Marxists Internet Archive > Norsk > Gramsci
Il Grido del Popolo, 9. mars 1918. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Antonio Gramsci: Arbeiderkontrol, arbeiderråd, arbeiderstyre, s. 32-35, København 1973.
Borgerskapet har frigjort seg fra det føydale slaveri ved å hevde individets rett til frihet og til å ta initiativer. Proletariatet kjemper for sin frigjøring ved å hevde fellesskapets og det kollektive arbeids rettigheter, og i stedet for den individuelle frihet og det private initiativ krever det at friheten og initiativet settes i system og organiseres.
Logisk sett står prinsippet om organisasjon over prinsippet om ren og skjær frihet. Det er den modne alder i forhold til barnealderen, men historisk har den modne alder bruk for barndommen for å utvikle seg, og kollektivismen forutsetter nødvendigvis den individualistiske periode, der individene erverver seg de nødvendige ferdigheter til å produsere uavhengig av ethvert press fra omverdenen ved på egen bekostning å lære hvordan intet er mer reelt og mer konkret enn plikten til arbeidsomhet, og hvordan tilskyndelsen til å begå overgrep og den brutale og ubegrensede konkurranse skal erstattes av organisasjon og metode som tildeler hver enkelt en bestemt oppgave å løse, og som sikrer frihet og eksistensgrunnlag til alle.
Gjennom å etterfølge føydalklassen i produksjonsdiktaturet har borgerskapet modifisert privateiendommens form. Den var uavhendelig og ble overdratt i direkte linje fra far til sønn, og den var bundet av utenomøkonomiske bånd som utelukket en hurtig vekst. Dette gjorde en grov utbytting av det store flertall nødvendig, samtidig som enhver konkurranse fra arbeidskraftens side var utelukket takket være livegenskapet og håndverkerkorporasjonene.
Borgerskapet opphevet det føydale kasteprivilegium og gjorde arbeidsinstrumentene, jord, maskiner og arbeidskraft omsettelige. Det sikret seg eiendomsretten til de naturlige og mekaniske redskaper samt frihet til å produsere, og det sikret arbeidskraften konkurransefrihet, slik at den kunne forbedre sine levevilkår.
Privateiendommen, som var gjort omsettelig, begynte å sirkulere ansporet av konkurransen; samfunnet ble basert på individualismen, som fikk sin største filosofiske forkjemper i Herbert Spencer og sine økonomiske forkjempere i den engelske skoles liberalister.
Konkurransefriheten ble stadig større takket være forbedringene av den industrielle og landbruksmessige teknikk. Borgerskapet ble splittet i lag og grupper som sloss om det politiske herredømme; de representerte mer eller mindre utviklede produksjonsstadier; og de som er sikre på utfallet av konkurransen ønsker frihet for å kunne eliminere motstanderne; mens andre, som er svake og usikre på hva fremtiden vil bringe, ønsker å bevare de restriktive lover som begrenser den politiske og økonomiske frihet, og de går inn for beskyttelse og ønsker et minimum av sikkerhet for ikke å gå under, for ikke å bukke under i kappestriden.
På dette viset har kapitalismen utviklet seg mer eller mindre intenst alt etter de enkelte nasjoner og etter de enkelte lands naturlige og historiske betingelser. Der den er eldst og har nådd et meget høyt produksjonsnivå, har den på det politiske plan oppnådd å begrense statens funksjoner til et minimum, å bevare en utbredt forsamlings-, presse- og propagandafrihet, å beskytte borgerne mot myndighetene og utbre idealene om fred og internasjonal forståelse. Man skal ikke tro at disse prinsipper har blitt til av sentimentale årsaker. De er den nødvendige garanti for den individuelle aktivitet i samfunn med fri konkurranse. For å ivareta sine forretninger har individet bruk for at administrasjon og rettsvesen fungerer smidig, og derfor er det nødvendig at staten gir avkall på en stor del av sine beføyelser til fordel for det lokale selvstyre, som får det byråkratiske maskineri til å fungere hurtig og letter kontrollen. Individet har behov for også i fremtiden å kunne utfolde sin aktivitet med hensyn til inngåelse av kontrakter og leie av arbeidskraft, og derfor må det naturligvis finnes den videst mulige frihet og den størst mulige sikkerhet mot en vilkårlig og ubegrenset berøvelse av den personlige frihet; straffeloven forenkles og forbrytelsenes og straffenes betydning forminskes. Ettersom muligheten for en tilbakevenden til makten av de mest tilbakestående og parasittiske grupper stadig består, forutsetter denne konkurranse mellom disse forskjellige lag av borgerskapet at det finnes den størst mulige presse-, forsamlings- og propagandafrihet, slik at man kan oppdra den offentlige mening til å avvise enhver reaksjonær utvikling.
Den økonomiske frihet viste seg raskt å være klassebestemt. Skjønt produksjonsmidlene sirkulerte, forble de et mindretalls eiendom; og også kapitalismen ble et privilegium for noen få, som tenderer til å bli færre gjennom å unngå konkurransen ved å konsentrere rikdommen i monopoler. Det eiendomsløse flertall søker da ved å slutte seg sammen å gjøre det mulig å gjøre motstand og forsvare sine interesser. Friheten skal fra bare å gjelde for individet kapitalisten utvides til å omfatte alle. Og konkurransen utvides til foruten å foregå mellom borgerlige individer og grupper, også å omfatte klassene. De proletariske sammenslutninger oppdrar individene til å finne jegets og produksjonsegnethetens største utvikling i solidariteten. For proletarklassen erstatter organisasjonen således nødvendigvis individualismen ved fra denne å overta det som er evig og rasjonelt: ansvarsfølelsen, initiativlysten, respekten for de andre, overbevisningen om at frihet for alle er den eneste garanti for den enkeltes frihet, at overholdelsen av avtaler er en nødvendig betingelse for et sivilisert samkvem og at svindel og humbug i siste instans går ut over alle. Men sammenslutningen har det særlige formål å oppdra til uegennytte: hederligheden, arbeidet, initiativlysten blir mål i seg selv og gir individene intellektuell tilfredsstillelse og moralsk glede, ikke materielle privilegier. Den rikdom hver enkelt kan produsere utover ens umiddelbare livsfornødenheter, er kollektivitetens, samfunnsmessig eiendom. Arbeidsinstrumentenes omsettelighet er ikke lenger nødvendig for å skape evner og initiativlyst, idet arbeidet har blitt en moralsk plikt, og aktiviteten har blitt glede, ikke grusom kamp.
Den borgerlige individualisme skaper dermed nødvendigvis en tendens til kollektivisme hos proletariatet. Overfor individet som kapitalist settes individet som sammenslutning, og overfor kremmeren, kooperativet. Fagforeningen blir et kollektivt individ som moderniserer den frie konkurranse og tvinger den til nye former for frihet og aktivitet. Flertallet av individene organiserer seg, utvikler sine egne lover om et nytt forhold mellom mennesker, skaper sakkunnskap, venner til ansvarlighet og til virkelyst uten et umiddelbart mål av personlig vinning. Og på det viset blir de ideale og moralske betingelser for kollektivismens innføring utbredt, betingelsene for samfunnets organisering; og man skaper den moralske atmosfære i hvilken det nye styre ikke blir de dovnes og de uansvarliges triumf, men et virkelig historisk fremskritt, realiseringen av et liv som er høyere enn alle de foregående.
Sist oppdatert 25. september 2007