Spørsmåla for dagens er på mange måter omstridte spørsmål, særskilt for representanter for den nære fortida til den rørsla (dvs. for det stadiet som historisk sett nettopp er avslutta). Dette gjelder først og fremst spørsmåla om såkalt fraksjonsvirksomhet, splitting, osv. En hører ofte intellektuelle i arbeiderbevegelsen komme med nervøse, febrilske og nesten hysteriske oppfordringer om å ikke ta opp disse omstridte spørsmåla. De som opplevde de lange åra med strid mellom de ulike strømningene blant marxistene etter 1900 - 01, for eksempel, kan naturlig nok mene at det er overflødig å gjenta mange av argumenta som dreier seg om disse omstridte spørsmåla.
Men det fins ikke mange mennesker igjen i dag som var med i den fjorten år gamle striden blant marxistene (for ikke å snakke om den atten eller nitten år gamle striden, regna fra det øyeblikket de første tegna på økonomisme viste seg). Det enorme flertallet av de arbeiderne som nå fyller rekkene til marxistene, husker ikke den gamle striden, eller de har aldri hørt om den. For det overveldende flertallet (det viste forresten ei meningsmåling tidsskriftet vårt [1] gjorde) er disse omstridte spørsmåla av uvanlig stor interesse. Vi har derfor til hensikt å ta for oss disse spørsmåla, som det "fraksjonsløse arbeidertidsskriftet" til Trotski, Borba[2], liksom har reist seg på nytt. (Og for den yngre generasjonen av arbeidere er de virkelige nye.)
Trotski kaller den nye avisa si "fraksjonsløs". Han setter dette ordet i øverste linje i annonsene sine. Han legger vekt på dette ordet i alle tonearter, i lederartiklene både i Borba og i likvidator-avisa Severnaja Rabotsiaia Gazet[3],som hadde en artikkel om Borba av Trotski før han hadde begynt å gi den ut.
Hva er denne "fraksjonsløsheten"?
"Arbeideravisa" til Trotski er Trotskis avisfor arbeidere, ettersom det ikke fins spor i den av arbeiderinitiativ eller av noe samband med arbeiderorganisasjoner. Trotski vil skrive på en folkelig måte, og i avisa han gir ut for arbeidere forklarer han hva slike fremmedord som "territorium", "faktor" osv. betyr, til beste for leserne.
Utmerka. Men hvorfor ikke også forklare arbeiderne hva ordet "fraksjonsløshet" betyr?
Er det ordet mer forståelig enn orda "territorium" og "faktor"?
Nei, det er ikke det som er grunnen. Grunnen er at merkelappen "fraksjonsløshet" blir brukt av de verste talsmennene for de verste restene av fraksjonismen til å villede den yngre generasjonen av arbeidere. Det er bryet verdt å bruke litt tid på å forklare dette.
Gruppedeling var hovedsærtrekket ved det sosialdemokratiske partiet i en bestemt historisk periode. Hvilken periode? Fra 1903 til 1911.
For å forklare innholdet i denne gruppedelinga tydeligere må vi huske de konkrete vilkåra som fantes i la oss si 1906-7. På den tida var partiet enhetlig, det var ingen splittelse, men det fantes gruppedeling, dvs. i det enhetlige partiet var det i praksis to grupper, to så godt som atskilte organisasjoner. De lokale arbeiderorganisasjonene var enhetlige, men i alle viktige spørsmål tenkte de to gruppene ut hver sin taktikk. Talsmennene for de ulike taktikkene stridde seg imellom i de enhetlige arbeiderorganisasjonene ( som det for eksempel var tilfelle under diskusjonen om slagordet "Dumaregjering eller kadettregjering" i 1906, eller under valget på utsendinger til London-kongressen i 1907) [4], og spørsmål blei avgjort ved flertall i avstemninger. Den ene gruppa leid nederlag på enhetskongressen i Stockholm i 1906, den andre leid nederlag på enhetskongressen i London i 1907.
Disse kjensgjerningene om historia til den organiserte marxismen i Russland er alminnelig kjent.
Det er nok å huske disse alminnelig kjente kjensgjerningene for å skjønne hva slags skrikende usannheter Trotski sprer.
I mer enn to år, siden 1912, har det ikke vært noe fraksjonsvirksomhet blant de organiserte marxistene i Russland, ingen strid om taktikk i enhetlige organisasjoner, på enhetlige møter og kongresser. Det er fullstendig brudd mellom partiet, som i januar 1912 formelt kunngjorde at likvidatorene ikke tilhører partiet, og likvidatorene. Trotski kaller ofte denne tingenes tilstand for en "splittelse", og vi skal ta for oss dette navnet for seg seinere. Men det er fortsatt ei kjensgjerning at ordet "fraksjonsvirksomhet" avviker fra sannheten.
Som vi har sagt er dette ordet en gjentakelse, en ukritisk, urimelig, meningsløs gjentakelse av det som var sant i går, dvs. i den perioden som alt er forbi. Når Trotski snakker til oss om "rotet som fraksjonsstriden fører med seg" (se nr. I s. 5-6 og mange andre) skjønner vi med en gang hvilken periode i fortida orda hans gir gjenlyd av.
Tenk over tingenes tilstand nå, fra synspunktet til de unge russiske arbeiderne som nå utgjør ni tideler av de organiserte marxistene i Russland. De ser tre masseuttrykk for de ulike syna eller strømningene i arbeiderbevegelsen: Pravda-tilhengerne, som samler seg rundt ei avis med opplag på 40 000, likvidatorene (15 000 i opplag) og venstre-narodnikene (10 000 i opplag). Opplagstalla forteller leseren om massekarakteren ei viss lære har.
Spørsmålet reiser seg: Hva har "kaos" med dette å gjøre? Alle veit at Trotski er glad i svulstige og tomme fraser. Men moteordet "kaos" er ikke bare frasemakeri. Det betyr også overføringa, eller rettere sagt et fåfengt forsøk på å overføre, til russisk jord i den nåværende perioden, de forholda som fantes i utlandet i en forgangen periode. Det er hele poenget.
Det fins ikke noe "kaos" i det hele tatt i striden mellom marxistene og narodnikene. Det håper vi ikke Trotski engang vil våge å nekte. Striden mellom marxistene og narodnikene har gått for seg i mer enn tretti år, helt siden marxismen blei til. Grunnen til denne striden er at to klasser, proletariatet og bøndene, har radikalt avvikende interesser og synspunkt. Om det fins noe "kaos" noe sted, er det bare i hodet på særlinger som nekter å forstå dette.
Hva er det igjen da? "Kaos" i kampen mellom marxistene og likvidatorene? Det er og galt, for en kamp mot en strømning, som hele partiet innså var en strømning for så lenge siden som i 1908, kan ikke kalles rot. Og alle som bryr seg det minste om historia til marxismen i Russland veit at likvidasjonismen er svært nært og udelelig forbundet, sjøl når det gjelder lederne og de som støtter den, med mensjevismen (1903-08) og økonomismen (1894-1903). Følgelig har vi også her ei historie som strekker seg over nesten tjue år. Den som ser på historia til sitt eget parti som "kaos", avslører at han er utilgivelig tomskalla.
La oss nå undersøke situasjonen nå fra synspunktet til Paris eller Wien. Med en gang endrer hele bildet seg. Ved sida av Pravda-tilhengerne og likvidatorene ser vi ikke mindre enn fem russiske grupper som kaller seg medlemmer i ett og det samme sosialdemokratiske partiet: gruppa til Trotski, to Vperjod-grupper, de "partitru bolsjevikene" [5] og de "partitru mensjevikene" [6]. Alle marxister i Paris og Wien (for å illustrere tar jeg to av de største sentrene) er fullt klar over dette.
Her har Trotski rett i en viss forstand. Dette er sannelig gruppedeling, sannelig kaos!
Grupper innafor partiet, dvs. enhet i navnet (alle kaller seg medlemmer av ett parti) og splittelse i virkeligheten (for i virkeligheten er alle gruppene uavhengige av hverandre og fører forhandlinger og slutter avtaler med hverandre som suverene makter).
"Kaos", dvs. fraværet av 1) objektivt og stadfestbart bevis på at disse gruppene er knytta til arbeiderbevegelsen i Russland og 2) fravær av alle opplysninger som setter oss i stand til å dømme om det virkelige ideologiske og politiske utseendet til disse gruppene. La oss ta en periode på to hete år - 1912 og 1913. Som alle veit var dette ei tid med gjenoppliving og oppsving i arbeiderbevegelsen, da alle strømninger eller tendenser av større eller mindre massekarakter (og i politikken er det bare denne massekarakteren som teller) ikke kunne annet enn å øve noe innflytelse på valget til den fjerde dumaen, streikebevegelsen, de legale avisene, fagforeningene, trygdevalgkampen osv. Under de to åra var det ikke en av disse fem gruppene som gjorde seg det aller minste bemerka i noen av de virksomhetene til massearbeiderbevegelsen i Russland som nettopp er nevnt!
Det er ei kjensgjerning hvem som helst lett kan stad feste.
Og den kjensgjerninga viser at vi gjør rett i å kall Trotski en talsmann for de "verste restene av fraksjons virksomheten".
Sjøl om han hevder at han er fraksjonsløs, er Trotski kjent for alle som er det minste kjent med arbeiderbevegelsen i Russland, som talsmann for "Trotski-fraksjonen". Her har vi gruppedeling, for vi ser to vesentlige kjennetegn på det: 1) anerkjennelse av enhet i navnet og 2) gruppeskille i virkeligheten. Her er det rester av gruppedelinga, for det fins ikke noe bevis i det hele tatt på noen virkelig forbindelse med arbeidermasserbevegelsen i Russland.
Og endelig er det den verste forma for gruppedeling, for det fins ikke noen ideologisk og politisk profil. Det lar seg ikke nekte at en slik profil kjennetegner både Pravda-tilhengerne (sjøl den besluttsomme motstanderen Martov vedgår at vi står "fast og disiplinert" rundt formelle vedtak som er kjent overalt i alle spørsmål) og likvidatorene (de, eller i alle fall de mest framtredende av dem, har svært bestemte trekk, nemlig liberale og ikke marxistiske).
Det lar seg ikke nekte at noen av gruppene, som liksom Trotskis gruppe i virkeligheten fins utelukkende sett fra Wien og Paris, men slett ikke sett fra Russland, har en slags profil. For eksempel er machist-teoriene [7] fra den machistiske Vperjod-gruppa[8] bestemte. Og den ettertrykkelige avvisninga av disse teoriene og forsvaret for marxismen, i tillegg til den teoretiske fordømminga av likvidasjonismen som de "partitru mensjevikene" står for, er bestemte.
Men Trotski bar ingen ideologisk eller politisk profil, for patentert hans på "fraksjonsløshet" er, som vi snart skal se i større detalj, bare en patent for å flagre fritt til eller fra, fra den ene gruppa til den andre.
For å oppsummere:
1) Trotski forklarer ikke, og ikke forstår han heller, den historiske betydninga av de ideologiske uenighetene blant de ulike marxistiske strømningene og gruppene, sjøl om disse uenighetene går igjen i den tjueårige historia til sosialdemokratiet og gjelder de grunnleggende spørsmåla i dag (som vi skal vise seinere).
2) Trotski skjønner ikke at hovedsærtrekka ved gruppedeling er å anerkjenne enhet i navnet, mens det i virkeligheten er splittelse.
3) Under dekke av "fraksjonsløshet" kjemper Trotski for interessene til ei gruppe i utlandet som særskilt mangler bestemte prinsipp og som ikke har noe grunnlag i arbeiderbevegelsen i Russland.
Det er ikke gull alt som glimrer. Det er mye glimmer og stas i frasene til Trotski, men de er meningsløse.
1.Prosvesjtsjenije (Opplysning) - et bolsjevikisk teoretisk månedsskrift som kom ut i St. Petersburg fra desember 1911 til juni 1914. Opplaget kom ut i 5000. Lenin ledet arbeidet med tidsskriftet fra utlandet, først fra Paris, og så fra Krakow og Poronin. Han redigerte artikler og brevvekslet regelmessig med redaktørene.
Like før den første verdenskrigen blei tidsskriftet stoppa av tsarregjeringa. Det blei gitt ut på nytt igjen høsten 1917, men det kom bare ut ett nummer.
2. Borba (Kamp) - tidsskriftet til Trotski som blei gitt ut i St. Petersburg fra februar til juli 1914. Trotski kjempa mot Lenin og bolsjevikpartiet under dekke av "fraksjonsløshet".
3.Severnaja Rabotsjaja Gazeta (Den nordlige arbeideravisa) - ei dagsavis gitt ut av mensjevikiske likvidatorer i St. Petersburg fra januar til mai 1914. Fra mai blei den gitt ut under navnet Nasja Raboisjaja Gazeta (Våre arbeideres avis).
4.RSDAPs femte kongress blei holdt i London mellom 30. april og 19. mai 1907. Det var 336 delegater med stemmerett, av dem var 105 bolsjeviker og 97 mensjeviker. Bolsjevikene fikk støtte av de polske sosialdemokrater (44) og de latviske sosialdemokratene (29), og hadde flertall på kongressen.
Kongressen var en stor seier for bolsjevismen over den opportunistiske fløyen av partiet, mensjevikene.
5."Partitru bolsjeviker" - forsoningsmakere som helte mot likvidsjonismen.
6."Partitru mensjeviker" - Gruppa til Plekhanov.
7.Machismen - en reaksjonær idealistisk filosofi med navn etter den østerrikske filosofen og fysikeren Ernst Mach, en av grunnleggerne av empiriokritisismen. Empiriokritisismen var en form for subjektiv idealisme som benekta at vi kan si noe om den ytre verdens eksistens. Machismen fikk en del tilhengere blant de russiske revolusjonære etter nederlaget for 1905-07-revolusjonen, bl.a. Bogdanov, Basarov og Lunatsjarski. De ville gi marxismen en filosofi som var "moderne", "i samsvar med den nyeste vitenskapen". I Materialisme og empiriokritisisme (1909) hudfletta Lenin denne filosofien som sto i uforsonlig motsetning til den dialektiske materialismen, marxismens filosofi.
8.Vperjod (Framover) - ei anti-parti gruppe av otzovister, ultimatister, gudsbyggere(folk som ville forene marxisme og religion) og empiriomonister (tilhengere av Machs reaksjonære filosofi). Gruppa blei danna i desember 1909 etter initiativ av Bogdanov og Alexinski. Den hadde sitt eget organ, kalt Vperjod. I 1912 samla Vperjod-gruppa og de mensjevikiske likvidatorene seg i ei allmenn anti-parti gruppe (Augustblokka), som var organisert av Trotski mot bolsjevikene.
Fordi den ikke hadde noen støtte blant arbeiderne, begynte gruppa å gå i oppløsning så tidlig som i 1913. Den formelle oppløsninga skjedde i 1917, etter februarrevolusjonen.
Innhold | Toppen av siden | Del 2 - Splittelsen
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org