Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag nr. 2 1921.
Den som erkjenner det umoralske i klasseforskjellen vil ha to utveier: å preke omvendelse og syndserkjennelse for borgerskapet eller opprør for arbeiderklassen. Den som har nytt en borgerlig barndom vil ofte føle mest tilbøyelighet til å velge den første, han vil da kunne stå med det ene ben i den franske reevolusjon, i borgerskapets heltetid, og med det annet i fremtiden, arbeiderklassen; og i kampen mot reaksjonen vil han alltid i nødsfall ha denne trusel: "Kan jeg ikke bøye gudenes sinn, vil jeg sette underverdenen i oppprør."
I de siste menneskealdre har denne type politikere, de botsprekende reformister, vunnet stor heder i kampen mot den stivnete liberalisme. Mot de mektiges brutalitet stilte de sentimentalitet og medlidenhet med de underste samfunnslag. Det er denne demokratiske sentimentalitet jeg i denne artikkel skal søke å avsløre, idet jeg mener å erkjenne også dens åndelige svakhet.
Det er en alminnelig kjensgjerning at barn tenker utopistisk og overser de fleste vanskeligheter. John Stuart Mill som vel er den demokratiske bevegelses største tenker, hadde som gutt satt seg fore å reformere verden, og han kunne dengang ikke tenke seg sin egen lykke uten "ganske å gjøre den til ett med oppnåelsen av dette mål."
Når slike barn kommer til kjønnsmodenhet, innser de gjerne at den erkjennelse de først trenger, ingen ende har. Denne tragiske konflikt mellom vilje og evne har vært gjenstand for behandling i en uhyre mengde dramaer og romaner. Utgangen blir oftest resignasjon, eller vitenkapelige studier, som jo for mange er det samme.
Den åndelige forkrøpling som er en følge av den stadig voksende erkjennelsestrang, oversees og bortforklares; når man er kommet så langt at man har glemt de edle motiver som man hadde til å begynne med, kan man bli grepet av en stor vitenskapelig glede. Begynte man i hellig indignasjon over klasseurett, kan man lett bli stikkende fast i statistikkens teori eller sukkerhandelen i England. Etter min mening er denne erkjennelsesglede sosialøkonomenes og alle sosialt tenkendes mest demoraliserende fiende. - Da Stuart Mill ved 20-årsalderen følte at hans sinn ugjenkallelig var analytisk og kontemplativt, kom der først over ham en stor sorg: "Analysen gnager som en evig orm på lidenskapens og dydens rot." Senere kom det mer ro over ham. Han opphørte, som han sier, å tillegge ordningen av ytre omstendigheter og mennneskets utdannelse til handling den vesentlige beetydning. Istedenfor ville han nå gi "utviklingen av det innvortes menneske dens rette plass." I og for seg er dette utmerket, når det bare ikke er symptom på sjelelig svakhet. Men dette har det nettopp vært hos de store og små demokrater, både ute og hjemme. - Man gjør det gjerne til en Hamlet-tragedie:
"Besluttsomhetens medfødte ungdoms rødme dør i det syke, gustne overlegg."
I psykologien kaller man det mer tørt: viljekraftens sublimering i intellektualisme. Politisk kan man kanskje heller si at det var indignasjonens styrke som var for svak.
Det er dette som i det store er det karakteristiske for hele det fremskrittsvennlige borgerskap: resignasjon.
Det er bare alltid farlig å skjematisere: det er de indre anvisninger, de kompliserte menneskers balansekunst, som er det interessanteste og særpregende. Undertiden viser også demokratiets menn tegn på viljekraft og mot: jeg tenker her særlig på Stuart Mill. Men man kunne velge andre som - mer eller mindre - gir seg svakheten i vold. Schopenhauer, den helt upolitiske, den helt handleløse, den helt analytiske, satte opp mottoet for den demokratiske tidsalder: "Medlidenhet er roten til all sedelighet." Turgenjev har en følelse av vilje i seg, men koketterer med sin egen evindelige svakhet, ynder å spille rollen som "steppens Hamlet", tar seg bare heltemodig sammen i enkelte romaner og lar "Rudin" aktverdig dø på barrikadene i Paris. - Comte, som opprinnelig hadde linjene klare, ender med å forfatte saktmodighetens evangelium. - Det er en rekke tragedier, alle har de for liten viljekraft på egen hånd, de kan ikke suge mot av sitt eget bryst, men må låne det hos andre, - større profeter.
Toppunktet på den sentimentale betraktningsmåte av de sosiale og internasjonale forhold har Mill nådd i disse ord: De to mest fremtredende trekk i moderne liv er kvinnenes sak: det er filantropi og avsky for krig.
Og dette er følgen av den moralske og åndelige slappelse: borgerskapet har i våre dager ingen herosdyrkelse. Selv i sin egen heltetid, før og under den franske revolusjon, finner de ingen heroer. Den borgerlige tankegang var dengang båret av en optimistisk og rasjonalistisk ånd, Adam Smiths verk bærer merket av en utopistisk tro, - i våre dager har man lagt dyrkelsen over på andre egenskaper.
Den borgerlige nyttemoral-filosofis fortjeneste besto kanskje i å undergrave den religiøse autoritet; men den ble selv flathet og lammende for handling. - Nietzsche og Carlyle ble den borgerlige svakhets store refsere. Hos oss har Erling Winsnes gitt sin analyse og kritikk av denne demokratiske dekadanse i kapitlet om rudimentær fordummelse.
Jeg har i denne artikkel særlig festet meg ved en side av det borgerlige forfall, ufruktbarheten, eunukkarakteren; og jeg skal kort føre denne tankegang til ende. Mitt motiv har vært Johannes V. Jensens ord: "Den blotte Viden binder, hvis den ikke lader sig omsætte i Varme." Det er varmen som mangler borgerskapet, "tout comprendre c'est tout pardonnen", det er - skriver Nietzsche - skuffelsens og svakhetens filosofi.
Motpunktet har dette fått i hele den sosialistiske kamp kultur. Marx's og Lasalles kamp mot liberalissmen var også konflikten mellom aktivitetens menn og de som hare blir "stikkende i Tænkning". Ti erkjennnelsen skal være som buen som spennes, den spennes for at pilen skal ramme desto hårdere.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org