Zimmerwald 1921, s. 357-366. Oversatt fra svensk av Frans-Arne Stylegar.
Diskusjonen om riktigheten eller ikke av VKPDs (Det forente tyske kommunistpartiets, overs. anm.) nye offensive taktikk kan godt holdes separat fra diskusjonen om hvorvidt marsaksjonen ble riktig ledet eller ikke. At et slikt skille er mulig, kom tydelig til uttrykk i kamerat Paul Frankens endringsforslag på Sentralkomitéens møte den 7.-8. april, da han i avsnitt XII i retningslinjene for ledelsen foreslo å stryke ordene "og taktiske" fra setningen: "Sentralkomitéen godkjenner derfor ledelsens politiske og taktiske vurderinger". Selv om dette endringsforslaget ble avvist av det store flertallet i Sentralkomitéen, så viser likevel retningslinjenes avsnitt VI så vel som kamerat Paul Frölichs artikkel Offensiv i Die Internationale, at marsaksjonen slett ikke er et klassisk eksempel på den nye taktikken, men en forsvarskamp man har blitt påtvunget midt i forberedelsene til partiets mentale og organisatoriske forandring idet man anlegger den nye taktikken. Dette faktum betyr overhodet ikke at ikke marsaksjonens erfaringer i størst mulig omfang skal brukes for å bygge ut den nye taktikken i organisasjonen. Det betyr bare at den offensive taktikkens problem kan diskuteres - i det minste delvis - uavhengig av marsaksjonens konkrete forhold og konkrete kritikk.
Den åpne eller ubevisste opportunistiske opposisjonen mot den nye taktikken retter sine argumenter hovedsaklig mot tre punkter. .For det første søker den å påvise at den revolusjonære offensiven, når den bare oppfattes "korrekt" , ikke er noe nytt for VKPD: det må bevises at det "åpne brevets taktikk" allerede var en offensiv taktikk. For det andre forsøker den å avsløre marsaksjonen som et kuppforsøk i Bakunins og Blanquis ånd. For det tredje forsøker den å bevise at den teoretiske motsetningen som nå er blitt akutt i VKPD ikke er noe annet enn den gamle motsetningen mellom Rosa Luxemburg og Lenin, som fremstod tydelig alt i 1904 i Rosa Luxemburgs artikkel (Neue Zeit XXI, II) om organisasjonsspørsmål i det russiske partiet.
Vi vil verken drive noen Marx- eller Luxemburg-filologi. Det ville være like fåfengt å argumentere for eller mot marsaksjonens kuppkarakter som det ville være uverdig Rosa Luxemburgs minne å ville redde henne fra å bli assosiert med opportunismen. Det dreier seg snarere om å - uavhengig av sitater og slagord - klart uttrykke det vesentlige i den teoretiske motsetningen som det nå ikke kan bygges bro over innenfor VKPD, den motsetningen som alle de tre ovenfor nevnte tankerekkene mer smyger seg omkring enn klart uttaler seg om. Det gjelder det organisatoriske, ideologiske og politiske forholdet mellom parti og masse i den proletariske revolusjonens akutte stadium. Når spørsmålet stilles på den måten blir enhver påberopning av Rosa Luxemburgs teorier om masseaksjon formålsløse. For de handler om et annet, mindre utviklet stadium av den proletariske revolusjonen. Man må nemlig ikke glemme at Rosa Luxemburg aldri forsøkte å komme med "evige" sannheter, men derimot gjennom konkrete analyser av konkrete historiske situasjoner forsøkte å bestemme den aktuelt nødvendige taktikken, at hun formulerte sine betraktninger om masseaksjoner og partiets rolle i disse i den borgerlige revolusjonens stadium før, under og etter den første russiske revolusjonen. Hennes vurderinger kan dermed ikke uten videre anvendes på den nåværende situasjonen. Eller riktigere: man må snarere kaste frem dette spørsmål: er forholdet mellom parti og masse det samme under hele den revolusjonære prosessen, eller er dette forholdet også en prosess, som er tvunget til aktivt og passivt å oppleve den helhetlige prosessens dialektiske forvandlinger?Dette er diskusjonens kjernespørsmål, som fornektes av venstrefløyen, men - oftest skjult - blir bekreftet av høyrefløyen, men dog på et vis som ikke er klart nok uttrykt.
Sentralkomitéens mindretallsresolusjon, lagt frem av kamerat Klara Zetkin, avslører uvilkårlig disse teoretiske og taktiske grunnidéer hos høyrefløyen. Den for oss viktige passusen lyder:
"VKPDs Sentralkomité tar på det skarpeste avstand fra at ledelsen har gitt avkall på å gjøre det åpne brevets krav og et forbund med Sovjet-Russland til kamptema for en kraftfull offensiv-aksjon mot borgerskapet og deres stat. Denne aksjonen hadde vært egnet til å mobilisere brede proletariske masser for å trekke med deler av små- og middelborgerskapet i kampen, og dermed dobbelt styrke det revolusjonære proletariatets makt og føre det med nødvendighet fremover til mål som ligger lenger borte."
Jeg tror at de ordene jeg har kursivert, er stridsspørsmålets egentlige midtpunkt. Spørsmålet er om masseaksjonen gjennom hele den revolusjonære prosessen bevarer dette "nødvendige forløpets" karakter, som den uten tvil har i begynnelsen av den revolusjonære perioden, i den spontane og elementære masseaksjonens epoke, eller om det i løpet av den revolusjonære utviklingen inntreffer en avgjørende forvandling. Det nødvendige ved forløpet av masseaksjonen fører oss tilbake til det klassiske forholdet mellom ideologi og økonomi, som også er videreført av Rosa Luxemburg. Masseaksjonen er for denne oppfatningen ikke annet enn det ideologiske (tanke- og handlingsmessige) uttrykket for den nærværende og akutte krisen i den objektive sosiale prosessen. I dette tilfellet oppstår masseaksjonen "spontant", dvs. som en i en viss forstand automatisk følge av den objektive krisen i samfunnet; dens spontanitet betyr ingenting annet enn den subjektive, ideologiske siden av dennes objektive, faktiske forhold. Gjennom dette saksforholdet bestemmes samtidig den målbevisste revolusjonære fortroppens rolle, partiets rolle. Dets betydning ligger i at partiets taktiske virksomhet "aldri befinner seg under det nivå som det faktiske styrkeforhold betinger, men tvert imot er en smule forut for dette" (Rosa Luxemburg: Massestreik, parti og fagforeninger). Partiet er altså ganske riktig en påskyndende, forserende kraft, men bare innenfor en bevegelse som til slutt utvikler seg uavhengig av dets beslutninger, og der det derfor ikke kan gripe initiativet.
Bak slike synspunkter står uten tvil den klassiske oppfatningen om den økonomiske og derfor den politiske og ideologiske prosessens "naturnødvendighet". Det "nødvendige" i utviklingen av en revolusjonær aksjon innebærer at den "loven" som styrer denne blir riktig forstått og anvendt, akkurat som de fra naturvitenskapen korrekt oppfattede naturlovene må tillempes teknologien. Vi presiserer: denne beskrivelsen av forholdet mellom økonomi og ideologi (i ordets videste betydning) og de dertil svarende samfunnsmessige begivenhetene er i sin vitenskapelige oppfatning og sin partimessige praksis helt korrekte hva angår det kapitalistiske samfunnet. Det er bare et spørsmål om det gjelder "tidløse" lover for samfunnsmessig levende mennesker overhodet, eller om det bare gjelder det kapitalistiske samfunns og den kapitalistiske økonomis lover. Marx og Engels har kun antydningsvis ytret seg om disse tingene. Man kan anta at uttrykk som er brukt på viktige steder, som det berømte "spranget ut av nødvendighetens rike og inn i frihetens", for dem var mer enn bare bilder og talemåter. Selv om deres ofte gjentatte påstand om at økonomi- og samfunnsvitenskapens utsagn ikke kan gjøre krav på overhistorisk gyldighet, men kun gjelder for bestemte perioder, at de er bestemte samfunnsmessige tilstanders selvinnsikt, således utsagn om disse ikke bare i objektiv, men også i subjektiv forstand, synes for meg å utgjøre en vesentlig bestanddel av deres lære (Historischer Materialismus als "Ideologie" des Proletariats, se Filosofiens elendighet).
Det går altså ikke an å forutsette samme struktur i forholdet mellom økonomi og ideologi (igjen i ordets videste forstand) for proletariatets herredømme som for kapitalismens tidsalder; ettersom denne overgangen fra "nødvendighet" til "frihet" ei heller under noen omstendigheter kan være en plutselig og uformidlet akt, ingenting som kommer med ett, men bare kan være en prosess, hvis revolusjonære, krisepregede karakter meget treffende av Engels blir betegnet med ordet "sprang" - blir spørsmålet: når, hvor, under hvilke betingelser og i hvilken grad inntreffer dette "spranget inn i frihetens rike"? Svaret på dette spørsmålet, som i likhet med nesten ethvert spørsmål av gjennomgripende teoretisk betydning, nesten aldri har blitt stilt, er av den største praktiske betydning for å avgjøre den kommunistiske taktikken. For dersom denne prosessen begynner alt i løpet av kapitalismens siste krise, må det av dette teoretiske standpunktet trekkes de mest vidtgående taktiske slutninger. Og vi er tvungne til dette å innta dette standpunktet. Ikke bare rent teoretiske overveielser, som lar det synes umulig at friheten, frigjøringen fra nødvendigheten kan oppfattes som gratia irrestibilia, som en gave fra forsynet, som ved slutten av den mekanisk-automatisk førte kampen ufortjent faller oss i hende, men også som en rent saklig betraktning av disse kampene og det miljøet de gjenspeiles i, tvinger oss med nødvendighet til denne antagelsen. Lenin har med full rett vendt seg mot den oppfatningen som betegner kapitalismens imperialistiske krise (som han ser på som den siste) mekanisk-fatalistisk som uløselig: det finnes, sier han, ingen situasjon som abstrakt og i seg selv er uløselig. Proletariatet, proletariatets handlinger står i veien for kapitalismens løsning på denne krisen. Visselig: det faktum at proletariatet kan være i stand til dette, at løsningen på krisen avhenger av proletariatet, er en følge av økonomiske nødvendigheter, av "naturlover". Disse naturlover bestemmer imidlertid bare krisen, de utelukker bare at denne krisen (slik som de tidligere) kan løses etter kapitalismens forgodtbefinnende; dersom krisen får utvikle seg uhindret, finnes det imidlertid en annen vei ut av den: "de kjempende klassenes felles undergang", tilbakefall til barbariet.
Den kapitalistiske utviklingens "naturlover" kan altså kun føre samfunnet inn i den siste krisen. Ingen våken iakttager av den inneværende revolusjonsperiodens forløp så langt kan unnlate å komme til innsikt om at de aller viktigste, men teoretisk og taktisk minst forutsette hindringene for revolusjonen og dens seier ligger mindre i borgerskapets styrke enn i ideologiske hindringer hos proletariatet selv. Vi kan ikke belyse hele mensjevismens problem. Det skal bare pekes på at dette problemet så godt som ikke har spilt noen rolle i den før-revolusjonære teorien; man var opptatt av den felles kampen mot borgerskapet, men ikke på kampen mellom de proletariske partiene innbyrdes. Revisjonismen fremtrer i den ikke-russiske litteraturen som et problem som må løses innenfor partiet. At det imidlertid er et verdensproblem, ja kan hende det avgjørende problemet for revolusjonen, bevises av at kapitalismens frykteligste krise, de hurtige og stadige revolusjonære situasjonene, så store ideologiske forvirringer blant borgerskapet at statsmakten har glidd ut av hendene deres, slett ikke har evnet å tvangsfremkalle revolusjonær ideologi hos proletariatet. Av dette saksforholdet må det imidlertid ikke bare trekkes taktiske konsekvenser mot den mensjevistiske ideologien, som ellers kommer i den bekvemme posisjonen at man med utgangspunkt i fraværet av en gjennomgående revolusjonær vilje hos proletariatet konkludere med fraværet av en objektivt revolusjonær helhetlig situasjon. Snarere må - først teoretisk - disse forutsetningene hos den mensjevistiske vulgærmarxismen revideres, de forutsetninger som fører til de nevnte slutninger; dvs. det nettopp nevnte og av mensjevismen som kontrarevolusjonært tolkede saksforhold må problematiseres og årsakene til denne - la oss bare være ærlige! - overraskende ideologiske krise hos proletariatet må undersøkes.
Denne krisen selv er visselig ofte bestemt og dens årsaker inngående analyserte. Det er ikke min mening å betvile riktigheten av slike analyser som henviser til proletariatets inndeling i forskjellige økonomiske sjikt, til arbeideraristokratiets gunstige økonomiske stilling, borgerliggjøringen av dets vaner og ideologi osv. Jeg trekker kun i tvil at man har truffet spørsmålet i sin totalitet, og dermed i sin kjerne, med disse analysene. For det første er dette foretrukne synspunktet allerede nå på mange måter så problematisk at den ikke alene er nok til å forklare mensjevismens oppslutning hos de brede massene. For det andre er det slett ikke ført bevis for at enkelte lag av proletarer er revolusjonære som en følge av sin dårlige økonomiske situasjon, eller omvendt. Enda viktigere er det dog at de siste årenes revolusjonære erfaringer har trukket opp særlig skarpe grenser for den revolusjonære spontaniteten. Dvs. de revolusjonære masseaksjonene har - i og for seg - i bunn og grunn oppvist en påfallende likeartet karakter med den før-revolusjonære periodens, om også med en særlig kvantitativ utvikling: de bryter ut spontant, nesten uten unntak som forsvar mot et økonomisk (eller mer sjelden politisk) fremstøt fra borgerskapet, og opphører spontant når deres umiddelbare hensikt synes oppfylt eller fremstår som uoppnåelig. De har således beholdt sitt "naturlovsmessige" forløp.
At partiet stilt ovenfor dette faktum får en avgjørende, ja, en avgjørende ledende rolle blir ikke lenger betvilt av kommunistene. Spørsmålet er bare hvordan man teoretisk (og tilsvarende: taktisk) skal tenke seg partiets rolle? Om det er nok med opplysning av massene gjennom propaganda for å gi denne spontaniteten en stadig større bevissthet, som så en gang fører aksjonen ut over det dødpunktet som er antydet ovenfor? Eller om partiet er forpliktet til å ta initiativet og gripe hele proletariatet i sin umiddelbare interesse på et vis som er egnet til gjennom et "nødvendig forløp" av utvikling av aksjonen, i stadig vekselvirkning mellom parti og masse, å overvinne dette dødpunktet? Den tidligere diskusjonen mellom KPD og USPD har vesentlig dreid seg om dette, og VKPDs taktikk før marsaksjonen, det "åpne brevets" og forbundet med Russlands taktikk var basert på denne innretningen. Den syntes så besnærende som den eneste riktige - teoretisk - fordi den ikke bare støttet seg på den hevdvunne klassiske ideologilæren, men også kunne støtte seg på erfaringene fra den russiske revolusjonen. For fredsparolen i 1917 (for bare å nevne ett eksempel) var utvilsomt egnet til å trekke de bredeste massene, for ikke å si majoriteten av det arbeidende folket, til aksjon under bolsjevismens fane, eller i hvert fall forplikte dem til velvillig nøytralitet i forhold til aksjonen. Spørsmålet er imidlertid om denne situasjonen under enhver omstendighet blir situasjonen for proletariatet før den avgjørende kampen? Om særskilte, ikke nødvendigvis tilbakevendende historiske omstendigheter (og bolsjevikenes dyktige utnytting av disse) har hjulpet den russiske revolusjonen ut over dødpunktet? Eller om det ligger i den proletariske revolusjonens vesen å automatisk, med "naturnødvendighet" overvinne disse hindringene?
Stilles spørsmålet på den måten, så må det besvares benektende. Opportunistene unnviker riktignok denne problemstillingen så energisk at hele det statistiske materialet i Paul Levis brosjyre ikke har noen annen hensikt enn på forhånd å utelukke spørsmålet fra enhver diskusjon og betegne alle oppfatninger om revolusjonen som ikke tar samme utgangspunkt, som et tilbakefall til kuppmetoden. Om ytterligere forvirring skal kunne unngås, må man imidlertid tilbakevise forsøket på å spille diskusjonen over på kuppmakeriets område. For den situasjonen som fremgår av å svare "nei" på spørsmålet og de taktiske konsekvensene av dette har absolutt ingenting med kuppmakeri å gjøre. Det dreier seg ikke, som VKPDs ledelse riktignok har fremhevet, om en organisatorisk foranstaltning gjennom hvilken det kommunistiske partiet (altså en "velorganisert minoritet", selv om den er temmelig stor, i Blanquis forstand) kan erobre statsmakten, men om hvordan proletariatets ideologiske krise og mensjevistiske uvirksomhet, den revolusjonære prosessens dødpunkt, kan overvinnes gjennom VKPDs selvstendige initiativ-aksjon. For kuppmakeri og marxistisk-kommunistisk delaksjon fra proletariatet eller dets fortropp er ikke bare to forskjellige ting på grunn av antallet som deltar. Den vesentlige forskjellen ligger mer i følgende forhold: om den planlagte aksjonen i kraft av sin organisatoriske forberedelse strever etter virkeliggjøringen av et konkret mål (erobringen av statsmakten), uten hensyn til proletariatets standpunkt og modenhet hva angår klassebevissthet; eller om det direkte målet for aksjonen bare er et middel til en avgjørende påvirkning av proletariatets klassebevissthet, og man gjennom denne innflytelsen vil nå frem til erobringen av statsmakten.
Nødvendigheten av denne taktikk følger ikke kun av at ventingen på den spontane masseaksjonen er en "religiøs overtro" - som ungdomskongressens resolusjon til den verdenspolitiske situasjonen uttrykker seg - men av at man ikke kan regne med den spontane masseaksjonens "tvangsforløp" i revolusjonens nåværende stadium, verken med hensyn til dens utbrudd eller når det gjelder muligheten for å kunne utvikle den til det nødvendige målet, selv om alle "objektive" betingelser er oppfylt. For det første er det mulig at en rekke av "resultatløse" spontane masseaksjoner fremkaller på den ene siden stor handlingsberedskap og offensiv innstilling hos borgerskapet, og på den andre siden en viss trøtthet og uvirksomhet hos proletariatet, slik at de objektive betingelsenes tilstedeværelse og skjerpelse forblir uten tilsvarende reaksjon på proletariatet. (Dette synes å være forholdet i Italia som følge av Serrati-folkenes taktikk.) For det andre finnes det ikke den minste erfaringsmessige eller teoretiske garanti for at massen som går til aksjon av en ytre årsak eller bare under ideologisk innflytelse av kommunistiske paroler, uten å ha blitt befridd organisatorisk fra sine mensjevistiske ledere, i denne aksjon kan drives vesentlig lenger enn det passer den mensjevistiske organisasjonen. Det er eksempelvis mer enn tvilsomt om det under og etter kampene i forbindelse med Kapp-kuppet ville ha lykkes Spartakusforbundet, selv med større målbevissthet og besluttsomhet, å utrette noe mot tilbaketogparolene fra SPD og USPD så snart "målet" for den felles aksjonen var nådd og republikken reddet. Her ligger den store faren i det "åpne brevets" taktiske linje som eneste taktikk for VKPD. Uten tvil kan og må det gjennom disse og lignende paroler utvide kretsen for sin ideologiske innflytelse; uten tvil må det søke å utnytte enhver aksjon som oppstår spontant (eller som et resultat av slik innflytelse). Men det går ikke an å satse den proletariske revolusjonens skjebne i Tyskland utelukkende på dette ene kortet. Om den revolusjonære utviklingen ikke skal stå i fare for å forsumpes, så må man finne en annen utvei: VKPDs aksjon, offensiven, Og offensiv betyr: å vekke den proletariske massen fra dens uvirksomhet gjennom en i det riktige øyeblikket og med riktige paroler ført selvstendig aksjon fra partiet og løsrive den fra de mensjevistiske lederne gjennom aksjonen (altså organisatorisk. og ikke bare ideologisk), å kutte over knuten på proletariatets ideologiske bånd med handlingens sverd. Et slikt mål tilbakeviser det opportunistiske snakket om kupp-karakteren ved en slik aksjon fra mindretallet. Proletariatets majoritet og minoritet er heller ikke statistiske, men historisk-dialektiske begreper. De står ikke ferdige og beregnelige før aksjonen, men oppstår i og under aksjonen, gjennom aksjonen. Til tross for alle forbehold man må reise mot marsaksjonen som et virkelig eksempel på den planlagte nye taktikken, til tross for all kritikk man kan og må rette mot de feil som ble begått under dens gang - så er dens fremgang (i det minste i en del av Tyskland) uomtvistelig. Og dermed har man så vidt lagt ut på den veien som for det tyske proletariatet fører til virkelig revolusjonær handling. Nå handler det om å komme til klarhet om selve veien og måten man skal gå den på. Marsaksjonens lærdommer er ifølge sakens natur i første rekke organisatoriske. Den taktiske oppklaringen kommer til at bibringe mindre nytt: den består mer i å gjøre de motiv som ligger til grunn for partiets overgang til offensiv, fullt bevisste for partiet selv og fullt forståelige for massen. Organisatorisk må man imidlertid på alle punkter trekke avgjørende konsekvenser.
17. januar 2008
fastylegar@marxists.org