Marxists Internet Archive > Norsk > Radek
The Call, 6. november 1919. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
Du skriver at kameratene i Hamburg er i harnisk over vår kommunistiske kongress sin beslutning om å boikotte valgene til nasjonalforsamlingen, og at de tolker Luxemburgs og Liebknechts motsatte oppfatning som et merkelig tegn på opportunisme. Var det bare så enkelt! Spørsmålet kan ikke avgjøres på denne enkle måten" Vi har tatt standpunkt for arbeiderrådenes diktatur, og derfor må vi boikotte nasjonalforsamlingen, på samme måte som bolsjekikene undertrykte det russiske parlamentet." Før jeg går nærmere inn på temaet, vil jeg fortelle deg dette. Da våre østerrikske kamerater sist oktober, idet de mottok nyheten om revolusjonsutbruddet, skyndte seg tilbake til Østerrike, hadde jeg en samtale med de ledende kameratene blant de østerrikske krigsfangene, etter instruks fra arbeiderrådenes sentralkomité. Vi konkluderte enstemmig med at spørsmålet om hvorvidt man skal delta I valgene til nasjonalforsamlingen i et gitt land, må være avhengig av hvor langt revolusjonen har utviklet seg blant ungarerne, eller tysk-østerrikerne, eller tsjekkerne eller jugoslavene og så videre på det tidspunktet da spørsmålet må avgjøres. Jeg tror du har hatt nok anledninger til å overbevise deg om at verken jeg, Bela Kun, Mona eller Toman er tilhengere av opportunismen. Videre, ettersom jeg vet at du har særlig tiltro til Lenin, kan jeg fortelle deg at han ikke bare var helt enig med meg, men ba meg i tillegg å imprente i enhver kamerat som reiser tilbake til Østerrike at man ikke må føre den samme politikken ved begynnelsen av en revolusjon som bolsjevikene først ble i stand til etter at de hadde seiret.
Man må ikke, bare fordi en liten del av de revolusjonære masser gjennom egen erfaring eller instinkt har blitt modne for en slik politikk, anta at massene som helhet også er modne for den. For å avslutte med den personlige siden av spørsmålet, så diskuterte jeg en gang dette inngående med Liebknecht, og han lo og svarte: "Vet du, jeg våkner hver eneste dag som svoren motstander av å delta i valg, og går til sengs på kvelden som talsmann for det motsatte." Du vil selvsagt ikke mistenke Liebknecht for å være en politisk værhane av den grunn, men vil forstå at spørsmålet ikke er så enkelt.
og organisere massene, og til å oppnå reformer som bedret massenes vilkår. Den gav dem en anledning til å tenke på noe annet enn det daglige brød. Anarkistene og syndikalistene hevder at vi tok feil, og at de hadde rett, idet de viser til at Den 2. internasjonale brøt sammen som et resultat av parlamentarisk demoralisering. Dette er ikke tilfelle, noe som bekreftes av det enkle faktum at syndikalistene og anarkistene, som Jouhaux, Cornelissen, Kropotkin, sviktet i like stor grad som Scheidemann og Legien. Internasjonalen kollapset ikke fordi den parlamentariske kretenismen hadde tatt overhånd, men den parlamentariske kretenismen hadde tatt overhånd av samme årsak som den som førte til Internasjonalens fall: fordi arbeiderklassen i den "fredelige" perioden etter 1890 ikke var revolusjonær, ikke utkjempet (og ikke ville utkjempe) noen revolusjonær kamper og derfor ikke hadde styrke til å forhindre krigen. Parlamentarisk opportunisme var resultatet av denne fredelige perioden, da arbeiderne håpet at reformer skulle være nok - uten at det dermed er sagt at denne omstendigheten ikke styrket de reformistiske tilbøyelighetene og dermed gjorde at sammenbruddet fremstod som enda mer forferdelig. Det skyldes bare påvirkningen fra anarkistisk og syndikalistisk vissvass når mange, spesielt av de yngre kameratene, tror at vi har blitt fiender av parlamentarismen og av den grunn har "oppfunnet" rådssystemet.
Du husker kan hende at jeg i mars i fjor, på den tyske partiskolen i Petrograd, i min rapport om partikongressen, nevnte at Lenin hadde sørget for å få med i resolusjonen om den politiske situasjonen en formulering som gav bolsjevikene en åpning for å bruke parlamentet. Den gangen spurte jeg dere, studentene ved partiskolen, hvorfor Lenin hadde gjort dette, på tross av at bolsjevikene bare kort tid i forveien hadde oppløst den konstituerende forsamlingen. Du så spørrende ut, og så forklarte jeg: Selv om bolsjevikene i de første revolusjonsmånedene bare utgjorde et mindretall i arbeiderklassen, agiterte de likevel for at all makt måtte overføres til sovjetene. Men på samme tid krevde de at nasjonalforsamlingen ble sammenkalt. Kautsky mener at bolsjevikene på det tidspunktet håpet på å få flertall i nasjonalforsamlingen. Dette er ganske visst tøys. Det skyldtes ene og alene at de så langt fremover, til makterobringen, som bare var mulig i form av arbeiderrådene, når de gjorde seg til talsmenn for den konstituerende forsamlingen. De ville benytte den som en plattform, og partikampen innenfor den som et middel til å oppildne massene og vinne deres støtte for idéen om proletariatets diktatur. Da bolsjevikene erobret den politiske makten - raskere enn de hadde forventet - kunne de ikke tilpasse seg den konstituerende forsamlingens rammeverk, og de ville ikke ha vært i stand til det selv om de hadde hatt flertall der, noe som ikke var tilfelle, enda, som du vet, de hadde flertallet av bøndene, som forventet omfordeling av jorden fra dem, bak seg. Bolsjevikene oppløste den konstituerende forsamlingen, ikke bare på grunn av dens sammensetning, som, på grunn av bolsjevikenes manglende organisering i landsbyene og den feilaktige sammenblandingen av de venstre-sosialrevolusjonære, bolsjevikenes allierte, med de høyre-sosialrevolusjonære, deres motstandere - altså til bøndenes begrensede kunnskapsnivå - stod i motsetning til de folkelige massenes virkelige aspirasjoner. Dersom dette hadde vært det eneste problemet, kunne ha bolsjevikene ha beordret nyvalg. Den reelle grunnen var at vi forstod at parlamentarismen ikke kunne være et instrument i den sosialistiske oppbyggingen. Denne krever samarbed mellom arbeiderne i fabrikkene og den tekniske staben, samarbeid mellom hånd- og åndsarbeid i sovjetene med forskjellige siktemål. Et parlament med representanter fra flere motstridende klasser kan umulig være kronen på verket og syntesen av rådssystemet: det må være et organ som representerer selve den klassen som bygger sosialismen, det vil si proletariatet, og de organisasjonene som bygger den, det vil si arbeidernes sovjeter. Vi avviste parlamentarismen, ikke fordi vi var skuffet, men fordi den var ubrukelig til det strevet som en seiersrik arbeiderklasse må egne all sin tid, nemlig den sosialistiske oppbyggingen. Parlamentarismen var en nødvendighet så lenge den var påkrevd for å oppildne og samle arbeiderne. Den blir ubrukelig når den oppgaven som står på programmet, er å bygge opp et sosialistisk økonomisk system. Men skulle arbeiderklassen komme til å bli beseiret for en tid, og skulle vi av den grunn igjen stå overfor oppgaven med å samle klassen, ville vi på ny gjøre bruk av parlamentet, desto mer energisk jo mer vår organisasjon og presse blir undertrykt. Og det er utelukkende fordi Lenin i mars 1918, etter det store utenrikspolitiske nederlaget ved Brest, regnet med muligheten av at fienden kunne feire kortvarige triumfer og pekte på at det i så fall ville bli nødvendig, dersom den parlamentariske metoden stod til vår disposisjon, å gjøre bruk av den for å komme ut av en tilstand der partiet har gått under jorden. Jeg husker hvordan dere, tyske og østerrikske studenter ved partiskolen, var imponert av denne Lenins forutseenhet og fleksibilitet, da jeg ved hjelp av dette eksemplet viste dere hvor dialektisk kommunistenes taktikk må være.
Men den unge tyske revolusjonens vin har nå gått dere til hodene, og det samme med alle våre øvrige kameraters hoder. I desember mente dere at dere i løpet av kort tid ville overvinne alle hindringer. Derfor var dere tilhengere av boikott. Liebknecht, Luxemburg og Levi regnet med at en mer langvarig prosess var sannsynlig, eller iallfall mulig, og argumenterte for deltakelse i valgene til nasjonalforsamlingen. De ville bruke parlamentet som tribune for revolusjonær agitasjon. Da jeg kom til Berlin, før partikongressen, var jeg fullstendig enig med dem. Det var bare etter at jeg ble klar over den rådende stemningen i organisasjonene at det gikk opp for meg at de, selv om de hadde rett, ikke ville klare å vinne flertall for denne linjen. Partiet var på fødselsstadiet, og medlemmene som samlet seg for første gang følte behov for å trekke en skarp skillelinje mellom seg og resten av verden. De vant frem. Kommunistpartiets ledere visste at de ikke ville få flertall, og de forstod svært godt den revolusjonære begrunnelsen for valgboikott; likevel gikk de på talerstolen, én etter én, og argumenterte for å delta i valget. Hvorfor gjorde de dette? Fordi de sa til hverandre: dersom utviklingen ikke går så hurtig at den skyver nasjonalforsamlingen til side, vil det kanskje bli nødvendig å delta i kommunevalget, eller i delstatsvalget eller i det neste riksdagsvalget. I skrivende stund vet vi selvsagt fremdeles ikke hvor raskt revolusjonen vil utvikle seg. Som jeg ofte har skrevet i den russiske pressen, og som jeg pekte på i brevet til deg, er jeg overbevist om at den revolusjonære utviklingen i Vest-Europa, på grunn av borgerskapets organisatoriske styrke og fraværet av revolusjonære allierte for proletariatet, slik bøndene var i Russland, vil gå sakte. Under slike forhold ville det være komplett tullball å kaste vekk muligheten for å bruke et eneste av de redskaper som foreligger for å styrke kommunistisk organisasjon og agitasjon.
Sist oppdatert 23. desember 2007