at Trotski var kommet med den to år for tidlig.
Ved hjelp av fengslinger, forvisninger til langt borteliggende ensomme steder og koncentrasjonsleire blev opposisjonen slått. Trotski blev sendt til Alma Ata på den kinesiske grense og året efter fratatt retten som borger i Sovjet-samveldet og med makt transportert til Tyrkiet.
Et av de første krav til et socialistisk samfund er at jorden er samfundseie. Stalin-regjeringen har vedtatt en lov som gir kollektivbøndene eiendomsrett til de kollektive jordbruk og den enkelte bonde eiendomsrett til sitt private bruk.
Rentesystemet hadde vi jo tenkt oss befriet fra i det socialistiske samfund, men i Sovjet-unionen betales optil 8-10 % rente på statsobligasjoner og bankinnskudd. Utbytningen er altså ikke slutt. I Sovjet-unionen kan de som har penger fremdeles skaffe sig arbeidsfri inntekt.
Men lønningene da, de er vel så nogenlunde like i et samfund som kalles socialistisk?
Ifølge en beretning avgitt av et medlem av en fagdelegasjon som har besøkt Sovjet-unionen iår hadde en almindelig arbeider på et statsgods som de besøkte 80 rubel pr. måned, mens traktorfolkene blev betalt med 600 rubel pr. måned. Ifølge en annen beretning har sporskiftere og almindelig arbeidere ved jernbanen 93 til 95 rubler i måneden, mens andre innenfor den samme arbeidsgren betales med 4-500 rubler og derover.
I industrien er der ved innførelsen av Stakanov-bevegelsen skapt helt unormale forhold. En kvalifisert grubearbeider tjener i det høieste 4-500 rubler i måneden, en stakanovist 1600 rubler og derover. Hjelpearbeidere i grubene tjener 170 rubler. Stakanovistene 400.
I tekstilindustrien tjener stakanovisten Dussja Winogradova over 800 rubler i måneden, foruten premien som et år beløp sig til 800 rubler. Den almindelige lønn for veversker er 150 rubler i måneden.
Dette forhold som for enhver arbeider fortoner den må betales sig på måte at de høie lønninger må betales av de som mottar de lave, og at de som underbetales faktisk utbyttes av stakonovistene, de høit lønnede direktører, ingeniører og offiserstanden. Den siste norske fagdelegasjon som besøkte Sovjet-unionen gjorde i sin erklæring opmerksom på dette misforhold og at den ikke hadde kunnet få bragt på det rene om fagorganisasjonen hadde noe med fastsettelsen av lønningene å gjøre. De meddelelser som av og til tilflyter presser gjennem Tass forteller i grunnen svært lite, idet de nu bare meddeler at lønningene er steget med så og så mange prosent. Hvordan denne stigning er fordelt får vi ingen. Denne veldige forskjell i lønn skaper naturligvis overklassevaner hos de best betalte.
Veversken Dussjaforteller at hun har to pelskåper, men vil også gjerne ha pelsjakke, hun bestiller sine silkekjoler til 200 rubler i de flotteste magasiner, hun har råd til litt av hvert, og slik det naturligvis med de fleste stakanovister og høit lønnede funksjonærer. Men på den måte skapes en stor klasseforskjell innenfor arbeidernes egne rekker. Når så dertil kommer de voldsomt store lønninger som betales til ledende ingeniører og direktører, lønninger på 8-9 tusen rubler i måneden, og til en stor offiserstab med høie lønninger og flotte vaner, det siste militærbudgett var på 14 milliarder rubler, så må der opstå nye klasser.
Om dette forhold skriver Lenin i "Revolusjonen og staten": "Vi arbeiderne selv organiserer storproduksjonen, idet vi utbygger det som kapitalismen allerede har skapt, vi utvikler en streng jerndisciplin som støttes av de vebnede arbeideres statsmakt og gjør embedsmennene til aldmindelig folk som utfører våre opdrag, vi gjør dem til beskjedent betale "formenn og bokholdere" innbefatttet all eslags teknikere som kan avsettes til enhver tid. Dette er vår, er proletariatets opgave, på denne måte kan og må den proletariske revolusjon begynnes. En sådan begynnelse på grunnlag av storbedriftene medfører av sig selv at alt byråkrati efterhvert utdør".
Et annet sted i samme bok skriver Lenin: "Hele folkehusholdningen organisert som posten, så at alle teknikere, opsynsmenn og bokholdere og alle embedsmenn overhode ikke får høiere lønn enn en arbeider under det bevebnede proletariats ledelse og kontroll, det er vårt nærmeste mål".
Den samme rett til utdannelse for alle uansett foreldrenes økonomiske stilling er et gammelt arbeiderkrav som Stalin-regjeringen også har tilsidesatt. Der er fattet beslutning om at de foreldre som kan betale for sine barns videre utdannelse er for- pliktet til det. Foruten den ting at velsituerte foreldre kan gi sine barn bedre betingelser for å klare de forskjellige optagelsesprøver, vet vi at penger åpner de fleste dører og Sovjet-unionen idag danner nok ingen undtagelse.
Under parolen: "Kamp mot byråkratiet" har Stalin forsøkt å gi det skinn av at han var mot den byråkratiske utartning som hele tiden har foregått og som vi nu ser i full blomst, både innenfor det russiske parti og innenfor Kominterns avdelinger. Vi har også hatt full anledning til å stifte bekjentskap med dette byråkrati innenfor N. K. P.
Hvordan det var innenfor Sovjet-unionens kommunistiske parti forteller følgende karakteristikk av Bucharin: "Jeg har selv vært tilstede på møter i Moskva," sier Bucharin, "og jeg vet hvordan forhandlingene i vårt parti ledes. Valg på styre foregår slik: En kamerat fra distriktskomiteen reiser sig, leser op en liste og spør : Har noen noe å innvende? Ingen har noe å innvende og affæren er over. Styret er valgt enstemmig". På et annet sted forteller Bucharin hvordan sekretærene lures inn på medlemmene. "Uten å rådspørre gruppen foreslår distriktskomiteen en enkelt kandidat og det vanlige valg finner sted. Hvem stemmer imot? Og," sier Bucharin, "siden medlemmene er mere eller mindre redd for å stemme imot, forstår man at vedkommende er valgt som sekretær for gruppen".
Trotski karakteriserer stillingen på følgende måte: "Partiet bor i to etasjer. Bestemmelsene tas i den øverste. De som bor i den nederste får bare høre om disse bestemmelser".
Det var egentlig om dette, for partiets fremtid som arbeiderklassens parti så avgjørende spørsmål, at kampen mellem Stalin og Trotski først opstod.
Trotski her i årene efter Lenins død bekjempet denne utvikling. Han krevet demokrati innenfor partiet. Større rettigheter for den almindelige arbeider og en hensynsløs kamp mot det stadig omsiggripende byråkrati innenfor partiet og innenfor administrasjonen. Hadde partidemokratiet kunnet bevares, hadde de menige partimedlemmer beholdt sin talefrihet, sin valgfrihet, så hadde utviklingen i Sovjet-unionen såvel som internasjonalt hatt et helt annet forløp.
revolusjonens utvikling. Stalin gir mer og mer efter for de kapitalistiske krefter som stadig vokser sig sterkere under NEP-perioden. Trotski-opposisjonen forsøker med alle midler å reise arbeiderne til vakt om oktoberrevolusjonens erobringer, men Stalin møter opposjonen med baktalelser, forflytning, fengsling og forvisninger. Hæren, kommisariatene, universitetene og fabrikkene renses for opposisjonelle elementer. Stalins tilbaketog, innrømmelsene overfor kapitalister, kulakker og småborgerlige elementer dekkes med fraser og feilaktig anvendte Lenincitater.
For å stanse den tilbakegang som var inntrådt og få istand en bedring fremsatte Trotski-opposisjonen 1926 et program som i korthet gikk ut på følgende: Ingen forlengelse av 8-timersdagen, forhøielse av de dårlige lønninger så de kommer på plan med de bedre. Fagforeningens rettigheter skal respekteres, ingen tvangsavgjørelse i abeidstvister, høiere verdsettelse i av kvinnenes arbeide, og at forvaltningsorganene dannes i overensstemmelse med de tilsvarende fagforeninger. Fabrikk- og lokal-komiteene må sikres fullstendig uavhengighet av de ledende organer. i industriarbeidernes i. Arbeiderkorrespondentenes rettigheter må beskyttes og de som angriper dem fordi de avslører ting må straffes strengt.
Selve fremkomsten av et slikt program viser tydelig at forholdene var alt annet enn bra for arbeiderne. Dette program blev undertrykt av Stalin, og de som våget å spre det blev fengslet.
På denne tid begynte offentliggjørelsen av Lenins testamente, hvori Lenin advarer partiet mot Stalin og i en efterskrift til testamentet betegner Stalin som hensynsløs og anbefaler partiet å fjerne ham fra stillingen som partiets generalsekretær. I det samme testamente sier Lenin om Trotski: ,"Han er bestemt den dyktigste mann i den nuværende centralkomité". Offentliggjørelsen av Lenins testamente blev også av Stalin belønnet med fengsel, forvisning og koncentrasjonsleir.
På Kominterns kongress i 1924 blev Trotski og Radek kastet ut av Kominterns eksekutivkomité. De russiske medlemmer av eksekutivkomiteen blev: Stalin, Bucharin, Sinovjev, Rykov og Kamenjev. Men først noe senere begynte den åpne kamp mot Trotski innenfor Kominterns avdelinger. Under parolen: "Bolsjevisering" blev kampen mot Trotski igangsatt, til stor skade for Kominterns arbeide og de enkelte avdelingers utvikling. Hovedspørsmålet innenfor avdelingene blev efter hvert om man var Stalin- eller Trotski-tilhenger. Alle som viste den minste sympati for Trotski-opposisjonen blev rensket ut og ofte erstattet med mindre dyktige, men for Stalin sikre medlemmer. Uenigheten og forvirringen vokste innenfor ledelsen og tross den voksende tillit til Komintern innenfor arbeidernes rekker, - det tyske kommunistiske parti hadde i 1924 erobret flertallet blandt industriarbeiderne - viste partiets ledelse sig helt ute av stand til å føre arbeidermassene frem til seier. Man var altfor meget optatt med å "rydde op". Fascistene i Tyskland og Italia, som på den tid var meget svake, fikk anledning til en omstilling og resultatet blev for Tysklands vedkommende Hitlers kup i 1933, et kup som hverken de tyske socialdemokrater eller kommunister rørte en finger for å forhindre.
For den kinesiske arbeiderklasse har Stalins ledelse av Komintern vært om mulig ennu mere skjebnesvanger. Det kinesiske kommunistiske parti blev tvunget inn i Kuomintang, de blev tvunget til å anerkjenne Chiang Kai Scheks regjering som en revolusjonær regjering og gå inn i denne, og til å understøtte denne regjering inntil Chiang Kai Schek forrådte det hele og druknet den kinesiske revolusjon i blod.
På Kominterns 8. plenum foreslo Trotski-opposisjonen blandt annet: "At arbeidere ikke måtte stole på Kuomintang, men sammen med soldatene skape sine egne sovjetter og bevebne avantgardene. Det kommunistiske parti må være fullstendig uavhengig, skape en dagspresse og overta ledelsen av sovjettene. Jorden skal bare fratas godseierne. Byråkratiet skal avskaffes".
Om Stalin-Bucharin-gruppens ledelse av den kinesiske revolusjon, skriver den franske kommunist Trient, som på den tid var en av Stalin-gruppens tilhengere og en avgjort motstander av Trotskis opposisjon blandt annet følgende: "Mellem Stalin-Beucharin-gruppens politikk i Kina og den ekte leninisme flyter de kinesiske arbeideres blod. Uten beskyttelse blev de kinesiske arbeidere prisgitt bursjoasiets slaveri, og alle verdens kommunister tiet, idet man lot dem være fullstendig uvitende om den virkelige situasjon. Et helt år har Stalin-Bucharin-gruppen hemmeligholdt Chiang Kai Scheks statskupp i 1926 for det russiske parti og for hele Internasjonalen. Dette statskupp førte med sig at makten kom i reaksjonens hender. De har fortiet at Kuomintang og Kanton-regjeringen i 1926 slo ned arbeider- og bondeoprøret, at Chiang Kai Schek ved en forordning avvebnet arbeiderne og truet hver bevebnet arbeider med døden, at militæret om natten trengte inn i jernbanens verksteder, skjøt på arbeiderne og la sig til å sove på likene, og at de skjøt ned demonstrerende arbeidere, opløste bondeorganisasjonene og hengte lederne. Stalin-Bucharin-gruppen hemmeligholdt alt dette og fortsatte samarbeidet med Chiang Kai Schek.
Stalin-Bucharin-gruppen undertrykte alle dokumenter om disse begivenheter, den tilbakeholdt Sinovjevs uttalelser om stillingen i Kina, som gav et riktig overblikk og inneholdt nøiaktige forutsigelser. De tidde overfor Trotskis kritikk og anmerkninger overfor visse depescher fra Kina og forbød offentliggjørelsen av disse i den kommunistiske presse. De tilbakeholdt dokumenter som avslørte deres fullstendig gale bedømmelse av stillingen, ja Stalin gikk endog så langt at han tilbakeholdt sine egne taler som han hadde holdt for tre tusen partifunksjonærer ti dager før Chiang Kai Scheks statskupp.
Radek, som i det kom. akademi talte mot Stalin og beviste at Chiang Kai Scheks åpne forræderi bare var et spørsmål om uker, kanskje dager, blev avsatt fra sin plass som rektor ved Sun Yat Sen's universitet fordi hans forutsigelser viste sig å være riktige.
Den nuværende største fare er Stalinismen, dette system av byråkratisk kvelning og myndighetsterror innenfor det russiske parti og Internasjonalen, et system som med vold forhindrer hver protest mot den herskende opportunistiske politikk og tilslører en bankerott som for hver dag blir mer omfattende og håpløs. Mot denne fare må vi begynne en krig uten forbarmelse".
Jeg burde hatt med hele dette brevet, men har dessverre ikke plass.
Følgen av dette brev var Trients eksklusjon av det franske parti og av Internasjonalen.
Følgene av Stalins politikk i Kina har vi sett i det kinesiske proletariats fullstendige undertrykkelse. Japans besettelse av Mansjuriet og Nord-Kina. I disse dager melder telegrafen om nye japanske fremstøt. Stalin-regjeringen og Folkeforbundet lar det stilltiende skje.
Stalin-regjeringens stilling til den spanske borgerkrig er heller ikke skikket til å vekke tillit blandt arbeiderne. Vi bør ikke glemme at det var Stalin-regjeringen som sammen med den franske folkefrontregjering fremsatte forslaget om en ikke-innblandings-komité, hvortil senere en rekke andre stater, deriblandt Tyskland og Italia sluttet sig. Denne nøitralitetskomité har hatt tilfølge at den spanske regjering er blitt nektet tilførsel av flyvemaskiner og våben fra alle land, mens Italia og Tyskland hele tiden tross alle beslutninger har forsynt de spanske fascister med våben, flyvemaskiner og med tropper.
At de kommunistiske aviser efterat oprørerne har besatt omtrent halvdelen av Spania og drept titusener arbeidere, betegner nøitralitetskomiteen som en foraktelig politikk, skal ikke gjøre forholdet bedre, men beviser bare det dobbeltspill som Stalin og Komintern driver. Sovjet-unionen er fremdeles medlem av denne foraktelige komité og de sender samtidig olje til Tyskland, som igjen forsyner de spanske fascister med både flyvemaskiner og olje. Forleden fant de spanske fascister det aldeles meningsløst at olje fra Baku skulde behøve å gå til Tyskland før de fikk den og opbragte simpelthen båten. At Italia også forsynes med det som skaper forutsetningen for å kunne hjelpe de spanske fascister, fremgår av en tale Mussolini holdt for en tid siden, hvor han bl. a. sa: "Råstoffer får vi billig fra Sovjet-unionen".
Stalin-regjeringens samarbeide med den franske folkefrontregjering, som forresten også er et produkt av Stalins dobbeltspill og som Trotski har advart de franske arbeidere mot, betegner et nytt forræderi mot arbeiderklassen. Denne folkefrontregjering som bedrar de franske arbeidere med løfter og samtidig holder dem i sjakk, på samme tid som de faktisk støtter de spanske fascister ved å nekte våbenutførsel til regjeringstroppene, forbereder fascismens seier både i Spania og i Frankrike.
Reaksjonen herjer verre enn noen gang. De kommunistiske partier er redusert til rene hallelujagrupper for Stalin. Om han går inn i Folkeforbundet, lager militærallianser med den borgerlige franske regjering, lar sine egne medarbeidere gjennem mange år henrette, så er alt sammen såre godt. "Vår store fører Stalin" har rett. Komintern under Stalins ledelse har alltid rett, tar aldri feil selv om det fører til Chiang Kai Scheks nedslaktning av titusener arbeidere og studenter i Kina eller til Hitlers tredje rike i Tyskland.
Da Stalin, på Sinovjevs initiativ i 1922 blev valgt som det russiske partis generalsekretr, sa Lenin: "Den kokken kommer til å lage peprede retter". Sammen med Sinovjev og Kamenjev dannet Stalin "triumviratet", opererte mot centralkomiteens beslutninger og mot Lenin og Trotski. De drev det intrigespill som førte til Pjatakovs fjernelse fra ledelsen av kullgrubene i Donbekkenet, de bekjempet Lenins nasjonalitetspolitikk og førte bak Lenins rygg kampen mot de gamle georgiske bolsjeviker. Det var også dette triumvirat som bekjempet Trotski-opposisjonen inntil Sinovjev i 1926 blev redd for følgene av sin egen politikk og for en kort tid gikk over til Trotski-opposisjonen. Det varte imidlertid ikke lenge før Sinovjev og Kamenjev bøiet kne for Stalin, og som angrende syndere blev optatt igjen. Det var ikke bare Lenins gamle medarbeidere Stalin lot henrette, flere av disse folkene hadde også gjort tjeneste ved gjennemførelsen av Stalins egen politikk. Å kalle disse folk trotskiister er meget misvisende, for det har Sinovjev og Kamenjev aldri vært. Rakovski, som blev dømt og henrettet samtidig, var en av Trotskis gamle venner og en mann hvis politiske ære er hevet over enhver tvil. I årene efter revolusjonen blev han jevnt kalt Ukrainas Lenin.
Når man tar for sig navnene på de bolsjeviker som er fengslet, sendt i koncentrasjonsleire eller utvist i de siste årene, så vil man finne igjen omtrent alle de personer som spilte en fremtredende rolle under oktoberrevolusjonen på Lenins side.
Det ser nesten ut som om Lenin skulde vært en meget dårlig menneskekjenner, som kunde omgi sig med folk med denslags egenskaper. Det er ikke bare det at de driver en feilaktig politikk, men ifølge rettsreferatene er de også noen elendige uslinger som ikke engang greier å forsvare sine handlinger. De tilstår det mest utrolige, som angrende syndere slår de sig for sitt bryst og klager høit over sine feil og misgjerninger. Ikke en av dem optrer som en voksen mann, langt mindre som en revolusjonær. Skal vi og kan vi tro på en slik rettskomedie? Kan vi tro at Lenin gjennem alle år ikke skulde ha gjennemskuet dem?
Sine politiske motstandere lar Stalin ikke bare drepe, han fratar dem også enhver politisk ære. Som uslinger skal de dø.
Da dette brev allerede var skrevet utkom Christian Hilts brosjyre om Moskvaprosessen og Trotski. Foruten å gjenta alle de gamle løgnene om Trotski, som for tiden sitter arrestert og ikke har anledning til å forsvare sig, går Hilt fullt og helt inn for rettskomedien i Moskva.
Neppe noen av N. K. P.s medlemmer har et så inngående kjennskap til sakenes virkelige sammenheng og Moskvaprosessen som Christian Hilt. Når han tross dette er istand til å levere et så sjofelt angrep på en mann som ikke har noen anledning til å forsvare sig, så kan dette bare karakteriseres med et uttrykk som jeg ikke skal skitne til dette brev med å gjengi, men som jeg overlater til Hilt selv å finne ut.
I januar 1918 vedtok den tredje allrussiske rådskongress det dekret, utarbeidet av Lenin, som dannet grunnlaget for verdens mest demokratiske forfatning - Sovjet-forfatningen.
Denne forfatning la makten, ansvaret og ledelsen i hendene på de av de russiske arbeidere, fattige bønder og soldater som valgte sovjeter - råd - som stod under de bevebnede arbeideres direkte kontroll. De delegerte til disse råd var ikke valgt på noen bestemt tid, og kunde nårsomhelst byttes med nye.
Den private eiendomsrett til jord og produksjonsmidler blev avskaffet, det arbeidende folk blev bevebnet og den besittende klasse, de som profiterte på andres arbeide, blev avvebnet.
I dekretet om opløsningen av den konstituerende forsamling, også utarbeidet av Lenin, heter det bl. a.:
"De arbeidende klasser måtte ved sin egen erfaring overbevises om at den gamle borgerlige parlamentarisme er overlevet og at den er ganske uforenlig med de opgaver som virkeliggjørelsen av socialismen stiller, at ikke de alment nasjonale institusjoner, men kun klasseinstitusjoner (slik som sovjetene), er istand til å beseiere de besittende klassers motstand, og legge grunnstenen til det socialistiske samfund."
"Enhver opgivelse av sovjetenes fullstendige makt og av den sovjetrepublikk som folket har tilkjempet sig, enhver slik opgivelse til gunst for den borgerlige parlamentarisme og den konstituerende forsamling, vilde være er forræderi mot arbeidernes og bøndenes revolusjon".
Disse sovjeter - råd - var opbygget på følgende måte: Industriarbeiderne i fabrikkene, de fattige bønder i landsbyene og soldatene i hæren valgte innen sin egen midte representanter til byenes, landsbyenes og soldatenes sovjet. Disse sovjetter valgte representanter til distrikssovjettet som igjen valgte representanter til rådskongressen - den allrussiske rådskongress - som valgte folkekommisærenes råd, det vil si den mellem rådskongressene fungerende lovgivende og administrerende forsamling.
Alle valgt foregikk helt åpent. Hemmelig avstemning fantes ikke.
Ved denne valgmåte hadde det arbeidende folk i fabrikkene, i landsbyene og soldatene, den mest direkte kontakt og kontroll med de representanter de selv hadde valgt. De kunde følge dem helt til den øverste instans, og øieblikkelig trekke dem tilbake hvis de sviktet. De hadde også direkte innflytelse på valget til de administrative stillinger og var istand til å kontrollere den måte deres interesser blev varetatt på. De var ikke henvist til å vente i 4 år for å kunne foreta nyvalg. Når vi så husker på at sovjettene, valgt på denne demokratiske måte, hadde både den politiske og den økonomiske ledelse i sine hender, forstår vi hvilke rettigheter proletariatet, Russlands arbeidende millioner, hadde erobret ved novemberrevolusjonen 1917 og hvad Stalin har fravristet dem.
Ved sin vaklende politikk, snart svingende til høire, snart til venstre, alt eftersom de forskjellige samfundskrefter greide å piske ham, har Stalin ved forandringer og regulerende lover uthulet sovjetforfatningen, som var de russiske arbeideres og hele verdens arbeiderklasses største erobring. Tross alle svingninger hit og dit har retningen alltid gått mot høire, inntil bare skallet - navnet - er tilbake. Kjernen, den russiske arbeiderklasses maktstilling, har Stalin og hans medhjelpere plukket ut.
Ethvert samfund må skaffe sig den politiske overbygning, den statsform som svarer til de økonomiske forhold som den skal beskytte. Det var derfor naturlig at resultatet av det russiske proletariats maktovertagelse i 1917 fulgtes av proletariatets diktatur - sovjet-diktaturet - som beskyttet den herskende klasses, proletariatets, interesser.
Når Stalin nu, med byråkratiets og borgerskapets hjelp, ved alle slags trusler fra arbeidsløshet til fengslinger, forvisninger, koncentrasjonsleire, henrettelser og bestialske Moskva-prosesser, har tvunget proletariatet i kne, må han skaffe Sovjet-unionen en ny forfatning, en ny overbygning, som passer for de nuværende økonomiske forhold. Det er byråkratiet og det nye borgerskap som nu har makten, det er deres interesser som skal sikres ved den nye grunnlov.
Den nye forfatning bygger på en blanding av statskapitalisme, kollektiv- og privatkapitalisme. Den slår ubrytelig fast at borgernes personlige eiendom og opsparte midler beskyttes gjennem loven. Med den tilstedeværende adgang til rentebærende pengeanbringelser, med fri adgang til salg av produkter, blir det mulig for den enkelte såvelsom for kollektivbrukene i ly av den nye grunnlov å øke sin kapital og derved sin maktstilling i samfundet.
For den eiendomsløse landarbeider, for den fattige bonde som med to tomme hender gikk inn i kollektivbruket eller arbeider for en elendig lønn, og for de industriarbeidere som ikke opnår å bli Stakanov-arbeidere - alle kan jo ikke bli Stakanov-arbeidere med 1600 rubler i månedslønn likesålitt som alle kan bli kapitalister - for disse er der ingen annen bestemmelse enn at "de yder efter evne og får efter arbeide". Om deres egen rett til å bedømme sitt eget arbeides verdi står der intet i grunnloven. Grunnloven sikrer arbeiderne rett til arbeide, men denne rett beholder de jo også i koncentrasjonsleirene. Grunnloven sikrer dem derimot ikke retten til selv å bestemme over sine egne lønns- og arbeidsvilkår. Proletariatet som klasse er satt ut av betraktning.
Det er etablert et slags parlamentarisme efter vesteuropeisk mønster, hvor alle, både kulakker og sovjetmaktens tidligere fiender har fått både stemmerett og valgrett. Navnet (sovjet) er beholdt, det koster jo ikke noget og dekker litt over forræderiet. Især overfor utlandets arbeiderklasse som ikke har den samme anledning som sovjet-arbeideren til å føle forandringen. Valgene skal foregå ved hemmelig avstemning som i Norge. Retten til å trekke den valgte representant tilbake er beholdt, men hvordan dette skal la sig ordne nu da vedkommende er valgt av en hel valgkrets, ikke som tidligere av et fabrikks-, landsby- eller soldatråd, som meget lett og uten omkostninger kunne holde møter og fatte beslutning, sier grunnloven intet om. Nu må nok de misfornøide bønder og arbeidere finne sig i at representanten blir sittende de 4 år om han gjør aldri så meget galt, og enda blir han kanskje gjenvalgt neste gang.
Bemerkelsesverdig er den makt som den nye grunnlov legger i Sovjet-unionens statsadvokats hender. Han er sikret retten til, uten rettsforfølgning, å arrestere enhver borger. Statsadvokaten velges av Sovjet-unionens høieste sovjet for 7 år. Han alene utnevner statsadvokatene i republikkene, distriktene, de autonome områder for 5 år. Han alene godkjenner utnevnelsen av statsadvokatene i rayonene. Han har makten over og kontrollerer et rettsapparat som omfatter 170 millioner mennesker. Foruten de almindelige rettsinstanser, har denne ene mann, og de av ham kontrollerte statsadvokater til sin forføining særdomstoler med hemmelig rettergang og domsfellelse ad administrativ vei.
Istedetfor henimot socialismen beveger Sovjet-unionen sig henimot et byråkratisk diktatur med Stalin og det kommunistiske partis ledelse i spissen. Det er denne utvikling Trotski har bekjempet fordi han fremdeles holder fast ved det som blev vedtatt i den første sovjet-forfatning som bl. a. krever:
"Enhver form for det ene menneskes utbytning av det annet avskaffet, fullstendig utrydde opdelingen av samfundet i klasser, konsekvent undertrykkelse av utbytterne og at der skapes en socialistisk samfundsorganisasjon".
Det er av den grunn han med makt er transportert ut av Sovjet-unionen, det er derfor ingen regjering vil huse ham. Regjeringene i alle land er enig med Stalin i at en mann som krever at arbeiderklassen skal ta makten, som holder fast ved proletariatets diktatur, som i all den forvirring som nu hersker holder fast ved Marx, Engels og Lenins teorier, må være fredløs og allerhelst burde skytes.
Stalin har foreløbig seiret. Men proletariatet lever og kommer igjen. Det er ikke så lang vei fra Kapitol til den Tarpæiske klippe.
En følge av Stalins kamp mot den russiske revolusjons erobringer er at folk som under oktoberrevolusjonen bekjempet denne med alle til rådighet stående midler, nu bekleder innflytelsesrike stillinger. Vi finner dem i gesantskaper og i "Pravda"s redaksjon, ivrig opptatt med å sverte Trotski og de gamle bolsjeviker.
I sin efterskrift til den norske utgave av Trotskis bok "Den russiske arbeiderrevolusjon", som utkom i 1919, skriver Arvid Hansen bl. a. følgende om Trotski:
"For sine egne veer har han aldri grått, men arbeiderklassens fortsatte nedslaktning, menneskehetens fortsatte forkrøbling, socialismens fornedrelse den kunde han ikke ta med stoisk ro. Ti der bor en Liebknecht bak hans flammende øine".
Hele Trotskis liv, både før og etter den russiske revolusjon, bekrefter riktigheten av Arvid Hansens karakteristikk av Trotski. Det er riktig som der skrives at der til sine tider var skarp strid mellem Lenin og Trotski, ofte gikk de hver sin vei disse to, men ved de store og avgjørende begivenheter fant disse geniale ledere for arbeiderklassens revolusjonære reisning hverandre. De var begge sterke nok, modige nok til å trampe sine egne stier, men målet hadde de felles og det nådde de også i samarbeide ved den seierrike oktoberrevolusjon.
Lenins krefter blev uttømt under det voldsomme press. Han døde i 1924, og det blev Trotskis sak å lede revolusjonen videre på den rette vei. Men her støtte han mot Stalin, som hadde og har en helt annen opfatning av revolusjonens utvikling enn Lenin og Trotski. For disse to var det menneskenes lykke det gjaldt, for Stalin gjaldt det Sovjet-unionens storhet og makt. Mens Lenin og Trotski mente at den industrielle utvikling skulde tjene de arbeidende masser, gjøre livet rikere og lykkeligere for det før så forpinte folk, har Stalin brukt disse masser, brukt dem hensynsløst for å fremme sin egen storhet, sin egen makt. Hele det veldige propaganda-apparat, som det russiske parti og Komintern rår over, er satt igang for å heve Stalin til skyene og skape en førerkultus som verden aldri har sett maken til tidligere. Og som setter selve Hitler-dyrkelsen i Tyskland i skyggen.
På denne bakgrunn må man se og bedømme Trotskis nuværende stilling. Trotski har motarbeidet en utvikling som har ført til at Sovjet-unionen nu er kommet fullstendig i stormaktenes klør, og at samarbeidet mellem det russiske proletariat og arbeidermassene hele verden over er ophørt. De kommunistiske partier er efter hvert redusert til grupper i Stalin-regjeringens hender og har fullstendig mistet sin innflytelse. Trotski har bekjempet denne utvikling så lenge han fikk stå som medlem av det russiske parti, han har bekjempet den i forvisningen, i landflyktighet når han jages fra land til land, og han bekjemper den trossig i vårt "frie" Norge. Hvorfor underskrev ikke Trotski den erklæring om å avholde sig fra politisk arbeide som blev forelagt ham av Justisdepartementet? Hvorfor lot han sig heller fengsle, isolere som en forbryter, og bevoktes natt og dag av en ganske sterk vakt?
Fordi Trotski er arbeiderklassens sak tro, fordi han ikke kunde, ikke vilde opgi sitt livsverk. Trotski har i handling bevist at Arvid Hansen bedømte han riktig i 1919.
Fordi han ikke vilde, ikke kunde opgi sin kamp for proletariatets diktatur, for proletariatets endelige seier over borgerskapet sitter Trotski som den norske arbeiderregjerings fange. Vi er kommet i den underlige situasjon at vi har en fange her i landet som ikke er dømt ved noen rett og som nektes å få sin sak prøvet for retten. Da der ikke fantes noen lov som gav regjeringen rett til en slik fremgangsmåte måtte den vedta to nødsforordninger. De første nødsforordninger under arbeiderregjeringen var en krenkelse av asylretten, som kan føre til at også tyske flyktninger blir behandlet på samme måte. I denne forbindelse er det verdt å legge merke til at Martha Berg, Edgar Andre's hustru, som omtrent på den tid opholdt sig her i Oslo, ikke fikk anledning til å tale sin manns sak for de norske arbeidere. Et forhold som dr. Scharffenberg har satt fingeren på.
Arbeiderklassen, og i første rekke industri-arbeiderklassen, må reise kampen for asylrettens bevarelse og for Trotskis asylrett i Norge.
For sin egen skyld, for sine barns skyld, må arbeiderne gjøre dette. Arbeiderne må aldri glemme at det var takket være asylretten, at Marx kunde få skrevet sitt historiske verk "Kapitalen", at det var takket være asylretten, at Lenin, Trotski og de andre revolusjonære landflyktige, kunde forberede den russiske revolusjons novemberseier i 1917, og at det er den samme asylrett som ennu gir oss muligheter til å høre om og til å spre kjennskapet til naziterroren i Tyskland og andre land.
Det engelske uavhengige arbeiderparti er på det rene med dette når de henstiller til regjeringen Nygaardsvold å endre sin beslutning om Trotskis asylrett.
Det er bare proletariatet som kan sikre den endelige fred, det er bare proletariatet som kan beseire borgerskapet, det er bare proletariatet som gjennem den maktstilling de innehar innenfor produksjonslivet kan sette makt bak kravet om asylrettens bevarelse. Vi må kreve rett for Trotski til å fortsette arbeidet for sin politiske linje, som er Marx og Lenins linje, som er den seierrike politikks linje.
Krev asylrett for Trotski!
08 / 31 / 2006
fastylegar@marxists.org