Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Rudolf Nilsen > Prosatekster
En av aarsakene til kirkens makt og innflytelsesrike stilling i folkets bevissthet ned igjennom tidene er saktens den at kirkebygningene var store og praktfulle og som oftest lagt paa høie steder. Den som har set de smaa middelalderske byer vil vite at foruten borgen er kirken det alt dominerende byggverk i en slik by. En av de vakreste av disse byer i Tyskland, Hildesheim, som undertegnede, takket være det lave valutas naade en gang har hat leilighet til aa besøke, er et typisk eksempel paa dette. Byen selv er ganske liten, den bestar av smaa bedaarende huser med tak av rød teglsten og forgylte inskripsjoner over dørene: Vær velkommen til mitt hus, o broder. Men op over den lille røde flekk i det grønne bakkelandskap raker fire eller fem mektige kobbertekte kirketaarn mot himlen. Det er katedralene som karakteriserer de middelalderske byers silhuet.
---
Ser man Kristiania fra en av høidene i byens utkant, for eksempel fra Ekeberg, kan man ikke godt paastaa at kirketaarnerne behersker byens silhuet. Der er for mange andre store bygninger som er slemme konkurrenter. Og dog vaar by i den seneste tid faat et kirketaarn hvis gyldne spir skyter praktfullt op over den graa masse av bygninger. Det er den svenske kirke paa Hammersborg. Den har faatt den plass en kirke skal ha for aa virke paa menneskenes sind. Endog en syndefull bolsjevik kan la sig imponere av dette taarn som raker op i det blaa. Endog han kan finne det forholdsvis rimelig at folk løfter sine øine op dit hvor spiret peker, for aa faa et blikk fra det faderlige øie som stirrer ned paa dem gjennem kvelstoffbalongen. Men en bolsjevik vil ikke staa nede paa jorden og kikke mot det blaa efter spirets pekepind. Han vil komme nærmere himlen.
Derfor gikk jeg en dag op og spurte om jeg kunde faa lov aa klatre op i taarnet på den svenske kirke. Dette ønske blev elskverdigst imøtekommet av den svenske ingeniør hr. Nilson, som leder byggearbeidet der oppe. Jeg sa klatre op, det er nemlig det rette uttrykk for aa bestige et uferdig taarn utvendig fra ad stillaser. Og stillaser er merkverdig vanskelige aa komme op i. Men jeg kom da omsider op, tross jeg ikke er nogen tindebestiger av videre dimensjoner, men tvertimot en asfalttraver.
Jeg har en passjon for aa betrakte store byer fra høie taarn. Det er noget av det morsomste jeg vet kanskje nettopp fordi jeg har hat anledning til det saa faa ganger her i byen. Kristiania er ikke akkurat nogen smukk by aa se paa ovenfra. Men denne gang svøper røken fra fabrikkskorstenene sig tett og kjærlig omkring byens taarn og tak, det er som den vil skjule alle de spor efter misgjerninger som mer og mindre velvillige arkitekter i tidens løp har begaatt mot byen. Her oppe i taarnet, høit over røk og taake, ser vi derfor ikke saa meget av selv byen - vi ser lenger. Vi ser byen som den ligger mellem sine hvite aaser og sin blinkende fjord, vi ser dens ramme. Og vi gleder oss over at rammen er herlig og kostbar. Saa haaper vi bare at selve portrettet av byens ansikt med tiden vil bli pusset op, at de værste rynker og sorte prikker nænsomt vil bli fjernet av fru Kristianias fremtidige Dagny Bull.
Dette oppusningsarbeid er forresten allerede i full gang akkurat rett her nede under oss. Man er begynt aa fikse litt paa Kristianias næse, Hammersborg. Næsetippen er alt snart i orden, det er den svenske kirke med sitt taarn. Det er bare synd at den stygge grønne vorten, Træfoldighetskirkens kuppel, ikke kan borttas ---
Jeg klatrer ned igjen fra taarnet. Og da jeg har foresat mig aa faa vite hvorledes Hammersborg med tiden skal bli, vandrer jeg litt rundt og snakker med folk som arbeider der.
Skjæringsgaten gjennem Hammersborghaugen er nu snart ferdig saa langt man foreløpig kan komme, nemlig til Øvre Hammersborggaten. Utsprengningen til Deichmannske bibliotek mellem den svenske kirke og Trefoldighetskirken er ogsaa snart ferdig fra kommunens side. Naar utsprengningen er drevet frem til en viss plataahøide er det meningen aa ha en eller annen entreprenør faa arbeidet efter anbud. Det har hele tiden vært drevet som nødsarbeide, men med full styrke paa ca. 65 mann. Grunnen til at skjæringsgaten foreløbig ikke kommer lenger er den at de gamle Hammersborghusene sperrer veien. Der bor ennu folk i disse rønnene, og inntil der er skaffet andre og bedre boliger til disse menneskene maa reguleringen vente selvfølgelig.
Jeg har aldri forstaat maleres og tegneres forkjærlighet for de gamle rønner i vaar by, iallfall ikke de unge malere og tegnere. Ta Dem en tur op paa Hammersborg, hr. landskapsmaler, men legg skisseboken igjen hjemme. Og still Dem ikke op og synk hen i beundring for disse falleferdige husers maleriske utseende, men gaa inn i leiligheten og se hvordan menneskene bor der. Se hvordan soppen gror opefter veggene og vannet trekker inn gjennem sprekkene. Og hvis De saa smører op flere yndige billeder fra det gamle Hammersborg, saa tillater jeg mig aa kalle Dem en forbryter. De vil saktens svare at det er ikke det det kommer an paa, der gis en objektiv skjønhet, det er farvene og linjene det kommer an paa. Men da kan De jo likegodt male trekanter og kvadrater og cirkler med vakre linjer og farveflater, som mange av Deres kolleger gjør ---
Nei, de gamle kassene som folk bor i paa Hammersborg eier ingen skjønhet. I en stor by skulde ikke befolkningen bo i centrum, de skulde bo i utkantene. I den store bys centrum skal der være høie bygninger med ranke taarn og brede, monumentale flater, der skal være store aapne plasser og rummelig gater.
Hammersborgreguleringen bidrar til aa gjøre Kristiania til en stor og vakker by engang i fremtiden. Og over det er der mere poesi enn over det "Kristiania som gikk".
Norges Kommunistblad 5. april 1924.
12 / 24 / 2007
fastylegar@marxists.org