Le Socialisme 7. november 1908. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
Spørsmålet om forbindelsen mellom reform og revolusjon har spilt en meget viktig rolle i enhver diskusjon i de senere år. Det så vi på partikongressene i Nürnberg og Toulouse.
Folk forsøker å sette reformer opp mot revolusjonen. Intransigente kamerater, som alltid er mest opptatt av revolusjonen, blir beskyld for å neglisjere reformene. Motsatsen er den oppfatningen som hevder at reformer som systematisk og metodisk blir gjennomført i det nåværende samfunn, fører til sosialismen uten at et radikalt brudd er nødvendig.
Forakt for reformer er mer anarkistisk enn sosialistisk. Den kan like lite rettferdiggjøres som den reformistiske oppfatningen. Faktisk er det slik at revolusjon ikke står i motsetning til reform, fordi revolusjonen i siste instans består av reformer, men vel å merke sosialistiske reformer.
Hvorfor søker vi makt dersom det ikke er for å gjennomføre avgjørende sosiale reformer i sosialistisk retning? Det kan tenkes at enkelte anarkistiske eller borgerlige hjerner har båret frem idéen om at det rådende samfunn kan styrtes og en ny produksjonsmåte innføres gjennom et vedtak. Men som sosialister vet vi at en ny produksjonsmåte ikke kan improviseres gjennom trolldom; den kan kun oppstå ut av det gamle systemet gjennom en rekke reformer. Men våre reformer vil være av en helt annen type enn selv de mest radikale borgerlige. Når disse reformene blir erklært vil de borgerlige reformistene skjelve, som aldri holder opp med å snakke på kongressene sine om sosiale reformer og klage over hvor vanskelige de er å gjennomføre. Proletarene vil derimot juble av glede. Det er først når vi har erobret makten at vi kan fullføre denne oppgaven. Når det en gang har kommet til makten og ikke lenger må ta hensyn til kapitalistiske interesser, vil proletariet måtte rykke opp all det nåværende systemets elendighet med roten. Da kommer vi til å gå raskt fremover, mens situasjonen nå er at hvert eneste fremskritt nitidig må erobres og forsvares, og at de vunne posisjonene av og til mistes igjen. Den vil være en tid av sanne reformer, og sammenlignet med den vil selv de største borgerlige reformene kun være et dårlig gjennomført arbeid.
Etter at det har erobret makten kan proletariatet bare ha ett mål: opphevingen av dets egen fattigdom gjennom å fjerne årsakene til den. Det kommer til å stanse utbyttingen av folkemassene ved å sosialisere monopoler og truster. Det kommer til å sette en stopper for utbyttingen av barn, og kommer til å bruke store ressurser på å utdanne folkets barn både fysisk og intellektuelt. Det kommer til å få slutt på arbeidsløsheten ved å gi produktivt arbeid til alle de arbeidsløse. Ressursene til dette reformarbeidet kommer det til å finne i de kolossale formuene som finnes oppsamlet. Det kommer til å sikre og utvikle den nyvunne friheten gjennom å gjennomføre fullstendig demokrati og autonomi.
Den sosiale revolusjon er ingenting annet enn denne sosiale reform. Idet det virkeliggjør dette programmet, revolusjonerer proletariatet produksjonsmåten, for kapitalismen kan bare overleve ved å henvise proletariatet til elendighet. Når den politiske makten først har blitt erobret av proletariatet og arbeidsløsheten er fjernet, vil det være lett for fagorganisasjonene å heve lønningene kraftig og gradvis forbedre arbeidsforholdene, like til profitten forsvinner. Utbyttingen vil bli så vanskelig at kapitalistene vil bli tvunget til å avsverge den. Arbeiderne vil ta deres plass og organisere produksjonen ved å klare seg uten snylterne. Det positive revolusjonsarbeidet vil begynne. Proletariske sosiale reformer fører direkte til sosialismens fullstendige realisering.
Hva skiller revolusjonen fra det som i dag kalles sosiale reformer? Dens dybde. Revolusjonen er en serie av grunnleggende og avgjørende reformer. Hvor kommer denne avgjørende karakteren fra? Den kommer fra den klassen som oppnår reformene. I dag er det borgerskapet, eller endatil aristokratiet, som sitter ved makten. Alt det disse klassene gjør, gjør de i sin egen interesse. Det er i egen interesse at de gir arbeiderne noen få innrømmelser. Så snart de innser at reformer ikke er nok til å holde folket i sjakk, begynner de å finne på nye, undertrykkende lover. I Tyskland dreier det seg om lover mot den frie forsamlingsretten, mot kooperativer, sykekasser osv. Etter revolusjonen kommer proletariatet til å følge sine interesser og få statsmaskineriet til å arbeide for seg. Forskjellen mellom revolusjon og sosial reform ligger altså i hvilken klasse som sitter ved makten.
De som tror at vi vil kunne gjennomføre sosialismen gradvis ved hjelp av reformer innenfor det nåværende system, misforstår de klassemotsetningene som avgjør reformene. De nåværende reformene, som har som mål å preservere det kapitalistiske systemet, står i motsetning til morgendagens proletariske reformer, som kommer til å ha motsatt mål: å bli kvitt systemet.
Den organiske forbindelsen som i dag eksisterer mellom reform og revolusjon er helt annerledes. Idet den slåss for reformer, utvikler arbeiderklassen seg og styrker seg. Til slutt erobrer den den politiske makten. Dette er enheten mellom reform og revolusjon. Det er bare i denne spesielle betydningen at man kan si at fra i dag av arbeider vi hver dag for revolusjonen.
Sist oppdatert 14. juni 2008