Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Dossier: Walter Held
Artikkelen er opprinnelig publisert som en del av Quelques Prôches Collaborateurs de Trotsky i Cahiers Leon Trotsky, nr. 1, januar l979. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske teksten i Revolutionary History, 1:2, 1988.
Heinz Epe var født i 1910 i Remscheid; hans far hadde en liten malerforretning og var politisk konservativ. Som ung mann utmerket Epe seg med sin intelligens og sjarme, foruten med en kan hende noe overdrevet selvtillit. Mens han studerte juss i Köln, Berlin og Wien var han først aktiv i ungkommunistene, og deretter i KPD, som han ble ekskludert fra i 1932 som "trotskist". Han påbegynte, men fullførte aldri et doktorarbeid i sosiologi. I januar ble han valgt inn i ledelsen i den tyske seksjonen (av den internasjonale Venstreopposisjonen). Denne gruppens virksomhet i Remscheid hadde påkalt nazistenes oppmerksomhet, og Epe var én av de første til å komme seg ut av Tyskland så snart nazistene kom til makten, slik at han skulle unngå å bli arrestert umiddelbart. Han oppholdt seg i Praha ved midten av mai 1933. Vi har ikke lykkes i å få bekreftet i de tyske arkivene at Epe som en følge av sin politiske virksomhet ble dømt til døden in absentia av en hitleristisk domstol, men arkivene er ofte mangelfulle i dette henseende.
Han var gift med en ung tsjekkisk aktivist i Otto Friedmanns gruppe. I 1933 inntok han som den eneste i den tyske seksjonen det standpunkt at det måtte bygges et "nytt parti" i Tyskland - slik Trotski også mente, men ikke ledelsen i den tyske opposisjonen - og en ny Internasjonale - tre måneder før noen andre gjorde det. Det var kanskje under hans innflytelse at dette standpunktet ble forsvart av delegaten fra Köln mot flertallet under ledelse av Eugene Bauer på den hemmelige landskonferansen i Leipzig den 12. mars 1933. Under enhver omstendighet forsvarte han dette standpunktet mot Bauers kritikk i en debatt i én av de første utgavene av Unser Wort, i en artikkel som han underskrev med initialene "HE". Epe var denne publikasjonens første redaktør, som vikar for Otto Schussler, som skulle komme fra Prinkipo (i Tyrkia, der Trotski var i eksil) for å overta jobben, og dette medførte at han kom til å brevveksle direkte med Trotski.
Da det ble bestemt å flytte Unser Wort til Paris, flyttet Heinz Epe - som begynte å kalle seg Walter Held, morens pikenavn - etter, og han kom til den franske hovedstaden i andre halvdel av september. Han ble ikke der. Hendricus Sneevliet, hvis parti, RSP, var i ferd med å slutte seg til den internasjonale organisasjonen, ønsket en person som han kunne stole på i Amsterdam, en han kunne arbeide sammen med. Han gjorde et alvorlig forsøk på å få med seg Jean van Heijenoort, hvis flamske bakgrunn gjorde at Sneevliet mente ville tilpasse seg språket og landet. Men det ble til slutt Held som, helt uten noen bånd til Paris, ble valgt ut til oppdraget. Han var én av de siste besøkende i Saint Palais og diskuterte sine tyske og tsjekkiske erfaringer og oppgavene i Nederland med Trotski. Han slo seg ned i Amsterdam tidlig i oktober.
Så snart han var ankommet, ble han kastet inn i debatten om spørsmålet om organisatorisk fusjon mellom Sneevliets RSP og OSP, ledet av Peter Schmidt og Jaques de Kadt. Begge partier hadde skrevet under august-oppropet for en ny Internasjonale. Held deltok i enhetsforhandlingene. Han avla regelmessige rapporter til Trotski, og denne korrespondansen har nylig blitt gjort tilgjengelig i Sneevliet-arkivet ved International Institute of Social History i Amsterdam. Samtidig skrev han, mest om tyske spørsmål, til Bauer, som representerte Det internasjonale sekretariatet. Det synes som om Sneevliet fortalte Trotski at han både ønsket Epe velkommen og hadde et positivt inntrykk av ham. Men til Helds store sorg maktet han ikke å finne noen i dette "puritanske og småborgerlige" landet som var villig til å inngå ekteskap med Maria Reese slik at dette tidligere KPD-medlemmet av Riksdagen, som nå var blitt en tilhenger av Venstreopposisjonen, kunne få hollandsk statsborgerskap.
På dette tidspunktet gav appellen fra OSPs ungdomsorganisasjon om en verdenskonferanse av sosialistiske og kommunistiske revolusjonære ungdomsorganisasjoner Epe en viktig rolle i oppbyggingen av den nye Internasjonalen. Han ble nemlig gitt ansvaret for å representere den internasjonale venstreopposisjonen og dens ungdomsorganisasjoner i arbeidet med forberedelsene til denne konferansen. Trotski regnet denne oppgaven for særdeles betydningsfull når det gjaldt å bygge den nye Internasjonalen. Held var tilstede på ungdomsherberget i laren da det ble stormet av hollandsk politi nettopp da konferansen skulle begynne i februar 1934. Ettersom papirene hans var i orden, unngikk han sammen med følgeslageren Willy Brandt, som hadde norske papirer, den skjebnen som ble fire av de andre tyske kameratene til del, idet den demokratiske hollandske regjeringen overgav dem til Hitler.
Etter å ha blitt forstyrret i Laren, fant konferansen sted i Brüssel - offisielt i Lille - og endte opp med at at man valgte et internasjonalt byrå på tre medlemmer; Held, Willy Brandt og Knut Forsland fra de "uavhengige" svenske ungkommunistene. Det internasjonale sekretariatet hadde store forhåpninger til dette, fordi senteret ville være i Stockholm, og det misbilliget idéen om at Held skulle bli i Brüssel, med muligheter til å intervenere i Karl Kilboms parti og ungdomsorganisasjon. Trotski var lite glad for at Held med hans ord "kapitulerte" for Brandt; han refset ham skånselsløst og advarte ham mot å ha altfor store forhåpninger til perspektivene i Sverige. Det viste seg at Held ikke fikk komme inn i Sverige, men måtte nøye seg med å slå seg ned i Oslo i juni 1934. Der kom han til å stå i nær kontakt med Willy Brandt, som, sin unge alder til tross, spilte en viktig rolle i SAP i eksi og hadde tette forbindelser med Det norske Arbeiderparti, som snart skulle danne regjering.
Mens han var i eksil ser det ikke ut til at Held arbeidet spesielt med tyske spørsmål, selv om han formelt var den del av IKDs ledelse. Han var en svoren motstander av "entrisme" i SFIO - det sies at han sammenlignet Trotski med Plekhanov og endatil Kautsky - men han gav seg til slutt. Han støttet S. L. Johre/Oskar Fischer (Josef Weber/Otto Schüssler)-gruppen, men aldri helhjertet. Oppmerksomheten hans lå i den norske arbeiderbevegelsen, og han hadde politiske kontakter med Olav Scheflo, Helge Krog, Kjell Ottesen og Håkon Meyer som var verdifulle for Trotski og som i en viss forstand la grunnlaget for den nroske seksjonen (Oktober-gruppa), som først så dagens lys i 1937. Det var under hans innflytelse at Ungdomsbyrået stilte seg positivt til Internasjonalen, noe som krevde av Brandt at han på IAG-konferansen i februar 1935 måtte stemme for Sneevliet-Scmidt-resolusjonen til fordel for Den fjerde internasjonale.
Det var i denne perioden at SAP definitivt vendte ryggen til et slikt perspektiv, og det er ingen tvil om at Brandt spilte en ikke ubetydelig rolle i så måte. LCI fordømte det som Trotski kalte Brandts "forræderi", ettersom han hadde stemt for Internasjonalen da han representerte Ungdomsbyrået, men talt mot den som medlem av SAP. Trotski ville at Held skulle intervenere for å bryte opp den anti-trotskistiske blokken som var i ferd med å oppstå. SAP handlet først, og det eneste resultatet av dette angrepet var at Held ble ekskludert fra byrået den 18. august 1935.
På dette tidspunktet var Trotski allerede på plass i Hønefoss. Held gjorde store anstrengelser for å skaffe en bostedstillatelse fra den nye Arbeiderparti-regjeringen. Han hadde ønsket Trotski velkommen på kaien i Oslo den 18. juni og fulgt ham til Hønefoss, der han skulle oppholde seg hos familen til stortingsmann Konrad Knudsen, og han tok mange og lange turer dit for å besøke ham. Det unge Held-parets nærvær (han hadde akkurat giftet seg med en ung norsk kvinne, Synnøve Rosendahl) ble verdsatt av Trotski i denne tunge perioden. I desember 1936 bad Trotski Trygve Lie om tillatelse for å ta med seg Held til Mexico, men regjeringen nektet.
Det virker som om Held i den påfølgende perioden brukte sin energi på å snu AUF mot Den fjerde internasjonale. Veteranen Jeanette Olsen var hovedpersonen i denne virksomheten. Men Held var fremdeles et innflytelsesrikt medlem av IKD og den eneste tyskeren som samtidig arbeidet for Unser Weg, Johre-Fischer-tendensens organ, og Den Eisen Weg, som ble gitt ut av Det internasjonale sekretariatet. Han skrev jevnlig for New International - teoretiske, historiske og aktuelle artikler av høy kvalitet. Han spilte en viktig rolle i granskningen av Moskva-prosessene, særlig når det gjaldt å lete etter vitner i Danmark til de begivenheter som hadde funnet sted i København i 1932.
Trotski ønsket på denne tiden at Helds evner kunne bli utnyttet til fulle ved å utnevne ham til Det internasjonale sekretariatet. Det falske brevet som Rudolf Klement sendte etter at han var blitt kidnappet, refererte til prosjekter knyttet til Helds fremtidige virksomhet. I 1938 foreslo Trotski at han skulle komme til Paris og Det internasjonale sekretariatet som et steg på veien til USA, dit sekretariatet skulle flyttes så snart krigen brøt ut i Europa. Vi vet ikke hvorfor dette ikke ble noe av, eller hvorfor Held fremdeles var i Norge i september 1939.
Daniel Guering, som var delegat for PSOP, møtte ham sammen med den tjekkoslovakiske veteranen Alois Neurath, også han flyktning. Han mintes senere disse "to aktivistene av eksepsjonell kvalitet", "kremen av Den fjerde internasjonale", og trakk spesielt frem Held som en "virkelig revolusjonær i flanellskjorte, av en raffinert og forfinet kultur". Men fra og med dette tidspunktet er det uklart hva som hendte. Det ser ut til Held fulgte minoriteten som var ledet av Max Schachtman og James Burnham, i den debatten som brøt ut i det amerikanske SWP om Sovjetunionens karakter i kjølvannet av Hitler-Stalin-pakten. På det andre siden virker det som om han fordømte partisplittelsen, og begge fraksjoner gjorde krav på ham etter at var død.
Men det nærmet seg teppefall i dramaet: etter at tyske tropper hadde okkupert Norge i 1940, holdt ikke Held ut den midlertidige politiske passivitet som han var påtvunget som flyktning i Sverige. Hans vennskap med en amerikansk diplomat fikk ham til å tenke ut en bold plan: utstyrt med et ordentlig pass og alle nødvendige visa forsøkte han tidlig i 1941 å krysse Sovjetunionen med tog til østkysten, og derfra reise med båt til USA sammen med sin kone og sønnen Ivar Roland.
Forsøket var dømt til å mislykkes: GPU kjente godt til både hans identitet og hans virksomhet, og han var, som Klement og Wolf, en måtte som måtte ryddes av veien. Etter at politiet hadde hentet ham ut av toget i Saratov slik at han kunne forhøres, forsvant han. Noen polske Bund-folk mente å ha sett ham noen uker senere i et fengsel i Moskva, der de satt fanget. Det er utvilsomt at han ble henrettet som "trotskist", slik som så mange andre; i dette tilfellet utførte Stalin den dommen som Hitler hadde avsagt. Walter Held var fortsatt ikke fylt 31 år.
Sist oppdatert 14. februar 2008
fastylegar@marxists.org