Il Grido del Popolo, 28. juli 1917. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den danske teksten i Antonio Gramsci: Arbejderkontrol, arbejderråd, arbejderstyre, s. 22-25, København 1973.
De russiske bolsjevikene er selve den russiske revolusjonen.
Kerenski, Tseretelli og Tsjernov er revolusjonens nåværende stadium, de har realisert en første sosiale likevekt, kreftenes balansepunkt, der de moderate fremdeles har stor betydning. Bolsjevikene er revolusjonens kontinuitet, dens rytme, og derfor er de selve revolusjonen.
De representerer den sosialistiske tanke i hele dens bredde, de står for hele sosialismen. Og deres oppgave er denne: å forhindre at det inngåes et definitivt kompromiss mellom den tusenårige fortid og ideen, og være et levende symbol på det endelig målet. De skal forhindre at løsningen av de aktuelle problemer opptar hele bevisstheten og blir den eneste bekymring, den krampaktige aktivitet som reiser uoverstigelige hindringer for ytterligere realiseringer.
Den største fare for enhver revolusjon er overbevisningen om at et bestemt øyeblikk av det nye livet er definitivt, og at det er nødvendig å stanse opp for å se seg tilbake, for å slå fast det som allerede er oppnådd og for omsider glede seg over suksessen. For å hvile. En revolusjonær krise sliter raskt på menneskene, og en slik sinnstilstand er forståelig. Russland har imidlertid hatt det hell at det ikke har kjent til jakobinisme. Det har derfor vært mulig å drive propaganda for alle idéer, og gjennom denne propagandaen er det oppstått tallrike politiske grupper, den ene mer dristig enn den andre, som ikke vil gjøre holdt, men mener at det definitive moment som skal nåes er lenger borte, langt borte. Bolsjevikene, ekstremistene, er det siste logiske ledd i denne revolusjonære prosessen. Derfor fortsetter kampen, og man går videre fremover; alle går videre, fordi det i det minste er én gruppe som alltid vil gå videre, og som er aktiv blant massene og på den måten hele tiden vekker nye proletariske krefter til live og organiserer nye samfunnskrefter, som truer de trette og kontrollerer dem, og som viser seg å være i stand til å erstatte dem og eliminere dem dersom de ikke fornyer seg og fatter mot til å gå videre. Slik unngår man at revolusjonen gjør holdt og stanser sin syklus. Den spiser sine menn og erstatter én gruppe med en annen som er modigere, og kun ved på dette viset aldri å falle til ro og aldri oppnå fullkommenhet er den virkelig en revolusjon.
Bolsjevikene er de feiges fiender og de dovnes dårlige samvittighet. De har så langt veltet alle forsøk på å demme opp for den revolusjonære strømmen, og de har forhindret at det har dannet seg stillestående sumper og døde vannløp. Derfor hater borgerskapet i Vesten dem, og derfor baktaler avisene i Italia, Frankrike og England dem og forsøker å bringe dem i vanry og begrave dem under en dynge av bakvaskelser. Borgerskapene i Vesten satte sin lit til at det etter den fantastiske tanke- og aktivitetsutfoldelse som det har kostet å skape den nye utviklingen, ville følge en krise med mental dovenskap og en pause i de revolusjonæres dynamiske aktivitet som en første begynnelse til en stabilisering av de bestående forhold.
Men i Russland finnes det ingen jakobinere. Den gruppen av moderate sosialister som har sittet ved makten, har ikke tilintetgjort eller forsøkt å drukne avantgarden i blod. Lenin har ikke lidd Babeufs skjebne. Han har kunnet forvandle sin tenkning til en virkende historisk kraft. Han har fremkalt idéer som aldri vil dø. Han og bolsjevikene er overbevist om at det når som helst er mulig å realisere sosialismen. De er vokst opp med marxistisk tankegang. De er revolusjonære, ikke evolusjonister. Og den revolusjonære tenkning benekter at tiden er en fremskrittsfaktor, og at alle de erfaringsstadier som ligger mellom den sosialistiske tankes fødsel og dens realisering, skal måtte etterprøves på en i tid og sted absolutt og fullstendig måte. For å overkomme disse stadier er det nok at de utformes og virkeliggjøres som tankekonstruksjoner som man gå videre på grunnlag av. Derimot er det nødvendig å ruske opp i menneskenes bevissthet og erobre den. Og det er sikkert, at Lenin og hans partifeller har rusket opp i manges bevissthet og erobret den. Deres overbevisning har imidlertid ikke bare forblitt dristige tankeeksperimenter, men har blitt kroppsliggjort i individer, i mange individer, og har blitt fruktbar gjennom handling. Den har skapt den faste gruppe som var nødvendig for å sette seg mot definitive kompromisser og mot alt som kunne bli definitivt. Og revolusjonen fortsetter. Hele livet er blitt revolusjonært; det foregår en konstant aktivitet, en stadig utveksling, en ustanselig boring i folkets amorfe blokk. Nye energier har blitt vakt til live, nye idé-krefter spres. Menneskene - alle menneskene - avgjør dermed omsider selv sin skjebne. Det er umulig at det oppstår despotiske minoriteter. Kontrollen er hele tiden levende og energisk. Det er nå en gjæring i gang som splitter de samfunnsmessige aggregater og samler dem på ny, og som forhindrer krystallisering og at livet slår seg til ro med den forbigående suksessen.
Lenin og hans mest kjente kamerater kan bli veltet omkull i den stormen de selv har fremkalt. Men alle deres tilhengere forsvinner ikke, til det er de omsider for mange. Og den revolusjonære brannen sprer seg og brenner i nye hjerter og hjerner og blir til brennende fakler av nytt lys, til nye flammer som sluker dovenskap og tretthet. Revolusjonen fortsetter helt til sin fullstendige virkeliggjøring. Den tid er fremdeles langt borte, da en relativ hvile blir mulig. Og: livet er alltid revolusjon.