Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 17. mars 1923.
Fridtjof Nansen har ved sitt arbeide for å lindre krigens ettervirkninger og for å bekjempe hungersnøden i Rusland kommet i en stilling til omverdenen og sine medmennesker som er uten sidestykke i nutiden. Han har ingen offisiell myndighet i det lille land hvor han hører hjemme - hvilket riktignok ikke ville være av synderlig betydning - langt mindre i noen av de stormakter som avgjør verdens skjebne. Han står ikke i spissen for og tjener ikke noen av de store bevegelser som i øyeblikket splitter de europeeiske samfunn, han er ikke overbevist av kommunismen og han er ikke fascist. Og dog er han mere kjent enn noen av stormaktenes regjeringssjefer, mere kjent en Poincare og Bonar Law.
dtjof Nansens posisjon bygger ikke på noe utenfor ham selv. Han selv behersker den helt og ingen makt utenfor kan trekke noe fra eller legge noe til eller tilføre den skade. Man kan frata ham den stilling han har i Nasjonenes Forbund, og Nansen vil være den samme, men stillingen vil ha opphørt å eksistere uten som en lyd eller på papiret.
Fridtjof Nansens person er med alt dette en sjelden og usedvanlig foreteelse i vår tid· I vår tid er stor makt, autoritet og myndighet vanligvis knyttet til organisasjon og samvirke, til underordning av de enkelte viljer under et felles mål. Man er vant til at en mann har makt forsåvidt han står som uttrykk for fellesvilje og fellesrnål, og at hans makt utad kun i ringe utstrekning er grunnlagt på hans egne personnlige egenskaper.
Det er på denne bakgrunn Fridtjof Nansens navn lyser i dobbelt glans. Og derfor blir han gjenstand for en hyldest som sjelden blir andre til del.
Man kan ikke frigjøre seg fra det inntrykk at det vesentlig er dette siste, mannens personlighet i høyere grad enn hans gjerning, som er den egentlige årsak til den hyldest som blir ham til del. Man kan overalt og hos mange mennesker iaktta en intellektuell individualisme, en trang til i denne tid å bevare sin perrsonlighet i massebevegelsens virvel. For alle de mennesker som har en teori om hvorledes dette skal gå til, er Fridtjof Nansen symbolet på teoriens virkelighet, på idealets realisering i denne verden.
Man kan forstå at en slik oppfatning kan gjøre seg gjeldende blant de mennesker som går omkring med sin individualitetsteori, da den ikke er galere enn meget av det som ellers daglig sies. Det ville dog være en alvorlig villfarelse å gå ut fra at denne oppfatning skulle ha noe med virkeligheten å gjøre. Den bygger på et helt feilaktig utgangspunkt både når det gjelder Fridtjof Nansen og når det gjelder de intellektuelle individualister selv.
For det første er den feilaktig fordi den går ut på at Fridtjof Nansens personlighetsverdi har noe å bestille med den personlighetsverdi de selv mener å hevde. Den individualisme som vanligvis kommer til uttrykk, er først og fremst et vidnesbyrd om en overstadig frykt for å gi seg hen i en saks tjeneste. Den er mest på alles lepper når det gjelder å ta standpunkt og man nødig vil. Den er en teori til understøttelse av bevisst og villet holdningsløshet i en tid da kravet om et utpreget standpunkt er aktuelt.
Undersøker man den teori som i alminnelighet brinnges i anvendelse til dette formål og den terminologi hvorigjennom den kommer til uttrykk, vil man uten vanskelighet kunne påvise at såvel teorien som terminologien kan føres tilbake til menn som på ingen måte svarer til den type mennesker som nå gjør seg til talsmenn for disse anskuelser. Man vil finne at det som nettopp utmerker de menn som har utformet læren om individualiteten, var at de selv sto i kamp for den sak som de hadde gjort til sin og som de uredd førte frem mot en verden av fordommer. Og helt på samme måte forholder det seg med Fridtjof Nansen. Hans personlighetsverdi og den myndighet han utøver, springer ut av det arbeid han har påtatt seg, den sak i hvis tjeneste han stillet seg og som han har gjort til sin. Det som gjør at man overfor ham får et så mektig inntrykk av personlighet, er da ikke det at han står uavhengig av de motsetninger som ellers strides, men det er at han helt er gått opp i en sak av veldig beetydning og rekkevidde, som han helt selv har bestemt og selv behersker.
På den annen side har man de intellektuelle individualister som forsøker å holde seg utenfor og ikke gå opp i noe større formål. Som vil bevare sin frihet og uavhengighet og konservere sine små eiendommeeligheter og ikke blande seg med massen· Som svever i den tro at ingen verdi er verdi medmindre man har den for seg selv og sysler med den og kjeler for den i sitt eget sinn og befinner seg vel derved. En litt våken iakttagelse burde dog gjøre det klart også for disse individualister selv, at ingen er mere avhengig, mere ufri, mindre individualister enn dem. De er ganske hjelpeløse og uten retning og kastes hit og dit av vær og vind. De er uten verdi for noen av de drivende beevegelser i samfunnet enten de kommer fra høyre eller venstre, og den store ensartede sump som til enhver tid i ethvert samfunn kliner seg til benene på alle som vil gå, og hindrer enhver bevegelse, består vesenttlig av mennesker som er kommet dit fordi de ønsker å bevare seg selv. Denne sump spiller i samfunnet den rolle å stå til hel og uavkortet disposisjon for dem som vil og kan minst - og det kan være noe å tenke på for dem som er havnet der som resultat av sin selvhevdelse.
De fleste mennesker vil i Fridtjof Nansen finne en mennesketype som virkeliggjør noen av de høyeste menneskelige verdier og som rent umiddelbart opppfordrer til etterfølgelse. Hvis man skal følge den oppfordring bør man dog være oppmerksom på hvori denne mennesketypes egenart består. Den består ikke deri at man stiller seg fritt og uavhengig og holdningsløst overfor tidens spørsmål, men deri at man selv skaper en sak i hvis tjeneste man uavkortet stiller seg, og som er av så store dimensjoner at man med utgangspunkt i denne sak kan stå virkelig fritt overfor de andre spørsmål som kan avgjøres. Men de fleste mennesker er små og er ikke i stand til å skape seg en sådan platform. Hvis de tilstreber noen likhet med de store menn de beundrer, kan dette ikke oppnås ved at de forsøker å innta en lignende holdning til tross for at forutsetningene og grunnlaget mangler. Det kan bare oppnåes ved at også de stiller seg helt til en saks tjeneste og siden de ikke er i stand til å skape saken selv, stiller seg til tjeneste for saker og formål som alt er skapt og som venter sin løsning. De kan derved oppnå den personlighetsverdi som de under andre omstendigheter må savne, og det er i virkeligheten den eneste mulighet for de fleste mennesker. Hvis de som svært mange intellektuelle søker ved en individualitetsteori å komme i et uavhengig forhold til de motsetninger som strides uten å ha en tilsvarende åndelig utrustning og karakterstyrke, vil utviklingen gå henimot en tiltagende forsumpning og uthulning - slik som man ved mange eksempler erfaringsmessig kan påvise.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org