Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Skrevet 27. mai 1919. Publisert i Pravda 29. mai 1919. Norsk utgave etter Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 298-301.
Kamerater. De nyhetene vi har mottatt fra de ungarske sovjetlederne, fyller oss med fryd og glede. Sovjetmakten i Ungarn har bare bestått i litt over to måneder, men når det gjelder organisasjon, synes det ungarske proletariatet alt å ha overgått oss. Dette er forståelig, for i Ungarn er befolkningens almene kulturnivå høyere, dessuten er industriarbeidernes andel i den samlede befolkning uten sammenlikning større (Budapest med sine tre millioner av en befolkning på åtte millioner i det nåværende Ungarn), og endelig var overgangen til sovjetsystemet, til proletariatets diktatur, uten sammenlikning lettere og fredeligere i Ungarn.
Denne siste omstendighet er særlig viktig. De fleste av de europeiske sosialistlederne, både sosialsjåvinistene og Kautsky-retningen, har i den grad bukket under for rent filisteraktige fordommer, oppelsket gjennom årtier av relativt "fredelig" kapitalisme og borgerlig parlamentarisme, at de ikke er i stand til å forstå hva sovjetmakt og proletariatets diktatur betyr. Proletariatet kan ikke gjennomføre sin verdenshistoriske befrierrrolle uten å fjerne disse lederne fra sin vei, uten å feie dem bort fra sin vei. Disse folkene trodde helt eller halvt de borgerlige løgnene om sovjetstyret i Russland og var ute av stand til å skjelne mellom kjernen i det nye, proletariske demokratiet - demokrati for det arbeidende folk, sosialistisk demokrati, legemliggjort i sovjetregjeringen - og det borgerrlige demokrati, som de slavisk tilber og kaller "rent demokrati" eller "demokrati" i sin alminnelighet.
Disse stokkblinde folkene som er fylt av borgerlige fordommer, forsto ikke den verdenshistoriske vendingen fra det borgerlige til det proletariske demokrati, fra det borgerlige til det proletariske diktatur. De blandet sammen visse særegenheter ved den russiske sovjetregjeringen, ved den russiske historien og dens utvikling, med sovjetregjeringen som en internasjonal kategori.
Den proletariske revolusjon i Ungarn hjelper til og med de blinde til å se. Formen for overgangen til proletariatets diktatur i Ungarn er helt forskjellig fra formen i Russland: den borgerlige regjeringens frivilllige tilbaketreden og den øyeblikkelige gjenopprettelsen av arbeiderklassens enhet, samlingen av den sosialistiske bevegelsen om et kommunistisk program. Innholdet i sovjetmakten viser seg nå enda klarere: ingen annen form for statsmakt, støttet av det arbeidende folk og av proletariatet i spissen for det, er mulig noen steder i verden i dag enn sovjetmakten, proletariatets diktatur.
Dette diktaturet forutsetter hensynsløst streng, rask og resolutt bruk av makt for å knekke motstanden fra utbytterne, kapitalistene, godseierne og deres håndlangere. Den som ikke skjønner det, er ingen revolusjonær og må fjernes fra posten som leder eller rådgiver for proletariatet.
Men det proletariske diktaturs vesen ligger ikke i makt alene, og ikke engang hovedsakelig i makt. Kjernen i det er organisasjonen og disiplinen hos arbeidsfolkets framskredne avdeling, hos dets fortropp, dets eneste leder, proletariatet, hvis mål er å bygge sosialismen, å avskaffe samfunnets deling i klasser, å gjøre alle medlemmer av samfunnet til arbeidende mennesker, å fjerne grunnlaget for enhver utbytting av mennesker ved mennesker. Dette målet kan ikke nås med ett slag. Det krever en temmelig lang overgangsperiode fra kapitalismen til sosialismen, fordi omorganiseringen av produksjonen er en vanskelig sak, fordi radikale forandringer på alle livets områder trenger sin tid, og fordi den veldige styrken i vanen med en borgerlig eller småborgerlig livsførsel bare kan overvinnes gjennom langvarig og hardnakket kamp. Derfor omtaler Marx hele perioden med proletariatets diktatur som overgangsperioden fra kapitalismen til sosialismen.
Gjennom hele denne overgangsperioden vil det bli gjort motstand mot revolusjonen både av kapitalistene og deres tallrike håndlangere blant de borgerlige intellektuelle, som vil gjøre motstand bevisst, og av den store massen av arbeidsfolket, deriblant også bøndene, som ligger under for småborgerlige vaner og tradisjoner og som for det meste vil gjøre motstand ubevisst. Vakling i disse lagene er uunngåelig. Som arbeidsmann heller bonden til sosialismen og foretrekker arbeidernes diktatur for borrgerskapets diktatur. Som selger av korn heller bonden til borgerskapet, til handelsfrihet, dvs. tilbake til den "tilvante", gamle, "hevdvunne" kapitalismen.
Det som er nødvendig for å sette proletariatet i stand til å lede bøndene og de småborgerlige lag i det hele, er proletariatets diktatur, en klasses herredømme, styrken i dens organisasjon og disiplin, dens sentraliserte makt som bygger på alle resultater av kapitalismens kultur, vitenskap og teknikk, dens proletariske slektskap med psykologien hos ethvert arbeidende menneske, dens autoritet overfor de spredte, mindre utviklede arbeidsfolkene på landsbygda eller i småindustrien, som er mindre stabile i politikken. Her er frasemakeri om "demokratiet" i sin alminnelighet, om "enhet" eller "enhet i det arbeidende demokrati", om "likhet" mellom alle "arbeidets menn og kvinner" osv. osv. - et frasemakeri som de småborgerliggjorte sosialsjåvinistene og kautskyanerne har slik forkjærlighet for - ikke til noen som helst nytte. Frasemakeri kaster bare blår i øynene, forblinder bevisstheten og styrker den gamle dumheten, konservatismen og rutinen i kapitalismen, parlamentarismen og det borgerlige demokrati.
Avskaffelsen av klassene krever en langvarig, vanskelig og hardnakket klassekamp, som ikke forsvinner (som de vulgære representantene for den gamle sosialismen og det gamle sosialdemokratiet innbiller seg) etter omstyrtingen av den borgerlige stat, etter opprettelsen av proleetariatets diktatur, men bare forandrer sine former og på mange måter blir enda mer forbitret.
Gjennom klassekamp mot borgerskapets motstand, mot konservatismen, rutinen, ubesluttsomheten og vaklingen hos småborgerskapet må proletariatet opprettholde sin makt, styrke sin organiserende innflytelse, "nøytralisere" de lagene som er redde for å forlate borgerskapet og som følger proletariatet alt for nølende, og grunnfeste den nye disiplinen, arbeidsfolkets kameratslige disiplin, dets faste samband med proletariatet, dets samling omkring proletariatet, denne nye disiplinen, dette nye grunnnlaget for de samfunnsmessige bånd som erstatter livegenskapsdisiplinen fra middelalderen og sultedisiplinen, disiplinen i det "frie" lønnsslaveriet under kapitalismen.
For å avskaffe klassene trengs det en periode med en klasses diktatur, diktaturet til nettopp den undertrykte klassen som ikke bare er i stand til å styrte utbytterne, ikke bare til hensynsløst å knuse deres motstand, men også til å foreta et åndelig brudd med hele den borgerligiske ideologien, med hele det filisteraktige frasemakeriet om frihet og likhet i sin alminnelighet (i virkeligheten betyr dette frasemakeriet, som Marx har påvist for lenge siden, "frihet og likhet" for vareeierne, "frihet og likhet" for kapitalisten og arbeideren).
Ikke bare det. I stand til å avskaffe klassene gjennom sitt diktatur er bare den undertrykte klassen som er blitt skolert, samlet, oppdratt og stålsatt av årtiers streikekamp og politisk kamp mot kapitalen - bare den klassen som har tilegnet seg hele den industrielle, storkapitalistiske bykulturen og som eier besluttsomhet og evne til å verne den, bevare og utvikle videre alle dens landvinninger og gjøre dem tilgjengelige for hele folket, alle arbeidende - bare den klassen som vil være i stand til å holde ut alle byrder, påkjenninger, sakn og store offer som historien uunngåelig legger på dem som bryter med fortiden og uredd brøyter seg vei til en ny framtid - bare den klassen hvis beste folk er fylt av hat og forakt for alt som er småborgerlig og filisteraktig, for disse egennskapene som blomstrer så rikt blant småborgerskapet, småfunksjonærene og "intelligensen" - bare den klassen som "har gjennomgått arbeidets herdende skole" og er i stand til å inngi ethvert arbeidsmenneske, alle hederlige mennesker respekt for sin arbeidsdyktighet.
Kamerater, ungarske arbeidere. Dere har gitt verden et enda bedre eksempel enn Sovjet-Russland ved at dere straks greidde å samle alle sosialister omkring det ekte proletariske diktaturs program. Dere står nå overfor den takknemligste og vanskeligste oppgaven å hevde dere i en hard krig mot Ententen. Stå fast. Hvis vakling skulle gjøre seg gjeldende blant de sosialistene som først i går sluttet seg til dere, når det gjelder proletariatets diktatur, eller blant småborgerskapet, så underrtrykk vaklingen hensynsløst. I krig er en kule kujonens lovlige skjebne.
Dere fører den eneste rettkomne, rettferdige og sant revolusjonære krig, de undertryktes krig mot undertrykkerne, arbeidsfolkets krig mot utbytterne, en krig for sosialismens seier. Alle ærlige medlemmer av arbeiderklassen i hele verden står på deres side. Hver måned bringer den proletariske revolusjon nærmere.
Stå fast! Seieren vil bli deres!
Sist oppdatert 28. august 2007