Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 10. mars 1923.
Både kristendom og arbeiderbevegelse er brede åndelige folkebevegelser som søker å samle mennesker av forskjellige raser og forskjellige sinnstyper. Begge bevegelser kommer derfor til å romme mange åndelige motsetninger og mange utvekster. Både kristne og kommunister blir ofte beskyldt for å være forbenede dogmatikere og sette døde læresystemer over det levende liv. Kommunistene angripes for å opphisse til klassehat, de kristne for dømmesyke og fanatisme overfor dem som ikke er av samme tro. Liksom kristendommen må bære ansvaret for kirkens fastlønnede presteskap og bedehusenes vekkelsespredikanter, håner man arbeiderbevegelsens funksjonærer og dens omreisende agitatorer. Fordi den beevegelse vi har sluttet oss til favner vidt og har bud til mange slags mennesker, er vi klar over at slike særegenheter og utvekster ikke er til å unngå, mens vi samtidig protesterer mot at utenforstående legger slike tilfeldige momenter til grunn for sin dom.
Det er imidlertid også en positiv likhet mellom den ungdom som flokker seg om de to bevegelser. Det psykologiske utgangspunkt er ofte det samme. Det er trangen til å samle alle spredte evner og krefter om et åndelig sentrum, til å underordne sitt sinn under bestemte åndelige verdier som kan gi livet en retning og en mening utover dagen og ens eget liv.
Til tross for at kristne og kommunistiske mennesketyper kan ligge hinnannen nær, er det alminnelig å påstå at de to bevegelser representerer helt motsatte livsssyn. Etter denne meget vanlige oppfatning kunne man karakterisere de to motsatte livssyn slik: Kommmunismen er en sosial frihetskamp, arbeidernes hensynsløse klassekamp mot overklassen, en bevegelse som er sprunget ut av et ønske og håp om at livet her skal bli rikere og mer verdt å leve. Kristendommen ser selve dette liv som noe underordnet, en innvielse til det evige. Den fattige er lykkeligere enn den rike, hans sinn er enklere og enfoldigere, og livets ulykke og smerte har like stor verdi som dets gleder, for lidelsen lutrer menneskenes sinn og åpner deres hjerter for kristendommens bud om Guds kjærlighet og det evige liv, de har bud til alle både rike og fattige, herrer og slaver, men mest til dem som er knuget av sorger og synd. Kristendommen blir da antisosial, en lære for den enkelte sjel, for "konger i landflyktighet".
En slik oppfatning av kristendommen kan være ekte og personlig gjennomlevet, men den kan ikke gjøre krav på å være allmengyldig og man kan vanskelig påstå at den gir uttrykk for grunnstemningen i evangelienes kristendom. Evangeliene er dog først og fremst et strålende vidnesbyrd om et stort menneskes indre rikdom og kraft, og det menneske hvis sinn er fylt av kristendommens og kjærlighetens ånd, vil ikke falle til ro etter å ha fått sjelefred og løfte om det evige liv, han vil søke å gjennomtrenge alt liv omkring seg med sin ånd. Hans tro vil være aktiv og erobrende og som all livskraftig religion være en tro for de mennesker som står midt i livets kamp.
Han vil gå ut blant menneskene for å omsette sin indre rikdom i levende handling, han vil steile over sosial nød og undertrykkelse og føle en positiv forpliktelse til å slutte seg til dem som vil reise de store masser til kamp mot uverdige og åndssløvende kår, til å gi dem sitt overskudd av varme og kraft.
Ut fra et slikt syn skulle det ikke være noen motsetning, men et naturlig forbund mellom arbeiderbevegelsen og sosial kristendom. Hvorfor ser man aldri de kristne ta konsekvensen av en slik oppfatning og slutte seg til arbeidernes klassekamp?
Man får ofte det svar at det er midlene som skiller.
Kommunistene vil bruke vold, de vil føre hensynsløs klassekamp og viker ikke tilbake for å anvende våpenmakt. De kristne vil bruke åndelige våpen, seire ved passiv motstand og sin evne til å bære alle lidelser med fromt og tålmodig sinn. Kristendommen forbyr å slå ihjel. Vi skal elske våre fiender og vende det høyre kinn til, slik som bergprekenen lærer og slik som Tolstoi har forkynt i vår egen tid.
For mange står denne bergprekenens lære som en underlig blodløs og uvirkelig motsetning til det bilde av Kristus som stiger frem av evangelienes fortelling. Han var dog først og fremst en stridsmann og kom ikke for å bringe fred, men sverd. Hans sinn rommet ikke bare kjærlighet til menneskene og medfølelse med dem som lider, ikke bare evnen til å overvinne seg selv, det rommet også evne til å føle voldsom og levende harme. Han elsket ikke fariseerne når han kalte dem øgleyngel og kalkede graver. Når kremmerne i templet forarget ham, skulle han så ikke ha rett til å jage dem ut?
De kristne vet at det bestående samfunn tvers igjennom hviler på vold og bedrag. Det opprettholder lov og orden ved fengsel, politi og militærmakt, det binder den menige mann fast til jorden eller maskinen og gir ingen mann frihet i hans daglige liv. Jo nærmere dette samfunn kommer sammenbruddet, jo mere hensynsløs og mekanisk blir anvendelsen av vold, jo mindre og uverdigere de menn som utøver den. Man hører ikke de kristne protestere mot at samfunnets herrer ved vold og trusler tvinger folk til å betale skatter og adlyde lover. Men de steiler når vold annvendes nedenfra i store ideers og skapende krefters tjeneste. Til denne dag har ingen herskende klasse godvillig oppgitt privilegier eller maktposisjoner. Når samfunnsklassene tørner mot hinannen i økonomiske og politiske krisetider, finnes det ingen forskjell melllom åndelige og fysiske våpen. En borgerlig avis som i en kampsituasjon systematisk søker å skape forvirring innen arbeidernes rekker, fører muligens åndelig kamp. Når arbeiderne til gjengjeld ødelegger avisens maskiner, er det fysisk vold og terror. Andelige våpen kan være virksomme nok, men ingen vil påstå at de strekker til i alle situasjoner. Det er situasjoner hvor man kan beseire sine fiender med taler og flyveskrifter, men forholdene kan også være slik at vi har valget mellom å oppgi alt det vi har kjempet for, eller å reise oss og slå igjen.
Når menneskene anvender vold under fullt ansvar som det siste middel, og i en stor ides tjeneste og med personlig risiko for sitt liv, da står de i kontakt med følelser og instinkter som er verdifulle og umistelige og som all fremgang og all livsutfoldelse må bygge på - med opprørsk tross mot urett og respekt for eget menneskeverd. Ingen spissborger har rett til å nekte oss å være begeistret for den arme som frelste den franske revolusjon. Og Cromwells jernsider som hver dag var rede til å gi livet for sin tro, var like gode kristne som de der vil realisere Guds rike på jorden ved prekener og veldedighet.
Når så mange kristne som er overbevist om berettingeIsen av kampen for sosial rettferdighet, viker tilbake for å ta aktiv del i klassekampen, er det et tegn på åndelig svekkelse. Hvis deres vilje til å nå målet var så sterk at det ble en indre nødvendighet å søke å realisere det, da ville de heller ikke vike tilbake for midlene. Og de ville slutte forbund med den eneste sosiale makt som har evne og vilje til å skape en ny sosial orden, uten hensyn til de ofre kampen vil kreve. Den første kristendom var dog en revolusjonær åndsmakt, som ble båret frem av mektige og skapende personligheter, og som virket som en sprengkile i det samfunn hvis åndsliv var forpaktet av lovlydige fariseere og rettroende skriftlærde.
Men samtidig som kristendommen er blitt det bestående samfunns sikreste passive støtte, er den også blitt fattigere på eiendommelige og rikt utrustede personligheter. Det er ikke så at uforbeholden tilslutning til en bevegelse behøver å forkrøble personligheten og innsnevre og forflate en manns åndelige liv. Tvert imot vil den som i en kamp tid står alene og uten levende tilknytning til andre mennesker, oftest bli spinkel og hovmodig, mens den mann som slutter seg til en bevegelse i vekst og med oppgaver å løse, vil føle at han vokser på det og at samfølelsen med andre mennesker tilfører ham ny kraft og hjelper til å frigjøre det sterkeste og mest eiendommelige i hans egen personlighet.
Men en bevegelse som er stanset opp og er i ferd med å bli en vikende åndsmakt og hvis herredømme over menneskene beror på negative momenter, vanemessig autoritetstro og åndelig press ovenfra, en slik bevegelse vil føre til nivellering og åndelig død. Man kan ofte fra kristendommen føle et pust av frykt og kulde, en trang til isolering, som er fremmed for en livsfrisk religion. Og føler man ikke nå og da i kristelige kretser en innelukket varme, en slags åndelig innehygge som synes å vitne om stagnasjon? Det er også et typisk svakhetstegn at kristendommens makt over sinnene er størst i de sosiale grupper som ligger i bakevjen og utenfor strømmen, som har minst nyskapende evne.
En mann som stiller seg i en stor bevegelses tjeeneste, vil legge en ny målestokk på hele sitt liv og prøve å bringe sin private livsførsel i forhold til de ideer han kjemper for. Ingen kommunist er dogmatisk asket, han fordømmer ingen på grunn av en ytre handling som strider mot den vanlige moral, han opererer ikke med begrepene synd og nåde, og kjennner verken de nagende samvittighetsskrupler eller den guddommelige tilgivelses sødme. Men han søker såvidt mulig å bli uavhengig av ytre ting, å få den størst mulige kontroll over sine materielle behov, slik at de aldri skal få makt over hans sinn og bli en klamp om foten som hindrer ham i å hengi seg til kampen helt og fullt. Den sterkeste impuls til en slik livsførsel finner vi i evangelienes fremstilling av Kristi liv. Selv om man ikke tar skriftens ord bokstavelig og forlanger at en kristen skal hate sin far og sin mor og ikke samle sølv eller kobber i sitt belte, så blir det dog en påfallende motsetning mellom de fleste kristtnes rent småborgerlige innstilling overfor sitt private liv og sin sosiale stilling og den ånd som møter oss i evangeliets fortelling om "de fattige fiskere" som "forlot alt og fulgte ham".
Kyrre Grepp som var en betydelig realpolitiker, sa engang at enhver kommunist må bevare i sitt sinn lengselen etter å dø på barrikaden. Og selv i vår grå tid er det dog en slik lengsel i menneskenes sinn som er sjelen i enhver stor bevegelse. Det er den samme ånd som har skapt de ord at den som vil berge sitt liv skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld skal berge det. Men er ikke denne lengsel, korstogstemningen, mere levende nå i den revolusJonære arbeiderbevegelse enn i vår tids kristendom?
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org