MIA > Norsk > Marx / Engels
I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det hele?
Kommunistene er ikke noe særskilt parti overfor de andre arbeiderpartiene.
De har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets interesser.
De stiller ikke opp noen særskilte [1] prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelse etter.
Kommunistene atskiller seg fra de andre proletariske partier bare ved at de på den ene siden i proletarenes forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengig av nasjonalitet, og på den annen side ved at de på de forskjellige utviklingstrinn som kampen mellom proletariat og borgerskap gjennomløper, alltid representerer helhetsbevegelsens interesser.
Kommunistene er altså i sin praksis den mest målbevisste og konsekvente del av arbeiderpartiene i alle land, den del som driver dem stadig videre framover; teoretisk har de framfor proletariatets øvrige masse innsikten i vilkårene for den proletariske bevegelse, dens forløp og alminnelige resultater.
Kommunistenes nærmeste mål er det samme som alle de andre proletariske partiers - å utforme proletariatet til en klasse, styrte borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makt.
Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg slett ikke på ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensforbedrer.
De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i en eksisterende klassekamp, i en historisk bevegelse som foregår for øynene på oss. Avskaffelsen av forutgående eiendomsforhold er ikke noe særkjenne for kommunismen.
Alle eiendomsforhold har vært underkastet en stadig historisk omskiftelse, en stadig historisk forandring.
Den franske revolusjon f. eks. avskaffet føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendom.
Det særegne for kommunismen er ikke avskaffelse av eiendommen i det hele tatt, men avskaffelsenen av den borgerlige eiendom.
Men den moderne borgerlige privateiendom er det siste og mest fullstendige uttrykk for en framstilling og tilegning av produktene som grunner seg på klassemotsetninger, på at noen utbytter andre.
I denne mening kan kommunistene sammenfatte sin teori i det ene uttrykk: opphevelse av privateiendommen.
Man har bebreidet oss kommunister at vi vil avskaffe den personlige ervervede eiendom, skapt ved eget arbeid, - den eiendom som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.
Eiendom skapt ved eget arbeid, ervervet, tjent! Taler dere om den småborgerlige eiendom, småbonde-eiendommen, som gikk forut for den borgerlige eiendom? Vi behøver ikke å avskaffe den, industriens utvikling har avskaffet den og gjør det daglig.
Eller taler dere om den moderne borgerlige privateiendom?
Men skaper lønnsarbeidet, proletarens arbeid noen eiendom for ham? Pål ingen måte. Det skaper kapitalen, dvs. den eiendom som utbytter lønnsarbeidet, den eiendom som bare kan økes på betingelse av at den skaper nytt lønnsarbeid for igjen å utbytte det. Eiendommen i sin nåværende form er grunnlagt på motsetningen mellom kapital og lønnsarbeid. La oss se på de to sidene i dette motsetningsforhold.
Å være kapitalist betyr ikke bare å ha en rent personlig, men en samfunnsmessig stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse ved en felles virksomhet av mange, ja, i siste instans bare ved den felles virksomhet av alle medlemmer i samfunnet.
Kapitalen er således ingen personlig, men en samfunnsmessig makt.
Når altså kapitalen blir forvandlet til felleseiendom, til eiendom som tilhører alle samfunnets medlemmer, så forvandler ikke personlig eiendom seg til samfunnsmessig. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Eiendommen taper sin klassekarakter.
La oss se på lønnsarbeidet.
Lønnsarbeidets gjennomsnittspris er arbeidslønnens minimum, dvs. den sum av livsmidler som skal til for å holde arbeideren i live som arbeider. Det lønnsatbeideren tilegner seg ved sin virksomhet, strekker følgelig bare til å reprodusere nakne livet for ham. Vi vil slett ikke avskaffe denne personlige tilegnelse av arbeidsproduktene til reproduksjon av det umiddelbare livet, en tilegnelse som ikke levner noen vinst som kan gi makt over andres arbeid.
Vi vil bare oppheve denne tilegnelses elendige karakter, hvor arbeideren lever bare for å øke kapitalen, lever bare for så vidt den herskende klasse interesse krever det.
I det borgerlige samfunn er, det levende arbeid bare et middel til å øke det oppsamlede arbeid. I det kommunistiske samfunn er det oppsamlede arbeid bare et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes liv.
I det borgerlige samfunn hersker således fortiden over nåtiden, i det kommunistiske samfunn nåtiden over fortiden. I det borgerlige samfunn er kapitalen selvstendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig.
Og å oppheve dette forhold kaller borgerskapet å oppheve personligheten og friheten! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve bunsjoapersonligheten, bursjoaselvstendigheten og bursjoa-friheten.
Med frihet menes innenfor de eksisterende borgerlige produksjonsforhold fri handel, fritt kjøp og salg.
Men hvis handelen forsvinner, så forsvinner også den frie handel. Talemåtene om fri handel har akkurat som vårt gode borgerskaps øvrige frihetsfraser bare noen mening i motsetning til den bundne handel, til middelalderens lenkede borger, men ikke i motsetning til den kommunistiske opphevelse av handelen, av de borgerlige produksjonsforhold og av borgerskapet selv.
Dere er forferdet over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres nåværende samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler avmedlemmene, den eksisterer nettopp ved at den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som har til nødvendig forutsetning at det overveldende flertall i samfunnet er eiendomsløse.
Kort sagt, dere bebreider oss at vi vil oppheve deres eiendom. Nåvel, det vil vi.
Fra det øyeblikk hvor arbeidet ikke lenger kan forvandles til kapital, penger, grunnrente - kort sagt til en samfunnsmessig makt som kan monopoliseres, dvs. fra det øyeblikk hvor den personlige eiendom ikke kan slå om i borgerlig eiendom, fra det øyeblikk, erklærer dere, er personligheten avskaffet.
Dere innrømmer altså at dere med personlighet ikke mener noe annet enn bursjoaen, den borgerlige eiendomsbesitter. Og denne personlighet skal riktignok avskaffes.
Kommunismen fratar ingen makten til å tilegne seg samfunnsmessige produkter, den fratar bare makten til å underlegge seg andres arbeid ved denne tilegnelse.
Man har innvendt at når privateiendommen oppheves, så opphører dermed all virksomhet, og alminnelig dovenskap vil ta overhånd.
Etter dette måtte det borgerlige samfunn forlengst være gått til grunne av ren latskap, for de som der arbeider, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke. Hele innvendingen går ut på den tautologi at det ikke fins noe lønnsarbeid lenger når det ikke fins noen kapital.
Alle innvendinger som er reist mot den kommunistiske tilegnelses- og produksjonsmåte når det gjelder de materielle produkter, er utvidet til å gjelde tilegnelsen og produksjonen av åndsproduktene også. På samme måte som klasse-eiendommens opphør for bursjoaen betyr opphør av produksjonen selv, så betyr slutten klassedannelsen for ham det samme som slutten på dannelse overhodet.
Den dannelse som borgerskapet beklager tapet av, betyr for det veldige flertall utdannelsen til å tjene som maskin.
Men diskuter ikke med oss ved å bruke deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. som målestokk på avskaffelsen av den borgerlige eiendom. Deres ideer er selv produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforhold, på samme måten som deres rett er deres klassevilje, opphøyd til lov, en vilje hvis innhold er gitt i og med de materielle livsvilkårene for deres klasse.
I deres egoistiske forestilling forvandles deres produksjons- og eiendomsforhold fra historiske forhold som i produksjonens forløp er forbigående, til evige natur- og fornuftslover, - og denne forestiltingen har dere felles med alle herskende klasser som er gått under. Det dere innser når det gjelder den antikke eiendom, det dere innser når det gjelder den føydale eiendom. det er ikke lenger tillatt å innse når det gjelder den borgerlige eiendom.
Avskaffelse av familien! Selv de mest radikale opphisser seg over denne kommunistenes skjendige hensikt.
Hva hviler den nåværende, den borgerlige familie på? På kapitalen, på privatervervelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men
den kompletteres ved proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjon.
Bursjoafamilien forsvinner naturligvis i og med at dette utfyllende element forsvinner, og til sammen forsvinner det hele i og med at kapitalen forsvinner.
Bebreider dere oss at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytning av barna? Vi vedgår denne forbrytelsen.
Men - sier dere - vi avskaffer de mest dyrbare forhold, for vi erstatter oppdragelsen i hjemmene med en samfunnsmessig oppdragelse.
Men er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Ved de samfunnsmessige forhold dere foretar oppdragelsen under, ved mer eller mindre direkte eller indirekte innblanding, gjennom skolene osv.? Kommunistene finner opp samfunnets innvirkning på oppdragelsen, bare forandrer dens karakter, de unndrar den ham den herskende klasses innflytelse.
De borgerlige talemåter om familie og oppdragelse, om det dyrebare forhold mellom foreldre og barn blir enda mer motbydelig jo mer alle familiebånd rives over for proletariatet som følge av storindustrien, og barna gjøres til rett og slett handelsartikler og arbeidsredskaper.
Men dere" kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker hele borgerskapet i kor mot oss.
Bursjoaen ser i sin kone bare et produksjonsredskap. Han hører at produksjonsredskapene skal utnyttes i fellesskap, og så kan han naturligvis ikke tenke seg annet enn at denne felles skjebne likeledes vil ramme kvinnene.
Han aner ikke at det som det dreier seg om, er å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjons - redskaper.
For øvrig er ingenting mer latterlig enn det gode borgerskaps hypermoralske forferdelse over kommunistenes påståtte offisielle kvinnefellesskap, det har eksistert nesten alltid.
Bursjoaene vil ikke nøye seg med at de har proletarenes koner og døtre til disposisjon, for slett ikke å tale om den offisielle prostitusjon. De finner dessuten stor fomøyelse i å forføre hverandres koner.
Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene at de vil innføre et offisielt, åpent kvinnefellesskap istedenfor det hyklerisk tilslørte. For øvrig er det en selvfølge at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforhold vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offisielle og ikke-offisielle prostitusjon, også forsvinne.
Kommunistene er videre blitt klandret for at de vil avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.
Arbeiderne har intet fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømme, heve seg opp til nasjonal klasse, konstituere seg som nasjon, er det selv fremdeles nasjonalt, men slett ikke i borgerlig forstand.
Den nasjonale avstengningen og motsetningene mellom folkene forsvinner mer og mer allerede med borgerskapets utvikling, med handelsfriheten, verdensmarkedet. industriproduksjonens likeformighet og de, livsforhold som svarer til dette.
Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste mellom de siviliserte land er en av de første betingelser for proletariatets frigjøring.
I samme monn som det ene menneskes utbytning av andre oppheves, oppheves den ene nasjons utbytning av den andre.
Sammen med motsetningen mellom klassene innenfor den enkelte nasjon forsvinner også nasjonenes fiendtlige stilling mot hverandre.
De anklager mot kommunismen som framsettes ut fra religiøse, filosofiske og ideologiske punkter, fortjener ikke noen nærmere drøftelse
Skal det dypere innsikt til å forstå at sammen med forandringer i menneskenes livsforhold, i deres samfunnsmessige forbindelser, i deres samfunnsmessige tilværelse, så forandrer deres forestillinger og begreper, kort sagt deres bevissthet seg også?
Hva beviser ideenes historie annet enn at den åndelige produksjon omdanner seg med den matrielle? De herskende ideer i en tidsepoke har a vært den herskende klasses ideer.
Man taler om ideer som revolusjonerer et helt samfunn; man uttrykker dermed bare den kjensgjerning at det innenfor det gamle samfunn har dannet seg elementer til et nytt, at oppløsningen de gamle ideer skjer i takt med oppløsningen av de gamle livsforhold.
Da den gamle verden var i ferd med å gå under, ble de gamle religioner, beseiret av den kristne religion. Da de kristne ideer i det 18. århundre lå under for opplysningsideene, sto føydalsamfunnet i dødskamp med det den gang revolusjonære borgerskap. Samvittighets- og religionsfrihetent ideer var bare uttrykk for den frie konkurranses herredømme på kunnskapens område.
"Men", vil man si, "religiøse, moralske, filosofiske, politiske, rettslige ideer osv. modifiserte seg riktignok i løpet av den historiske utvikling. Men religionen, moralen, filosofien, politikken, retten ble alltid bestående under disse omskiftelser.
Dessuten fins det evige sannheter, som frihet, rettferd osv. som er felles for alle samfunnstilstander. Men kommunismen avskaffer de evige sannheter, den avskaffer religionen, moralen istedenfor å forme dem om, den står altså i motstrid med all tidligere historisk utvikling."
Hva reduserer denne anklagen seg til? Hele det tidligere samfunns historie har beveget seg i klassemotsetninger, som var av forskjellig slag i de forskjellige epoker.
Hvilken form den enn har hatt, har utbytningen av en del av samfunnet ved en annen del vært en kjensgjerning som er feIles for alle tidligere århundrer. Det er derfor ikke underlig at den samfunnsmessige bevissthet i alle århundrer, til tross for all dens mangfoldighet og forskjellighet, har beveget seg i visse felles former, bevissthetsformer som bare oppløses fullstendig med at klassemotsetningene forsvinner helt.
Den kommunistiske revolusjon er det mest radikale brudd med de overleverte eiendomsforhold, det er derfor ikke underlig at det i dens utviklings forløp også blir brutt mest radikalt med de overleverte ideer.
Men la oss forlate borgerskapets bebreidelser mot kommunismen. Vi så ovenfor at det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet hever seg opp til herskende klasse, at demokratiet kjempes fram.
Proletariatet vil nytte, sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet og sentralisere produksjonsredskapene i hendene på
staten, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som herskende klasse, og så hurtig som mulig å øke mengden av produksjonskreftene.
Dette kan i begynnelsen selvfølgelig bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og i de borgerlige produksjonsforholdene, altså ved forholdsregler som synes å være økonomisk utilstrekkelige og uvarige, men som i bevegelsens forløp distanserer seg selv og er uunngåelige som middel til å omdanne hele produksjonsmåten.
Disse forholdsregler vil selvfølgelig være forskjellige i de forskjellige land.
For de mest fremskredne land vil imidlertid følgende kunne komme nokså allment til anvendelse.
Når klasseforskjellen er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttede individer i løpet av utviklingens gang, da mister den offentlige makt sin politiske karakter. Den politiske makt i egentlig forstand er en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen klasse. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet nødvendigvis forener seg til klasse, ved en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforhold, så opphever det samtidig med disse produksjonsforhold også eksistensvilkårene for klassemotsetningen, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.
I stedet for det gamle borgerlige samfunn med dets klasser og klassemotsetninger kommer en sammenslutning hvor hver enkelts frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.
1. I den engelske utgaven av 1888: "sekteriske".