Skrive:14. januar 1928
Publisert: Oslo Aftenavis
Omsetjing: skrive på norsk
Kjelde: Martin Nag: Kollontaj i Norge, Solum forlag, Oslo 1981.
Digitalisering: Magnus Bernhardsen
Korrekturlesing: Magnus Bernhardsen
HTML: Magnus Bernhardsen
Som en av mine opgaver i Norge regner jeg gjenoprettelsen, utviklingen og befestelsen av de tradisjonelle kulturelle forbindelser mellem Norge og Sovjetunionen. Jeg kan trygt påstå at før krigen var den norske den første europeiske litteratur, som de russiske intellektuelle hadde godt kjennskap til. Vi regner det for vår kulturelle stolthet, at vi var de første blandt de europeiske nasjoner, som oversatte de samlede verker av Henrik Ibsen, Knut Hamsun og Gunnar Heiberg. Likeledes blev en rekke skrifter av Bjørnstjerne Bjørnson oversatt.
Vi var de første som forstod dybden i de sociale problemer, som var opstillet av disse navn, motivene og temaene i disse verker var i samklang med våre egne oplevelser. «Tante Ulrikke» minnet oss om de heltemodige og selvopofrende skikkelser i 70-årene som gikk ut til folket. Byggmester Solnæs og «Peer Gynt» begeistret de ensomme til en fryktesløs kamp mot mørkets vegg, uvitenheten og fordommene. For ikke å tale om Hamsun!
Der kan ikke opvises i våre byer en eneste familie, som kan lese og ikke er i besiddelse av 2 eller 3 av Knut Hamsuns romaner. Hvilken av våre kvinner blev ikke beveget ved lesningen av «Victoria», den virkelige, udødelige historie om elskoven.
Riktignok har Norge gjengjeldt oss med en lignende opmerksomhet. Deres intellektuelle kretser kjente og kjender godt Tolstoi, Dostojevski, Gogol, Tchechoff, Gorki. For ikke lenge siden har jeg endog lest i en av Deres aviser Tschechoff's fortelling «Nyttårsaften».
Men dette dype gjensidige litterære bekjentskap og denne gjensidige forståelse av folkepsykologi, samfundsliv og de menneskelige sjelelige oplevelser i litteraturverdenen og de rent formelle kunstneriske fremskritt — næsten alt dette blev avbrutt med krigen og revolusjonen.
En ny opblomstringsperiode er nu kommet i litteraturen. Denne kom først kunstprosaen tilgode. Det fødes nye unge og begavede forfattere — den talentfulle og dype Leonoff, som behandler menneskelige oplevelser i all deres dybde og skjønnhet. For ikke lenge siden blev der i deres kinoer opført en filmatisering av hans fortelling «41». Videre har vi den realistiske Seifulina, som har gitt oss et glimrende billede av den nye kvinne i sin roman «Vereneja», historieforfatter Fjodor Gladkoff, som i «Cement» har gitt oss en skildring av gjenopbygningsprosessen med alle dens positive og negative sider, den originale Konstantin Fedin, hvis store roman «Byer og år» omfatter krigs- og revolusjonsperioden. I det saftige og gjennemtrengende sprog i Babels noveller «Den ridende armé» og «Fortellinger fra Odessa» føles under råhetens maske et varmt og mottagelig hjerte, som er beredt til heltemot og ofre.
Til slutt A. Tolstoi, Pilnjak, Guber, Erenburg, Marietta Schaginjan, Vera Inber, Barsukow, Furmanoff, Libedinski og andre. Disse forfatteres skrifter oversettes meget hyppig til fremmede sprog — f.eks. tysk, fransk og engelsk. Disse navn kan jeg anbefale på det beste for det norske lesende publikum. I kunstnerisk henseende virker deres sprog litt anstrengt, beveget, med en fortettet stemning, men samtidig dypt realistisk. Ved å lese disse nye forfatteres verker får man føling med det nye virkelige Russland.
Men jeg må også fremheve at Norges nye talentfulle diktere, som er dukket frem i løpet av de siste 12-15 år, ikke er tilstrekkelig kjent i Sovjetunionen: Olaf Bull, Sigurd Hoel, Nordahl Grieg, Øverland, Rudolf Nilsen, Wildenvey og andre kunde finne stor lesekrets i Unionen. Med Oskar Braaten, Johan Bojer, Olaf Bull, Sigrid Undset, Barbra Ring stifter vi vårt bekjentskap mest gjennem utenlandske oversettelser. Kristofer Uppdal og Olav Duun tilhører den samme skole av bondeforfattere, som har gitt oss den geniale Jesenin og de meget talentfulle Klujev, Klytschkoff, Oreschin.
Det er meget beklagelig at Sovjetunionen stifter sitt bekjendtskap med de nye norske forfattere mest gjennem de utenlandske kilder — likesom i sin tid bulgarere og serbere måtte oversette Ibsen og Hamsun, ikke fra norsk, men fra russisk. Det er i høieste grad påkrevd å få slutt på denne gjensidige avsvekkelse av våre kulturelle forbindelser og bli kjent med våre siste 10 års litterære verdier til felles beste.
Teatrene, — det er vår stolthet. I løpet av de siste 10 år kan vi notere store kunstneriske fremskritt på scenekunstens område. Det er opstått en hel rekke nye teatre. Der føres en meget energisk ideologisk kamp om den form for teaterkunst, som svarer til vår epoke. Norge kjenner vårt teater. I løpet av en teatersesong blev der i Norge opført «Høstens fiolin» av Ilja Sergutschew, «Nattasylet» av Gorki og «Hevnens gud» av Scalon Asch. For tiden foregår der et nytt formelt gjennembrudd i teaterkunsten, en tendens til konstruktivisme. Jeg må da nevne Tairoff's neorealisme og Meierholds biomekanisme. Disse to begavede elever av Stanislavski, pioneren for den klassiske skole er begeistrede tilhengere av Ibsens stykker. Meierholds og Tairoff's opførelser åpner en ny revolusjonær epoke i teaterkunsten.
Vor film har vunnet store seire, ikke bare innenlands men også på det utenlandske marked. «Krysseren Potemkin», «Moder», «Slavens Binger», «Abrek Zaur», «Bjørnebryllup» og «Mennesket fra restauranten» opføres med stor og usvekket lykke i mange europeiske og amerikanske land. På den annen side kommer den norske filmkunst til i betydelig grad å medvirke til Sovjetunionens kjennskap til Norge. Sovjetunionen er for tiden interessert i norske films som «Brudeferden i Hardanger» og «Markens grøde»: Den gripende fortelling av Kristoffer Janson, som er så vellykket satt i scene kommer til å gjøre et sterkt inntrykk på våre bondejenter. Hvad angår «Markens grøde» så er Knut Hamsuns navn så vel kjent og populært i det store Russland, at man ikke behøver å nære nogen som helst tvil om den begeistring, denne film vil bli mottatt med.
Og nu malerkunsten: For tiden pågår der en meget dyptgående ideologisk kamp om formen og innholdet i Sovjetunionens malerkunst. Der kan nevnes et rikt antal grupperinger; — den såkalte «4 kunst», «Ruter Knekt», «Tilværelsen», «Binge», «Achrr», en forening av kunstnere i Repins navn, «De 22 kunstnere» og så videre. Men alle disse ideologiske grupperinger har et felles trekk, de bestreber sig for å la kunsten illustrere sovjet-temaer, hvor så meget fantasi og heltemot finnes. De søker å finne utvei i den brede syntetiske form i mengde og innhold. Men på tvers av ovenfor nevnte felles tendens, har hver skole i sine maleriutstillinger høinet sitt «eget». — Kunsten er preget av ro, sarthet, melankolsk lyrik, og bløte rolige toner — som for eksempel i Petrow Wodkins billede «Ved Temaskinen» og Istomins «Morgenen». En fyldighet og patos føles på «Achrr»s utstilling. Denne gruppe av malere gir i sin malerkunst uttrykk for de sociale problemer. «Pugatschews Hode» og «En delegert» av Rjaschki. «Henrettelse» av Ivanoff.
Der finnes en hel rekke malere som ikke tilhører nogen av disse skoler, som for eksempel vore største malere Kontschalovski, Falk, Schterenberg. Disse kunstnere har en utpreget emosjonalitet, stort temperament, og stort mesterskap. Repin og Weretschagins realistiske skole blev efterfulgt av impresjonismen. Det nye karakteristiske kjennetegn for nutidens malerikunst er plakatkunsten. Likeledes er det foregått en utvikling av dekorasjonskunsten for teatrene. De unge maleres skaperkraft kommer her tydelig frem. Blandt dem er mest kjent fru Eksts-Cher. I denne mangfoldighet av skoler og utstillinger og ideologiske kamper kommer tydelig tilsyne bestrebelsen for å bringe frem i malerkunten nutidens sovjettemaer, realistisk fullkommengjørelse av kunsten. Vore kunstnere skulde med stor glede hilse en eventuell utstilling av norske malerier. Med den økende interesse som gjør sig gjeldende i våre byer vil en slik utstilling blitt meget populær og hjertelig mottatt av offentligheten så vel som i kunstnerkretser.