Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv
Vedtatt på landsmøtet 16.-18. november 1962. Fra Hva SF mener, Oslo 1968.
SF står fram med et nytt alternativ i norsk politikk. Vi vil at Norge skal bryte ut av atomalderens rustningskappløp, føre en aktiv fredspolitikk bygd på nøytralitet og avrustning, og stake ut sin egen vei til sosialismen uavhengig av maktblokkene.
I rakettenes og vannstoffbombenes tid kan det militære forsvar bare utsette vårt land for fare. Norsk avrustning vil øke vår sikkerhet og vi vil arbeide for dette som et nært mål.
Det er nødvendig med et tredje alternativ i arbeiderbevegelsen fordi både DNA og NKP har sviktet i kampen for et sosialistisk Norge. Mens DNA avskriver sosialismen og fører en borgerlig reformpolitikk, aksepterer NKP ukritisk metoder, paroler og retningslinjer utarbeidet for andre land og andre forhold. Begge partiers politikk bestemmes i høy grad av deres forhold til maktblokkene i Vest og Øst. SF har trådt inn i norsk politikk for å skape fornyelse på grunnlag av de sosialistiske ideene og norsk virkelighet. Partiet vil bestrebe seg på å unngå de feil som har ført de andre partier på avveier og vil til enhver tid bevare kontakten med det arbeidende folk i by og bygd.
Men et uavhengig alternativ er også nødvendig i verdenspolitikken. Menneskeheten har aldri følt seg mer utrygg enn i dag i skyggen av kjernefysisk utslettelse. Skal vi leve videre må rustningskappløpet avløses av nedrustning. Maktblokkene i Øst og Vest som opprettholdes av stormaktenes særinteresser setter gang på gang freden og menneskeheten i fare. Ved å føre en aktiv fredspolitikk uavhengig av blokkene kan Norge i samarbeid med andre nøytrale land yte et selvstendig og viktig bidrag til å hindre krig.
Med de ressurser verden rår over i dag vil det være mulig å skape en menneskeverdig tilværelse for alle jordens folk. Likevel hersker det i store deler av verden en uhyggelig nød og fattigdom. Denne skremmende avstand mellom verdens muligheter og menneskenes kår kan bare endelig fjernes gjennom et sosialistisk system som planmessig utnytter jordens rikdommer med sikte på å dekke menneskenes behov.
I pakt med sitt sosialistiske grunnsyn om brorskap og solidaritet over landegrensene vil SF arbeide for internasjonal avrustning og en aktiv freds- og nøytralitetspolitikk. Vi vil at Norge skal gjøre dette til sitt nasjonale hovedmål og sammen med krefter i andre land som kjemper for det samme mål vil vi arbeide for en verden uten våpen, sult og nød.
Sosialismen kan bare vokse i fred og bare en sosialistisk verden kan avskaffe krigen for alltid.
Det grunnlag sosialismens klassikere la, må stadig fornyes og berikes i samsvar med arbeiderbevegelsens erfaringer og vår stigende kunnskap om samfunnet og menneskene. SF's program betyr en fornyelse i norsk politikk fordi det er skapt av vår tids problemer og gir et aktuelt svar på disse. SF bygger på arbeiderbevegelsens grunnleggende ideer og former dem ut til praktisk politikk i våre dagers verden.
SF er en del av den internasjonale arbeiderbevegelse. Vi ser det som et mål skritt for skritt å skape forutsetninger for gjenreisning av arbeiderbevegelsens internasjonale enhet.
De sosialdemokratiske partiers oppslutning om privatkapitalismen, og kommunistpartienes sekteriske isolasjon knyttet til Østblokkens utenrikspolitikk, har gjort sosialister i de fleste europeiske land politisk hjemløse. I land etter land i Vest-Europa vokser det fram nye sosialistiske bevegelser. Nye partier opprettes og forberedes. De har en felles bakgrunn i den kalde krigens situasjon. Ulike nasjonale vilkår og forutsetninger gjør at disse bevegelsers politikk varierer i mange enkeltspørsmål, men den felles bakgrunn skaper reelt grunnlag for enhet i politikk og målsetting. SF vil arbeide for å skape kontakt og samarbeid med disse partier og bevegelser.
På samme måte som det består et reelt grunnlag for politisk enhet mellom de nye sosialistiske partier i Vest-Europa, er det et åpenbart slektskap mellom disse og de folkelige frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Latin-Amerika som kjemper for fred og sosial frigjøring i sine land ut fra sine vilkår og forutsetninger. SF vil arbeide for utvidet kontakt og samarbeid med disse bevegelser. Vi tror også på verdien av kontakt og meningsutveksling mellom sosialister i Øst og Vest, ikke minst fordi det kan bidra til å fremme en utvikling til en fredelig verden av sosialistiske demokratier.
Siden den første verdenskrigen har sosialdemokratiet i mange vestlige land vært den del av arbeiderbevegelsen som har samlet størst oppslutning fra arbeiderklassen. Sosialdemokratiets politikk har variert fra land til land og fra epoke til epoke. Ikke minst i de skandinaviske land har sosialdemokratiet spilt en avgjørende rolle for å humanisere det kapitalistiske samfunnet og heve det materielle nivå for brede lag av folket.
Men politiske feilgrep og kompromisser på bekostning av den sosialistiske målsetting, som var bevegelsens utgangspunkt, preger i høy grad sosialdemokratiets historie. Samarbeidet med borgerskapet har gjort kampen mot kommunistene til den dominerende faktor i de vest-europeiske sosialdemokratiske partiene. Den har i det hele tatt vist et sosialdemokrati på retur under stadige politiske kapitulasjoner etter en kort radikal periode like etter krigen. Sosialdemokratiet viste snart at det ikke hadde noe annet alternativ til kommunismen enn den moderne vestlige kapitalisme.
Dette forhold har avskåret sosialdemokratiet fra å spille en selvstendig rolle i Øst-Vestkonflikten. Sosialdemokratiet er blitt isolert fra de kjempende folkemassene i Afrika, Asia og Latin-Amerika og har mistet evnen til å føre en politikk med sosialistisk perspektiv på nasjonalt plan. Denne utviklingen har foreløpig kulminert med oppslutning om Fellesmarkedet.
Oktoberrevolusjonen i 1917 ble hilst med forventning av arbeidermassene i hele verden, også av den norske arbeiderklasse.
Under internasjonal isolasjon, i kamp mot militær intervensjon og økonomisk blokade, måtte den russiske arbeiderklasse forsvare og utvikle den nye stat. Avskaffingen av privatkapitalismen og oppbyggingen av en sosialistisk planøkonomi var revolusjonens største vinning, men det harde press fra en fiendtlig verden unnlot ikke å sette sitt preg på den nye stat.
Proletariatets diktatur ble et hardt styre som ikke bare gikk ut over revolusjonens fiender. Blodig fraksjonskamp, personkultus, ensretting og tallrike brudd på rettssikkerheten preget også bildet av denne stat. Utviklingen av demokratiske institusjoner stagnerte, men sosialistisk planøkonomi, demokratisering av undervisningen og delvis av kulturlivet, la grunnlaget for et oppsving på alle samfunnslivets områder. Dette omskapte Sovjetunionen til en moderne industristat i meget rask økonomisk vekst. Det synes også å ha modnet folket til å ta et oppgjør med de mange feil og overgrep i fortid og nåtid. De senere års utvikling synes å ha lagt grunnlaget for en vokster fram mot et sosialistisk demokrati. Den kalde krigen er en vesentlig faktor som hindrer demokratiseringen. Gjennom kamp mot den kalde krigen, gjennom kontakt og ideologisk meningsutveksling kan sosialister i Vest spille en aktiv rolle for å fremme en positiv utvikling.
I de første åra etter den russiske revolusjon spilte de kommunistiske partier i utlandet en viktig rolle for å sikre Sovjetstatens fortsatte eksistens. Siden forandret denne rolle seg til et avhengighetsforhold, og de kommunistiske partier kom i høy grad til å fungere som redskaper for Sovjets utenrikspolitikk i stedet for å følge en selvstendig nasjonal linje. Så lenge denne uselvstendighet og avhengighet vedvarer står disse partier fjernt fra den bevegelse vi representerer og deres rolle i kampen for sosialismen i Vest-Europa er negativ.
Konflikten mellom Øst og Vest har satt menneskehetens eksistens i fare. Et væpnet oppgjør mellom stormaktene i atomalderen kan bety menneskehetens undergang. Kontrasten mellom blokkenes maktspråk og menneskenes ønske om fred vitner om en avgrunn mellom folkenes håp og resultatene av politikken til deres ledere både i Øst og Vest. Ingen av maktblokkene kan derfor fri seg fra ansvaret for at konflikten fremdeles pågår.
I dag er det menneskenes viktigste oppgave å sikre en fredelig sameksistens som fjerner den akutte fare for krig. På lengre sikt muliggjøres konfliktens endelige løsning ved omdanninga av de vestlige land til sosialistiske demokratier. En slik utvikling vil avskaffe den kalde krigens profitører: Den internasjonale storkapital. Gjennom Vestens overgang til sosialistiske demokratier og Østblokkens demokratisering kan kampen mellom to sosiale systemer bli avløst av samarbeid mellom nasjoner som kan stake ut sin egen vei til framtidas sosialistiske fellesskap.
Dette gir et perspektiv ut av den kalde krigen og fram mot en verden av sosialistiske stater uten ensretting og sentraldirigering.
Under denne prosessen vil statene i Asia, Afrika og Latin-Amerika skifte rolle fra slagmarker i kampen om råvarene til samarbeidende partnere i et verdenssamfunn uten sult og nød.
Klassekampen føres i våre dager like meget på det internasjonale som på det nasjonale plan. Frigjøringskampen mot kolonialismen i Afrika, Asia og Latin-Amerika omfatter om lag 1500 millioner mennesker. Denne enorme folkebevegelsen omdannes i våre dager til en sosial revolusjon i kamp mot økonomisk undertrykkelse og nykolonialisme. Gjennom NATO og EEC trekkes også de små land i Vest-Europa, som ikke har fortid som kolonimakter, inn i denne kampen mellom de fattige og rike nasjonene. I dette oppgjøret stiller SF seg konsekvent på de fattige nasjonenes side. SF bekjemper nykolonialismen i alle dens former: Diskriminerende handelsblokker som søker å holde de tidligere kolonikontinentene nede som råvareproduserende land, monopolenes direkte økonomiske Infiltrasjon med sikte på å trekke profitt ut av disse land, vestlig støtte til reaksjonære regimer som bekjemper folkenes frigjøringsbevegelser, eller militær infiltrasjon og kontroll ved hjelp av baser og okkupasjon.
SF vil støtte de nye nasjonene i deres krav om kolonisystemets endelige opphør. Vi vil stå solidarisk med dem i deres kamp for politisk, økonomisk, sosial og kulturell frigjøring.
Med respekt for disse nasjoners sjølråderett på alle områder vil vi i samsvar med deres egne planer og ønsker, fremme deres industrielle og sosiale utvikling. SF vil arbeide for å øke disse nasjoners innflytelse i internasjonale organisasjoner.
Sosialistisk Folkeparti ser FN som et viktig redskap i arbeidet for å trygge en fredelig verden. Norge bør bygge sin utenrikspolitikk på FN-pakten. Vi mener at samlivet mellom folkene best kan tuftes på denne pakt.
Et FN i pakt med utviklingen og i den ånd charteret gir uttrykk for, vil bidra til at de nye statene i Afrika, Asia og Latin-Amerika seirer i kampen for politisk frigjøring og økonomisk uavhengighet. Maktblokkenes dominerende innflytelse undergraver FN. Økende innflytelse for de nøytrale land og avvikling av stormaktsblokkene vil bety den styrking av FN som er nødvendig for å gjøre organisasjonen til et mer effektivt redskap i fredens tjeneste. FN s ledende organer bør omdannes i samsvar med de forandringer i FN s sammensetning som de nye nasjonenes inntreden fører med seg.
En forutsetning for at FN skal være en virkelig verdensorganisasjon, er at folkerepublikken China får sin rettmessige plass i FN s organer. FN må bygges ut slik at verdensorganisasjonen på lengre sikt kan sikre at samlivet mellom nasjonene bygger på en internasjonal rettsorden.
Kjærligheten til heim, natur tradisjoner og språk er dypt forankret i menneskene og er med og gir trygghet og sjølrespekt. Nasjonalstaten, som er sprunget ut av dette, vil så langt vi kan se danne grunnlaget for menneskenes større organisasjon. SF vil verne om de nasjonale verdier og den nasjonale kultur og gjøre den tilgjengelig for hele folket. Også det moderne industrisamfunn må gi plass for disse verdier.
De som konstruerer en motsetning mellom sunn nasjonalkjensle og arbeiderbevegelsens Internasjonale solidaritet, står fjernt fra innholdet i begge begrep. Det internasjonale samarbeidet må bygge på det enkelte folks sjølråderett. Uten denne trygge grunn kan internasjonale samarbeidsorganisasjoner lett bli redskap for imperialistiske stormaktsinteresser.
Vi kan ikke godkjenne regionale organer med overnasjonal myndighet som diskriminerer andre folk eller grupper av folk, eller blir brukt som redskap i den kalde krigen. Slike organer er ikke i samsvar med arbeiderbevegelsens internasjonalisme og folkenes sjølråderett. I stedet for regionale økonomiske og militære blokker rettet mot andre land og folk, vil SF arbeide for å skape internasjonale organ som kan sikre avrustning og fred. Vi vil gå aktivt inn for internasjonal økonomisk planlegging i FN' s regi som kan bidra til å gi alle folk del i den produksjonsøkningteknikken og vitenskapen gjør mulig.
Menneskeheten står ved en skillevei. Krig eller fred er blitt et spørsmål om liv eller død for hvert enkelt menneske og for all jordens folk. Krig som middel i internasjonal politikk må bli umuliggjort gjennom almen og total avrustning. Bruk av atomvåpen og andre masseødeleggelsesmidler er folkerettsstridig. Slike våpen må avskaffes og militære blokker oppløses. Dette må være det sentrale utgangspunkt for en politisk bevegelse i pakt med vår tid.
I atom- og vannstoffbombenes tid finnes det ingen form for militært forsvar som kan gi vårt land trygghet. Som medlem av NAT0 har vi i dag bare en visshet : Kommer det til krig, blir vårt land trukket med fra første stund og kan bli utslettet av våpen det ikke finnes forsvar mot. Vår deltaking i stormaktenes blokkpolitikk har ikke gitt vårt land økt trygghet, men brakt oss i en stadig mer utsatt stilling i den kalde krigen.
SF vil kjempe for internasjonal avrustning og har som nært mål å skape et nøytralt og avrustet Norge i kamp mot blokkpolitikken. Vi er overbevist om at et alliansefritt Norge som bygger sin politikk på et godt forhold både til Øst og Vest og de alliansefrie land, kan spille en viktig rolle for å stanse atomkappløpet og samle folkemassene bak konkrete løsninger av Øst-Vest-konfliktens problemer. Gjennom en ny utenrikspolitikk, bygd på vennskap over landegrensene, internasjonal tillit, solidaritet og hjelp til utviklingslanda og initiativ for fred og nedrustning, vil vi kunne yte det størst mulige bidrag til å løse de problemer som i dag truer menneskeheten og vår egen eksistens. På grunnlag av en utenrikspolitikk etter disse retningslinjene vil Norge møte tillit og velvilje blant jordens folk, blant utviklingslandene og de alliansefrie land, og dermed bygge opp et moralsk og politisk forsvar mer verdifullt enn det militære.
Sosialistisk Folkeparti går derfor inn for utmelding av NAT0 og for norsk avrustning. Vi vil at Norge skal fri seg fra alle militære forpliktelser bortsett fra de som FN pålegger oss som ledd i en eventuell internasjonal polititjeneste.
SF vil støtte alle forskningstiltak som kan klarlegge årsakene til fascisme og krig og som kan bidra til ikke-voldelige løsninger av konflikter.
Den moderne kapitalismen i de vestlige land utbytter mennesket på en langt mer raffinert måte enn tidligere. Kapitalismen kan ikke leve videre uten stadig å skape kunstige behov. Denne oppgave løses gjennom reklamens bearbeiding av mennesket. Denne innprenter et menneskesyn der bare de verdier eksisterer som kan gi profitt og der forbruk av materielle ting gir et mål for menneskeverd.
Samtidig får de enkelte egenskaper hos mennesket verdi bare dersom de kan gi inntekt og dermed øke det synlige forbruk. Disse tendenser styrkes fordi reklamen tar i bruk det kapitalistiske samfunns konkurranseånd og klatrementalitet slik at det å ha flest materielle symboler på høy status blir målet. Mennesket møter i arbeidslivet og i fritida den moderne kapitalistiske massekultur som gir mindre og mindre plass for menneskelig variasjon og individualitet.
Utbyttingen gjør seg gjeldende både på det materielle, kulturelle og det mentale plan. Denne forkvakling av menneskeverdet og innsnevring av individets mangfold setter den enkelte under stadig økende press og skaper usunne forhold mellom menneskene.
Denne produksjonsform skaper også store problemer for samfunnet som helhet og umuliggjør en harmonisk utbygging. Behovet for økende avsetning i forbruksvaresektoren presser investeringene bort fra de kollektive goder som ikke får noen mulighet for å holde tritt med den generelle produksjonsutvikling. Konkurransesamfunnet fører til en ensidig utbygging av de profittskapende næringer og til forsømmelse av de kollektive ytelser, til mangelfull utbygging kulturelle og sosiale tiltak, av samferdsel og annen offentlig tjenesteyting.
Utviklingen i vårt århundre har på viktige punkter endret kapitalismens struktur. Som forutsagt i den marxistiske teori har den frie konkurranse fra kapitalismens barndom på område etter område resultert i frikonkurransens opphør. I stedet beherskes produksjonen av de store kapitalsammenslutninger, monopoler, truster og næringsorganisasjoner. I kraft av herredømmet over investeringskapitalen har storkapitalen vært i stand til å utnytte de tekniske og vitenskapelige framskritt til stadig økende produksjon og kapitalopphopning. Mange faktorer har tilsammen gjort det mulig å skape større økonomisk stabilitet enn tidligere og dempe krisene. Særlig er rustningsindustrien tatt i bruk for å stabilisere kapitalismen. Den utgjør i dag en enorm sektor av økonomien og har ingen avsetningsvansker.
Endringene i kapitalismens og produksjonens struktur har medført tilsvarende endringer i arbeiderklassens struktur. Den del av arbeiderklassen som er direkte knyttet til produksjonsprosessen, blir en stadig mindre del av det arbeidende folk, samtidig som funksjonærgruppene i bl. a. administrasjon, forskning, planlegging og omsetning øker enormt. Et sosialistisk parti må vurdere klassekampen i samsvar med denne strukturendring. Arbeidernes og funksjonærenes sosiale og økonomiske interesser faller etter hvert sammen. Det skillet som ennå eksisterer blir mer og mer redusert til rester fra en svunnen tid, og det må for oss være en viktig politisk oppgave å fjerne dette helt.
Framvoksteren av større og større enheter og sammenslutninger av automatiserte storbedrifter fører mer og mer av ledelsen for produksjonsprosessen over fra kapitaleierne til ansatte eksperter og reduserer dermed kapitaleiernes aktive rolle i produksjonsprosessen. Men samtidig øker kapitalens innflytelse på den generelle økonomiske politikken, på investeringenes retning og fordeling og på hele samfunnsutviklingen. Selv om kapitalismens produksjonsform er blitt mer samfunnsmessig, er ikke kapitalismen blitt mer sosial eller demokratisk. Tvert imot undergraves demokratiet ved at avgjørelsene i den økonomiske politikken mer og mer blir tatt av en liten gruppe. Behovet for å legge produksjonslivet og den økonomiske politikken under demokratisk kontroll og ledelse blir enda mer innlysende og påtrengende. Innføring av sosialistiske produksjonsformer er blitt en logisk hovedoppgave for en bevegelse som vil utbygge demokratiet videre.
I en lang rekke stater har storkapitalen i stadig større grad greidd å gjøre statsapparat til et direkte redskap for seg. I flere land har sammenkoplingen mellom militærmakt, statsmakt og storkapital karakter av nyfascisme.
Også i vårt land søkes avgjørelsene i den økonomiske politikken i stigende grad flyttet over fra Stortinget til direkte forhandlinger mellom regjering og næringsorganisasjoner. Kapitalistenes organisasjoner synes å ha et stadig mer avgjørende ord i disse forhandlinger. Den form for økonomisk planlegging som skapes på dette grunnlag har intet med sosialistisk planøkonomi å gjøre. Statsapparatets enkelte organer virker i høy grad i den kapitalistiske økonomis tjeneste og bidrar til å stabilisere denne samfunnsform. Dette begrenser de folkevalgte organers reelle innflytelse og øker avstanden mellom den enkelte borger og de grupper som tar avgjørelsene. For det enkelte menneske får statsapparatet en fremmed og byråkratisk karakter.
Selv om statsapparatet mer og mer blir bygd inn i det kapitalistiske samfunn, har det under arbeiderbevegelsens press tatt på seg oppgaver som et sosialistisk statsapparat vil måtte løse. Det blir da en sentral oppgave å bygge videre på de elementer i statsapparatet som peker ut over kapitalismen og omskape det til et redskap for folkets kontroll og forvaltning.
Gjennom arbeiderbevegelsens faglige og politiske innsats og med basis i etterkrigstidas høykonjunktur er det skapt en rekke institusjoner til vern om det enkelte menneskes sosiale velferd.
For svært mange i vårt samfunn er lønningene kommet opp på et slikt nivå at de gir rom for større forbruk enn det som trengs til livets opphold. Det er skapt trygdeordninger som gir et visst vern under sykdom, alderdom, arbeidsløshet, invaliditet m. m. Samtidig er det skapt økte muligheter for utdanning av ungdommen. "Velferdsstaten" er blitt et samlebegrep for disse goder.
Alt dette er skapt innenfor rammen av det kapitalistiske samfunnet, og i dette ligger dets begrensning. Selv om den direkte nød i samfunnet kan avskaffes gir ikke dette system rom for virkelige dyptgripende forandringer i fordelingen av samfunnsgodene slik at idealene om likeverd og likestilling får reell mening for alle befolkningsgrupper. Slike tiltak kan bare bøte på noen av de verste symptomene på de sosiale og menneskelige misforhold kapitalismen uunngåelig skaper. Dessuten hviler den kapitalistiske velferdsstat på et usikkert grunnlag som vil svikte ved et økonomisk tilbakeslag.
SF tar derfor avstand fra det syn som setter likhetstegn mellom disse goder og det sosialistiske samfunnet. Velferdsstaten er i det vesentlige frukten av arbeiderbevegelsens innsats innenfor rammen av det kapitalistiske samfunnet. Men arbeiderbevegelsens mål er en kvalitativt annen samfunnsform.
Sosialismen kan gi disse goder et sikkert fundament i et menneskeverdig samfunn slik at de kan utvikles til å gi folket den trygghet og frihet som det moderne produksjonsnivå kunne gi rom for på alle livets områder.
Sosialistisk Folkepartis mål er et samfunn der det ene menneskes utbytting av det andre er umuliggjort, og der alle fritt kan utfolde sine evner i et skapende fellesskap. For å virkeliggjøre dette må produksjonsmidlene og produksjonsresultatene bli hele folkets eie. Mot det kapitalistiske system med den økonomiske makten konsentrert på få hender stiller vi den sosialistiske planøkonomi som flytter avgjørelsene i det økonomiske livet over til folkevalgte organer.
I dagens samfunn er produksjonen og omsetningen basert på profittmotivet. Arten og omfanget av produksjonen fastsettes ut fra kapitaleiernes ønske om økonomisk vinning og ikke ut fra folkets behov. Storkapitalen i Norge er konsentrert på ytterst få hender.
Den første og vesentlige betingelse for overgang til sosialistisk planøkonomi er overføringen av de private finansieringsinstitusjonene til offentlig eie. Først da blir de folkevalgte organer i stand til fullt ut å disponere samfunnets økonomiske ressurser.
Stortinget må ha ansvaret for en samlet investeringsplan som gjelder hele landet. Bare ved at samfunnets ressurser på denne måten kan disponeres av dem folket har valgt til det, vil investeringene skape grunnlag for en produksjon som i art og omfang svarer til folkets ønsker og behov. Mens det kapitalistiske herredømmet over investeringskapitalen gjør samfunnet og borgerne til slaver av produksjonen, kan en sosialistisk planøkonomi gjøre produksjonen til et redskap for samfunnet og folket.
Kapitalens økende konsentrasjon fører til sentralisering av de økonomiske avgjørelsene, også i geografisk forstand. En sosialistisk planøkonomi gjør desentralisering av investeringsvirksomheten til kommuner og fylkeskommuner mulig innenfor en nasjonal rammeplan. En reell områdeplanlegging og områdeutvikling blir mulig. Investeringene kan føres ut til de vanskeligstilte distrikter i stedet for å trekkes derfra og inn til de rikeste sentra. Ved utbygging av de folkevalgte organ, ved overføring av ressurser til distrikter som trenger det mest og ved oppmuntring av lokal investeringsvirksomhet blir det mulig å nå vårt mål: Et Norge der alle landsdeler byr sine innbyggere samme levevilkår og muligheter økonomisk, sosialt og kulturelt.
Det er et sentralt mål for SF å sikre et variert næringsliv i bygdene våre og syte for at norsk jordbruk og fiske kan utnytte de muligheter som finnes for ekspansjon. Inntektsnivået i småbruk og fiske må heves slik at de store skilnadene mellom dem og bynæringene blir avskaffet.
Også i våre dager finnes det strøk av landet der arbeidsløshet er en uhyggelig realitet. Vi vil føre en politikk som sikrer at retten til arbeid blir permanent og reell for enhver norsk borger som er i stand til å arbeide. Denne rett vilførst få et fullt ut betryggende grunnlag i et samfunn basert på sosialistisk planøkonomi.
Med full demokratisk kontroll over investeringskapitalen vil grunnlaget legges for demokratisering av arbeidsplassene. I dag ledes bedriftene av kapitaleiernes representanter. Det store flertall av de ansatte er uten nevneverdig innflytelse på produksjonsopplegget og arbeidets organisasjon, uansett hvor gode kvalifikasjoner de har. Bedriftenes ledelse har praktisk talt uinnskrenket myndighet. Produksjonsutvalg med visse rådgivende rettigheter har ikke endret dette forhold.
For et sosialistisk parti som vil bygge på demokrati og den enkeltes rett til personlig utfoldelse blir det industrielle demokratiet et hovedkrav. Bedriftene må organiseres slik at de ansatte direkte eller gjennom sine valgte representanter trer inn i alle ledd av organisasjonen og virksomheten. Vår tids tekniske framskritt med kortere arbeidstid, lettere arbeid og økende utdannelsesnivå, gir det enkelte menneske anledning til aktivt skapende deltaking i samfunnslivet. Disse faktorer er med å presse fram en løsning av dette spørsmål. Fagbevegelsen vil både ved innføringa og utforminga av det industrielle demokratiet spille en vesentlig rolle.
Særlig ved de norske statsbedriftene skulle forholdene ligge vel til rette for industrielt demokrati, men forholdene er like udemokratiske der som i de private bedriftene. Full demokratisering av arbeidsplassene forutsetter samfunnseide bedrifter. Statsbedriftene må omdannes i samsvar med disse mulighetene. Men også innenfor de private bedriftene må organiseringa av det industrielle demokratiet settes i gang og utvikles under et sosialistisk perspektiv. Her kan veien gå gjennom industrielt demokrati til sosialisering. Når en bedrift ledes av samfunnets og de ansattes representanter er grunnlaget for at et fåtall skal eie bedriften og høste profitten fjernet.
Som et ledd i gjennomføringa av det industrielle demokratiet, vil SF arbeide for at Stortinget ved lov slår fast retten til å slutte særavtaler, produktivitetsavtaler, på den enkelte bedrift - ut fra prinsippet om arbeidstakernes rett til å disponere over sitt eget produksjonsresultat.
Industrielt demokrati vil utløse større arbeidsglede, skapende initiativ på arbeidsplassene og økende produksjon.
I et sosialistisk samfunn er produksjonsmidlene hele folkets eie. Alt i dag eksisterer statlige, kooperative og kommunale eiendomsformer som kan utvikles i sosialistisk lei og brukes av folket til å lede det økonomiske livet. Overføringa av produksjonsmidlene til folkets eie vil skje i takt med folkeflertallets ønsker og innenfor rettssamfunnets former. Vårt mål er et samfunn der ingen kan berike seg på andres arbeid. I første rekke gjelder kravet om sosialisering: Bank og forsikringsvesen, utenrikshandel, energiproduksjon og forsyning, de viktigste transport- og befordringsmidler, storindustri, gruver, store skogeiendommer og treforedlingsindustri.
Men det sosialistiske eiendomsforhold må ikke snevert identifiseres med statseie. De som bruker produksjonsmidlene skal også forvalte dem.
Innenfor enkelte sektorer av det økonomiske liv vil derfor også private eiendomsformer være i samsvar med et sosialistisk syn på næringslivet. Ikke minst gjelder dette innenfor jordbruk og fiske. Familiebruket og den personlig eide fiskebåten er ikke nødvendigvis kapitalistiske produksjonsformer. De kan være demokratiske eiendomsformer som er naturlige i et land med slike historiske og geografiske forutsetninger som Norge. Gjennom fiskernes og bøndenes kamp er det rundt disse enheter skapt produksjons- og omsetningsformer på kooperativ basis som kan bygges videre ut og føyes naturlig inn i et sosialistisk næringsliv med samfunnseide produksjonsmidler.
Kampen for sosialisme betyr kamp for utvidet demokrati. I de moderne kapitalistiske statene har vi i etterkrigsåra vært vitne til stagnasjon og tilbakegang for demokratiet. l disse samfunn øker pengeveldets makt på bekostning av folkestyret. Overføring av kontrollen og forvaltningen av det økonomiske liv til folkets egne organ betyr derfor en enorm utvidelse av demokratiet. Det føres inn i sjølve samfunnets fundament og drivkrefter. Dette vil gjøre det nødvendig å utbygge de eksisterende demokratiske institusjoner og reise nye. Våre demokratiske institusjoner må utvikles på grunnlag av våre historiske tradisjoner og forutsetninger.
SF bygger på flerpartisystem og parlamentarisme. Vi vil utbygge vårt demokrati bl.a. ved å innføre folkeavstemning i viktige politiske spørsmål.
Vårt politiske demokrati er imidlertid ufullkomment, særlig fordi kapitalen har en uforholdsmessig stor innflytelse på opinionen. SF vil bygge ut et virkelig demokrati ved å fjerne det økonomiske grunnlaget for den makt et lite mindretall har over opinionen.
Ethvert trinn fram mot sosialismen forutsetter folkets oppslutning om mål og midler. Dette krever aktiv medvirkning fra folkets side. SF vil derfor gå inn for aktivisering og skolering gjennom de eksisterende og nye masseorganisasjoner, enten de er bygd på faglig interessefellesskap eller på annen basis.
SF stadfester fullt ut og støtter på alle punkter FN's erklæring om menneskerettighetene. De demokratiske rettighetene i et borgerlig samfunn har også sin selvfølgelige plass i et sosialistisk samfunn og målet må være å gi disse rettigheter et konkret og reelt innhold for alle.
Kollektivt medlemsskap i politiske partier er uforenlig med sant demokrati.
Vi vil arbeide for full religionsfrihet slik at ingen religion, sekt, annen religionsretning eller annet livssyn blir diskriminert eller priviligert.
Gjennomføringen av sosialistiske produksjonsformer gjør det mulig å skape et nytt statsapparat som fullt ut er et redskap for folkets kontroll og forvaltning av samfunnets ressurser og muligheter. Det vil bli mulig å gjennomføre en desentralisering slik at en stadig større del av folket kan delta i utforminga av samfunnet på det lokale plan og være med å bestemme over helenasjonens liv og framtid.
I det moderne industrisamfunn har faren for byråkratisering og sentralisering av makt vist seg overhengende. Dette er en naturlig konsekvens av kapitalismens utvikling, men også land som bygger på sosialistisk planøkonomi har vært preget av dette. Folkets sjølforvaltning og demokratiske kontroll blir også der abstrakte begreper som forsvinner bak et enormt byråkrati.
En grunnleggende sosialistisk målsetting er derfor stadig å utnytte mulighetene for desentralisering, kjempe mot byråkrati, og finne en naturlig balanse mellom sentral og lokal planlegging og forvaltning. Den sosialistiske stat er folkets egen stat og den må organiseres slik at menneskene opplever dette som en levende realitet.
Det kapitalistiske samfunnet forsømmer i dag kulturoppgavene. Private profittinteresser dominerer kulturlivet og har skapt flommen av mindreverdige kulturprodukter, banal reklame og spekulasjonslitteratur.
I stor utstrekning er kulturlivet overlatt tilfeldige tiltak og kommersiell utnyttelse. Den kulturforflatningen som finner sted med økende fart i vårt land svekker menneskenes evne til å tenke selvstendig, og hindrer videreutviklingen av et levende demokrati.
Kulturlivet har en verdi som ikke kan måles med politiske eller økonomiske mål. Det bidrar til å gjøre menneskene følelsesmessig rikere, mer åpne og tolerante overfor mennesker.
En hovedoppgave for en sosialistisk bevegelse er å gjøre kulturen til en del av hele folkets liv. Den må føre en bevisst politikk for å gi alle adgang til kulturgodene og for å vekke den enkelte til kulturell oppleving og skapende aktivitet.
En demokratisering av kulturlivet må bygge på en utvidelse av de estetiske fag i skolen fra folkeskolen tii lærerskole og universitet.
SF vil føre en politikk som bekjemper forretningsinteressene i kulturlivet, og derved bidra til å skape en dypere og mer almen kunstforståelse og høyne kulturorganenes nivå. Det offentliges innsats i kulturlivet må foregå i nært samarbeid med kunstnernes egne organisasjoner.
Samfunnet må ta på seg det fulle ansvar for driften av teater, opera, film og musikkselskaper, slik at disse institusjoner kan ledes utelukkende etter kunstneriske prinsipper og i størst mulig grad av de arbeidende kunstnere selv. Særlig må det legges vekt på utbygging av kulturorganer som hele landet nyter godt av. Kulturelle utdanningsinstitusjoner må utbygges og sikres arbeidsmuligheter samtidig som de aktive kulturarbeidere må skaffes trygge leve / arbeidsvilkår.
Utviklingen av det moderne industrisamfunn gjør det mer nødvendig at vi satser på idrett og kroppskultur som et ledd i den almene kulturpolitikken.
De idéer, mål og metoder som skolesystemet bygger på er avgjørende faktorer for hvordan framtidas samfunn skal bli.
SF går inn for en demokratisering av rekrutteringa til utdanning på alle trinn. Store ressurser av evner og talent går i dag tapt p.g.a. manglende økonomiske muligheter for videregående utdanning. SF går derfor inn for utdanningslønn for all utdanning ut over den obligatoriske skole, innbefattet etterutdanning. For å gi barna indre trygghet og evne til selvrealisering må en hovedmålsetting for skolen være å ta vare på originalitet, skaperglede og samfølelse i stedet for ensidig kunnskapskonkurranse og materiell orientering. Den må derved bidra til å skape aktive mennesker som er medansvarlige for samfunnets utvikling og motvirke den passivisering som undergraver demokratiet. Skolen må medvirke til å avskaffe klasseskillene.
Samhørigheten mellom skole, heim og arbeidsliv må styrkes og utbygges. Det indre liv i utdanningsinstitusjonene må bygge på demokratiske prinsipper. Skolen må gi plass for utvikling, ikke bare for de høyt begavede, men også for de som går til skolebenken med et eller annet handicap.
Skolen må legge et nytt grunnlag for menneskelig oppseding. Samfunnet må formes om og bygges ut med de institusjonene som er nødvendige for å aktivisere barn og ungdom til sosialt medansvar og medskaping. Samfunnet må tilfredsstille ungdommens trang til aktivitet, initiativ og utfoldelse.
Et sosialistisk samfunn må legge vekt på et bredt forskningsprogram som omfatter både grunnforskning og anvendt vitenskap. De humanistiske fag må ikke forsømmes for teknisk og naturvitenskapelig forskning. Det bør gis en bred plass for forskning som gjelder løsningen av det enkelte menneskes problemer og mellommenneskelige problemer. Vi må vite mer om det enkelte menneske, samfunnet og de konflikter vi møter i verden.
I et halvt hundre år har kvinnene i vårt land hatt stemmerett, og innenfor lovgivningen er de nå på alle vesentlige områder stilt likt med mennene. Likevel er det langt fra noen reell likestilling. I det offentlige og politiske liv er det sjelden vi finner kvinner i de avgjørende og ansvarsfulle stillinger. I jordbruket og i hjemmene er kvinnens arbeidsdag ofte altfor lang. Med harde og vanskelige kår får de ofte lite til overs for familie og arbeidsinnsats. I yrkeslivet er de for det meste henvist til spesielle yrkesgrener, underordnet arbeid og lave lønninger. Overalt i samfunnet dominerer mennene og setter sitt preg på det. Mennene er utsatt for et usunt konkurranse- og prestisjepress i yrkeslivet samtidig som de får lite høve til å delta i familielivet og omsorgen for barna. Dette har sammenheng med at det kapitalistiske samfunnet ensidig er innstilt på den tradisjonelle familietype der mannen er eneforsørger og kona arbeider ulønnet i hjemmet.
Den tekniske utviklingen og industrialiseringen som har ført til omforming av samfunnsforholdene på alle områder har imidlertid endret grunnlaget for familien. Husarbeidet i by og bygd kan i dag vesentlig forenkles ved gjennomført rasjonalisering og overføring av en rekke oppgaver til kollektive serviceorganer. Kvinnens arbeidsdyktige alder er blitt lengre p.g.a. det lave barnetall og den alminnelige økning i levealderen.
Etter hvert som kvinnen får bedre yrkesutdanning og del i hevingen av det kulturelle nivå vil kvinnene få bedre høve til å ta del i samfunnslivet. Dette vil gi dem etrikere familieliv og gjøre deres liv mer innholdsrikt.
Det kapitalistiske system har langt fra greidd å løse denne oppgave, noe som bare kan skje under et sosialistisk system. Fordommer om fordeling av arbeidsoppgavene må brytes ned både i bonde- og industrisamfunnet om kvinnene skal få tid til sysler utenom heim og arbeidsplass.
I en familie hvor kvinnen er økonomisk uavhengig vil det bli mulig å utvikle en større gjensidighet og et mer harmonisk fellesskap der også mannen går aktivt med. Den autoritære oppdragelse vil lettere kunne motvirkes og de mest verdifulle sidene ved familielivet og hensynet til barna vil få større vekt. Både samfunnsøkonomisk og menneskelig sett vil en omforming av familien i den retning være ønskelig. I et sosialistisk demokrati må forholdene legges tii rette slik at kvinnene kan nytte sine rettigheter som fullverdige samfunnsmedlemmer. SF går inn for de samfunnsmessige tiltak og ordninger som kan gjøre dette mulig og samtidig hjelpe fram en mer harmonisk familie. Opplysning og oppdragelse må ta sikte på å endre synet på kvinnens rolle, slik at ethvert menneske uansett kjønn, kan utfolde seg etter sine individuelle anlegg og forutsetninger.
Men samfunnet må også sørge for at de enslige får mulighetene lagt til rette for å leve et fullverdig liv som andre. De enslige forsørgere må gis muligheter til å ta seg av og forsørge sine barn uten at økonomisk vanskeligheter hindrer det.
Arbeid med heim og barn må verdsettes høyt. Mødre som har sin arbeidsplass i heimen må sikres økonomisk. Ingen kvinne med små barn må nød tvinge ut i arbeidslivet. Lønn under sykdom og barsel må innføres. Spørsmålet om husmorlønn (barnestell-lønn) må tas opp til vurdering.
Trass i hevingen av den materielle levestandarden makter den moderne kapitalisme ikke å gi det enkelte individ den trygghet som er en grunnleggende forutsetning for en hel og fri personlighetsutfoldelse. I alle framskredne kapitalistiske land ser man grelle utslag av personlige og sosiale ulykker som har sin rot i en grunnleggende konflikt mellom en dyp og fellesmenneskelig kulturtradisjon og det livsmønster som en framskreden kapitalisme nødvendigvis må framelske.
En bærende tanke i vår kulturelle og religiøse tradisjon knytter menneskeverdet til individets behov for og evne til kjærlighet, vennskap og fellesskap. Det kapitalistiske samfunnet må avspore og forkrøple disse behov for å overleve. I konkurranse og forbrukssamfunnet knyttes menneskeverdet til karriere, prestisje og forbruksgjenstander. Alle må leve under den moderne reklames trommeild av falske påstander om at varer er veien til kjærlighet og livslykke. Samfunnet blir en jaktmark i stedet for et fellesskap. Dette presset betyr en forgiftning av alle menneskers hverdag. Barna utsettes for dette presset fra de er små. Det bidrar til å opprettholde diskrimineringen av kvinnen, og er en vesentlig hindring for et naturlig forhold mellom mann og kvinne. Det gjennomsyrer forholdet mellom naboer og arbeidskamerater. Dyrkelsen av gjenstander stenger veien mellom menneskenes sinn, skaper et sosialt liv preget av uniformitet, passivitet, av kulde og konvensjoner og mennesker som er dypt ensomme. Menneskenes frigjøring fra denne samfunnsform vil skape grunnlaget for realisering av det enkelte menneskes dypeste behov og muligheter. I dette perspektiv har kampen for sosialisme appell til enhver uansett stilling i samfunnet, fordi sosialismen vil kunne oppheve den dyptgripende motsetning mellom individ og samfunn som er uløselig forbundet med det kapitalistiske system.
Sist oppdatert 22. august 2007
fastylegar@marxists.org