Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Tale ved Det norske studentersamfunds russefest 2. sept. 1922. Mot Dag nr. 16. september 1922.
I.
Det Studentersamfund på hvis vegne jeg i dag ønsker Dem velkommen, står fra gammel tid som vår studenterverdens midtpunkt, som bærer av all livsskraftig tradisjon i vårt akademiske liv. Denne tradisjon skiller seg imidlertid på en eiendommelig måte ut fra den som vi møter i våre naboland og ellers ute i verden. Vår tradisjon består mindre i slike selskapelige former som er symbol på en innestengt standskultur og er bygget på et skarpt avgrenset sosialt miljø. Det verdifulle i dem består nettopp deri at vi i våre beste tider har levet for åpne dører. Når det har stått kamp i vårt folk og store ting har stått på spill, har det også gjennom dette lille samfunn gått brusende strømmer. Og når død og hovmodig korporasjonsånd lukket seg inne og satte slåen for, da kom det alltid til slutt menn som kunne sprenge portene. Derfor har det mellom lange døde perioder også vært tider da livet her kunne gi åndelig ilddåb, stunder da vi følte som enn en innvielse - -
Samfundets historie er like skiftende som vårt lands og like forskjellige har også de hilsningsord vært som russen gjennom årene har fått høre fra Studenterrsamfundets talerstol.
Ofte har talen vært en hyllest til det berømte akademiske humør, til det gamle, alltid like takknemlige piker, vin og sang. Og hvorfor ikke, la oss ta det med - vi har råd til det. Ganske visst har det ved det offisielle studenterhumør ofte vært noe stereotypt og meget av reminisenser fra svunnen tid - det virker derfor mange ganger ufriskt og tillært. En studenterfest av de ekte har dog ennå sin sjarme. Det knytter seg til enhver av dem hundre merkelige vandresagn som for mange lar dem lyse i minnet helt opp til alderdommen.
Andre, som ville noe mer med sine ord, har talt om det frie åndelige arbeid, om vitenskapen og dens plass i vårt folks bevissthet. Og vi vet at det selvstendige arbeid i forskningens tjeneste for dens egen skyld er et mektig redskap i kulturens hånd og vi vet også at det har skapt verdifulle personligheter og mennesker med en egen livsfjern fornemhet som kan virke betagende.
Andre igjen har talt om Norge, om hva særlig vi studenter skylder vårt fedreland. Intet ord i vårt språk er så misbrukt, intet ord har så ofte en tom og rutinemessig klang. Men allikevel, det har ofte nådd oss med varme og ekte ord. Vi har følt at vi alle er bundet til den jord hvor vi har vår rot, det land
"dar våra barn engång få bo
och våra fader sova under kyrkohällen."
II.
Alt dette er verdier som alltid må stå høyt i norske akademikeres bevissthet og som også dette samfunn vil gjøre sitt til å ta vare på. Men det er gamle sannnheter som med samme rett kan sies til enhver generasjon som rykker inn i Studentersamfundet. Vi har ennå ikke rørt ved det som beveger nettopp vår generasjon og er dens særmerke. - Til alle tider har sikkert unge menn med et åpent og mottagelig sinn steilet over urett og uforskyldt nød - det som virker så meningsløst på dem som ennå ikke har grodd fast og vennet seg til det som en selvfølge. Det fyller dem først med motvilje og uro, og mange har lukket denne uro fra sin første ungdom ute av sitt sinn og forherdet seg med kulde og forakt for menneskene. Hvor ofte treffer vi ikke denne mennesketype nettopp der hvor det fordres det største ansvar: hos lærere, dommere eller politiske ledere.
Men hos de beste ble denne uro til en moralsk appell og tok form i tanke og ord, i vilje til å skape nye tilstander. Og den ungdom som nå vender blikkket ut mot verden, føler denne uro og denne appell sterkere, fordi uretten er så overveldende og ulykken synes uten grense.
Den som har mistet evnen til fornyelse og hvis hele forestillingsverden er fylt av den gamle kulturs liv, ser alt det legges øde som han har vært med å bygge. Han må søke trøst hos den gud hvis rike ikke er av denne verden, eller han taler om vår rases undergang og trekker sammenligninger med den antikke kulturs forfall.
Men den som har friske instinkter og vilje til å kjempe, føler ingen frykt ved at livet må begynne på bar grunn igjen. Uvilkårlig vender vi oss dit hvor nye samfunnslag bryter frem, millioner av ukjente, forkuede menn som rekker hendene ut etter hverandre for å reise seg sammen. Instinktmessig føler vi at blant disse grå masser skal drømmen om sosial rettferdighet engang ta kjøtt og blod, - her kommmer frelsen, uendelige reserver, et veId av ny kulturkraft, ny livstrang.
Den største av vårt folk, Henrik Wergeland, taler til oss nå. Han kjente sammenbruddet - han ser kirkene som står i flammer og blomstene på engen som blir farvet røde av blod. Men hans livskraft var så veldig, hans overskudd så rikt at han til det siste kunne synge i jubel at verden var ung:
"Ung må Verden endnu være,
Slektens Sagas lange Lære
endnu kun dens Vuggesange
og dens Barndoms Eventyr."
II.
Vi vet at de store nasjonale og sosiale frihetstanker som har behersket vår historie i de siste hundre år, først oppsto som utopier, som ensomme tenkeres drømme. Men da de ble aktive momenter i menneskenes kamp, da mistet de snart drømmens poesi. De menn som satte dem ut i handling, ble ofte hårde og merket av kampen om makten og den levende følelse som hadde vært den sprudlende kilde i deres sinn, tørket langsomt inn. Men nettopp vår egen tid har også vist oss mennesker hvis sinn var så medfølende og rikt at sorgen og elendigheten omkring dem ble personlig lidelse for dem selv - og hvis vilje var så hård og uavhengig at de kunne stå som ranke søyler midt i dagens kamp. Vi minnes Jaures, Krapotkin og Rosa Luxemburg. Også i den enkeltes liv er lengselen etter sosial rettferdighet først som en drøm, en opplevelse. Men den som setter sitt liv høyt, tar den med seg ut i verden og slutter seg full av glede og offerrvilje til dem som han vil være med å hjelpe. Mennneskene er kanskje koldere, kampen ubarmhjertigere enn vi tenkte. Og likevel, også det er godt. Slagg og føleri faller bort, tilbake blir det som møll og rust ikke skal fortære: hengivelse, ild og ånd.
"La kun hatet ete,
og la grinet flå,
det er stride tanker
vi skal leve på."
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org