I 1907 offentliggjorde Mehring i tidsskriftet «Die Neue Zeit» (bind XXV, 2, s. 164) utdrag av et brev fra Marx til Weidemeyer, datert 5. mars 1852. Dette brevet inneholder blant annet følgende bemerkelsesverdige betraktning:
«Hva meg angår, så er det ikke min fortjeneste å ha oppdaget klassenes eksistens i det moderne samfunn, og heller ikke kam pen mellom dem. Borgerlige historikere hadde lenge før meg skildret den historiske utvikling av denne klassekampen, og borgerlige økonomer - klassenes økonomiske anatomi. Det nye jeg gjorde, var å bevise: 1) at eksistensen av klasser bare er knyttet til bestemte historiske faser i produksjonens utvikling (historische Entwiklungspliasen der Produktion), 2) at klasse kampen nødvendigvis fører til proletariatets diktatur, 3) at dette diktaturet selv bare utgjør overgangen til avskaffelsen av alle klasser og til et klasseløst samfunn . . . »
I disse ordene lyktes det Marx med slående klarhet å uttrykke, for det første den viktigste og grunnleggende forskjell mellom hans lære og læren til borgerskapets fremste og dypeste tenkere, og for det annet kjernen i sin lære om staten.
Det blir sagt og skrevet meget ofte at hovedsaken i Marx' lære er klassekampen. Men det er ikke riktig. Og denne usannheten fører svært ofte til opportunistisk forvrengning av marxismen, forfalskning av den på en slik måte at den blir akseptabel for borgerskapet. For læren om klassekampen ble ikke skapt av Marx, men av borgerskapet før Marx, og alminnelig talt er den akseptabel for borgerskapet. Den som bare anerkjenner klassekampen, han er ennå ikke marxist, han kan framleis befinne seg innenfor rammen for den borgerlige tenkning. og den borgerlige politikk. Å innskrenke marxismen til læren om klassekampen betyr å beskjære marxismen, forvrenge den, redusere den til noe som er akseptabelt for borgerskapet. Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjell mellom marxisten og den vanlige små- (såvel som stor-)borgeren. Dette må være prøvestenen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen. Og det er ikke noe rart i at da Europas historie stilte arbeiderklassen ansikt til ansikt med dette spørsmålet i praksis, da viste det seg at ikke bare alle opportunister og reformister, men også alle «kautskyanere» (folk som vakler mellom reformismen og marxismen) var ynkelige filistere og småborgerlige demokrater, som tar avstand fra proletariatets diktatur. Kautskys brosjyre «Proletariatets diktatur», som ble offentliggjort i august 1918, dvs. lenge etter første opplag av denne boka, er et fullkomment eksempel på småborgerlig forvrengning av marxismen og ynkelig fornektelse av den i praksis, samtidig som han hykkelsk anerkjenner den i ord (se min brosjyre «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky», Petrograd og Moskva 1918).
Den moderne opportunisme, personifisert i dens hovedrepresentant, eks- marxisten K. Kautsky, passer fullstendig inn i Marx' karakteristikk av det borgerlige standpunkt som er anført ovenfor, for denne opportunismen begrenser området for anerkjennelsen av klassekampen til de borgerlige relasjoners sfære. (Innenfor denne sfæren, innenfor dens ramme vil ikke en eneste dannet liberaler nekte klassekampen sin «prinsipielle» anerkjennelse) Opportunismen utstrekker ikke anerkjennelsen av klassekampen til det som er hovedsaken, til overgangsperioden fra kapitalismen til kommunismen, til perioden da borgerskapet blir styrtet og fullstendig tilintetgjort, men stanser opp foran den. I virkeligheten er denne perioden uunngåelig en periode av makeløst voldsom klassekamp i makeløst skjerpede former, og følgelig må også staten i denne perioden uunngåelig være en stat som er demokratisk på en ny måte (for proletariatet og de eiendomsløse i det hele tatt) og diktatorisk på en ny måte (mot borgerskapet).
Videre. Kjernen i Marx' lære om staten er bare blitt mestret av dem som forstår at en enkelt klasses diktatur er nødvendig ikke bare for ethvert klassesamfunn i sin alminnelighet, ikke bare for proletariatet som har styrtet borgerskapet, men også for hele den historiske periode som skiller kapitalismen fra det «klasseløse samfunn», fra kommunismen. Formene for den borgerlige stat er uhyre forskjelligartet, men deres vesen er det samme: alle disse statene, uansett hvilken form de har, er på det ene eller andre vis, men i siste instans ubetinget borgerskapets diktatur. Overgangen fra kapitalismen til kommunismen må selvsagt frambringe en veldig rikdom og mangfoldighet av politiske former, men kjernen i saken er og blir ubetinget det samme: proletariatets diktatur.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org