Die Neue Zeit 30:2, 1912.
De siste årenes politiske og samfunnsmessige utvikling har i stigende grad brakt spørsmålet om masseaksjoner i forgrunnen. På bakgrunn av lærdommene fra den russiske revolusjon aksepterte partiet dem teoretisk i 1905 som en måte å føre klassekamp på. I den prøyssiske stemmerettskampen i 1908 og 1910 opptrådte de spontant og overbevisende. Etter dette har de vært gjenstand for inngående kommentarer og diskusjoner, bare av og til trengt til side av valgkampens behov. Denne utviklingen er ingen tilfeldighet. På den ene side er den en følge av arbeiderklassens økende makt, på den annen side er den en nødvendig følge av den nye fasen i kapitalismen som vi kaller imperialismen.
Imperialismens drivende krefter og årsaker behøver vi ikke beskjeftige oss med her. Vi nevner bare dens ytringsformer og virkninger: kampen om verdensherredømmet, opprustningen, særlig flåtebyggingen, erobringen av kolonier, det voksende skattetrykk, krigsfaren, borgerskapets økende volds- og herskermentalitet, den reaksjonære utvikling innenlands, opphøret av det sosiale reformarbeid, sammenslåing, de økte vansker i den faglige kamp, dyrtiden. Alt dette bringer arbeiderklassen i en ny kampstilling. Tidligere kunne den av og til hengi seg til den tro at man langsomt men sikkert kom fremover, faglig gjennom forbedring av arbeidsforholdene, politisk gjennom sosiale reformer og flere politiske rettigheter. Nå må den sette alle krefter inn på ikke å bli presset vekk fra de oppnådde resultater i levestandard og rettigheter. Dens angrep er nå først og fremst blitt et forsvar. Dermed blir klassekampen hardere og griper stadig mer om seg. Istedenfor håpet om forbedringer, blir nå den bitre nødvendighet av å hindre forverringer den drivende kraft i kampen. Imperialismen truer folkemassene med nye farer og katastrofer, det gjelder så vel de småborgerlige klasser som arbeiderne, og tvinger dem til motstand; skattene, dyrtiden, krigsfaren gjør et innbitt forsvar nødvendig. Alt dette har imidlertid bare delvis sitt opphav i parlamentsbeslutninger, og kan derfor bare til en viss grad bli bekjempet i parlamentet. Massene selv må opptre på arenaen, gjøre seg direkte gjeldende og utøve et trykk på den herskende klasse. Dette er nødvendig, og proletariatets stigende makt gjør det mulig; det oppstår en stadig større motsetning mellom parlamentets og våre parlamentgruppers avmakt når det gjelder å bekjempe disse fenomenene, og arbeiderklassens stigende maktbevissthet. Derfor er masseaksjonene en naturlig følge av den moderne kapitalismes imperialistiske utvikling, og blir i stigende grad den nødvendige kampform mot den.
Imperialismen og masseaksjonene er nye fenomener, hvis natur og betydning vi bare litt etter litt kan forstå og beherske teoretisk. Dette er bare mulig gjennom partipolemikken, og disse fenomenene har da også vært emne for de fleste partidiskusjoner i de siste åra. De bringer en forandring i tenkemåte og følelser, en mental nyorientering, som går ut over den motsetning mellom radikalisme og revisjonisme som i første rekke er sprunget ut av den parlamentariske kamptaktikk. For en tid, eller for alltid, skiller de dem som til nå har stått sammen i et nært kampfellesskap og som ikke var seg noen motsetning bevisst. Når de først dukker opp, synes de derfor å være beklagelige misforståelser, noe som gjør at oppgjørene blir særlig tilspisset. Desto nødvendigere er det å gå inn på grunnlaget for arbeiderklassens kamptaktikk for å få klarlagt forskjellene. Vi skal videre i polemisk hensikt knytte an til to artikler Kautsky skrev i fjor.
Statsmakten er det organ i samfunnet som rår over lov og rett. Det politiske herredømme, besittelsen av statsmakten, må derfor være enhver revolusjonær klasses mål. Erobringen av den politiske makt er en forutsetning for sosialismen. For tiden behersker borgerskapet statsmakten og benytter den til å forme og opprettholde lov og rett ut fra sine kapitalistiske interesser. Borgerskapet er imidlertid i ferd med å bli en stadig mindre minoritet, som attpåtil i stigende grad mister sin økonomiske betydning, sin betydning for produksjonsprosessen. Arbeiderklassen danner en stadig større majoritet av befolkningen, og den har hånd om de viktigste økonomiske funksjonene. I dette ligger garantien for at den vil være i stand til å erobre det politiske herredømme.
Det er nødvendig å undersøke betingelsene for og metodene til denne politiske revolusjonen. Hvorfor har arbeiderklassen ennå ikke kunnet erobre herredømmet, til tross for at den er borgerskapet tallmessig overlegen og dessuten er økonomisk viktigere? Hvorfor har gjennom nesten hele sivilisasjonens historie et lite utbyttende mindretall kunnet herske over den store utbyttede folkemasse? Fordi det her også dreier seg om mange andre maktfaktorer.
Den første av disse maktfaktorene er den herskende minoritets åndelige overlegenhet. Som den klasse som lever av merverdien og styrer produksjonen, har den hånd om all intellektuell dannelse, om all vitenskap. På grunn av sitt overblikk, som omfatter hele samfunnet, vet den å finne stadig nye hjelpemidler, selv om den blir alvorlig truet av opprørske folkemasser. Snart ved sin selvbevissthet og utholdenhet, snart ved forrædersk list, tar den de enfoldige masser ved nesen. Historien til enhver slaveoppstand i oldtiden, enhver bondekrig i middelalderen, viser eksempler på det. Åndelig makt er den sterkeste makt blant mennesker. I det borgerlige samfunn, der en viss åndelig dannelse er felles for alle klasser, trer den åndelige beherskelse av folkemassene istedenfor den herskende klasses dannelsesmonopol. Gjennom skole, kirke og den borgerlige presse forgifter den stadig vekk store deler av arbeiderklassen med borgerlige meninger. Proletariatets åndelige avhengighet av borgerskapet er en av hovedårsakene til dets svakhet.
Den andre og viktigste maktfaktor til den herskende klasse ligger i dens faste, stramme organisering. En godt organisert liten gruppe er alltid sterkere enn en stor uorganisert masse. Den herskende klasses organisasjon er statsmakten. Den fremstår i form av alle de byråkrater og embetsmenn som er spredt rundt i befolkningen som øvrighetspersoner, og som blir ledet sentralt av regjeringen på en bestemt måte. Den samdrektige vilje som utgår fra ledelsen, utgjør denne organisasjons indre kraft og egenart. På grunn av dette har den en enorm moralsk overlegenhet, som kommer til uttrykk i dens selvsikre opptreden overfor den substansløse masse, der enhver vil noe annet. Den danner så å si en kjempemessig polypp som med sine fine, fra sentralhjernen styrte fangarmer trenger inn i hver krok i landet, den er en enhetlig organisme, og overfor den blir de andre menneskene bare maktesløse atomer, om de er enn så tallrike. Den som ikke lydig føyer seg, blir liksom automatisk fanget og knust av denne kunstferdige mekanisme, og bevisstheten om dette holder massene i age.
Kommer derimot opprørsånden over massene, og forsvinner respekten for øvrigheten, dersom atomene slutter seg sammen i den tro at de hurtig skal få tatt knekken på de få statsbyråkratene, da har staten enda sterkere materielle maktmidler - politi og hær. Disse utgjør også bare små enheter, mindretall, men de er utstyrt med mordvåpen, og de er gjennom en streng militær disiplin smidd sammen til faste uangripelige avdelinger som fungerer som automatiske maskiner i hendene på de styrende. Mot deres kraft er folkemassen forsvarsløs, selv når den forsøker å væpne seg.
En oppadstigende klasse kan erobre og beholde statsmakten på grunn av sin økonomiske betydning og makt, slik som borgerskapet i kraft av å være ledere av den kapitalistiske produksjon og kapitaleiere. I samme grad som dens økonomiske funksjon blir overflødig når den synker ned til en snylterklasse, forsvinner denne faktor som grunnlag for dens makt. Samtidig går også dens anseelse og åndelige overlegenhet tapt, og til slutt har den bare kontrollen over statsmakten med alle dens maktmidler tilbake som maktgrunnlag. Dersom proletariatet vil erobre herredømmet, må det erobre statsmakten, festningen, der den besittende klasse har forskanset seg. Arbeiderklassens kamp er ikke bare en kamp mot borgerskapet om statsmakten som objekt, men en kamp mot statsmakten. Den sosiale revolusjons problem lyder i korthet: å øke proletariatets makt så sterkt at den blir statens makt overlegen, og innholdet i denne revolusjonen er å knuse og oppløse statens maktmidler ved hjelp av proletariatets maktmidler.
Proletariatets makt består for det første av en faktor som er uavhengig av vår virksomhet, og som er nevnt tidligere: antallet og dets økonomiske betydning. På grunn av den økonomiske utvikling øker begge deler stadig vekk, og gjør arbeiderklassen i stigende grad til den dominerende samfunnsklasse. Ved siden av dette står de to store maktfaktorer: kunnskap og organisasjon, og å styrke disse er et mål for hele arbeiderbevegelsen. Kunnskap er i sin første og enkleste form klassebevissthet. Denne øker langsomt til en klar forståelse av den politiske klassekampens vesen overhodet, og til en forståelse av den kapitalistiske utviklingens natur. Gjennom sin klassebevissthet blir arbeideren befridd fra sin åndelige avhengighet av borgerskapet, gjennom sin politiske og samfunnsmessige kunnskap bryter han den herskende klasses åndelige overlegenhet slik at den bare har tilbake den brutale materielle makt. Hver dag viser oss i hvilken grad arbeiderklassens fortropp allerede rager over den herskende klasse i dette henseende.
Organisering betyr at de tidligere isolerte individer føyes sammen til en enhet. Mens hver enkelts vilje tidligere var uavhengig av alle andre, betyr organiseringen enhet, at alle enkeltviljer er rettet samme vei. Så lenge kraften til de enkelte atomer spriker i alle retninger, nøytraliserer de hverandre, og deres samlede effekt er null. Dersom de alle blir samlet i en retning, vil den samlede masse stå bak denne kraft, bak denne felles vilje. Disiplinen er det bindemiddel som holder individene sammen og tvinger dem til å gå i takt, den gjør at hver enkelt ikke lar sin handling bestemmes av egen innsikt, egen tilbøyelighet, egen interesse, men av fellesskapets vilje og interesse. Det å innordne sitt eget arbeid i et større hele, slik som det blir gjort i store bedrifter, skaper i det moderne proletariat forutsetningen for slik organisering. Gjennom klassekampens praksis blir organisasjonene bygd opp, deres omfang blir stadig større, det indre samhold, disiplinen i dem blir stadig fastere. Organiseringen er proletariatets mektigste våpen. Den enorme makt som det herskende mindretall har takket være sin stramme organisering, kan bare overvinnes ved den enda sterkere makt som flertallet skaffer seg ved sin organisering.
Gjennom den stadig vekst av disse faktorene: økonomisk betydning, kunnskap og organisering, overskrider arbeiderklassens makt den herskende klasses (vi tar her ikke opp hvordan disse faktorene stadig vokser gjennom de parlamentariske og faglige kampene, men viser til vår artikkel De taktiske forskjellene i arbeiderbevegelsen, hvor nettopp dette er utførlig behandlet), da først er forutsetningene for den sosiale revolusjon til stede. Det blir nå klart hvorfor den gamle tanken om et mindretalls raske erobring av den politiske makt var en illusjon. Dette var ikke utelukket på forhånd, og ville da også ha brakt utviklingen fremover ved et voldsomt sprang, men revolusjonens vesen er noe ganske annet. Revolusjonen er avslutningen på en gjennomgripende forvandlingsprosess, som fullstendig snur om på den utbyttede folkemasses karakter og vesen. Det som før var en oppsplittet mengde individer, uvitende, innskrenkede, som bare så sine egne forhold og fulgte sine egne interesser, blir nå en fast sammensveiset armé av vidtskuende kjempere som lar seg lede av den felles interesse. Mens de tidligere var en maktesløs, føyelig, død og ubevegelig masse overfor den målbevisste, organiserte herskermakt som satte den i bevegelse til egne formål, blir de nå en organisert menneskehet som med en bevisst vilje er i stand til å bestemme sin egen skjebne, og trossig gå imot de gamle herskere. De går over fra å være en passiv masse til en aktiv, til en organisme med selvstendig liv, med en egen, selvgjort sammenføyning og oppbygning, med egen bevissthet og egne organer. En grunnleggende forutsetning for at kapitalens herredømme skal bli knust, er at de proletariske masser er fast organisert og fylt av sosialismens ånd. Dersom denne betingelsen er tilstrekkelig oppfylt, er kapitalens herredømme blitt umulig. At massene stiger oppover, at de organiseres og bevisstgjøres, utgjør derfor det vesentlige, kjernen i sosialismen. Den kapitalistiske stat forsøkte tidligere å hemme den nye organismes frie utvikling med sin tvang; nå blir dens herredømme i stigende grad til et tomt skall, som et eggeskall om den unge fugl blir den sprengt. Denne sprengning, erobringen av herredømmet, kan være et svært arbeid og en kamp; det som imidlertid er det vesentlige, det det kommer an på, er at veksten i den proletariske organisme danner forutsetningen og grunnlaget, det er det som skaper den makt som er nødvendig for arbeiderklassens seier.
Illusjonen om den parlamentariske erobring av makten hviler på den grunntanken at det folkevalgte parlament er det viktigste organ for lovgivningen. Dersom det hersket parlamentarisme og demokrati, dersom parlamentet rådde over hele statsmakten og folkeflertallet over parlamentet, ville den politisk-parlamentariske kampen - det vil si at folkeflertallet vinnes litt etter litt gjennom parlamentspraksis, opplysning og valgkamp - være den rake vei til erobring av statsmakten. Men disse forutsetninger mangler, de finnes ingen steder og aller minst i Tyskland. De må først etableres gjennom forfatningskamper, fremfor alt gjennom erobringen av den demokratiske stemmerett. Formelt sett består erobringen av den politiske makt av to deler. For det første i å få i stand det nødvendige forfatningsmessige grunnlag, å vinne politiske rettigheter for massene, og for det annet i å utnytte disse rettighetene riktig, å vinne folkeflertallet for sosialismen. Der hvor demokratiet allerede hersker, er den andre delen den viktigste. Hvor derimot store masser allerede er vunnet, men hvor rettighetene mangler, som her i Tyskland, ligger tyngdepunktet i kampen om herredømmet ikke i kamp ved hjelp av eksisterende rettigheter, men i kampen for politiske rettigheter.
Disse forhold er selvfølgelig ikke tilfeldigvis blitt slik. At et land med en høyt utviklet arbeiderbevegelse mangler det forfatningsmessige grunnlag for et folkestyre, er en nødvendig form for kapitalens herredømme. Det uttrykker at den virkelige makt ligger i den besittende klasses hender. Så lenge denne makt står ubrutt, kan borgerskapet selv ikke tilby oss de formelle midler til å utmanøvrere det med. Det må bli slått, dets makt må bli brutt. I forfatningen kommer det virkelige maktforhold mellom klassene til uttrykk. Men denne makt må stå sin prøve i kamp. En forandring i avgrensningen av klassenes forfatningsmessige rettigheter er bare mulig ved at de kjempende klassers maktmidler blir satt inn mot hverandre og måler seg med hverandre. Det som ut fra sin formelle side er en kamp om de viktigste politiske rettighetene, er i virkeligheten, i sitt dypeste vesen, et sammenstøt mellom de to klassers fulle makt; det er en kamp der de sterkeste maktmidler blir brukt, de forsøker å svekke hverandre og til slutt å knuse hverandre. Kampen kan vekselvis gi seier og nederlag, innrømmelser eller reaksjonsperioder; den vil bare ta slutt når en av de kjempende motstandere ligger beseiret på jorden, når hans maktmidler er ødelagt og seierherren får hånd om den politiske makt.
I kampen til nå har ingen av de to klasser kunnet ta i bruk sine sterkeste maktmidler. Den herskende klasse har til sin store ergrelse aldri kunnet anvende sitt sterkeste våpen, militærmakten, i den parlamentariske kamp. Uten å kunne gjøre noe for å forhindre det, må den være vitne til hvorledes proletariatet stadig øker sin makt. I dette ligger den parlamentariske kampmetodes historiske betydning i den epoke da arbeiderklassen ennå var svak og ved starten av sin utvikling. Men heller ikke proletariatet har ennå tatt i bruk sine sterkeste maktmidler. Bare dets tallmessige styrke og dets politiske innsikt har vært tatt i bruk. Men verken dets viktige rolle i produksjonsprosessen eller dets enorme organisasjonsmakt - som bare er blitt brukt i den faglige kamp, ikke i den politiske kamp mot staten - er anvendt. Kampene til nå har i grunnen bare vært forpostfektninger, mens hovedstyrken på begge sider har vært i reserve. I de kommende kamper om herredømmet vil begge klasser måtte anvende sine skarpeste våpen, sine sterkeste maktmidler: uten at disse måler seg med hverandre, er ingen avgjørende forskyvning i maktforholdene mulig. Herskerklassen vil forsøke å slå ned arbeiderbevegelsen med blodig vold. Arbeiderklassen vil gripe til bruk av masseaksjoner, fra de enkleste former for sammenkomster til gatedemonstrasjoner og videre til de mektigste former for generalstreik.
Disse masseaksjonene forutsetter at arbeiderklassen har en stor maktbevissthet, og de er bare mulige på et høyt trinn i utviklingen. De stiller nemlig krav til arbeidernes åndelige og moralske kvaliteter, til deres kunnskap og disiplin, som bare kan være frukt av lange politiske og faglige kamper. Skulle masseaksjoner være vellykkede, så måtte arbeiderne rå over så stor politisk og samfunnsmessig innsikt at de selv kunne vurdere forutsetningene for, virkningene av og farene ved slike kamper, og vite når de skulle startes og når de skulle avbrytes. Hvis den herskende klasse utnytter sine maktmidler uten hensyn, hvis den umuliggjør en regelmessig informasjon av arbeiderne gjennom pressesensur, forbud mot forsamlinger og arrestasjon av ledelsen, hvis den skremmer dem med unntakstilstand og gjør dem motløse ved hjelp av falske nyheter - da kommer det an på proletariatets klare innsikt og faste disiplin, dets selvtillit, dets solidaritet og begeistring for den store felles sak, om og i hvilken grad herskerklassen vil lykkes. Borgerstatens makt, som opptrer med autoritær vold, og den makt som ligger i de opprørske arbeidermassers revolusjonære dyder, måler seg da mot hverandre for å se hvem som er sterkest.
Vi må være forberedt på at staten ikke viker tilbake for slike ekstreme virkemidler. Om det gjelder angrep eller forsvar, arbeiderklassen vil alltid virke inn på statsmakten når det griper til disse våpen, det vil påvirke den direkte, uttøve et moralsk trykk på den og tvinge sin vilje på den. At dette er mulig beror på at statsmakten i høy grad er avhengig av at det økonomiske liv får gå uforstyrret. Dersom den regelmessige produksjon blir forstyrret av massestreiker, vil staten plutselig bli stilt overfor usedvanlig vanskelige oppgaver. Den skal gjenopprette "orden", men hvordan? Den kan kanskje forhindre at massene demonstrerer, men den kan ikke tvinge dem til å gå tilbake til arbeidet igjen. I det høyeste kan den forsøke å demoralisere dem. Dersom byråkratene mister hodet når de blir stilt overfor disse nye oppgavene, når de står overfor den besittende klassens frykt og opphisselse og denne oppfordrer regjeringen til å gripe inn eller gi etter, dersom de mangler den faste enhetlige vilje, vil statens indre kraft, dens selvsikkerhet, dens autoritet, dens maktkilde ,være svekket. Enda verre blir det når det også blir iverksatt transportstreiker som forstyrrer de lokale embetsmenns forbindelse med sentralmakten, og dermed løser hele organismen opp i sine enkelte lemmer. Den kjempemessige polyppen blir delt opp i enkeltlemmer som maktesløse vrir og vrenger seg, slik som det et øyeblikk var tilfelle under oktoberstreikene i den russiske revolusjon.
Snart vil regjeringen forsøke seg med vold, og da er det opp til den proletariske besluttsomhet om dette hjelper. Snart vil den forsøke å berolige massene med ettergivenhet og løfter - da har massenes kamp ført til hel eller delvis seier. Naturligvis er ikke historien ute med dette. Dersom man har oppnådd en viktig rettighet, kan en hvilepause inntre, hvor denne rettighet blir utnyttet til det ytterste. Men så må igjen kampen flamme opp på nytt. Regjeringen kan ikke rolig innrømme politiske rettigheter som gir massene en avgjørende maktstilling, da vil den forsøke å ta dem tilbake senere. Hvis det ikke skjedde, ville massene ikke holde opp før de hadde statsmaktens nøkler i hendene. Stadig på nytt bryter altså kampen løs, organisasjonssmakt mot organisasjonsmakt, igjen og igjen må statsmakten utsette seg for masseaksjonenes oppløsende, opprivende virkning. Kampen tar først slutt når det endelige resultat er oppnådd: den fullstendige ødeleggelse av den statlige organisasjonen. Flertallets organisasjon har således vist sin overlegenhet ved det at den har knust den herskende minoritetens organisasjon.
Dette mål kan imidlertid bare nås ved at masseaksjonene samtidig påvirker og forandrer proletariatet på en gjennomgripende måte. På samme måte som i de politiske og faglige kamper til nå, vil disse aksjonene styrke arbeiderklassens makt, bare på en mye videre, voldsommere og grundigere måte. Når det oppstår masseaksjoner som ryster hele samfunnets liv på det dypeste, vil alle bli vakt opp. Med spenning og oppmerksomhet følger også de som ellers innskrenker seg til å avgi en stemmeseddel hvert femte år, begivenhetenes raske utvikling. Deltakerne selv er tvunget til å rette hele sin oppmerksomhet intenst på den politiske situasjon som bestemmer deres handlinger, og hos dem blir i slike perioder den klare samfunnsmessige innsikt, det politiske utsyn, mer skjerpet i løpet av et par dager enn ellers gjennom år. De høye krav som disse kampene stiller, skaper selv de midler som passer for dem, gjennom praksis i kampen, gjennom seier og nederlag. Med utviklingen av kampene stiger proletariatets modenhet, noe som igjen gjør det i stand til å føre nye, vanskelige kamper.
Dette gjelder ikke bare for den politiske innsikt, men også for organiseringen. Riktignok blir ofte det motsatte hevdet. Det hersker en utbredt frykt for at arbeiderklassens organisasjoner, dens viktigste maktmiddel, skal bli ødelagt i disse kampene. Denne frykten er årsaken til at de som har satt hele sitt arbeid inn på å lede de eksisterende store proletariske organisasjonene, er lite lystne på å ta i bruk massestreiker. De er redde for at de proletariske organisasjonene, som de svakere, vil trekke det korteste strået når de støter sammen med statsmakten. For staten har fremdeles makt til ganske enkelt å oppløse de arbeiderorganisasjoner som drister seg til å starte en kamp mot den. Den kan ødelegge deres virksomhet, beslaglegge pengemidlene, arrestere lederne, og den vil ganske sikkert ikke la seg hindre i dette på grunn av moralske eller juridiske betenkeligheter. Men slike voldshandlinger vil ikke være til noen nytte; ved hjelp av dem kan staten bare knuse den ytre form, men kan ikke nå den indre kjerne. Proletariatets organisasjoner, som vi hevder er dets viktigste maktmiddel, må ikke forveksles med formen til de eksisterende organisasjoner og sammenslutninger, slik som den arter seg under de forhold en ennå fast borgerlig orden byr. Disse organisasjoners vesen er noe åndelig, er en fullstendig forvandling av arbeiderklassens karakter. Den herskende klasse kan tilsynelatende ødelegge organisasjonene ved hjelp av en skruppelløs anvendelse av sin politi- og lovgivningsmyndighet. Men dermed blir ikke arbeiderne plutselig igjen de tidligere individualistiske mennesker som bare fulgte sine egne luner og interesser. Den samme ånd, den samme disiplin, det samme samhold, den samme solidaritet, den samme vane som den organiserte opptreden førte med seg, vil være like levende som før, og denne ånd vil finne seg nye former for aktivitet. En slik voldshandling kan treffe hardt, men proletariatets fundamentale makt blir ikke berørt av den, like så lite som sosialismen kunne bli rammet av sosialistlovene, som forhindret regelmessig møte- og agitasjonsvirksomhet.
Omvendt vil organisasjonene i høy grad bli styrket av masseaksjonene. Hundretusener av arbeidere som ennå står fjernt fra oss på grunn av likegyldighet, frykt, eller mangel på tro på vår sak, vil bli ristet løs og ta del i kampen. Ideologiske motsetninger har spilt en stor rolle i den langsomme historien til de daglige kamper til nå, og har splittet arbeiderne. I revolusjonære perioder, når kampen antar skarpere former og gir raske avgjørelser, bryter den opprinnelige klassefølelse seg uimotståelig frem - om ikke umiddelbart, så desto sikrere etterpå. Samtidig vil også det indre samhold i organisasjonen bli styrket. Disiplinen vil bli hard som stål, fordi den må bli det, når den blir stilt på prøve overfor de krav slike harde kamper stiller. Proletariatets makt, som ennå ikke er stor nok, vil nettopp gjennom disse kampene bli så styrket at den kan ta kontroll over samfunnet.
Men vil ikke den herskende klasse være i stand til å påføre arbeiderne i slike masseaksjoner et sikkert nederlag når de tar i bruk sitt hardeste kampmiddel, den blodige vold?
Stemmerettsdemonstrasjonene våren 1910 viste at de ikke viker tilbake for å bruke slik vold. Samtidig viste det seg imidlertid at politimannens sabel er maktesløs overfor en besluttsom folkemasse. Den kan treffe enkelte personer hardt, men hensikten med denne voldsbruken, å skremme massen slik at den ga avkall på å demonstrere, var ikke mulig å oppnå overfor begeistringen og disiplinen til de hundretusener. Riktignok ser det noe annerledes ut når militæret blir satt inn mot folkemassene. Folkemassene kan ikke gjennomføre sine demonstrasjoner mot salvene fra tungt bevæpnete soldater. Dette hjelper imidlertid ikke den herskende klasse, for hæren består av folkets sønner, og i stigende grad av unge proletarer som alt hjemmefra har tatt med seg noe klassebevissthet. Det betyr ikke at de straks svikter som våpen for borgerskapet, den jernharde disiplinen vil så å si mekanisk trenge tilbake alle andre betenkeligheter. Det som imidlertid hadde en viss gyldighet allerede for de gamle leiehærene, at de i lengden ikke kunne brukes mot folket, gjelder i langt høyere grad for de moderne folkehærene, Den jernharde disiplin vil i lengden ikke holde stand overfor en slik anvendelse. Ikke noe har en så sikker nedbrytende effekt på disiplinen som det stående krav, som også et par ganger kommer til utførelse, om å skyte på folket, på sine egne klassefeller når de bare samler seg fredelig eller går i tog. Nettopp for å holde hærens disiplin intakt i tilfelle av en revolusjon, har junker-regjeringen i Tyskland til nå så vidt mulig unngått å bruke militæret ved streiker. Det er klok politikk, men kan likevel ikke bringe dem noen redning. De reaksjonære, som alltid presser på for å få en "militær løsning" på arbeiderproblemet, aner ikke at de derved påskynder sin egen undergang. Dersom regjeringen blir tvunget til å sette inn militæret overfor arbeiderklassens masseaksjoner, vil dette våpenet i stigende grad miste sin indre kraft. Det er som et blinkende sverd som inngir respekt og som kan gi dype sår, men som begynner å bli udugelig så snart det blir tatt i bruk. Dersom den herskende klasse mister dette våpenet, har den mistet sitt sterkeste maktmiddel og den står forsvarsløs.
Den sosiale revolusjon er en prosess der alle maktmidler til den herskende klasse langsomt og trinnvis går i oppløsning, samtidig som proletariatets makt stadig blir bygd opp til den største fullkommenhet. Ved starten av denne epoken må arbeiderklassen allerede ha nådd en ganske høy grad av klassebevisst innsikt, åndelig makt og fast organisering for å kunne hevde seg i de harde kampene som følger. Allikevel er alt dette ennå ufullkomment. Statens og den herskende klasses anseelse er da gått fløyten hos massene som erkjenner dem som fiender, men deres materielle makt er fremdeles ubrutt. Ved slutten av revolusjonsprosessen er det ikke noe tilbake av denne makt. Hele det arbeidende folk vil stå som en høyt organisert masse som bestemmer sin egen skjebne med klar bevissthet, som er i stand til å herske, og som nå kan gå i gang med å overta organiseringen av produksjonen.
I Die Neue Zeit fra 13.-27. oktober undersøker kamerat Kautsky i en artikkelserie med tittelen "Massens aksjon" den store folkemasses aksjoner med henblikk på form, forutsetninger og virkninger. Denne artikkelen er uten tvil kommet i stand fordi det i de siste årene i partiet i stadig større grad har vært tale om masseaksjoner. Allikevel må det en gang sies at selve spørsmålstillingen her ikke er relevant overfor de virkelige problemer det dreier seg om i praksis. Kautsky legger til å begynne med vekt på at han med masseaksjoner selvfølgelig ikke mener at de organiserte arbeideres aksjoner gjennom arbeiderorganisasjonenes vekst av seg selv får en stadig bredere oppslutning, men at det opptrer en stor "uorganisert 'gatens' folkemasse, som av og til kommer sammen og oppløses igjen. (…) Ved at man fastslår at de politiske og økonomiske aksjonene i stigende grad blir til masseaksjoner, godtar man på ingen måte at den særlige form for masseaksjon som man kort betegner som gatens aksjon, også kommer til å spille en stadig større rolle." For Kautsky eksisterer det altså to aksjonsformer som er svært forskjellige. På den ene siden den form for arbeiderkamp som har vært ført hittil, der en liten kjernetropp av folket, de organiserte arbeidere, som kanskje bare omfatter en tiendedel av hele den eiendomsløse masse, fører sin politiske og faglige kamp. På den annen side aksjonene til den store uorganiserte masse, "gaten", som av en eller annen grunn reiser seg og griper inn i historien. For Kautsky dreier det seg altså om hvorvidt den første også i fremtiden skal være proletariatets eneste aksjonsform, eller om den andre måten, massens aksjon, også skal spille en viktig rolle.
De partidiskusjoner som i de siste årene har fremhevet nødvendigheten, det uunngåelige eller det hensiktsmessige ved masseaksjoner, har aldri tatt opp denne motsetningen. Det betyr verken den enkle kjensgjerning at våre kamper får en stadig bredere oppslutning, eller at den uorganiserte masse opptrer på arenaen, men noe tredje, nemlig en særskilt ny form for aktivitet fra de organiserte arbeideres side. Utviklingen i den moderne kapitalisme har påtvunget den klassebevisste arbeiderklassen denne nye aksjonsformen. Når imperialismen truer med store farer, når man kjemper om større makt i staten, om flere rettigheter, er det nødvendig på den mest aktive måte å hevde sin vilje overfor kapitalismens andre sterke krefter - mer aktivt enn det er mulig gjennom parlamentrepresentantenes taler. Proletariatet må selv delta, gripe inn i den politiske kamp, og forsøke å øve innflytelse på regjering og borgerskap gjennom det trykk dens masse utøver. Når vi snakker om masseaksjoner og nødvendigheten av dem, mener vi med det en utenomparlamentarisk politisk aktivitet gjennomført av den organiserte arbeiderklasse som selv virker direkte inn på politikken, ved sin opptreden istedenfor gjennom representanter. Den er ikke ensbetydende med "gatens" aksjon. Selv om gatedemonstrasjoner er en av dens ytringsformer, må nettopp dens sterkeste form, massestreiken, gjennomføres med tomme gater. Så snart de faglige kampene, der massen selv er med fra første stund, oppnår større politiske virkninger, danner de av seg selv en overgang til politiske masseaksjoner. I det praktiske spørsmål om masseaksjoner dreier det seg ganske enkelt om en utvidelse av virkefeltet til de proletariske organisasjonene.
Disse masseaksjonene står i den skarpeste motsetning til de folkebevegelser vi kjenner fra tidligere historie, og som Kautsky analyserer som masseaksjoner. I disse bevegelsene kom massene sammen for en stakket stund, drevet sammen av den samfunnsmessige kraft som trangen til en felles vilje kan være; så falt massen igjen fra hverandre til isolerte enkeltindivider som før. Nå er massene allerede organisert, deres aksjoner er drøftet og forberedt på forhånd, og etter at de er avsluttet blir organisasjonen opprettholdt. Ved de tidligere masseaksjonene kunne målet bare være å styrte et forhatt regime, altså den umiddelbare erobring av makten gjennom en eneste revolusjonær handling. Men fordi massen falt fra hverandre igjen etter at dette målet var nådd, falt makten likevel igjen i hendene på en liten gruppe. Selv om folket forsøkte å sikre sitt herredømme gjennom allmenn stemmerett var det likevel ikke mulig å forhindre et nytt klasseherredømme. I våre masseaksjoner dreier det seg sant nok om å erobre makten, men vi vet at dette bare er mulig ved hjelp av en høyt organisert, sosialistisk folkemasse. Derfor er det umiddelbare mål for våre aksjoner bare en bestemt reform eller konsesjon, ett skritt fremover når det gjelder å trenge fiendens makt tilbake, ett skritt oppover når det gjelder å bygge vår egen makt. Tidligere kunne folkets makt ikke bli oppbygd langsomt og sikkert, den kunne bare et øyeblikk skyte opp i voldsomme utbrudd og kaste bort et trykkende herredømme, så fløt den igjen ut i intet, og et nytt regime la seg over den maktesløse folkemasse. Den avskaffelse av alt klasseherredømme som vi streber etter, er bare mulig ved at det nå langsomt og urokkelig blir bygd opp en varig folkemakt, helt til den har nådd et slikt nivå at den ganske enkelt ved sin tyngde valser ned borgerskapets statsmakt og oppløser det i intet. Tidligere måtte folkereisningene erobre hele målet, ellers var de mislykket dersom de ikke hadde kraft nok til å klare det. Våre masseaksjoner kan ikke mislykkes. Selv om de ikke når de mål de har satt seg, er de ikke forgjeves, og til og med midlertidige tilbakeslag er med på å legge grunnlaget for den fremtidige seier. De gamle masseaksjonene omfattet bare en ganske liten del av befolkningen: en oppstand og en samlet opptreden av en del av befolkningen i hovedstaden var ofte nok til å styrte en regjering, og mer var det heller ikke mulig å skrape sammen. I dag omfatter også våre masseaksjoner først et mindretall, men idet den trekker med seg stadig videre kretser av den del av befolkningen som tidligere ikke deltok, og innrullerer dem i vår armé, vil til sist ut fra summen av alle masseaksjonene den aksjon fra de utbyttede folkemasser vokse frem som vil gjøre alt videre klasseherredømme umulig.
Med denne skarpe betoning av motsetningen mellom det som forstås ved masseaksjon i partipraksisen, og det Kautsky forstår ved masseaksjon, blir hans undersøkelse slett ikke gjort overflødig. Det er nemlig ikke utelukket at den milliontallige uorganiserte masse også i fremtiden kan utløse voldsomme reisninger mot en regjering. Kautsky påviser utførlig og med full rett at parlamentarismen og fagforeningene slett ikke gjør de direkte masseaksjonene overflødige, men tvert imot skaper den grunnleggende forutsetning for dem. Dyrtid og krig, som i tidligere tider så ofte ga støtet til revolusjonære reisninger, er igjen dukket opp i umiddelbar nærhet. Derfor er det av aller største viktighet for oss å studere viktigheten, naturen, grunnlaget og virkningene av slike spontane masseaksjoner i sammenheng med det historiske erfaringsmateriale.
Den måten Kautsky gjennomfører disse undersøkelsene på, må imidlertid vekke alvorlige betenkeligheter. Allerede resultatet lar denne mangel komme til syne. Hvilket resultat sitter leseren egentlig igjen med som helhetsinntrykk etter hans andre artikkel, der massens rolle i historien blir undersøkt? Massen fungerer av og til revolusjonært, men den fungerer også reaksjonært; den virker nedbrytende, snart til nytte, snart til skade, snart bryter den ut når man minst venter det, snart svikter den fullstendig når man regnet med at den ville handle.
Masseaksjonens ytringsformer og virkninger kan altså være av forskjelligste art. Man kan vanskelig vurdere dem på forhånd, for de betingelser de er avhengige av er av svært komplisert natur. De virker nesten alltid enten overraskende, de overtreffer alle forventninger, eller skuffende (s. 82).
Kort og godt kan man egentlig ikke si noe om det, man kan ikke regne med noe bestemt, alt er tilfeldig og usikkert. Resultatet er altså ikke noe resultat; analysen er uten resultat, til tross for mange gode og verdifulle enkeltbemerkninger. Hva skyldes dette? Vi kan ikke gi noen bedre forklaring enn det vi for syv år siden drøftet i en kritikk av den teleologiske historieoppfatning ("Marxisme og teleologi", Die Neue Zeit, bind 23, 2, s. 423):
Tar man massen helt generelt, hele folket, for seg, vil man finne at motsatte oppfatninger og viljer opphever hverandre gjensidig, slik at det tilsynelatende ikke blir noe annet tilbake enn en viljeløs, lunefull, tøylesløs, karakterløs og passiv masse som vakler hit og dit mellom forskjellige tilskyndelser, mellom voksende impuls og avstumpet likegyldighet - som kjent det bildet liberale forfattere aller helst bruker for å beskrive folket. Fordi individene er uendelig forskjellige, må det se ut for de borgerlige forskere som om en abstraksjon fra individet samtidig er en abstraksjon fra alt det som gjør mennesket til et levende vesen med egen vilje, slik at det bare blir tilbake en masse uten egenskaper. De kjenner intet mellomledd mellom den minste enhet, enkeltindividet, og helheten, den trege masse, der alle forskjeller er utvisket; de kjenner ikke klassene. Styrken ved den sosialistiske historieoppfatning er derimot at den skaper orden og system i individenes uendelige ulikheter ved å dele samfunnet inn i klasser. I hver klasse finner man de individer samlet som har omtrent de samme interesser, den samme vilje, de samme oppfatninger, som igjen er motsatt de andre klassers. Analyserer man de store historiske massebevegelsene klassemessig, dukker det plutselig opp en kamp mellom klassene av det som tidligere var et uforståelig tåkebilde, en kamp med vekslende faser av angrep, tilbaketog, forsvar, seier og nederlag. Man behøver bare sammenlikne Marx' fremstilling av revolusjonen i 1848 med den som borgerlige forfattere har gitt. I samfunnet er klassen det allmenne, som samtidig har beholdt et spesielt innhold. Tar man vekk dette spesielle for å komme frem til noe absolutt allmenn-menneskelig, blir det ikke noe bestemt tilbake. En samfunnsvitenskap kan bare ha innhold når den beskjeftiger seg med klassene, der det tilfeldigvis ved enkeltindividet er opphevd, men hvor samtidig det karakteristiske ved mennesket, en bestemt vilje og følelse som er ulik andres, er bibeholdt i ren, abstrakt form.
Blant Marx' elever har ingen annen enn nettopp Kautsky, i sine historiske skrifter, så slående bevist denne marxistiske teoriens betydning som redskap for historikeren. Den store klarhet som han bringer overalt, skyldes hovedsakelig at han hele tiden skjærer gjennom til klassene, til deres interesser og oppfatninger, og forklarer deres handlinger ut fra dem. Her har han imidlertid latt dette marxistiske reddskap ligge, og kommer ikke til noe resultat. Ikke på noe punkt i hans historiske fremstilling er det tale om massens spesifikke klassekarakter. I tilslutning til og i polemikk med Le Bon og Kropotkin belyser han bare det uvesentlige psykologiske moment, men det vesentlige, det økonomiske aspekt tar han ikke hensyn til, og nettopp dette aspekt gir opphav til massebevegelsenes ulike form og målsetting. Aksjonen til filleproletariatet som bare kan plyndre og ødelegge og ikke har egne mål, aksjonen til småborgerne som gikk på barrikadene i Paris, aksjonen til dagens lønnsarbeidere som tvinger frem politiske reformer ved hjelp av en massestreik, aksjonen til bøndene i økonomisk tilbakeliggende land - som i Spania i 1808 eller Tyrol - mot kunstig å bli påtvunget moderne lover. Alle disse aksjonene er forskjellige, og man kan bare forstå deres ulike metoder og virkninger ved å analysere klasseforholdene og klassefølelsen. Ser man uten differensiering alt under ett som "massens aksjon", kan det bare føre til et virvar som er akkurat det motsatte av klarhet. Fremstillingen av den spanske geriljakrigen som en reaksjonær masseaksjon som brakte den "reaksjonære bande" av "prester, junkere og rojalister" tilbake til makten istedenfor de nyttige franskmenn, kan virke tiltrekkende i en periode da vi kjemper mot den svart-blå allianse, men den svarer ikke til den historiske metode Kautsky ellers bruker. Når han til nytte og gavn for den nye generasjon peker på junikampene som et advarende eksempel på en masseaksjon som regjeringen fremprovoserte og kvalte i blod, så mangler den viktigste kjensgjerning, nemlig at to masser her sto overfor hverandre, en borgerlig og en proletarisk. Således må enhver historisk hendelse komme i falsk belysning når man ikke tar hensyn til dens viktige spesifikke karakter, men forsøker å plassere den under det innholdsløse og alminnelige begrep masseaksjon.
Denne mangelen gjør seg også gjeldende i den tredje artikkelen, der "masseaksjonenes historiske forandring" blir behandlet. Her hvor det dreier seg om betingelsene for og virkningene av proletariske massebevegelser kommer Kautsky igjen med en mengde verdifulle og viktige analyser. Det generelle grunnlaget for hans drøftinger provoserer likevel til kritikk. Kautsky ser at de moderne masseaksjonene vil ha en annen karakter enn de gamle, men han søker årsaken til forskjellen hovedsakelig i organiseringen og opplysningen.
Hvor maktfulle man enn kan forestille seg de masseaksjoner som kan springe ut av denne situasjonen, vil de ikke lenger helt ha den karakter de engang hadde. De førti år med politiske rettigheter og proletariske organisasjoner kan ikke ha gått sporløst hen. Tallet på organiserte og opplyste individer i massen er blitt for stort til at de ikke skulle gjøre seg gjeldende også ved spontane aksjoner, hvor plutselig de enn måtte komme, hvor voldsom opphisselsen som de springer ut av enn måtte være, hvor mye all planmessig ledelse mangler (s. 115).
Her blir det altså overhodet ikke tatt hensyn til den viktigste motsetning mellom de tidligere og dagens masseaksjoner: den fullstendig nye sammensetning av klassene i de nye masser. De uorganiserte massene i dag må også opptre helt annerledes enn folkemassene tidligere, for de skiller seg fra dem som proletariske fra borgerlige masser. De historiske massebevegelser var aksjoner gjennomført av borgerlige masser; håndverkere, bønder og borgerliggjorte arbeidere fra småbedrifter deltok i dem. Disse klassene var individualistiske på grunn av karakteren av deres økonomi, og derfor måtte også massen løse seg opp i sine enkeltdeler så snart aksjonen var over. I dag består de store masser som er i stand til å aksjonere, hovedsaklig av proletarer, av arbeidere i storkapitalens tjeneste. De har en ganske annen klassekarakter og i sin tenkemåte, i sine følelser og i sin oppførsel er de helt forskjellige fra det gamle småborgerskap.
Mot denne forskjell i grunnkarakter blir motsetningen mellom organiserte og uorganiserte masser riktignok ikke uten betydning - for skolering og erfaring gjør mye ved medlemmer av arbeiderklassen som har samme utgangspunkt - men likevel er det en biting. Det er allerede flere ganger pekt på at ikke alle sjikt av arbeidere lar seg organisere i samme grad. I de bedrifter som kapitalistisk sett er høyest utviklet og konsentrert i den tungindustri som er gjenstand for kartelldannelse, i jernbanen og delvis også i gruvene, byr det på mye større vanskeligheter å organisere arbeiderne faglig enn i den storindustri som er mindre konsentrert. Årsaken ligger opp i dagen: Kapitalens makt - eller statens, i egenskap av kapitaleier - fremtrer så overstor og trykkende at motstand synes utsiktsløs, selv ved hjelp av en organisasjon. Disse massene er i sitt vesen så proletariske som ingen andre; arbeidet i kapitalens tjeneste har påtvunget dem en instinktiv disiplin. Kampene deres til nå har hatt karakter av spontane utbrudd, men i dem kom det til syne en overraskende disiplin og solidaritet, og en urokkelig standhaftighet i kampen. Særlig i Amerika viser arbeidsnedleggelsen til de uorganiserte massene som arbeider for truster, gode eksempler på dette. Riktignok mangler de den erfaring, den utholdenhet og den innsikt som først kan vinnes gjennom lang kamppraksis. Men hos dem finner man ikke noe av den gamle individualisme til det uorganiserte småborgerskap. Deres klassemessige situasjon gjør at de lynsnart vil skjønne og anvende organisasjonsteorien og teorien om den sosialiserte klassekamp. Hvis man sier at de ikke, eller bare vanskelig lar seg organisere, skyldes det bare formen til de eksisterende samfunnsorganisasjonene, ikke deres evne til å ta del i de proletariske masseaksjonene. De vil gå inn i kampen så snart kapitalens makt på grunn av en eller annen hendelse ikke lenger synes så overveldende og uangripelig, og det er slett ikke utelukket at de vil spille en enda større rolle i masseaksjonene, danne en enda viktigere bataljon, enn de som nå allerede er organisert.
Dermed føyer den uorganiserte masses aksjon seg av seg selv til de organisertes aksjon, som ble drøftet ovenfor. Masseaksjonene som de organiserte arbeidere iverksetter, vil raskt dra med seg videre kretser av arbeiderklassen, og dermed vil de litt etter litt utvide seg til aksjoner som hele den proletariske klasse gjennomfører. Motsetningen mellom organiserte og uorganiserte, som i dag ofte kan synes stor, vil dermed forsvinne. Dette vil ikke skje fordi de uorganiserte går inn som medlemmer i de bestående organisasjoner - for det er slett ikke sikkert at disse vil kunne fortsette å eksistere i sin nåværende form - men fordi disse kampformene gir alle mulighet til å la sin disiplin, sitt engasjement, sin sosialistiske innsikt, sin solidaritet med sin klasse komme til uttrykk på samme vis. Sosialdemokratiet - i form av den nåværende partiorganisasjon, eller hvilket som helst annet organ det måtte fremtre i - er det åndelige uttrykk for det som lever i massen, og det er dets oppgave å lede massens aksjoner og gi dem en enhetlig form.
Det bildet man får av Kautskys fremstilling, ser helt annerledes ut. I tråd med resultatet fra sin historiske undersøkelse, at man ikke kan si noe bestemt om en masseaksjon, ser han også i de kommende masseaksjoner voldsomme utbrudd som helt uberegnelig bryter inn over oss som en naturkatastrofe, som for eksempel et jordskjelv. Inntil da skal arbeiderbevegelsen ganske enkelt bare videreføre sin praksis til nå: valg, streiker, parlamentarisk arbeid, opplysning. Alt fortsetter på den gamle måte i langsomt stigende omfang, uten at noe vesentlig i verden blir endret - inntil plutselig en voldsom massereisning skyter i været på en ytre foranledning og kanskje styrter det herskende regime. Helt etter det gamle mønster fra de borgerlige revolusjoner, bare med den forskjell at nå står partiorganisasjonen klar til å overta makten og ordne seierens frukter. Istedenfor som et nytt herskende sjikt selv å spise de kastanjer massen rakte ut av ilden, vil den tilberede dem til en rett for alle. Det er den samme teori som ble hevdet av Kautsky for to år siden under massestreikdebatten som her dukker opp i ny form, teorien om massestreiken som den ene revolusjonære handling som med ett slag skulle gjøre det av med det kapitalistiske herredømme. Det er teorien om den aksjonsløse venting - ikke aksjonsløs i den forstand at det ikke blir arbeidet videre parlamentarisk og faglig på vanlig måte, men ved at man passivt lar de store masseaksjonene komme på seg som naturfenomener istedenfor hver gang å iverksette dem på det riktige tidspunkt og drive dem videre. Det er en teori som passer til den praksis partiledelsen fører, og som er kommet helt bort fra masseaksjoner. Først ut fra denne teori kan man riktig forstå logisk den praksis partiledelsen hadde under de store øyeblikk da tiden var inne for proletariatets aksjon, en praksis som den ofte er blitt kritisert for. Den forble passiv, og under stemmerettskampene ville den raskest mulig få slutt på gatedemonstrasjonene slik at det igjen kunne herske ro. I motsetning til vår lære om arbeiderklassens revolusjonære aktivitet, som bygger opp sitt herredømme i en periode med stadig flere masseaksjoner og stadig mer bryter ned klassestatens makt, forventer denne teorien om den passive radikalisme ingen omveltning av proletariatets bevisste virksomhet. Den stemmer overens med revisjonismen i det syn at vår bevisste virksomhet har nok med den parlamentariske og faglige kamp. Derfor er det ikke underlig at dens praksis bare så altfor ofte fremviser en tilnærming til den revisjonistiske taktikk, som nylig ved avtalen om omvalg. Den skiller seg fra revisjonismen i det at den siste venter at overgangen, omslaget til sosialismen, skal skje ut fra selve denne virksomheten, og konsentrerer seg derfor om reformer. Den første deler ikke denne forventning, men forutser revolusjonære utbrudd som katastrofer, som uten vår vilje og medvirkning plutselig bryter inn som fra en annen verden og feier kapitalismen unna. Det er den negative side av "den gamle velprøvde taktikk" satt i system. Det er katastrofeteorien i en form som vi til nå bare kjente som en borgerlig misforståelse, opphevd til partilære.
Til slutt sier Kautsky: "Når vi i tiden som kommer ser den politiske og sosiale situasjon svanger med katastrofer, skyldes det vår oppfatning av denne spesielle situasjonen, ikke noen allmenn teori. Men gjør det særskilte ved situasjonen en spesiell, ny taktikk nødvendig? Noen av våre venner hevder det. De vil revidere vår taktikk. Man kan først drøfte dette nærmere når de kommer frem med konkrete forslag. Fremfor alt måtte man vite om man forlanger nye taktiske grunnprinsipper eller nye taktiske forholdsregler…" (s. 116).
Til dette kan vi ganske enkelt svare at vi ikke behøver komme med noen forslag. Den taktikk vi anser for riktig, er allerede partiets taktikk. Uten at det har vært nødvendig å sette frem forslag om det har den allerede slått gjennom i praksis i og med massedemonstrasjonene. Partiet har alt anerkjent den teoretisk i Jena-resolusjonen, der det blir snakket om massestreiken som et middel til å erobre nye politiske rettigheter. Det betyr imidlertid ikke at vi på enhver måte er tilfredse med de siste års praksis, men man kan likevel ikke foreslå som en ny taktikk at partiledelsen ikke skal se det som sin oppgave i størst mulig grad å legge bånd på proletariatets masseaksjoner eller forby diskusjoner om taktikk. Når vi av og til drøfter en ny taktikk, så gjør vi ikke det for å foreslå nye grunnprinsipper eller forholdsregler, men for å få en klar teoretisk forståelse av det som i virkeligheten foregår - vi anser det for en selvfølge at det til enhver tid blir handlet slik situasjonen krever det. Arbeiderklassens taktikk forandrer seg, eller riktigere, utvides, i det den tar opp i seg nye og kraftigere kampmidler. I egenskap av parti er det vår oppgave å vekke til live hos massene en klar bevissthet om denne kjensgjerning, om årsakene til den og dens vidtfavnende konsekvenser. Vi må spre opplysning om at den situasjonen som oppstår på grunn av massekampene, ikke er tilfeldig og ukommenterbar, men at den vil vare ved som en normal situasjon under kapitalismens siste fase. Vi må peke på at masseaksjonene til nå bare danner begynnelsen på en periode med revolusjonære klassekamper, hvor proletariatet selv må bygge opp sin makt og frihet i et hardt, offerfylt arbeid, i stadig angrep og fremrykning, istedenfor passivt å vente på at katastrofer skal ryste verden. Dette er den "nye taktikk", som man også med full rett kunne kalle en naturlig fortsettelse av den positive side ved den gamle taktikk.
Ovenfor har vi beskrevet forfatningskampen som en kamp der de to klassers maktmidler måler seg med hverandre for å svekke hverandre gjensidig. Det er imidlertid klart at objektet for kampen, de grunnleggende politiske rettigheter, bare er en ytre form, en utløsende årsak, mens kampens egentlige innhold består i at klassene bruker sine våpen mot hverandre, og at begge forsøker å ødelegge motstanderens. Derfor kan kampen flamme opp også av andre årsaker. Det er ikke sikkert at disse store maktkampene bare vil ha sitt utspring i stemmeretten i Prøyssen eller til riksdagsvalgene, selv om ødeleggelsen av borgerskapets makt av seg selv vil gi en demokratisk forfatning. Den imperialistiske utvikling gir stadig nye årsaker til at den utbyttede klasse gjør voldsomme opprør mot kapitalherredømmet, opprør der deres fulle makt tørner mot hverandre. Den viktigste av disse årsaker er krigsfaren.
Av og til møter man det syn at man her ikke ganske enkelt kan tale om en fare. Kriger har alltid utløst store verdensomveltende krefter, de har ryddet veien for revolusjonen. Mens folkemassene ellers tålmodig ville tåle kapitalherredømmet lenge ennå, uten energi til å sette seg opp mot det fordi de fremdeles regnet dette herredømmet for uangripelig, pisker en krig dem opp til aksjon, svekker det herskende regimes autoritet, avdekker dets svakheter og gjør at det lett bryter sammen under massenes stormløp, særlig hvis krigen går dårlig. Dette er uten tvil riktig, og her ligger årsaken til at eksistensen av revolusjonært innstilte arbeidere i de siste tiår har vært den sterkeste fredsfaktoren. Massenes likegyldighet og manglende deltakelse som er kapitalherredømmets sterkeste støtter, forsvinner under en krig. I et proletariat der den sosialistiske teorien har faste røtter, vil den økte lidenskap ikke slå om i nasjonalistisk opphisselse som hos uopplyste masser, men forvandles til revolusjonær besluttsomhet som ved første anledning vender seg mot regjeringen. Dette vet også storkapitalen, og derfor vil den passe seg for å utløse en europeisk krig som samtidig ville bety en europeisk revolusjon. Av dette følger imidlertid slett ikke at vi i det stille skulle ønske oss en krig. Også uten en krig vil proletariatet gjennom en stadig utvidelse av sine aksjoner bli i stand til å gjøre slutt på kapitalens herredømme. Bare den som tviler på at proletariatet er i stand til å gjennomføre selvstendige aksjoner vil anse krigen for en nødvendig forutsetning for revolusjonen.
Saken forholder seg akkurat motsatt. Vi kan ikke regne så altfor sikkert med at de regjerendes bevissthet om revolusjonsfaren vil holde krigen unna oss. Den imperialistiske rovlyst og konfliktene som følger av den, kan dra dem med i en krig som de slett ikke har villet. Og dersom den revolusjonære bevegelse i et land er blitt så farlig at den umiddelbart truer kapitalens herredømme, vil kapitalen ikke ha noe verre å vente av en krig, og vil derfor bare så altfor lett bruke den til å forsøke å avlede faren. For arbeiderklassen betyr imidlertid en krig det verste av alle onder. En krig i vår kapitalistiske verden er en forferdelig katastrofe, som i langt større grad enn i alle tidligere kriger ødelegger liv og velferd for utallige mennesker. Arbeiderklassen må bære alle lidelser i denne katastrofen, og derfor må den sette alt inn på å forhindre krig. Det som opptar deres tanker må ikke være spørsmålet: hva følger etter krigen? men spørsmålet: på hvilken måte er det mulig for oss å gjøre et krigsutbrudd umulig? Dette er et av de viktigste taktiske spørsmål i det internasjonale sosialdemokratiet, et spørsmål som allerede har beskjeftiget mang en kongress og der blitt gjenstand for de forskjelligste vurderinger. Kautsky beskjeftiger seg med det i sin mai-artikkel fra foregående år: "Krig og fred" (Die Neue Zeit, 29, 2, s. 97). Han stiller der spørsmålet om arbeiderne kan forhindre en krig gjennom en generalstreik ("en streik der alle arbeidere deltar"), eller kvele den ved fødselen, og han svarer: under visse betingelser er det ganske visst mulig. Der en uansvarlig og dum regjering er den eneste krigsårsak, og det ikke truer noen fiendtlig invasjon - som for eksempel i den spanske krig mot Marokko -, der kan regjeringens fall på grunn av en generalstreik føre til fred; dessverre var det spanske proletariat for svakt til det. Nå er det åpenbart at dette eksempel bare passer på kapitalistisk sett svært underutviklede forhold hvor bare en liten gruppe er interessert i krigseventyret, og ikke massen av borgerskapet, hvor ikke et annet borgerlig parti står klar til å overta etter den styrtede regjering, og hvor proletariatet er svakt og ufarlig. Der hvor proletariatet er sterkt nok til å gjennomføre en generalstreik av slik styrke, der mangler som regel alle disse forutsetningene. Kautsky går imidlertid ikke inn på disse klasseforholdene, og setter istedenfor opp en annen motsetning.
"Saken forholder seg helt annerledes der hvor en befolkning med rette eller urette føler seg truet av naboene, hvor den mener at årsaken til krigen er naboen og ikke den egne regjering, og hvor naboen ikke er så ufarlig som for eksempel Marokko som aldri ville kunne invadere Spania, men truer med å trenge inn i landet. Folket frykter ikke noe så sterkt som en fiendtlig invasjon. I våre dager er krigens redsler grufulle for alle krigførende, også for seierherren. Men for den svakere part som får krigen på sitt område, vil de være dobbelt og tre ganger så fryktelige. Det som i dag i samme grad volder franskmennene og engelskmennene kvaler, er frykten for en invasjon fra den overmektige tyske nabo.
Hvilken regjering forsøker ikke ved hjelp av sin presse, sitt parlament og sine diplomater å overbevise befolkningen om at ikke den selv, men naboens ondskap er årsak til krig! Dersom det er kommet så langt, og det bryter ut krig, da flammer det i hele befolkningen opp et samstemmig ønske om å sikre grensene mot den onde fiende, mot invasjon. Da vil i første omgang alle bli patrioter, også de som tenker internasjonalt, og dersom enkelte skulle ha det utrolige mot å sette seg opp mot dette og forsøke å hindre at troppene blir sendt til grensen rikelig forsynt med krigsmateriell, ville ikke regjeringen behøve røre en finger for å uskadeliggjøre dem. Den rasende mengden ville selv gjøre det av med dem". (s. 104).
Hadde vi ikke lært å kjenne denne form for historieskrivning gjennom hans betraktninger om massens aksjon, ville vi knapt ha trodd at disse setningene stammet fra Kautskys hånd. Den mektigste realitet i samfunnslivet, den grunnleggende kjensgjerning i den sosialistiske innsikt, nemlig eksistensen av klasser med sine spesifikke motsatte interesser og oppfatninger er her fullstendig forsvunnet. Det finnes ingen forskjell mellom proletarer, kapitalister og småborgere, de er alle sammen blitt til "hele befolkningen" som "samdrektig" står sammen mot den onde fiende. Og ikke bare den instinktive klassefølelse, men også den sosialistiske teori som er blitt innprentet i årtier, er oppløst i intet. Sosialdemokratene - som her blir antydet med det forlegne uttrykk "de som tenker internasjonalt" - er alle med få unntak blitt til patrioter. Alt som de til nå har visst om kapitalinteressene som krigsårsak, er glemt. Den sosialdemokratiske presse som opplyser sine flere enn én million lesere om krigens drivkrefter, synes plutselig å være forsvunnet eller som ved et trylleslag å ha mistet sin innflytelse. De sosialdemokratiske arbeiderne som i storbyene utgjør flertallet av befolkningen, er blitt til en "mengde" som rasende knuser de som våger å gå imot krigen. Like så overflødig det er å påvise at denne fremstillingen ikke har noe med virkeligheten å gjøre, like så viktig er det å undersøke hvorledes den kunne være mulig, hva den har sitt opphav i.
Den skyldes en oppfatning av krigen som gjenspeiler virkninger av og forhold under tidligere kriger, men som ikke lenger passer på de nåværende forhold. Etter den siste store europeiske krig har samfunnsstrukturen forandret seg fullstendig. Under den fransk-tyske krig var Tyskland liksom Frankrike et jordbruksland som bare hadde enkelte spredte industriområder. Jordbruksøkonomi og småborgerskap bestemte folkets karakter. Virkningene av krigen slik de stadig vekk lever i folks bevissthet, slik de dukker opp i alle beskrivelser og også behersker Kautskys fremstilling, er virkningene på en landbruksøkonomi og på småborgerskapet. For disse klassene består krigens redsler, foruten livsfare og verneplikt, fremfor alt i den fiendtlige invasjon. Den tramper ned deres marker, ødelegger deres hus, pålegger dem tunge bører og kontribusjoner og ødelegger dermed den velstand de møysommelig har opparbeidet. De områder som er krigsskueplass, blir hjemsøkt på det frykteligste; i de distrikter som ikke blir rammet, lider man imidlertid relativt lite. Det økonomiske liv fortsetter der som før, kvinner, barn og gamle kan til nød ta seg av jorden, og bare tapet eller forkrøplingen av de som har reist i krigen, kan ramme enkelte familier også økonomisk hardt.
Slik var det fremdeles i 1870. I dag ser forholdene ganske annerledes ut for stormaktene, fremfor alt for Tyskland. Den høyt utviklede kapitalismen har gjort det økonomiske liv til en mangslungen, kunstferdig organisme der hver enkelt del står i nær sammenheng med helheten. Den tid er forbi da landsbyer og småsteder hadde nok med seg selv, nesten uavhengig av den øvrige verden. Bønder og småborgere er trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Hver forstyrrelse i denne ømfintlige produksjonsmekanismen vil ramme hele den store masse av befolkningen. Ved det har virkningene av krigen, dens virkning for arbeiderklassen og for alle som er avhengige av kapitalismen, fått en ganske annen karakter enn de tradisjonelle. Dens redsler består ikke lenger i noen ødelagte jorder og avsvidde landsbyer, men i lammelsen av hele det økonomiske liv. En europeisk krig, det være seg en landkrig som tvinger millioner av unge menn ut på slagmarken, eller en sjøkrig som hindrer handelen og dermed tilførselen av råstoffer og næringsmidler til industrien, betyr en økonomisk krise av enormt omfang, en katastrofe som ødelegger livsgrunnlaget for de brede folkemasser i de fjerneste landsdeler. Vår høyt utviklede samfunnsmekanisme vil bli lammet, mens enorme mengder av bevæpnete menn samtidig vil drepe hverandre så å si maskinmessig med de store moderne fullkomne våpen. I denne krisen vil det bli ødelagt slike kapitalverdier at verdien av de brente hus og ødelagte åkrer vil være bagatellmessig i sammenlikning, og de vil endog kanskje være større enn de direkte krigskostnadene. Redslene i en slik krig er ikke begrenset og knapt konsentrert til de områdene der slagene står, men treffer hele landet. Katastrofen i ens eget land vil ikke være mindre, selv om fienden ikke trenger inn. For et moderne kapitalistisk land er fiendens invasjon, men krigen i seg selv den store ulykke som i første rekke tvinger de proletariske masser til motaksjon, da de lider hardest under krisen. Målet til denne aksjonen som vekker massene til den største lidenskap, er ikke å holde fienden unna som i bondesamfunnets tid, men å forhindre krigen.
Dette målet har også alltid vært normgivende for arbeiderbevegelsen. På de internasjonale kongresser har spørsmålet aldri vært om man skulle forsøke å forhindre krig eller som gode patrioter skynde oss til grensene, men på hvilken måte krig best kunne unngås. Det gjør seg dessverre altfor ofte gjeldende en mekanisk oppfatning av de aksjoner man kunne komme til å benytte, som om man kunne vedta dem på forhånd og bare sette dem ut i livet på det passende tidspunkt og la dem forløpe som bestemt. Istedenfor å være et uttrykk for de proletariske massers lidenskap som er kommet i opprør på grunn av dype klassemotsetninger, fremtrer sosialdemokratiet her som en "sjette stormakt" som i det øyeblikk kanonene skal avfyres, trer frem på arenaen lik et mektig hemmelig forbund og gjennom sine lurt utpønskede manøvrer forsøker å forhindre de andre stormakters militære operasjoner. Til grunn for denne mekaniske oppfatningen ligger den idéen som anarkistene tidligere hevdet, og som engelskmennene og franskmennene nylig igjen gikk inn for i København. Tanken her er at transportarbeiderne og ammunisjonsarbeiderne skal gjennomføre en streik som setter kjepper i hjulene for den krigslystne regjering. Med full rett vender Kautsky seg mot denne tanken, og betoner at bare en aksjon fra hele klassen kan påvirke regjeringen.
Imidlertid dukker denne mekaniske oppfatningen opp også i hans egne betraktninger, der han forsøker å finne ut hvilke ytre betingelser som må være til stede for at en massestreik som skal forhindre en krig, kan nå sitt mål eller ikke. Arbeiderklassen må altså ta følgende avgjørelse: enten ligger alt til rette for oss, vi går inn for generalstreiken og ødelegger regjeringens planer, eller forholdene er ugunstige for en slik aksjon. Da gjør vi ingen ting, da gjør vil på samme måte som berlinerne i 1843 som på en slu måte ødela reaksjonens brutale planer, idet de uten motstand lot seg avvæpne og lot troppene bli oppløst. Da legger vi altså intet i veien for regjeringen, og lar oss villig bli sendt til grensen. Slik kan hendelsene gå for seg i en eller annen teori, eller i hodet på ledere som tror at de på grunn av sin klokskap er kallet til å bevare proletariatet for dumheter. Men i klassekampens virkelighet hvor massenes lidenskapelige vilje gjør seg gjeldende, kan det ikke dreie seg om et slikt valg. I et høykapitalistisk land der den proletariske masse føler sin makt som den store folkemakt, vil de ganske enkelt måtte handle når de ser de frykteligste katastrofer bryte inn over seg. Med alle midler må de gjøre et forsøk på å forhindre krigen. Dersom de på en smart måte ville unngå avgjørelsen, så ville det være å overgi seg uten kamp, og verre enn et nederlag. Først når de ved dette forsøket blir slått og må kapitulere, kan de innrømme sin svakhet.
Selvfølgelig dreier det seg ikke om dette er bra og anbefalelsesverdig eller ikke. Denne kommentaren drøfter ikke hvordan arbeiderne skal handle, men hvordan de kommer til å handle. Det som da er retningsgivende er ikke beslutninger og resolusjoner fra styrer, byråkratiske organer eller endog organisasjonene selv, men de dyptgående virkninger som begivenhetene utøver på massene. Når vi ovenfor snakket om "måtte", betyr ikke det at det etter vår mening ikke får lov til å være annerledes, men at det naturnødvendig vil slå igjennom. I normale tider er det i partiets meninger alltid en bit tradisjon "som hviler som en mare på de levendes hjerner". Krigstider er på samme måte som revolusjonstider perioder der det hersker en høy åndelig spenning. Da blir hverdagens slendrian brutt, og de tradisjonelle tanker mister sin kraft overfor klasseinteressene som i opprinnelig klarhet blir stående bevisst for massen som brutalt er vakt opp. Disse nye oppfatninger og mål springer ut av den virkning de store omveltninger har, og ved siden av dem blekner de gamle partiprogrammer. Partier og grupper går ofte helt forvandlet ut av smeltedigelen til slike kritiske perioder. Et lærerikt eksempel på det gir virkningen av krigen i 1866 på det tyske borgerskapet. De erkjente den gang at det vakre fremskrittsprogrammet ikke svarte til deres grunnleggende klasseinteresser; en del av velgerne lot de liberale parlamentsmedlemmene i stikken, en del av parlamentsmedlemmene lot programmet i stikken og bekjente seg til nasjonalismen og regjeringsreaksjonen.
Dette betyr ikke at partiets beslutninger skulle være noe likegyldig. De hersker imidlertid ikke over fremtiden, og gir bare uttrykk for med hvilken klarhet partiet forstår fremtiden. Men desto bedre partiet erkjenner den uunngåelige utviklingsgang og sin oppgave i den, desto enhetligere vil proletariatets aksjoner være, og desto større suksess vil de ha. Det er partiets oppgave å sørge for enhet i de proletariske massers aksjon, idet det kommer til klarhet over hva som lidenskapelig beveger massene, idet det forstår riktig det som i hvert enkelt øyeblikk er nødvendig, idet det stiller seg i ledelsen og dermed gir aksjonen en veldig gjennomslagskraft. Dersom partiet ikke makter denne oppgaven, så kunne det riktignok ikke forhindre utbrudd fra massen som da ville ignorere det. Men på grunn av konflikten mellom partidisiplin og proletarisk kampenergi, på grunn av mangelen på enhet mellom ledelse og massene, ville aksjonen bli forvirret, uryddig og oppsplittet, og ville i svært stor grad tane i kraft og virkning. Partivedtak, programmer og resolusjoner bestemmer ikke den historiske utvikling, men blir bestemt av vår forståelse av den uunngåelige historiske utviklingen. Denne sannhet må stadig holdes opp for dem som tror at partiet enten kan utløse eller forhindre en revolusjonær bevegelse. Dette gjelder særlig våre borgerlige motstandere som høyrøstet baktaler sosialdemokratiet, som om det skulle ha planene til å forhindre en krig liggende klare i en hemmelig skuff, så å si som en mobiliseringsordre. Her må man imidlertid ikke overse at partiet ifølge sin natur med sine beslutninger samtidig danner en levende, aktiv del av den historiske utvikling, at det ikke kan være noe annet enn kjernetroppen i enhver proletarisk aksjon. Med rette blir det derfor gjenstand for alt det hat som kapitalismens forsvarere forfølger alle revolusjonære bevegelser med.
Fra forskjellige hold - fra egne talsmenn som forsvar mot nasjonalistiske angrep, fra utenlandske kamerater som kritikk - er det ofte blitt fremhevet som en svært viktig kjensgjerning at de tyske arbeidere hittil har latt være å gå inn for bestemte midler for å forhindre krig. Overfor dette kan man henvise til Stuttgart-resolusjonen, som lar det stå åpent hvilke formålstjenlige midler man vil ta i bruk. Det ville imidlertid også ellers være uriktig å legge altfor stor vekt på dette. Det som er mer avgjørende enn partibeslutningene, er den ånd massene er fylt av. Den forsiktige holdning som har hersket til nå, motsvarte riktignok den ånd massene til nå har vært fylt av. Instinktivt følte de at de ikke var sterke nok til å ta en kamp mot den sterkeste militærstats fulle makt. Men med arbeiderklassens stadig stigende makt må det engang inntre et vendepunkt, og at det er i emning er det nå flere tegn som tyder på. En arbeiderklasse som i førti år har gjennomgått en intensiv, grunnleggende sosialistisk skolering, vil ikke lenger la seg slepe ut på slagmarkene med følelsen av fullstendig maktesløshet. Det tyske proletariatet som står fremst i verden når det gjelder organisasjonsmakt, kan ikke rolig se på den internasjonale storkapitals anslag og la være å gjøre noe, og den kan heller ikke stole på de fredstendenser som angivelig finnes i den borgerlige verden. Det kan ikke gjøre noe annet enn å gripe inn når det ser ut til å gå mot krig, og stille sin makt mot regjeringens maktmidler.
Hvilken form disse aksjonene vil få er i det vesentlige avhengig av omstendighetene, av størrelsen og farlighetsgraden til fiendens, den regjerende klasses aksjoner. I sin enkleste form beror de på den kjensgjerning at kapitalen avholder seg fra krig først og fremst fordi den akter seg for arbeiderklassen. Dersom proletariatet er maktesløst, likegyldig og ikke rikker på seg, vil borgerskapet tro at faren fra den kanten ikke er så stor, og vil lettere risikere en krig. I sin første form har derfor proletariatets protestaksjoner karakter av en advarsel, slik at den herskende klasse kan bli seg faren bevisst og bli manet til forsiktighet. Som motvekt mot krigshissingen fra de kapitalistiske kretser må proletariatet, for å skremme regjeringene, sette dem under press ved hjelp av internasjonale demonstrasjoner. Desto mer truende krigsfaren blir, desto mer ettertrykkelig må de brede kretser av folket bli ristet løs, og desto hardere og mer pågående må demonstrasjonene være, fremfor alt når motstanderen forsøker å undertrykke dem. Fordi det her dreier seg om et livsviktig spørsmål for proletariatet, vil det til sist også måtte gripe til de aller sterkeste midler, som for eksempel generalstreik. Slik utvikles kampen mellom borgerskapets krigslyst og arbeiderklassens fredsvilje til en hard klassekamp, og alt det som tidligere ble sagt om betingelsene for og virkningene av masseaksjoner for å oppnå en demokratisk stemmerett, har gyldighet også her. Aksjonene mot krigen vil bevisstgjøre brede kretser, de vil bli mobilisert og delta i kampen, aksjonene vil svekke kapitalens makt og styrke proletariatets. I den mekaniske oppfatning vil det å forhindre en krig fremstå som resultatet av en smart plan som er uttenkt på forhånd. Skulle det komme så vidt, kan dette imidlertid bare være det endelige resultat av en klassekamp som fra aksjon til aksjon. vokser til full styrke, en kamp som resulterer i at statens makt blir svekket på det voldsomste og proletariatets makt blir styrket på det kraftigste.
Kautsky setter opp motsetningen: bare når vi har makten er krigsfaren ryddet av veien; så lenge kapitalismen hersker vil det ikke være mulig fullt og helt å hindre en krig. Når Kautsky stiller disse to samfunnsformene opp mot hverandre på en slik skarp måte, og lar dem uten forberedelse, så å si ved et plutselig omslag, gå over i hverandre, overser han den revolusjonære prosessen, der proletariatet ved sin aktive opptreden litt etter litt bygger opp sin egen makt, og der kapitalens herredømme etter hvert forvitrer. Derfor stiller vi opp mot hans motsetning et tredje tilfelle, nemlig den "omveltende praksis": nettopp kampen om krigen, proletariatets uunngåelige forsøk på å forhindre krigen, vil bli en episode i den revolusjonære prosess, et viktig ledd i arbeiderklassens kamp for å erobre makten.
Sist oppdatert 14. juni 2008