Alexandra Kollontai: Selected Articles and Speeches, Progress Publishers, Moskva 1984. Fra en tale holdt i Stockholm 1. mai 1912. Først publisert i Social-Demokraten 2. mai 1912. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
I dag er vår store dag, dagen da det internasjonale proletariatets solidaritet kommer til uttrykk gjennom massedemonstrasjoner verden over. Og er det ikke et tegn på den voksende solidariteten at jeg, en utlending fra det fjerntliggende Russland, kan stå her i dag og på tysk, som verken er mitt eller deres morsmål, overlevere hilsninger fra den russiske arbeiderklassen.
Det russiske proletariatet protesterer mot all krig, sammen med hele verdens proletariat. Det er et velkjent faktum at proletariatet ikke kjenner noen nasjonale grenser. Det anerkjenner bare to "nasjoner" i den siviliserte verden: utbytterne og de utbyttede.
Kapitalistene sier bestandig: "Vi må ruste opp fordi vi trues av krig!" Og de viser til sine hellige symboler: militarisme på land, militarisme på havet og militarisme i luften. De maner frem krigens spøkelse for å kunne plassere det mellom dem selv og det røde spøkelse. De vil ha krig for å kunne unnslippe den sosiale revolusjons spøkelse.
Men Internasjonalen svarer dem med én stemme: "Ned med krigen!" Arbeiderne vet at bak trusselen om krig står den kapitalistiske staten som vil pålegge folket nye skatter, der står krigsindustrien som vil øke sin profitt. Vi kommer fremdeles i hu den skandalen som rystet Frankrike for noen år siden da franske kapitalister lurte den tyske krigsministeren til å bestille nye våpen hos dem. De hadde spredt ryktet om at det franske krigsministeriet hadde bestilt nye våpen, nye kanoner, nye maskingeværer. Og den tyske krigsminister, som ikke ville la seg overgå av franskmennene, la umiddelbart inn en tilsvarende ordre hos de franske kapitalistene. Først etterpå oppdaget man at ryktene var ren bløff!
I Frankrike sier kapitalistene til proletariatet: "Følg med oss til Sahara og besett det. Der, i ørkenen, vil dere finne det dere mangler her hjemme." Og her, i Sverige, gjentar de svenske kapitalistene den gamle, utslitte besvergelsen: "Glem ikke trusselen fra Russland - vi må ruste opp!"…
Og selv om tsarveldet, selv om de russiske kapitalistene skulle forsøke å angripe Sverige, så finnes vi fremdeles! Vi, proletariatet! Overlevde vi kan hende ikke krisen i Marokko? Og hvem var det da som stanset krigsutbruddet? Jo, det internasjonale proletariatet, som sendte følgende utfordring til de tyske og franske regjeringer, til de tyske og franske kapitalister: "Ikke ett skritt videre! Vi er her, og dersom kapitalistene våger å gå til krig, så vil det røde spøkelset omformes til sosial revolusjon, og dere vil selv være ansvarlige!"
Ja, sosial revolusjon! Maidagen er en internasjonal høytidsdag som feires i alle land… Maidagen er forberedelsen til sosial revolusjon, en prøvemobilisering av arbeiderklassens styrker. Og verdens arbeidere er samstemte, de sier: "Vi er klare til kamp!"
Sosial revolusjon er uunngåelig. La bare borgerskapet, la bare kapitalistene snakke om at sosialismen forsoner seg med det nåværende system. Det kan aldri skje. Hvordan kan man snakke om "forsoning" når 200.000 mennesker dør i London hvert eneste år i slummen og på arbeidsanstaltene? Kan det være på tale med "forsoning" når 500.000 mennesker i Paris er permanent arbeidsløse?
Det er også viktig å ta med i beregningen de betydningsfulle begivenheter som vi har vært vitne til i senere år, streikene og lockoutene og, viktigst av alt, proletariatets voksende militans! Bare for ti år siden kunne vi knapt ha forestilt oss de senere års hendelser.
Alt begynte med den russiske revolusjonen i 1905. Dessverre viste reaksjonen i Russland seg å være for sterk, og revolusjonen ble slått ned. Men så flyttet det røde spøkelset til Sverige og det kom til en generalstreik som, på tross av alle katastrofene, på tross av fattigdommen, innebar moralsk seier for det svenske proletariatet. Hele Internasjonalen kunne dermed for første gang innse den virkelige betydningen av en slik massestreik.
Dette ble fulgt opp av streiker i Frankrike og England. Aldri tidligere i historien hadde det vært noen streik av slikt omfang som den i England, der en million mennesker la ned arbeidet en masse for å forsvare sine klassekrav.
Slik er vi vitner til at proletariatets styrke tiltar fra år til år. Og hvis borgerskapet snakker om krig, så svarer vi med de tusener av stemmer fra de organiserte arbeiderne: "Vi vil ikke ha krig! Vi krever fred! Ned med krigen! Lenge leve den sosiale revolusjon!"
Sist oppdatert 14. juli 2007