Die Rote Fahne, 14. januar 1919
Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politische Schriften, Band 2 Europäische Verlagsanstalt, Frankfurt a. Main, 1975, s. 203 - 209
Orden hersker i Warszawa! meddelte minister Sebastiani i året 1831 i kammeret i Paris, da Suvorovs tropper etter den fryktelige stormen på forstaden Praga i den polske hovedstaden var rykket inn og hadde begynt sitt bøddelarbeid mot opprørerne.
Orden hersker i Berlin! forkynner den borgerlige presse triumferende, og det samme gjør Ebert og Noske, samt offiserer fra de "seirende tropper", som Berlins småborgerlige pøbel vinker til i gatene med sine lommetørkler, tiljubler med hurrarop. De tyske våpens renommé og ære er blitt reddet for verdenshistorien. De, som led så forsmedelige nederlag i Flandern og Argonnene, har nå gjenopprettet sitt rykte gjennom en strålende seier - over de 300 "spartakister" på "Vorwärts". De tyske troppers berømmelige innmarsj i Belgia, og general von Emmichs undertvingelse av Liege blekner i sammenligning med Reinhardt og Co.'s dåd i Berlins gater. Utsendinger som ville forhandle om overgivingen av "Vorwärts", ble av regjeringstroppenes kolber tilredt inntil det ugjenkjennelige, så det var umulig å identifisere likene, og fanger ble stilt opp mot muren og myrdet på en slik måte, at hjerneskalle og hjernemasse sprutet til alle kanter. Hvem husker vel, stilt overfor så gloriøse handlinger, de forsmedelige nederlagene mot franskmennene, engelskmennene og amerikanerne? "Spartakus" heter fienden, og Berlin er stedet der offiserer vet å seire. Noske, "arbeideren" heter den generalen som evner å organisere den seier som Ludendorff ikke kunne.
Hvem kan la være med å tenke på "ordens"kobbelets seiersrus i Paris, på borgerskapets bakkanal på kommunardenes lik, det selvsamme borgerskap som like før hadde kapitulert ynkelig overfor Prøyssen og hadde prisgitt landets hovedstad til den ytre fiende, for selv feigt å flykte! Men overfor de dårlig bevæpnede utsultede Paris-proletarer, overfor deres forsvarsløse kvinner og barn, hvordan flammet ikke mannsmotet atter opp hos de små borgersønner, hos den "gyldne ungdom", hos offiserene! Og selv om disse Mars-sønner tidligere var blitt slått av den ytre fienden, så raste tapperheten nå i dem, idet de med dyrisk grusomhet kastet seg over de forsvarsløse, de tilfangetatte, de falne!
"Orden hersker i Warszawa!" - "Orden hersker i Paris!" - "Orden hersker i Berlin!", slik lyder det fra "ordenens" voktere hvert halve århundre, fra det ene sentrum for den verdenshistoriske kamp til den annen. Og de jublende "seierherrer" legger ikke merke til at en "orden" som med jevne mellomrom må opprettholdes ved hjelp av blodige nedslaktninger, ubønnhørlig går sin historiske skjebne, sin undergang i møte. Hva har denne siste "Spartakus-uke" i Berlin vært, hva har den ført til, hva har den lært oss? Midt i kampen, midt i kontrarevolusjonens seiersbrøl må de revolusjonære proletarer avlegge regnskap over det som er skjedd, de må måle begivenhetene og deres resultater med den store historiske målestokk. Revolusjonen har ikke noen tid å miste, den stormer videre - over fremdeles åpne graver, over "seire" og "nederlag" - mot sitt store mål. Å følge dens retningslinjer og dens veier bevisst er den første store oppgave forkjemperne for den internasjonale sosialisme står overfor.
Kunne man vente en endelig seier for det revolusjonære proletariatet i dette oppgjør? Var det å vente at Ebert-Scheidemann skulle bli styrtet og et sosialistisk diktatur opprettet? Sikkert ikke, hvis man grundig tar alle de momenter i betraktning, som avgjør spørgsmålet. Det ømme punkt for den revolusjonære sak i dette øyeblikk - den politiske umodenhet hos massen av soldater, som stadig vekk lar seg misbruke av sine offiserer til folkefiendtlige kontrarevolusjonære mål, er allerede et bevis på at en varig seier gjennom denne konfrontasjon ikke var mulig. På den annen side er denne umodenhet hos soldatene i seg selv bare et symptom på den alminnelige umodenhet i den tyske revolusjon.
En stor prosentdel av soldatene kommer fra landsbygda, som nå som før knapt er berørt av revolusjonen. Berlin har så langt vært så godt som isolert fra resten av landet. Ganske visst står de revolusjonære sentra i provinsen - i Rhinlandet, i de nordlige kystområdene, i Braunschweig, i Sachsen, i Württemberg - med liv og sjel på Berlin-proletariatets side. Men for det første mangler det fremdeles en umiddelbar koordinering av fremrykningen, et direkte aksjonsfellesskap som ville gjøre Berlin-arbeidernes slagkraft og fremstøt betydelig mer effektiv. Desuten er de økonomiske kamper - og her er vi ved den dypere sammenheng med revolusjonens politiske mangler - den egentlige vulkanske kilde som hele tiden nærer den revolusjonære klassekamp, først ved sin begynnelse.
Av alt dette fremgår det at man i dette øyeblikk ennå ikke ville kunne påregne en endelig, varig seier. Var forrige ukes kamp så en "feil"? Ja, hvis det i det hele tatt hadde vært tale om et tilsiktet "fremstøt", om et såkalt "kupp"! Men hva var utgangspunktet for den siste kampuke? Det samme som i alle de tidligere tilfeller, den 6. desember, den 24. desember - en brutal provokasjon fra regjeringens side! Akkurat som blodbadet mot de vergeløse demonstranter i Chausseestrasse og nedslaktningen av matrosene, var det denne gang anslaget mot Berlins politipresidium som var årsaken til de begivenheter som fulgte. Revolusjonen opererer nå en gang ikke uavhengig, i det fri etter en snedig plan uttenkt av "strategene". Dens motstandere har også initiativet, ja, de har det som regel i langt høyere grad enn revolusjonen selv.
Men stilt overfor kjensgjerningerne, overfor den frekke provokasjonen fra Ebert-Scheidemanns side, var de revolusjonære arbeidere tvunget til å gripe til våpen. Ja, det var en æressak for revolusjonen å straks slå angrepet tilbake med all mulig energi, hvis ikke kontrarevolusjonen skulle bli oppmuntret til ytterligere fremrykning, og proletariatets revolusjonære rekker bli svekket på linje med hele den tyske revolusjons moralske rykte i Internasjonalen.
Den øyeblikkelige motstanden oppsto spontant blant Berlins masser med en så selvfølgelig energi at den moralske seier allerede ved det første stormløp tilhørte "gaten".
Nå er det en livsbetingelse for revolusjonen at den aldri må bli stående uvirksom og passiv, når den først har tatt et skritt. Det beste forsvar er et intensivt angrep. Denne elementære regel som gjelder for all slags kamp, har enda større gyldighet for et hvert av revolusjonens skritt. Det sier seg selv og vitner også om Berlin-proletariatets sunne instinkt og friske indre styrke at det ikke slo seg til ro da Eichhorn var blitt gjeninnsatt i sitt embete, men at det spontant gikk over til å besette andre av kontrarevolusjonens maktposisjoner: den borgerlige presse, det halvoffisielle telegrambyrå, "Vorwärts". Alle disse forholdsregler ble tatt av massene ut fra den instinktive erkjennelse at kontrarevolusjonen etter et nederlag ikke ville falle til ro, men sikte mot en generell styrkeprøve.
Også her står vi overfor en av revolusjonens store historiske lover som gjør til skamme alle spissfindighetene, all snusfornuften hos de små "revolusjonære" av USPD-typen, som i en hver kamp leder etter påskudd for tilbaketog. Så snart revolusjonens grunnproblem var blitt stilt klart opp - og det vil i denne revolusjon si å styrte regjeringen Ebert-Scheidemann som det første hinder for sosialismens seier - dukker dette grunnproblemet ustanselig opp i hele sin aktualitet, hver enkelt episode i kampen ruller problemet opp i sitt fulle omfang med en naturlovs skjebnetyngde, selv om revolusjonen er nokså uforberedt til å løse det, selv om situasjonen er nokså umoden. "Ned med Ebert-Scheidemann", denne parolen dukker uunngåelig opp i hver eneste revolusjonskrise som den eneste uttømmende formel for alle partielle konflikter, og setter derved av seg selv gjennom sin egen indre objektive logikk en hver kampepisode på spissen, enten man bryr seg om det eller ikke.
Av denne motsetning mellom oppgavens tilspissing og de manglende forutsetninger for løsning i den første fase av en revolusjonær utvikling følger at revolusjonens enkelte kamper formelt ender med et nederlag. Men revolusjonen er den eneste form for "krig" - også dette er dens særlige livslov - hvor den endelige seier kun kan forberedes gjennom en serie av "nederlag"!
Hva kan vi lære av de moderne revolusjoner og sosialismens historie? Klassekampens første oppblussen i Europa, silkevevernes opprør i Lyon i 1831, endte med et alvorlig nederlag; chartistbevegelsen i England - med et nederlag. Paris-proletariatets oppstand i junidagene 1848 endte med et fryktelig nederlag. Hele veien frem mot sosialismen er belagt med lutter nederlag, når det gjelder revolusjonære kamper.
Likevel fører den samme historie skritt for skritt uten opphør frem mot den endelige seier! Hvor ville vi være i dag uten disse "nederlag", fra hvilke vi har høstet historisk erfaring, erkjennelse, makt, idealisme? I dag, hvor vi er nådd frem mot den proletariske klassekamps siste slag, støtter vi oss netopp på disse nederlag; vi kunne ikke unnvære noen av dem, for hver enkelt av dem er en del av vår kraft og målbevissthet.
Revolusjonskampen står her i skarp motsetning til de parlamentariske kamper. Vi hadde i Tyskland gjennom fire tiår utelukkende "seire" i parlamentet, vi gikk simpelthen fra seier til seier. Og resultatet var et tilintetgjørende politisk og moralsk nederlag ved den store historiske prøve den 4. august 1914, et uhørt sammenbrudd, en fallitt uten sidestykke. Revolusjonene har inntil i dag gitt oss utelukkende nederlag, men disse uunngåelige nederlag gir oss netopp garanti for den fremtidige endelige seier.
Riktignok på én betingelse! Det dreier seg om under hvilke omstendigheter nederlaget kom - om det skyldtes at massenes fremstormende kampenergi strandet på de historiske forutsetningers manglende modenhet, eller det skyldtes at selve den revolusjonære aksjon ble lammet av halvveisheten, av ubesluttsomheten, av indre svakhet.
Klassiske eksempler på disse to tilfeller er på den ene side den franske februarrevolusjonen og på den annen side den tyske marsrevolusjonen. Paris-proletariatets heltemodige aksjon i året 1848 er blitt en levende kilde av klasseenergi for hele det internasjonale proletariat. Den tyske marsrevolusjonens ynkelighet henger som en hemsko om benet på hele den moderne tyske utvikling. Og på grunn av det offisielle tyske sosialdemokratis spesielle historie har den hatt sin virkning helt frem til de siste begivenheter i den tyske revolusjon, helt frem til den dramatiske krise vi netopp har opplevd.
Hvordan står så nederlaget i denne såkalte "Spartakus-uken" sett i lyset av ovenstående historiske spørsmål? Var det et nederlag som sprang ut av den stormende revolusjonsenergi og situasjonens manglende modenhet, eller skyldtes det aksjonens svakhet og halvveishet?
Begge deler! Denne krisens dobbelte karakter, motsetningen mellom Berlin-massenes sterke, besluttsomme offensive opptreden og Berlin-ledelsens ubesluttsomhet, engstelighet og lunkenhet er denne seneste episodes særlige karakteristika.
Ledelsen har sviktet. Men ledelsen kan og må skapes på ny av massene og blant massene. Massene er det avgjørende, de er den klippe hvorpå revolusjonens endelige seier skal bygges. Massene stod på høydepunktet, de har gjort dette "nederlaget" til ett ledd i kjeden av historiske nederlag som er den internasjonale sosialismes stolthet og styrke. Og derfor vil den fremtidige seier blomstre frem av disse "nederlag". "Orden hersker i Berlin!" Tåpelige bødler! "Ordenen" deres er bygd på sand. I morgen den dag vil revolusjonen atter løfte sitt hode og til deres forferdelse forkynne med basunklang:
Jeg var, jeg er, jeg blir!
09 / 02 / 2006
fastylegar@marxists.org