Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Skrevet 15. april 1919, trykt i mai samme år. Fra Lenin: Marx - Engels - Marxisme, s. 291-297, Forlaget Oktober, Oslo 1977.
Imperialistene i "entente"-landene blokerer Russland og prøver å isolere sovjetrepublikken som en smittekilde fra den kapitalistiske verden. Disse folkene, som skryter av sine "demokratiske" institusjoner, er så blindet av sitt hat til sovjetrepublikken at de ikke ser hvor latterlige de gjør seg. Tenk bare - de framskredne, mest siviliserte og "demokratiske" landene, land som er væpnet til tennene og har uinnskrenket militært herredømme over hele verden, er vettskremt av angst for den ideologiske smitten som kommer fra et ruinert, utsultet, tilbakeliggende og, som de påstår, til og med halvvilt land!
Nettopp denne motsetningen bidrar til å åpne øynene på de arbeidende masser i alle land og avsløre hykleriet til imperialistene Clemenceau, Lloyd George, Wilson og deres regjeringer.
Men det er ikke bare kapitalistenes blindhet, forårsaket av deres hat til sovjetene, som hjelper oss. Det samme gjør deres innbyrdes kjekl, som får dem til å stikke kjepper i hjulene for hverandre. De har inngått en veritabel taushetssammensvergelse, for de nærer en dødelig angst for spredningen av sannferdige opplysninger om sovjetrepublikken i det hele tatt og om dens offisielle dokumenter i særdeleshet. Likevel har "Tiden" (Le Temps), hovedorganet til det franske borgerskapet, offentliggjort en melding om grunnleggingen av den tredje, kommunistiske internasjonale i Moskva.
For dette vil vi bringe hovedorganet for det franske borgerskapet, denne leder for fransk sjåvinisme og imperialisme, vår ærbødigste takk. Vi er villige til å sende Le Temps en hyllingsadresse som tegn på vår takknemlighet for den effektive og dyktige hjelpen den gir oss.
Måten hvorpå Le Temps satte sammen sin melding på grunnlag av våre radiosendinger, avslører klart og tydelig hvilke motiver det var som ledet dette pengesekkenes organ. Det ville gi Wilson en stikkpille, som for å si: Se hva slags folk De tillater Dem å forhandle med! De klokingene som skriver på bestilling fra pengesekkene, ser ikke at deres forsøk på å skremme Wilson med bolsjevikspøkelset i de arbeidende massers øyne blir til en reklame for bolsjevikene. Enda en gang: vår ærbødigste takk til de franske millionærers organ!
Den tredje internasjonale er grunnlagt på en tid da verdenssituasjonen er slik at ingen forbud, ingen smålige og ynkelige knep fra "entente"-imperialistene eller lakeier for kapitalistene, som Scheidemennene i Tyskkland og Rennerne i Østerrike, kan hindre at budskapet om denne Internasjonale og sympatien for den sprer seg blant arbeiderklassen i hele verden. Denne situasjonen er skapt av den proletariske revolusjonen, som tydelig vokser overalt, ikke bare hver dag, men hver time. Den er skapt av sovjetbevegelsen blant de arbeidende masser, som alt har fått en slik styrke at den er blitt virkelig internasjonal.
Den første internasjonale (1864-72) la grunnen til en internasjonal organisasjon av arbeidere for å forberede deres revolusjonære framstøt mot kapitalen. Den annen internasjonale (1889-1914) var en internasjonal organisasjon av den proletariske bevegelse, som vokste i bredden på bekostning av en midlertidig senkning av det revolusjonære nivå, en midlertidig øking av opportunismens styrke, som til slutt førte til et æreløst sammenbrudd for denne internasjonalen.
Den tredje internasjonale oppsto faktisk i 1918, da den mangeårige kampen mot opportunismen og sosialsjåvinismen, især under verdensskrigen, førte til at det ble dannet kommunistiske partier i en rekke land. Offisielt ble Den tredje internasjonale grunnlagt på sin første kongress, i mars 1919 i Moskva. Og det mest karakteristiske trekk ved denne internasjonale, dens misjon: å sette marxismens lærdommer ut i livet i praksis, å virkeliggjøre sosialismens og arbeiderbevegelsens hundreårige idealer - dette mest karakteristiske trekk ved denne internasjonale viste seg øyeblikkelig i den kjensgjerning at den nye, tredje "Internasjonale arbeiderassosiasjon" i en viss utstrekning alt har begynt å falle sammen med Unionen av sosialistiske sovjetrepublikker.
Den første internasjonale la grunnen til den proletariske, internasjonale kamp for sosialismen.
Den annen internasjonales periode var en tid da jordbunnen ble forberedt for den brede, masseomfattende spredning av bevegelsen i en rekke land.
Den tredje internasjonale har samlet fruktene av arbeidet til Den annen internasjonale, renset seg for dens opportunistiske, sosialsjåvinistiske, borgerlige og småborgerlige slagg og har begynt å gjøre proletariatets diktatur til virkelighet.
Det internasjonale forbund mellom de partiene som leder den mest revolusjonære bevegelse i verden, proletariatets bevegelse for å styrte kapitalens åk, bygger nå på et hittil ukjent fast grunnlag i form av flere sovjetrepublikker, som legemliggjør proletariatets diktatur og dets seier over kapitalismen i internasjonal målestokk. Den verdenshistoriske betydning av den tredje, kommunistiske internasjonale består i at den har begynt å sette Marx' hovedparole ut i livet, parolen som summerer opp resultatet av sosialismens og arbeiderbevegelsens sekellange erfaring, den parolen som kommer til uttrykk i begrepet: proletariatets diktatur.
Dette geniale framtidsperspektiv, denne geniale teori blir nå til virkelighet.
Disse latinske ordene er nå blitt oversatt til alle folks språk i det moderne Europa - og ikke nok med det: til alle språk i verden.
En ny epoke i verdenshistorien er begynt.
Menneskeheten kaster av seg den siste form for slaveri: det kapitalisttiske eller lønnsslaveriet.
I og med at menneskeheten frir seg fra slaveriet, går den for første gang over til virkelig frihet.
Hvordan kan det henge sammen at det første landet som opprettet proletatiatets diktatur og organiserte en sovjetrepublikk, var et av de mest tilbakeliggende land i Europa? Vi tar neppe feil om vi sier at nettopp denne motsetningen mellom Russlands tilbakeliggenhet og det "sprang" det har gjort over det borgerlige demokrati til en høyere form for demokrati, til sovjetdemokratiet eller det proletariske demokrati - at nettopp denne motsetningen var en av de årsakene (bortsett fra den dødvekt av opportunistiske vaner og spissborgerlige fordommer som belemret flertallet av de sosialistiske lederne) som i særlig grad har hindret eller sinket forståelsen av sovjetenes rolle i Vesten.
Arbeidermassene i hele verden forsto instinktivt betydningen av sovjetene som et våpen i proletariatets kamp og som en form for den proletariske stat. Men "lederne", som var korrumpert av opportunismen, fortsatte og fortsetter framleis å tilbe det borgerlige demokrati, som de kaller "demokrati" i sin alminnelighet.
Er det noe underlig i at opprettelsen av proletariatets diktatur først og fremst viste "motsetningen" mellom Russlands tilbakeliggenhet og dets "sprang" over det borgerlige demokrati? Det ville vært underlig om historien hadde skjenket oss opprettelsen av en ny form for demokrati uten en rekke motsetninger.
Hvis hvilken som helst marxist eller, overhodet enhver person som har kjennskap til den moderne vitenskap, ble spurt om det var sannnsynlig at de forskjellige kapitalistiske lands overgang til sosialismen ville bli jevn, harmonisk og proporsjonal, ville hans svar utvilsomt bli: "Nei". Det har aldri forekommet og kan ikke forekomme noe slikt som jevnhet, harmoni eller proporsjon i den kapitalistiske verden. Hvert land har særlig sterkt utviklet snart den ene og snart den andre side eller trekk eller gruppe av egenskaper ved kapitalismen og arbeiderbevegelsen. Utviklingsprosessen var ujevn.
På den tid da Frankrike gjennomførte sin store borgerlige revolusjon og vakte hele Europas kontinent til nytt historisk liv, var det England som ledet den kontrarevolusjonære koalisjonen, trass i at det var meget mer kapitalistisk utviklet enn Frankrike. Og den engelske arbeiderbevegelsen i den perioden foregrep på en glimrende måte mye av det som den framtidige marxismen skulle komme til å forkynne.
På den tid da England ga verden den første brede, virkelig masseomfattende og politisk renskårne proletarisk-revolusjonære bevegelse, chartismen, fant det sted borgerlige revolusjoner på det europeiske fastland, de fleste av dem svake, og i Frankrike brøt den første store borgerkrigen mellom proletariatet og borgerskapet ut. Borgerskapet tilføyde de forskjellige nasjonale avdelinger av proletariatet nederlag en for en og på forskjellige måter i de forskjellige land.
England var mønsterlandet, der, som Engels har sagt, borgerskapet sammen med det borgerliggjorte aristokratiet skapte det mest borgerliggjorte øvre lag av proletariatet. Når det gjelder proletariatets revolusjonære kamp, lå dette framskredne kapitalistiske landet flere årtier tillbake. Frankrike hadde tilsynelatende uttømt proletariatets styrke i to heltemodige oppstander av proletariatet mot borgerskapet som hadde uvanlig verdenshistorisk betydning, i 1848 og 1871. Så gikk hegemoniet i arbeiderbevegelsens internasjonale over til Tyskland, fra syttiårene, da Tyskland økonomisk lå tilbake både for England og Frankrike. Og da Tyskland gikk forbi disse to landene i økonomisk henseende, dvs. i det annet tiår i det 20. århundre, da viste det seg at det marxistiske arbeiderpartiet i Tyskland, som hadde vært et mønster for hele verden, var ledet av en liten flokk erkekjeltringer, det skitneste pakk, som hadde solgt seg til kapitalistene - fra Seheidemann og Noske til David og Legien, folk fra arbeidernes rekker som var blitt de motbydeligste bødler i monarkiets og det kontrarevolusjonære borgerskapets tjeneste.
Verdenshistorien går urokkelig framover mot proletariatets diktatur, men dens vei dit er alt annet enn jevn, enkel og rak.
Da Karl Kautsky ennå var marxist og ikke den renegat fra marxismen han ble da han begynte å slåss for enhet med Scheidemennene og for det borgerlige demokrati i motsetning til sovjetene eller det proletariske demokrati, da skrev han - det var like i begynnelsen av det 20. århundre - en artikkel med titelen Slaverne og revolusjonen. I denne artikkelen behandlet han de historiske forhold som tydet på muligheten av at hegemoniet i den internasjonale revolusjonære bevegelse ville gå over til slaverne.
Og slik gikk det også. Hegemoniet i den revolusjonære proletariske internasjonale har for en tid - selvsagt ikke noen lang tid - gått over tit russerne, på samme måte som den i forskjellige perioder i det 19. århundre var i hendene på engelskmennene, så franskmennene og siden tyskerne.
Jeg har hatt anledning tit å si det før mer enn en gang, at sammennliknet med de framskredne land var det lettere for russerne å begynne den store proletariske revolusjonen, men det vil bli vanskeligere for dem å fortsette den og føre den til en seierrik slutt, i betydning av fullstendig organisering av et sosialistisk samfunn.
Det var lettere for oss å begynne, for det første fordi den - for Europa i det 20. århundre - uvanlige politiske tilbakeliggenhet hos det tsaristiske monarkiet ga massenes revolusjonære framstøt en uvanlig styrke. For det annet fikk Russlands tilbakeliggenhet på en eiendommelig måte den proletariske revolusjon mot borgerskapet til å smelte sammen med bonderevolusjonen mot godseierne. Med det var det vi begynte i oktober 1917, og vi ville ikke ha seiret så lett den gang hvis vi ikke hadde begynt med det. Allerede i 1856 talte Marx med henblikk på Prøyssen om en særegen kombinasjon av proletarisk revolusjon og bondekrig. Fra begynnelsen av 1905 gjorde bolsjevikene seg til talsmenn for tanken om proletariatets og bøndenes revolusjonær-demokratiske diktatur. For det tredje gjorde revolusjonen i 1905 svært mye for den politiske oppdragelse av arbeider- og bondemassene, både i den forstand at deres fortropp fikk kjennskap til sosialismens "siste ord" i Vesten. og med hensyn til massenes revolusjonære aksjon. Uten en slik "generalprøve" som i 1905 ville revolusjonen i 1917 - både den borgerlige, februarrevolusjonen, og den proletariske, oktoberrevolusjonen - vært umulig. For det fjerde gjorde Russlands geografiske forhold det mulig for det å holde ut lenger mot den militære overvekten til de kapitalistiske, framskredne land enn andre land kunne ha gjort. For det femte lettet det særegne forhold mellom proletariatet og bøndene overgangen fra den borgerlige revolusjon til den sosialistiske revolusjon, gjorde det lettere for byproletariatet å øve innflytelse på de halvproletariske, fattigste lag av arbeidsfolket på landsbygda. For det sjette lettet den lange skoleringen i streikekamp og erfaringene fra masse-arbeiderbevegelsen i Europa - i en dyptgående revolusjonær situasjon som ble skjerpet fort - oppkomsten av en så enestående form for proletarisk revolusjonær organisasjon som sovjetene.
Listen er selvsagt ufullstendig, men det rekker foreløpig.
Det sovjetiske eller proletariske demokratiet ble født i Russland. Pariskommunen var det første verdenshistoriske skritt; dette var det annet. Proletarenes og bøndenes sovjetrepublikk har vist seg å være den første stabile sosialistiske republikk i verden. Som ny statstype kan den ikke dø. Den står ikke alene lenger.
Når det gjelder å fortsette og fullføre arbeidet med å bygge sosialismen, står ennå mye, svært mye igjen. Sovjetrepublikker i mer kultiverte land, hvor proletariatet har større vekt og innflytelse, har alle sjanser til å gå forbi Russland når de først har slått inn på det proletariske diktaturs vei.
Den bankerotte annen internasjonale ligger nå for døden og råtner levende. Den spiller faktisk rollen som lakei for det internasjonale borgerskap. Den er en ekte gul internasjonale. Dens mest framtredende ideologiske ledere, slike som Kautsky, roser det borgerlige demokrati og kaller det "demokratiet" i sin alminnelighet, eller - hvilket er enda dummere og enda plumpere - "det rene demokrati".
Det borgerlige demokrati har overlevd sin tid, liksom Den annen internasjonale har overlevd sin tid, enda den utførte et nødvendig og nyttig arbeid den gang oppgaven som sto på dagsordenen, var å oppdra arbeidermassene innenfor rammen av det borgerlige demokrati. - Selv den mest demokratiske borgerlige republikk har aldri vært og kunne ikke være noe annet enn en maskin til undertrykkelse av arbeidsfolket under kapitalen, et redskap for kapitalens politiske makt, borgerskapets diktatur. Den demokratiske borgerlige republikken lovte og forkynte flertallsstyre, men den kunne aldri sette dette ut i livet så lenge den private eiendomsrett til jord og andre produksjonsmidier besto.
"Friheten" i den borgerlig-demokratiske republikken var i virkeligheten frihet for de rike. Proletarene og de arbeidende bønder kunne og burde utnytte den til å forberede sine krefter til å styrte kapitalen, til å vinne over det borgerlige demokrati, men som regel var de arbeidende masser faktisk ikke i stand til å benytte seg av demokratiet under kapitalismen.
Det sovjetiske eller proletariske demokratiet har for første gang i verden skapt demokrati for massene, for det arbeidende folk, for arbeiderne og småbøndene.
Aldri før i verden har det eksistert en slik statsmakt som sovjetmakten, makten til befolkningens flertall, et virkelig flertallsstyre.
Den undertrykker "friheten" for utbytterne og deres håndlangere, den tar fra dem "friheten" til å utbytte, "friheten" til å tjene seg rike på sult, "friheten" til å kjempe for gjenopprettelse av kapitalens herredømme, "friheten" til å slutte avtale med det utenlandske borgerskap mot arbeiderne og bøndene i sitt eget land.
Folk som Kautsky kan forsvare en slik frihet, men for å gjøre det må en være en renegat fra marxismen, en renegat fra sosialismen.
Ingenting gir et så slående uttrykk for bankerotten til de ideologiske lederne for Den annen internasjonale, slike som Hilferding og Kautsky, som deres fullstendige mangel på evne til å forstå betydningen av det sovjetiske eller proletariske demokrati, dets forhold til Pariskommunen, dets plass i historien, dets nødvendighet som en form for proletariatets diktatur.
Avisen "Friheten" (Die Freiheit), organ for det "uavhengige" (les: spissborgerlige, filisteraktige, småborgerlige) tyske sosialdemokratiske parti, offentliggjorde i nummer 74 for 11. februar 1919 et opprop: "Til det revolusjonære proletariat i Tyskland".
Dette oppropet er undertegnet av partistyret og hele partiets fraksjon i "Nasjonalforsamlingen", den tyske "konstituanten".
Dette oppropet beskylder Scheidemennene for å ville likvidere sovjetene, og det foreslår - ikke le! - at sovjetene skal kombineres med den konstituerende forsamlingen, at sovjetene skal få visse statlige rettigheter, en viss plass i forfatningen.
Borgerskapets diktatur forsont og forent med proletariatets diktatur! Hvor enkelt! Hvilken genial filisteride!
Det er bare synd at dette alt er blitt prøvd i Russland under Kerenski av de forente mensjeviker og sosialrevolusjonære, disse småborgerlige demokrater som innbiller seg å være sosialister.
Den som har lest Marx uten å ha forstått at i hvert akutt øyeblikk, i hver alvorlig konflikt mellom klassene i det kapitalistiske samfunn er enten borgerskapets diktatur dIer proletariatets diktatur det eneste mulige, han har ikke begrepet noe hverken av Marx eller av hans politiske lære.
Men Hilferding, Kautsky & Co.s geniale filisteride om den fredelige forening mellom borgerskapets diktatur og proletariatets diktatur krever en særskilt undersøkelse, hvis de økonomiske og politiske meningsløsheter som dette høyst merkverdige og komiske opprop av 11. februar er fullt av, skal behandles uttømmende. Det må utsettes til en annen artikke1.
Sist oppdatert 30. juli 2007
fastylegar@marxists.org