Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 11. november 1922.
De umiddelbare økonomiske interesser ligger nær opp til daglig liv og forstås lettere av leg og lærd, av fattig og rik enn noe annet som menneskene beskjeftiger sine tanker med. Derfor er alle stender og alle klasser enig i at de særdeles gjerne vil bedre sine ibbtekter, selv om de er uenig i alt annet. Derfor står Norges leger samlet i sin konflikt med kretssykekassen på tross av skarpt divergerende oppfatninger med hensyn til den Steinachske foryngelsesteori. Derfor kan smedene enes og kopperslagerne enes og jerndreierne enes om at de vil ha høyere lønn, på tross av at der finnes ikke bare kommunister og sosialister, men også venstremenn og høyremenn i fagforeningene. Der hersker heller ingen meningsforskjell melllom ekspedisjonssjefene, professorene og høyesteretts medlemmer innbyrdes om at et tillegg i grunnlønn er ønskelig - og bør være hevet over smålig politisk strid.
Det er derfor naturlig at arbeiderne hver i sitt fag - her i Norge som andre steder - først sluttet seg sammmen i organisasjoner, hvis oppgave det var å ivareta medlemmenes felles lønnsinteresse. Og det var oppprinnelig ingen særlig årsak til innen disse organisaasjoner og skjelne mellom gode og onde, mellom kommmunister og andre.
Arbeidernes deltagelse i det politiske liv kom meget senere, og da var de faglige organisasjoner alleerede ferdig oppbygd. Det var da bekvemt og riktig at arbeidernes felles politiske organisasjon ble bygd opp på de organisasjoner som arbeiderne allerede hadde, og hvis varighet var tilsikret ved nære og utvilsomme interesser. Det synes også å være liten grunn til å bygge opp det politiske parti annerledes, fordi det var klart nok at liksom arbeiderne har snevre lønnsinteresser, så har de også bredere samfunnsinteresser til felles.
Slik ble da her i Norge Det norske arbeiderparti bygd opp. Fagforeningene ble meldt inn i det poliitiske parti som foreninger, og hvert enkelt medlem ble stående tilsluttet Det norske arbeiderparti selv om han var aldri så stivnakket en høyremann og selv om han stemte med høyre ved hvert eneste valg. Så lenge partiets oppgave bare hadde med valgene å gjøre, skadet dette forhold ikke på noe vis. Alle medlemmene betalte sin kontingent og støttet derved parrtiet økonomisk; at de som stemte med andre partier også ble talt med når partiet regnet sammen sitt medlemstall, var uten all betydning.
Senere hen er hele denne ordning blitt meningsløs.
Partiet har påtatt seg oppgaver som rekker langt utover valg, og det vedkjenner seg på sine medlemmers vegne meninger og forpliktelser, som har en bevisst og langtrekkende forståelse av sosiale oppgaver som sin forutsetning. Men denne skiften i partiets karakter har ikke avstedkommet en tilsvarende endring i dets organisasjon og på tross av hver enkelt fagorgaanisert arbeiders rett til å unndra seg medlemsskapet i det politiske parti kan man sikkert nok gå ut fra, at det her i landet finnes mangen en mann som gjennom sin fagorganisasjon står tilsluttet Den røde Internationale i Moskva og som ved hvert valg trofast stemmer på høyre.
Både for partiets skyld og for de enkelte medlemmmers skyld er det nødvendig at der nå snart inntrer en endring i disse forhold. Partiet må finne frem til en slik ordning at ingen mann står tilsluttet det kommmunistiske parti unntagen som følge av et personlig ønske om å tilhøre denne organisasjon og en vilje til å påta seg de forpliktelser som den pålegger. Det kan bare oppnås på den måte at medlemskap i kommunistpartiet alene erverves ved det enkelte medlems personlige initiativ og at det fortapes når forpliktelsene sviktes. Et slikt parti vil bli fåtallig og det vil være hårdt og byrdefullt å være medlem av det, men bygges det opp på den riktige måte, så vil det uten vanskelighet beholde en sikker lederstilling innenfor den norske arbeiderklasse og arbeidernes organisasjoner.
Men selv om et slikt parti blir bygget opp - det skal arbeide til og det er ikke gjort på en dag og helller ikke på et år - så endrer det dog ikke den kjensgjerning at arbeidernes lønnsinteresser er ens og at der ingen årsak er til å sprenge deres økonomiske orrganisasjon - noe som da heller ingen tenker på å gjøre. Det endrer heller ikke den kjensgjerning at deres politiske interesser er ens og at arbeiderne her i landet nå gjennom sin varige politiske organisasjon er kommet så langt at de fleste arbeidere føler behovet for en valgenhet, selv om de kan være uenig om og forstyrret over mangehånde teser og læresetninger. Det er under disse omstendigheter ingen årsak til å bryte deres politiske organisasjon i stykker. Det ville være tåpelig og lettsindig å gjøre det før det nye politiske parti er bygget opp. Det ville være en hensiktsløs skade å gjøre det etter at et slikt parti er satt i handledyktig stand, fordi det kommunistiske parti riktig opppygget aldri ville stå i fare for å måtte overlate til andre noen del av makten i Det norske arbeiderparti.
Det kommunistiske parti skulle bygges opp, ikke på tilfeldige partiforeninger som ingen forpliktelser kjenner for sine enkelte medlemmer, ikke vesentlig på politiske talere og enda mindre på dagdrivere rundt Arbeidersamfundets kafeer. Det skulle bygges opp på de medlemmer av fagforeningene og av de politiske foreninger som i gjerning og i daglig arbeid viser at de allerede er seg sine forpliktelser som kommunister bevisst, og at de er villig til å oppfylle forpliktelsene. På de medlemmer fra hvem alle arbeiderorganisasjoner henter sin styrke, og fra hvis kontroll ingen organisasjon noensinne kan unnslippe, hvis de er samlet i felles og målbevisst arbeid. De skulle sammles i et parti båret av forpliktelser og for hvem rettighetene ble skapt - ikke ved paragrafer i foreningslover, men av forpliktelser oppfylt.
Et slikt parti ville bli fåtallig, men sterkt. Det ville ha makt, men ikke vekke nid fordi det ville stå åpent for hver mann som evnet og var villig til å fylle dets krav. Det ville tiltrekke det beste og frastøte det sletteste, fordi det stiller høye krav og pålegger tunge forpliktelser på sine egne medlemmer og gir rettighetene til andre.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org