Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 10. mars 1923.
Historien kjenner to opprinnelige, enkle og grunnnfestede former for herredømme, for det forhold at en manns viljeliv ikke bare har gyldighet for ham selv, men også for enkelte av hans medmennesker. Den ene form er slaveriet. En slave beherskes ved fysisk vold, han er bundet til galeien eller han arbeider med pisken susende over sitt hode. Dette herredømme er enkelt og lett forståelig, så enkelt at den samme form med like gode resultater kan anvendes overfor dyr såvel som mennesker. Den annen form for herredømme er den som utøves av sjøkongen som i spissen for likeemenn drar på herjing til fremmede kyster eller av tartarhøvdingen som jager over steppen med horden etter seg mot gods og berømmelse. Det herredømme man her kan iaktta, grunner seg ikke på fysisk vold, det beror derpå at høvdingen har initiativ og fremdrift, og at hans vei betyr seier, ære og makt for ham selv og dem som følger ham.
En undersøkelse av den myndighet som utøves av en moderne regjering, vil vise at ingen av de former for herredømme som her er nevnt kommer i anvendelse. Når statsminister Otto Blehr innehar regjeringsmyndigheten i dette land, er ikke grunnen den at hr. Blehr ved sine musklers kraft kan tvinge de øvrige 2 1/2 million nordmenn til å følge sin vilje. Det er helt sikkert at tusener ville kunne ta opp en kamp med ham enkeltvis, og opptrådde de samlet, ville han overhode ingen sjanser ha. Heller ikke utøver hr. Blehr sitt herredømme på grunn av sitt fremragende initiativ eller sin evne til å føre folket mot nye erobringer, til makt og berømmelse. Dette er så åpenbart for all verden at ethvert barn vil forstå det. Hvis det skulle forholde seg annerledes ville det da også være helt uforklarlig at hr. Blehr kan gå inn av stortingets dør det ene øyeblikk og ut igjen kort tid etter og i melllomtiden ha mistet hele sin regjeringsmyndighet uten at det er foregått noe med ham personlig. Det er vel overflødig å minne om at dette faktisk har skjedd ganske nylig.
Man kunne kanskje av dette siste ledes til å tro at Blehr hentet sin myndighet og makt fra det faktum at han sto som utøver av stortingets vilje og derfor mistet sin myndighet når dette ikke lenger var tillfelle. Det ville dog være en skjebnesvanger misforståelse som man derved ville gjøre seg skyldig i. Visstnok er det en nødvendig betingelse for utøvelse av regjeringsmyndigheten at et stortingsflertall står bak, eller rettere, at intet stortingsflertall står mot. Men denne betingelse forteller oss intet om maktens kilde, ti stortinget selv har ingen andre eller vektige maktfaktorer til fordel for sin myndighet enn hr. Blehr. Der finnes muligens dem som vil hevde at stortinget har makt fordi det representerer blomsten av den inntellektuelle begavelse i vårt land. Det er dog sannnsynlig at ikke svært mange ville våge en så dristig påstand, rent bortsett fra at den nødvendigvis måtte medføre et pessismistisk syn på slektens åndelige utvikling. Og ingen vil for alvor tro at disse 150 mann representerer fysisk makt av en slik styrke at de skulle kunne beherske en større folkemengde. Hvis man anbrakte denne forsamling midt i busknegrenes land, er det sikkert at dens beslutninger og debatter ville være helt meningsløse og intetsigende foreteelser som ingen betydning ville ha for omverdenen. At disse debatter heller ikke har synderlig mening der de holdes, vedkommer ikke saken. Forsamlingen ville utenfor sitt element ikke ha noen sjanser unntagen overfor hvilken som helst annen forsamling på ikke mer enn 150 mennesker - og selv det forutsetter at den skulle opptre i enighet. Hittil har dog ingen kunnet oppdage noen antydning til muligheten for at så skulle skje.
Det vil av dette klart fremgå at det herredømme som en moderne regjering utøver ikke har noe verken med fysisk makt eller fremragende menneskelige egenskaper å gjøre. Den fysiske makt spiller selvsagt en betydelig roUe i alt samfunnsliv, men i forbindelse med en moderne regjering er den helt sekundær. I det hele tatt vil man søke forgjeves etter de maktkilder en regjering eller et parlament øser av hvis man holder seg til disse institusjoners egenverdi. Man må søke utenfor dem, og man vil da meget hurtig komme til det resultat at disse institusjoners makt beror derpå at folk tror at de skal ha makt og tror at det vil medføre skjebnesvangre konsekvenser for den enkelte og menneskeheten hvis de ikke adlydes.
Dette resultat må fylle en samfunnsbevarende iaktttager med bange anelser, ti vårt samfunn synes unekktelig å hvile på usikker grunn. En mer inngående betraktning vil allikevel bringe inn beroligende momenter som tyder på at samfunnets beståen er sikret.
For det første viser det seg historisk og rent erfaringsmessig at den grunnvoll som er nevnt, faktisk er temmelig solid og sikker å bygge på. Man har yttterst få eksempler på at den har sviktet, så få at man med utgangspunkt i vanlig sannsynlighetsregning kan si at den yder fullkommen sikkerhet. Undersøker man videre denne grunnvoll rent analytisk vil resultatet også bli beroligende. Man må være klar over at respekten for de lovlige myndigheter er innpodet enhver borger helt fra hans bevissthets gry, og den er blitt utviklet ved ethvert senere stadium i hans liv. Den alminnelige undervisning i vår tid har sterkt understøttet det hele. Ettersom tiden er gått, er der i hans hjerne blitt innrettet et regjeringssystem, hvorav han beherskes likeså sikkert som av slavepisken og med mindre bråk. Den som skal bli upåvirket eller endog stille seg imot denne innflytelse, må være i besittelse av sjeldne og helt usedvanlige egenskaper således at antallet av sådanne personer aldri kan bli stort. De kan da heller aldri representere noen fare og ethvert samfunn kjenner opprørere og forbrytere uten at dets eksistens derved i nevneverdIg grad blir truet.
Et tankeeksperiment av interesse vil kunne fremgå av det resultat vi er kommet til: hvis man var i stand til å innpode en bestemt generasjon med kunnskap om et helt annet regjeringssystem enn det man nå har, ville merkverdige begivenheter inntre. Visstnok ville dette være en helt ufarlig beskjeftigelse til å begynne med som følge av mindreåriges naturlige maktesløshet. Men så snart denne generasjon kom til skjels år og alder, ville den våkne i forbitret erkjennelse av at det regjeringssystem som var det herskende, ikke var i overensstemmelse med det de unge mennesker hadde i sin hjerne, og de ville utvilsomt reise seg til kamp for orden, lovlydighet og rettferdighet mot den ulovlige og skjendige regjering som satt ved makten.
Det kan synes som om de partier som ønsker en ommlegging av samfunnet bare har en vei å gå for å nå sine mål: den nemlig "ad overbevisningens vei" å påvirke menneskenes sinn således at de opphører å adlyde de regjeringsmyndigheter de nå er innstilt på, og bare mottar befalinger fra en ny myndighet. Den sosialdemokratiske politikk skulle etter dette være den eneste som fører frem, den eneste rasjonelle fremgangsmåte henimot det sosialistiske samfunn. Det ville imidlertid være naivt å tro at noen enkeltmann eller organisasjon skulle kunne oppta konkurransen med statsorganisasjonen om menneskenes sinn. Det bestående samfunn har i og med at det består et uhyre og praktisk talt uoverkommelig forsprang. Den påvirkning som forøvrig kan utøves, blir av så liten rekkevidde og så liten dybde at den sammenligningsvis ikke spiller noen rolle uten i unntagelsestilfelle. Den lydighet og respekt som samfunnet er i stand til å utvikle overfor sine egne myndigheter, griper det menneskelige sinn så sterkt at den ikke lar seg rokke ved viten eller fornuft. Enhver vet at en moderne regjering springer ut som en frukt av list, underfundighet og bedrag. Men den alminnelige innstilling er allikevel at uansett om regjeringen er ond eller god så må dens befalinger adlydes og dens undertrykkelse tåles, idet der ikke gis øvrighet uten av Gud. Intet menneske i dette land tror at hr. Otto B. Halvorsen i synderlig utstrakt grad er betenkt med åndens gaver, og de personlige egenskaper han måtte ha til utøvelse av herredømme er i beste fall skjult for den store allmenhet. Når høyres fører nå blir ministerpresident, vil allikevel allmenheten også adlyde hans regjering i tillit til at når Gud gir Otto B. Hallvorsen regjeringsmyndighet så gir Han ham og forstand - uansett all erfarnig i motsatt retning.
Der bør slås fast at forutsatt at bestemte betingelser er til stede, vil unntagelser fra denne trøsterike alminnnelighet kunne oppstå. En sådan unntagelse - og en av adskillig betydning - er arbeiderorganisasjonene i de forskjellige land. Det er ingen tvil om at Det norrske arbeiderpartis landsmøte allerede er en regjeringsmyndighet som utsteder befalinger og treffer bestemmelser med gyldighet for store deler av landets arbeiderbefolkning og derigjennom for det hele sammfunn. Her er da forholdet det at det hos hvert enkelt av Det norske arbeiderpartis medlemmer er bygget opp et regjeringssystem ved siden av det legitime av omtrent samme natur, av og til sterkere og av og til svakere. Men man bør være klar over at vilkårene for at dette har kunnet skje, er at spesielle betingelser har vært til stede, og det er utelukket at noe lignende skulle kunne skje i større utstrekning innenfor det borgerlige samfunn.
Det er under disse omstendigheter også klart at et alminnelig parlamentarisk regjeringsskifte ingen egentlig betydning kan innebære uten for de personer som skifter. Det er innlysende at det er av stor betyddning for Blehr og for Halvorsen enten Halvorsen eller Blehr er ministerpresident. Og det er selvsagt også av betydning for de personer som følger dem - enten til taburettene eller fra. Men for den øvrige verden er forandringen ringe og uanselig. Myndighetenes makt bygger ikke på de personer som utøver den, verken i parlament eller regjering, den bygger på de menneskelige sinns innretning, som ikke forandres eller rokkes ved voteringsresultater. Utstrekningen av det herredømme som derigjennom kan utøves, er begrenset, og innenfor disse grenser er avgjørende forrandringer ikke mulige.
Det eneste regjeringsskifte som kunne få noen videre betydning, som i virkeligheten ble et skifte, måtte da bestå deri at befolkningen innstilte seg på en regjering aven helt annen art enn de nåværende, en regjering hos hvem man krevet andre egenskaper og som fikk sin myndighet på et helt annet grunnlag. Forutsetningen for at dette skal kunne skje er imiddlertid at regjeringsmyndigheten først bringes tilbake til sitt enkle og solide utgangspunkt, til de to former for herredømme som ble nevnt i begynnelsen av denne artikkel, til vold eller dyktighet. De revolusjoner som man har hatt etter verdenskrigen, viser at en utvikling i denne retning er merkbar i de fleste land og det reegjeringsskifte som foregår på det grunnlag, vil bli av helt avgjørende betydning for vår sivilisasjons videre skjebne.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org