MIA  > Norsk  > Draper

Hal Draper

Fram mot en ny begynnelse (1971)

Problemet er fortsatt: hvordan bygge et revolusjonært sosialistisk parti. I USA er ingen betydelige framskritt i retning av dette målet synlige den siste tredjedelen av et hundreår (siden slutten av andre verdenskrig). Målet er forsatt der, men veien til dette målet kan neppe antas å være immunt for kritisk oversyn.

Den veien vi har vært på hittil leder inn i en blindgate. Vi må tilbake for å finne en ny vei, en som delte seg fra vår for lenge siden.

Den veien vi har vandret hittil har et navn: sektens vei. Dette skal vi definere (2). Vi skal se hvor og når det startet. Og vi vil forklare hvorfor det fører oss på villspor, det vil si hvor vi er nå.

Vi vil argumentere at historien har vist at det må være en annen vei, en forskjellig vei.

Faktisk, uten å tenke gjennom problemet, klarte vi å starte på en annen vei tidlig 1964 når Uavhengig Sosialistisk Komite (3) ble dannet for å gjenopplive uavhengig sosialisme som en politisk tendens, ved å oppfordre dannelsen av lokale grupper. (Den første Uavhengige Sosialistiske Gruppen ble dannet på Berkeley universitetet i slutten av 1964.) Men vi tenkte ikke gjennom det den gang som et alternativ til sekt formen for organisasjon. Som et resultat falt den knapt oppadgående Uavhengig Sosialisme bevegelsen tilbake inn i "sekt"-mønsteret som et resultat av et åpenbart press. Vi foreslår å tenke gjennom det nå.

La oss begynne med Marx

Det er ingen tvil om hva Marx sitt syn og hans praksis var på dette punktet. Faktisk overreagerte han sannsynligvis, så intenst bestemt var han på å ikke ha noe med noen sekt å gjøre, inkludert noen egen sekt.

For Marx var en organisasjon en sekt dersom den satte opp noe spesielt sett med synspunkter (inkludert Marx egne synspunkter) som sitt organisatoriske grunnlag; dersom den gjorde dette settet med synspunkter avgjørende for sin organisatoriske form.

Hverken Marx eller Engels dannet noen gang eller ønsket å danne en "marxistisk" gruppe av noe slag - det vil si, en gruppe med medlemskap basert på et eksklusivt marxistisk program. All deres organisatoriske aktivitet pekte mot en annen vei.

Ifølge deres tenkning: hva skulle du gjøre om du var enig med deres synspunkter - hvordan skulle du prøve å utføre disse ideene i praksis? Din oppgave vinne være å bringe disse synspunktene inn i bevegelsene og organisasjonene som naturlig dannes i den eksisterende klassekampen. Din oppgave ville ikke være å oppfinne en 'høyere' form for organisasjon ut av hodet ditt. Din oppgave ville være å gjennomsyre disse klassebevegelsene og organisasjonene med dine synspunkter; i denne prosessen utvikle kadre av revolusjonære i disse bevegelsene og organisasjonene; og slik arbeide for å heve bevegelsen som en helhet til et høyere nivå.

Bevegelsen som helhet: Marx og Engels visste og sa at denne prosessen kunne, faktisk sannsynligvis ville, involvere splittelser; de opphøyde ikke ubrutt enhet som en nødvendighet for prosessen. Men de splittelsene som de så på som naturlige var ikke de kunstige splittelsene til en ideologisk ving som er ute etter å bre ut et abstrakt programmatisk banner. De splittelsene de ventet seg var de som oppsto organisk ettersom massens nivå hevet seg. De forventet slike splittelser fra to hold: fra borgerliggjorte elementer som gjorde motstand mot en klasselinje og en utviklingskurs av bevegelsen mot klassekamp; og fra sektologer som så at klassebevegelsen beveget seg bort fra deres egen kvakksalveri og utskrevne resepter. De forventet at enten ville slike elementer splitte vekk, eller så ville de sunne klasseelementene måtte splitte seg med dem; men uansett hvordan det kom i stand formelt, linjen for organisatorisk oppmerking var aldri spesielle programmatiske synspunkter hos en ideologisk fortropp for dens egen skyld (dvs. program i det abstrakte), men heller det politiske innholdet, sett fra den pågående sosiale kampen, av den politiske nivået nådd av bevegelsen av klassen (dvs. program i det konkrete, program som konkretisert i den reelle klassekampen som pågår).

Av denne grunn arbeidet Marx og Engels, som hadde blitt med i Kommunistforbundet, gjennom 1847 med å få organisasjonen til å kvitte seg med dets sekteriske og konspiratoriske etterslep. Og de lyktes i høyeste grad, mens Marx på samme tid brukte sine organisatoriske anstrengelser til å bygge den Demokratiske Assosiasjon i Brussel, som ikke engang var sosialistisk i sitt program. Og når revolusjonen brøt ut på kontinentet var deres første handling å oppløse Kommunistforbundet som fortropp for deres organisatoriske operasjon.

I Køln opererte de organisasjonsmessig på tre nivåer under revolusjonen, ikke en av dem minnet om en marxistisk sekt:

(1) I den venstre-demokratiske bevegelsen (Demokratisk Assosiasjon). [Denne delen av bildet har ingenting med våre problemer i dag, siden det har med politiske problemer i den borgerlig-demokratiske revolusjon å gjøre.]

(2) I byen Arbeiderassosiasjon, en brei klasseorganisasjon; og

(3) I sitt eget politisk senter. Og hva gjorde de som 'sitt' politiske senter? Ikke en organisasjon i det hele tatt, men ei avis og et redaksjonsbord, det vil si, èn stemme. Og denne redaksjonen fungerte som 'Marx tendensen' - som så på seg selv som det, og ble offentlig sett på som det.

Med revolusjons tilbaketog, og etter å ha returnert til London, sa Marx seg enig i gjenopprettelsen av Kommunistforbundet midlertidig; men snart, i slutten av 1850, så Marx at den revolusjonære krisa var over. Mens majoriteten av medlemmene reagerte med frustrasjon gjennom et alvorlig tilfelle av sekterisk barnslighet. Forbundet ble splittet og datt sammen. Marx prøvde aldri dette igjen.

På 1850-tallet gjorde ikke Marx og Engels noe for å skape noen bevegelse, men konsentrerte seg om å produsere og publisere den litteraturen som skulle gjøre muliggjøre utdannelsen av kadre. Denne perioden ble avsluttet først når arbeiderbevegelsen selv improviserte den ad-hoc organisasjonen vi kjenner som den 1. Internasjonalen.

Den første internasjonale var en så klar motpol til sekt-konseptet for organisering at den ikke en gang gikk inn for kommunisme. Bare så vidt vedtok den en form for økonomisk kollektivisme på en senere kongress. Og den favnet så vidt blant meninger innenfor rammen til en klar klassebevegelse, at ingen kunne drømme om å kopiere denne i dag. Uansett, den viste hvordan man kunne tilnærme seg det absolutt motsatte av en sekt:

I stedet for å starte med det Fulle Program, for så å samle en bande utvalgte rundt dette, fra enhver klasse - spesielt intellektuelle - ønsket Marx å starte med den delen av arbeiderklassen som var i bevegelse - bevegelse i klassekamp, selv om det var på et lavt nivå - og tilpasse programmet til hva disse delene av arbeiderklassen var klar for. Dette er veien å begynne.

Marx: den negative siden

Innen denne breie klassebevegelsen til den 1. Internasjonalen satte ikke Marx og Engels opp noe politisk senter av noe slag. Dette reiser spørsmålet om de over-reagerte, og skyldtes kanskje ikke deres manglende vilje til å skape en marxistisk sekt.

Marx brukte Generalforsamlingen, og hans inflytelse i Generalforsamlingen, som sitt 'politiske senter'; det ville vært enkelt å forklare hvorfor dette ikke var nok. Sannsynligvis mente Marx at enhver annen kurs ville virke ødeleggende for hans personlige innflytelse i Generalforsamlingen; men prisen han betalte var at utviklingen av et klart marxistisk kader ikke en gang var i startfasen da Internasjonalen gikk under.

Dette negative faktum er en de bakenforliggende grunnene til måten de forskjellige sosialistpartiene oppsto i de forskjellige landa - også de såkalte 'marxistiske' partiene. Feilen lå ikke i at Marx ikke lagde en marxistisk sekt, men feilsteget var å la være å bygge et marxistisk kader i det hele tatt.

Det første 'marxistiske' sentrum av noe slag var etablert av en mann (Hyndman), en fiende av Marx, som etablerte dette 'marxistiske' sentrum som en typisk sekt av det verste slag, og dens katastrofale innflytelse på utviklingen av engelsk marxisme har vi ikke kommet over den dag i dag. Ingen alternativ form for marxistisk politisk senter ble noen gang laget av Marx eller Engels, eller av noen andre i deres omgangskrets. Resultatet var at den som framfor noen andre spredte Marx' ideer for det britiske folket, var den mest håpløse 'grunnlegger av marxismen' i noe land i verden.

Det åpenbare alternativ til sekten ville vært hva Marx gjorde i Køln: Å etablere et organ av Marx britiske venner, med en publikasjon som talerøret for marxistiske ideer. Dette var en modell for hvordan man kunne henvende seg til klassebevegelsen, og slik fungere som en organisator av kadre. Ikke noe slikt ble gjort i England; det oppsto et vakuum. Hyndman-sekten steg inn i det vakuumet.

Mens Eleanor Marx gjorde glimrende arbeid som organisator av New Unionism (militant fagforeningsarbeid) gjennom å samle de uorganiserte og ufaglærte. Dette gjorde hun som individ, uten andre synlige referensepunkter. Både hun og Aveling gjorde godt arbeid i å agitere for uavhengig arbeiderklassepolitikk i Londons proletariske ghetto, med et resultat som til slutt førte til dannelsen av Labour Party. Men deres arbeid hadde virket slik at de ikke valgte ut og trente opp et marxistisk kader - som kunne gjøre mer av det de selv gjorde. Denne feilen - å ikke klare å etablere noen form for politisk senter, selv ikke i som en sekt - ble gjentatt, med mindre unnskyldning, av Rosa Luxemburg i Tyskland; mens hennes kamerater i Poland etablerte en sekt, ikke et klasseparti.

Marx' ekstreme forakt for sekt-organisering betydde ikke at han var ute av stand til å se de positive bidragene fra enkelte sekter. Han trengte ikke tviholde på en ensidig vurdering av den historiske rollen til enkelte sekter. Akkurat slik som hans hat til kapitalismen ikke gjorde ham ute av stand til å se de enorme positive bidragene som kapitalismen hadde hatt ved utviklingen av samfunnet. På samme måte som Det kommunistiske manifest gir oss det som har blitt kalt en ode av hyllest til de historiske bidragene til borgerskapet, var også Marx og Engels ofte glødende i sin hyllest av de utopiske sektenes bidrag.

De kastet ikke bort noen tid til å beklage det faktum at disse bidragene ble først gitt av sekter (ofte ganske groteske sekter, som den Saint-Simonske 'religionen'); fordi de forsto det presset som dyttet sosialistiske ideologer inn i sekt-formen. Desto viktigere, tenkte de, å dytte den andre veien, å orientere sosialister mot en annen organisatorisk vei.

Marx oppsummerte dette i ett velkjent brev (1871):

"Internasjonalen ble dannet for å erstatte de sosialistiske eller semi-sosialistiske sektene med reell organisasjon av arbeiderklassen for kamp... På den andre siden, Internasjonalen kunne ikke ha holdt seg oppe dersom ikke historien hadde allere -de knust sekterismen. Utviklingen av sosialistisk sekterisme og den ekte arbeider -bevegelsen står alltid i motsatt proporsjonalt forhold til hverandre. Så lenge sek -ter er historisk forsvarlig, er arbeiderklassen ikke enda moden for en uavhengig historisk bevegelse. Så snart den har oppnådd denne modenheten blir alle sekter reaksjonære. Det viser seg at hva historien viser fram over alt ble gjentatt i Internasjonalens historie. Det som er foreldet prøver å gjenetablere seg, og hevde seg innenfor den nylig ervervede form." "Og historien til Internasjonalen var en kontinuerlig kamp fra sekretariatet mot sektene og mot amatøreksperimentene som ønsket å hevde seg innenfor Internasjonalen mot den ekte bevegelsen til arbeiderklassen"

Poenget er ikke å forsøke å slå fast a priori den eksakte datoen når sekt-formen blir reaksjonær, osv. Det kan ikke bli gjort. Marx satte i gang med å kjempe for sin egen vei til en revolusjonær bevegelse, og det betydde å gå beinhardt mot sekt-ideen. Det at de mulige bidragene fra en sekt ikke var helt historisk uttømt i 1864, ble grundig bevist i etterkant, men det er irrelevant for Marx' retning. Den Lassalleanske 'sekten' i Tyskland (se Marx kommentarer i det samme brevet) eller den ovenfor nevnte Hyndman-sekten i England fortsatte å spille en rolle (dessverre) - en rolle som også hadde positive virkninger så lenge det ikke fantes noe annet brukbart alternativ.

Uten tvil, noen ganger er en sekt bedre enn ingenting, men dette er ikke tilfelle hver gang. Tvert imot, den sosialistiske sekten til de Tysk-Amerikanske emigrantene var, i Marx øyne, verre enn ingenting, og de håpet at den ville falle sammen og forsvinne. (Dessverre er den fremdeles med oss et århundre senere: SLP. (4))

Så det følger ikke av dette, selv med Marx fullstendige avsky mot sekt-formen, at alle sekter er like skadelige. Det motsatte er sant: det eksisterer naturligvis en enorm variasjon i dette henseende. Dersom vi ser nærmere etter enn Marx sine eksempler: -- 'Oehlerittene' (en mikro-sekt som splittet fra den trotskistiske sekten i 1935) bidro ingenting til utviklingen av en revolusjonær bevegelse, bortsett fra å være kilde til latterliggjørelse (som ikke er til å fnyse av i mørke tider). På den andre siden, som vi skal komme tilbake til, utarbeidet Independent Socialist League de grunnleggende bestanddelene for revolusjonær sosialisme i dag. Det er en stor forskjell! Men det motsier ikke den eneste konklusjonen vi ønsker å peke på nå i denne forbindelsen: Det fins en vei til det revolusjonære partiet som ikke er veien til en sekt.

Sektens anatomi

For å oppsummere: vi har sett tre tilnærmingsmåter for revolusjonær aktivitet så langt. En kan vi hive ut: tilnærmingsmåten som dreier seg om å begrense seg utelukkende til enkeltaktivister uten noe politisk senter. Det virkelige problemet er hvorvidt det politiske senteret nødvendigvis må være en sekt. Det er et spørsmål om forholdet mellom fortroppen og klassen, og ikke bare om to organisasjonsformer.

Sekten etablerer seg på et nivå HØYT oppe (langt høyere enn arbeiderklassen) og på en tynn base som er ideologisk selektiv (vanligvis utenfor arbeiderklassen). Sekten påstår å ha arbeiderklassekarakter fordi slik får den inspirasjon og orientering, men ikke i sin komposisjon eller sitt liv. Den setter seg så som mål å dra arbeiderklassen opp til sitt nivå, eller roper til arbeiderklassen at den må klatre opp. Fra bakenfor sine organisatoriske vegger sender den ut speidergrupper for å kontakte arbeiderklassen, og misjonerer for å konvertere to her og tre der. Den ser på seg selv som noe som en dag skal bli et revolusjonært masseparti gjennom en vekstprosess; eller gjennom en eventuell enhet med to eller tre andre sekter; eller kanskje gjennom en prosess med å gå inn i en større organisasjon.

Marx, på den andre siden, så at fortropp-elementene framfor alt måtte unngå å bygge organisatoriske vegger mellom dem selv og klassen-i-bevegelse. Oppgaven var ikke å løfte opp to arbeidere her, og tre der, helt opp til nivået til det Fullstendige Program, for ikke å snakke om to studenter her og tre intellektuelle der! Marx poeng var å finne de elementene i klassebevegelsen som kunne fungere som en brekkstang for å få klassen, eller deler av klassen, i massebevegelse i retning av et høyere nivå av handling og politikk.

Sektmentaliteten er salig gjennom sitt Fullstendige Program, det vil si, i det som skiller den fra arbeiderklassen. Dersom et slagord som sekten setter fram blir for populært, blir det engstelig: 'Noe må være galt! Vi må ha kapitulert overfor noen.' (Dette er ikke en karikatur: det er hentet fra det virkelige liv.) Marx tilnærming var eksakt motsatt. Fortroppens jobb var å arbeide fram slagord som ville bli populære i den gitte situasjonen i klassekampen, i den forstand at den var i stand til å få bredest mulige masser av arbeidere i bevegelse. Det betyr: bevegelse på en sak, i en retning, i en vei som ville bringe dem i konflikt med den kapitalistiske klassen og dens stat, og agentene for kapitalistene og staten, inkludert 'arbeidsløytnantene til kapitalismen' (arbeidernes egne ledere).

Sekten er en miniatyrversjon av det revolusjonære partiet som skal oppstå, et 'lite masseparti,' en mikroskopisk versjon eller modell av et masseparti som ikke enda eksisterer. Eller så oppfatter det seg selv på denne måten, eller forsøker å bli noe slikt.

Sektens organisatoriske metode er metoden til 'dersom hvis': La oss handle som om vi var et masseparti allerede (i en bitteliten grad, naturligvis, i samsvar med våre ressurser), og dette er veien til å bli et masseparti. La oss utgi en 'arbeideravis', som om vi var et arbeiderparti; og dersom vi ikke kan publisere daglig slik et ekte masseparti, kan vi i det minste gi den ut ukentlig, eller annenhver uke, ved å tømme alle våre ressurser - dette gjør oss til et lite (uvirkelig) masseparti.

Men en slik fasade er bare selvbedrag. Om den noen gang klarer å narre en eneste arbeider, vil han snart finne ut at det er lite bak en tom fasade.

La oss bygge et 'bolsjevikisk' parti ved å være 'disiplinerte' som gode Bolsjeviker. Så, på basis av en falsk antagelse om 'Bolsjevikisk' disiplin tatt fra Leninismens fiender, blir sekten 'Bolsjevisert' inn i en tilbaketrukket, forsteinet vennekrets som erstatter båndene av politisk samstemmighet med de tønnebånd av jern som trengs for å holde sammen plankene i en tønne som faller fra hverandre av råte.

Det er en fundamental feil i tanken om at veien gjennom miniatyrisering (etterligning av et masseparti i miniatyr) er veien til et revolusjonært masseparti. Vitenskapen har bevist at skalaen til en levende organisme ikke kan bli vilkårlig endret: mennesker kan verken eksistere som nisser eller kjemper; våre biologiske mekanismer vil ikke fungere i disse størrelsene. Maur kan løfte 200 ganger sin egen vekt, men en seks fot stor maur kunne ikke løfte 20 tonn selv om monsteret kunne eksistere i en så fantastisk størrelse.

I organisasjonslivet er dette også sant: Dersom du prøver å miniatyrisere et masseparti, får du ikke et masseparti i miniatyr, men bare et monster.

Den grunnleggende grunnen til dette er følgende: Livsprinsippet til et revolusjonært masseparti er ikke enkelt og greit det Fullkomne Program, som kan bli aktivistisk kopiert og utvidet og krympet som et trekkspill. Massepartiets livsprinsipp er å bli en integrert del av arbeiderklassens bevegelse, gjennom fordypning i klassekampen, ikke ved Sentralkomiteens beslutning, men fordi den lever der. Det er dette livsprinsippet som ikke kan bli etterlignet eller miniatyrisert; et prinsipp som ikke kan krympes som en ullskjorte. Som en kjernereaksjon i en atombombe, kommer dette fenomenet fram bare når vi har en kritisk masse; har vi ikke den kritiske massen blir kjernereaksjonen bare mindre, for så å bli borte.

Hva kan så et liksom-mikro-masseparti etterligne massepartiet i miniatyr? Bare litt av det interne liv til et masseparti; men dette interne livet blir mekanisk overført, og er koblet fra den virkeligehten som styrer slikt partiliv i ett ekte masseparti. Riv ut motoren i en bil og det du i virkeligheten har er en fasade. Dette er årsaken til at det interne livet i en sekt har en tendens til å være en øvelse i uvirkelighet, i fasader, i rituelle imitasjoner.

I tillegg, siden bare massepartiets interne liv er tilgjengelig for ritualisert parodi, finner sektmentaliteten bare et åndsfellesskap i det interne liv. For kommer medlemmene utenfor det interne liv, er de barske realitetene av isolasjon og impotens utilslørte og uutholdelige. De har ikke det minste til felles med det eksterne livet til et masseparti. Det interne livet i en sekt blir ikke et nødvendig onde knyttet til sine utvendige aktiviteter, men heller et alternativt mål i seg selv. På den ene siden ergrer arbeideren i masseparti seg for at det er nødvendig å bruke mye tid på interne lagsmøter, fraksjonsmøter, osv., selv om han er god nok marxist til å forstå at disse tingene er nødvendige. Sektmentaliteten, på den andre siden, finner bare slike innadvendte aktiviteter komfortable, hvor en hygge seg med passende revolusjonært snakk, mens et fagforeningsmøte bare er en belastning.

Hva så med bolsjevikene?

Men måtte ikke bolsjevikpartiet utvikle seg fra en sekt til et masseparti? Hvis de kan gjøre det, så kan vi...

Nei, det var ikke slik bolsjevikene ble et masseparti - ikke ad sektens vei. Og det fins ikke noe forslag for en sekterisk organisasjonsform i HVA MÅ GJØRES? Hele vrimmelen av eventyrfortellinger om Lenins partioppfatninger er påfunn fra de profesjonelle anti-bolsjevikene og stalinistene. Men det kan vi selvfølgelig ikke gå inn på her. Det følgende vil være tilstrekkelig for å presentere problemet:

Se på linjen som blir fulgt i HVA MÅ GJØRES? - i den tidlige perioden var de første skrittene til et masseparti blitt tatt i Russland ikke i form av sekter, men som lokale arbeidersirkler, som fortsatte å være løst organisert, og som dannet løse regionale foreninger. De hadde ikke utviklet seg som grener av en sentral organisasjon, men autonomt som svar på sosiale kamper - løst organisert.

Det som Lenin først av alt satte i gang å organisere utenlands, var ikke en sekt, ikke noen medlemsorganisasjon, men et politisk senter: en publikasjon (Iskra) med en avisgruppe. Iskra-retningen var en avisgruppe, ikke en sekt. Medlemsorganisasjonen som Lenin tenkte på, skulle være et masseparti, ikke et parti som bare besto av slike som var enige i den revolusjonære marxismen, men snarere et masseparti som var bredt nok til å omfatte alle sosialister, ja alle militante arbeidere. Det ville omfatte flere retninger, og de bevisste marxistene ville kanskje være i mindretall, i hvert fall for en tid.

Men mens Lenin ikke gjorde den feilen å foreslå å sette sekteriske stengsler mellom sin retning (dvs. den korrekte linjen) og den brede bevegelsen av klassen-i-kamp. Han gjorde heller ikke den andre feilen: å forsømme å bygge opp et politisk senter og dermed en marxistisk kader.

Det var mensjevikene og høyresiden, ikke Lenin, som heller splittet enn å slippe til en venstremajoritet. Heller ikke i de årene bolsjevikpartiet ble bygd opp, gjorde Lenin en dyd ut av nødvendigheten: han godtok ikke det synet at partiet måtte begrenses til bolsjevikene. Tvert imot kjempet han iherdig for tanken om et bredt parti hvor venstresiden hadde like stor rett til å ta ledelsen gjennom demokratisk avstemning som høyresiden. Det var dette splittelsen i det bolsjevikiske lederskapet dreide seg om når det gjaldt organisasjonsspørsmål.

Selvfølgelig påvirket den illegale situasjonen bevegelsen befant seg i, de organisatoriske formene på mange måter, men det er ikke illegaliteten som førte til at Lenin nektet å gå veien mot å danne en bolsjevikisk sekt. Hvis Iskra var blitt satt i gang i Petrograd i stedet for i utlandet, ville det grunnleggende forholdet ikke vært annerledes; og da partiet faktisk oppnådde lovlig status i en kort periode etter 1905-revolusjonen, var en av konsekvensene en midlertidig samling av bolsjevikiske og mensjevikiske grupper i et forent masseparti selvom Lenin beholdt et politisk senter i form av en publikasjon og dens redaksjonsstab. Begynnelsen til en viss grad av lovlighet drev ikke Lenin mot en bolsjevikisk sektdannelse, men i motsatt retning mot enhet med mensjevikene i et masseparti (ikke enhet i de ideologiske, politiske sentra).

Men var ikke både bolsjevikene og mensjevikene "fraksjoner" av et splittet parti? -- Jo, formelt sett, var de det; men en fraksjon betydde noe annet på den tiden. På begge sider, og også for andre organiserte retninger i den russiske bevegelsen, fungerte en "fraksjon" som et offentlig politisk senter med sin egen publikasjon og sin egen redaksjonsstab og som bærer av fraksjonens politikk.

Disse fraksjonene (både bolsjevikene og mensjevikene) var heller ikke "medlemsorganisasjoner" i betydning av sekter, slike som vi har forsøkt å bygge. Se på de dokumentene som Lenin skrev like før 1914 da Den sosialistiske internasjonales kontor gjorde undersøkelser i enhetsspørsmålet mellom bolsjeviker og mensjeviker: - Lenin gir statstikk, for å bevise at bolsjevikene hadde støtte fra flertallet av de sosialistiske arbeiderne i Russland, over utbredelsen av aviser (??), pengebidrag osv., men ikke om medlemskap. Det var heller ikke noen som ventet tall om medlemskap. For medlemsorganisasjoner i Russland var lokale og regionale partigrupper som kunne være delvis bolsjevik- og mensjeviksympatisører, eller som kunne skifte fra det ene til det andre fra tid til annen osv. Hver gang en "partikongress" ble holdt, måtte partigruppen avgjøre om den skulle møte på den ene eller den andre, eller på begge.

Dette peker på det faktum at både bolsjevikene og mensjevikene ikke var, i organisert form, medlemskapssekter, og ikke engang "fraksjoner" i noen organisert forstand slik vi ser det i dag. Hva var de? Begge var politiske sentra basert på propaganda/publiseringsvirksomhet, pluss et sentralt organisasjonsapparat for å skape forbindelser til alle deler av arbeiderbevegelsen, gjennom "agenter", litterære medarbeidere osv. (Dette siste er et vesentlig tillegg, selv om vi ikke dveler ved det her.) Individuelle partimedlemmer i Russland, eller partigrupper, kunne beslutte å distribuere Lenins avis eller mensjevikenes organ, eller ingen av dem - mange foretrakk et "uavhengig" organ, et slikt som Trotski ga ut i Wien; eller de kunne bruke de bolsjevik-publikasjonene som de likte pluss mensjevikenes og andre etter fritt valg i sitt arbeid.

Det er klart at mye av dette var betinget av illegalitet; mye var også preget av forholdet mellom bolsjevikene og mensjevikene osv. Vi legger det ikke fram som en automatisk modell for oss i dag. Vi diskuterer det av helt motsatte grunner: nemlig fordi noen feilaktig tror at bolsjevikene utviklet seg som en sekt og derfor feilaktig foreslår den "bolsjevikiske sekttypen" som modell. Men det fantes aldri noe som liknet en "bolsjevikisk sekt". Den oppfinnelsen kom senere, etter Komintern.

I hvert fall er det klart for følgende forsøksvise konklusjon: Dersom bolsjevikpartiet ikke utviklet seg som et revolusjonært parti på sektens vei, må det finnes en annen vei.

Den historiske konklusjonen går faktisk lenger: Det fins ikke noe revolusjonært masseparti, selv ikke et semi-revolusjonært masseparti, som noen gang ble et masseparti ved å gå sektens vei.

Det beviser ikke at det aldri vil skje. Det er ikke noe bevis i seg selv for at det for alltid vil være umulig for en sekt å utvikle seg til et masseparti på en organisk måte, det vil si uten på noe punkt å oppdage at det er på gal vei og så forandre retning. Men vi er ikke interessert i å bevise det. Alt som er nødvendig å forstå, er at det må finnes en annen vei - en vei som faktisk ble fulgt av revolusjonære sosialister, med mer eller mindre hell.

Det som er bevist, er at sektens vei ikke bør bli fulgt ukritisk uten å tenke gjennom saken, som om det var den eneste mulige eller tenkelige veien. Tvert imot har sektens vei hittil aldri ført fram. Det som har ført fram, er en helt annen vei som derfor i det minste fortjener å bli drøftet.

Hvordan og når sektformen ble gjenopplivet

Denne andre veien forsvant fra bevisstheten til de fleste av de revolusjonære marxistene relativt nylig - det vil si under Komintern-perioden. Den store historiske utviklingen som la et glemselens slør over den og satte sektveien i fokus, var revolusjonsperioden etter den første verdenskrigen da Komintern satte opp dannelsen av revolusjonære partier som en øyeblikkelig "tvingende" nødvendighet. i hvert land måtte et revolusjonært parti straks bli dannet, selvom partiet måtte bli en drivhusplante. Det ble forlangt av Kominterns "21 punkter". Hensikten var klar: verdensrevolusjonen var på dagsordenen over hele Europa. . Og det var riktig at verdensrevolusjonen var på den øyeblikkelige dagsorden (i Europa).

Men nå vet vi at det var helt umulig å skape ekte revolusjonære partier gjennom en rask rekvireringsprosess. (i hvert fall ikke revolusjonære partier med framgang.) Dette er den egentlige grunnen til at fienden (først og fremst sosialdemokratiet) var i stand til å knuse denne europeiske revolusjonen. Og nederlaget for denne revolusjonen var vendepunktet i moderne historie: alt i vår tids verden har sitt utspring der.

Den mest kjente konsekvensen er stalinismens framvekst - staliniseringen av kommunistpartiene og Russland. En sideeffekt oppsto med de strømningene som forkastet stalinismen, og brøt med den: De så vanligvis degenerasjonen av bevegelsen som en følge av stalinismen, i stedet for å se stalinismen som en følge av bevegelsens nederlag og degenerasjon. Ifølge tidligere syn var revolusjonens seier bare avhengig av å skape en avantgarde som ikke var stalinistisk, som var virkelig revolusjonær - å skape en avantgarde som hadde Den korrekte linje, og det ville være tilstrekkelig. Drivhusprosessen med å danne et revolusjonært "parti" ved å utstede sine egne 21 punkter (løsrevet fra den objektive sammenheng i de virkelige 21 punkter) ble tatt som gitt av en ny generasjon av revolusjonære eller kvasi-revolusjonære for hvem historien hadde begynt i 1917.

Resultatet var en første bølge av "bolsjevik"sekter - det vil si sekter som hadde forsøkt å ape etter det de trodde var bolsjevisme - i den første perioden av den europeiske revolusjonens forfall.

Et typisk eksempel var de italienske "Bordiguistene" og andre utløpere av den infantile venstresiden i Komintern - slike strømninger som Lenin hadde angrepet i sin "Venstrekommunismen, en barnesykdom". Det er velkjent at disse velmenende, men helt kunnskapsløse venstrevridde den gang ikke visste noe om hvordan bolsjevikpartiet virkelig var blitt dannet. For dem var ikke de 21 punkters ultimatum en spesiell nødsforanstaltning som følsomme revolusjonære grep til i en ikke-helt-vanlig-situasjon, som å få en øyeblikkelig revolusjonær krise tredd ned over hodet, uten å ha et revolusjonært parti for hånden. For dem ble denne nødsforanstaltningen, denne desperate nødsforanstaltningen, til en norm. Slik ble sektdannelse den "vanlige" "bolsjevik"tingen å gjøre... å gjøre selv om det ikke eksisterte noen historisk situasjon som alene forklarte hvorfor de 21 punktene var blitt anvendt.

Alminneliggjort til det normale mønster gikk denne drivhusveien til et revolusjonært "parti" slik: Du hever Fanen for det Korrekte Program for å etablere dine organisasjonsmessige grenser. Dette gjør du uten hensyn til den objektive situasjonen, for det er et overhistorisk imperativ. Du gjør det uten hensyn til hvem som omgir deg ... to andre bra folk, for eksempel. (Ble det ikke sagt at i krigens dystre dager var Lenins bolsjevikparti redusert til en håndfull personer?) Du erklærer deg selv som et revolusjonært parti og siden du har Det Korrekte Program, vil eventuelle arbeiderne måtte komme til din dør ... Og du har en sekt.

Et raskt blikk på det trotskistiske sektmønsteret

Trotskis nøling i flere år med å bryte med kommunistpartiene var blant annet betinget av det faktum at han ikke så noe annet alternativ enn å danne en trotskistisk sekt --- en beslutning han hadde liten lyst til å ta.

Vi må huske at under hele sin politiske utvikling (dvs. før 1914) hadde Trotski aldri begynt å forstå hva Lenin holdt på med. i flere tiår hadde han kjempet innbitt mot Lenins organisatoriske kurs, som han hadde fordømt som en "splittelses"politikk. Var det "splittelses"politikken som forferdet ham? Det var kursen mot å forme et tydelig politisk senter rundt et Fullstendig Korrekt Program --- og ikke basere en sekt på det Fullstendige Program, men heller rundt et politisk senter.

Trotskis oppgave som organisasjons"formidler"(?) i den russiske bevegelsen førte til at ikke han heller (som Rosa Luxemburg i Tyskland og de fleste på "venstresiden" i den Andre internasjonale) forstod aldri det særegne ved Lenins vei til et revolusjonært parti. Under det meste av Trotskis politiske liv var den eneste organisasjonsmessige kurs han kunne forstå, enten kursen mot sekt og splittelse (det var slik han oppfattet Lenin) eller mot sumpen av "partienhet"-makeri.

Det ironiske er at staliniseringen av kommunistpartiene tvang Trotski inn på veien med å danne sitt eget "politiske senter", (venstreopposisjonen) innenfor kommunistpartiene - det vil si innenfor en stalinisert bevegelse som ikke tolererte noe opposisjonelt politisk senter i det hele tatt! Den veien han hadde fordømt i det russiske sosialdemokratiet før krigen (hvor det hadde vært mulig), ble den han var tvunget til å ta innenfor den stalinistiske bevegelsen (hvor det var umulig).

Det er derfor ikke særlig overraskende at da de trotskistiske gruppene ikke lenger kunne fortsette som et venstreopposisjonelt politisk senter innenfor kommunistpartiet, så gikk de over til den eneste alternative organisasjonsformen de kjente: sekten. Trotski var utvilsomt lite glad for det. Det er derfor det neste eksperimentet var å gå inn i sosialdemokratiet, i håp om at det var veien til et masseparti uten å bli en sekt. Den nye veien de håpet på, var å innlemme en revolusjonær partikader i den massebevegelsen som man antok at sosialdemokratiet representerte. Det ville være en digresjon å følge den historien videre her.

Det punktet vi er interessert i, er dette: at før og etter dette "innlemmelse"-eksperimentet, skapte den overraskende godkjenningen av "bolsjeviksekten" en mangfoldighet av mikrosekter som var avskallinger fra den trotskistiske makrosekten fra 1930-tallet og framover. i USA var det til og med vanskelig å se noen annen vei, siden det ikke fantes noen annen politisk massebevegelse i arbeiderklassen der.

WP\ISL-erfaringen

Det er en annen sak som krever diskusjon nå, siden det er en sak som berører våre nærmeste forgjengere: Workers Party\Independent Socialist League fra 1940 - 58. Kort fortalt (skjønt den fortjener en grundigere behandling senere) forløper saken slik, i tre stadier:

(1) Dannelsen av Socialist Workers Party ut fra Socialist Party. --- Trotskistenes innlemmelse i sosialistpartiet (et svangerskap i sosialdemokratiets buk) endte med abort i slutten av 1937 da Trotski (og med ham deler av det trotskistiske lederskap rundt Cannon) besluttet at verden, inklusiv USA, var på kanten av en revolusjonær situasjon. Det satte straks det 21 punkters mønsteret i virksomhet (denne gangen var i det minste motivasjonen en følelse av nødssituasjon også). Ifølge dette mønsteret måtte, som vi har sett, det revolusjonære partiet for enhver pris bli gjort kjent for verden og fanen og programmet foldet ut i god tid for å møte den revolusjonære bølgen. Sosialistpartiets høyrefløy var like engstelige for å støte oss ut som Trotski var for å gå ut: resultatet der og da ble samarbeid. Ihvertfall ble i begynnelsen av 1938 "Socialist Workers Party" erklært for arbeiderklasse i USA, og senere samme år den "Fjerde internasjonale" også satt ut i livet i all hast.

Det var en tvetydighet i den måten det nye partiet betraktet seg selv: det var det revolusjonære partiet som hadde steget ned til verden og det skulle vokse hurtig til å bli den ledende kraft i arbeiderklassen - forhåpentligvis i god tid til å lede den gryende revolusjonen. Ved å folde ut det Fullstendige og Korrekte Program, ville sekten (dvs. det "partiet" som virkelig fantes) få fart på seg og bli et masseparti.

Krigsutbruddet gjorde ende på dette udiskutable synet på to måter. Det som er best kjent er at Det Fullstendige Programmet viste seg å være fullt av noe, men ikke Det Korrekte. (Forsvar for Sovjetunionen, Hitler-Stalinpakten, framvekst av stalinistisk imperialisme, invasjonen i Finland og Polen osv.) Mer betydningsfull er det andre temaet som kommer fram i kampen 1939-40 som rystet og splittet organisasjonen: det såkalte "organisasjonsspørsmålet".

Det som hendte ( som vi fortalte dengang i et lengre dokument med tittelen"Krig og byråkratisk konservatisme") er at sekten-som-kalte-seg-et-parti reagerte på krigsutbruddet som en...sekt. Vi forstod det ikke slik da: vi kalte det "byråkratisk konservatisme" i Cannon-ledelsen. Dette sekt-svaret ble gitt mye mer direkte av SWP etter splittelsen enn ved utbruddet: SWP gikk gjennom hele krigsperioden som et skalldyr; de trakk seg inn i skallet for å beskytte sin geleaktige kropp og erklærte at politikken var "å bevare kadrene" ved å plassere dem på en sandbanke for oppbevaring, i stedet for å finne måter og midler til å styrke kadrene i kamp i løpet av krigen.

(2) Helt motsatt fulgte Workers Party, som vi dannet etter splittelsen, en kurs som kan beskrives som kursen til "et lite masseparti". Og vi handlet virkelig som "et lite masseparti", og ikke bare snakket om det. Det vil si at partiet deltok energisk og militant i aktiviteter slik et masseparti ville ha gjort hvis det hadde eksistert -- utmerket opposisjonsarbeid i bedrifter og fagforeninger. og samtidig massedistribusjon av et ukentlig , folkelig propagandaskrift, osv.

Dette "masseparti"-arbeidet kunne nok bare drives i en relativt liten skala - eller hva er det samme arbeidet i en større skala, meen i noen få begrensete, lokale situasjoner - for vi var et meget lite "masseparti". De tankene som lå til grunn, var likevel de samme: revolusjonær krise mot slutten av krigen og dermed en rask vekst etter de linjer som vi arbeidet.

Denne kursen kunne synes fornuftig, om bare foreløpig, noe konjunkturene tydet på: Vi var den eneste sosialistiske opposisjonsretningen i arbeiderklassen i hele denne krigsperioden. Dette er en monopolsituasjon som ikke har eksistert for noen siden dengang! "industrialisering" eller "proletarisering" av våre medlemmer hadde gått forholdsvis lett på grunn av krigssituasjonen ( for dem som ikke var innkalt). Det er heller ikke uviktig å nevne at på grunn av industrilønningene, et åpent medlemskap og en astronomisk inntektsskatt, var det ikke lett å finansiere arbeidet. Kort sagt, i denne korte perioden og spesielle situasjonen kunne motsetningene i et sekterisk lite masseparti bli og ble glattet over i kampens hete.

Det kan kanskje innvendes at hvis utgangen av krigen hadde blitt revolusjon i Europa og Amerika slik man hadde trodd, så ville denne kursen blitt historisk rettferdiggjort. Jeg er ikke interessert i å argumentere på den måten, siden jeg ikke er interessert i å hevde noen teori om at alt dette var uunngåelig; heller ikke vil jeg argumentere med at hvis vi hadde vært "lurere", skulle vi ha gjort noe annet. Ingenting av dette har med saken å gjøre, og jeg nevner det bare for å fjerne det fra diskusjonen. Jeg er interessert i dette punktet bare for å forklare hvordan og hvorfor kursen til en sekt i form av et "lite masseparti" var temporært og konjunkturmessig mulig og håpefullt.

(3) Regnskapets dag kom i 1946. Dette året markerer et vannskille. Da ble det etter hvert klart for de fleste at den forventede verdensrevolusjonen etter krigen, var avbrutt eller ihvertfall ikke ville bli noe av. En grunnleggende nyorientering ble tvunget på oss.

Derfor ble det i 1946 foretatt et avsluttende regnskap med den systematisk-sekteriske gruppen i WP ("Johnson"-klikken). Det var en klikk med et fraksjonsprogram - egentlig et utvalg programmer for enhver anledning. i 1946 reagerte Johnson-klikkfraksjonen formelt på tingenes nye tilstand med å hevde dobbelt så heftig som før at revolusjonen var like om hjørnet, sovjeter kunne en vente om to år, kapitalismen hadde brutt sammen over hele Europa og makten rullet fram i gatene. Med andre ord, den fantaseringen som er typisk for den sekteriske mentaliteten stod ansikt til ansikt med virkeligheten. På samme måten la de fram et program som satte "kampgrupper" (dengang kalt "bedriftskomiteer") opp mot de som nå ble kalt kontrarevolusjonære fagforeninger, som var blitt statlige osv. Med disse meningsløse tiradene pakket de systematiske sekteristene sammen og meldte seg inn i WSP, hvor de drev revolusjonær fraksjonsvirksomhet en kort stund før de foldet ut sin fane for hele verden i en helt egen sekt, som så ble splittet osv.

Samme år var det igjen et forsøk på nyorientering i Workers Party av mer seriøse folk. Det var et forsøk på å teoretisere og systematisere (dvs. tenke gjennom) "lite-masseparti"oppfatningen av den organisatoriske veien, ikke bare som en ad-hoc reaksjon til krigsbegivenhetene (som det hadde vært), men som en generell og tidløs forståelse som nå var enda mer anvendelig enn før. Uttrykket "lite masseparti" var funnet opp og nedskrevet. Det ble forkastet av organisasjonen.

Etter denne diskusjonen og med den politiske situasjonen i USA på rask vei mot forfall (kald krig, McCarthyisme osv.) var organisasjonen nødt til uten selvbedrag å møte framtida som en sekt blant andre. i et utkast som ble lagt fram i 1948 og diskutert i til det ble antatt i 1949, godtok organisasjonen med overveldende flertall noen få grunnleggende sannheter: at den ikke var et "parti" annet enn i navnet; at det ikke eksisterte noe sosialistisk "parti" i landet; at alle de sosialistiske gruppene, inklusiv vår, i virkeligheten var sekter - på sitt beste "propagandagrupper"; at man kunne håpe på å være en god sekt, en fornuftig sekt; at historien bare gjorde det mulig å være en sekt på denne tiden, man kunne beslutte å ikke fortsette en sekterisk politikk overfor arbeiderklassen og dens bevegelser; og andre konkretiseringer av denne tilnærmingen. i samsvar med dette forandret organisasjonen navn fra "Workers Party" til "Independent Socialist League".

Alt dette var fornuftig så langt det ble drevet. Jeg tror ISL var den beste og mest fornuftige sekt som var mulig. Men det hjalp ikke for mer enn noen få år, ettersom 1950åra tok livet av hele venstresiden. ISL gjorde seg ikke selv umulig med håpløse påfunn og sekteriske fantasier; det bare visnet og falt ut; andre sosialistiske sekter gikk gjennom politiske omveltninger som fikk SP til å svinne bort til ingenting og SWP til å omdanne seg til stalinoid appendiks.

Hva er et politisk sentrum ?

Siden alt det vi har diskutert ovenfor, foregikk uten noen selvransaking, uten noen analytisk differensiering mellom denne og andre veier, må alt differensieres med etterpåklokskapens innsikt. Det vil vise seg fra det som er sagt ovenfor at i praksis har opprettelsen av et "politisk senter" til forskjell fra en sekt - dvs. et propaganda-\utdanningssenter uten medlemskap til forskjell fra en medlemskapsgruppe innenfor organisatoriske grenser - tatt konkret form som et publiseringsforetak med en redaksjonskomite, med et mer eller mindre organisert apparat i tilknytning til det for å kunne utføre sentrets politiske oppgaver.

Det er et faktum at denne framgangsmåten er blitt enda mer vanlig enn det ovenfornevnte peker på. Dagens USA viser flere eksempler som det er verdt å kaste et blikk på. Det er riktig at den radikale scenen er full av sekter, men i tillegg fins det atskillige tendenser som ikke er organisert i som sekter, men som politiske sentre rundt en publikasjon:

(1) Kanskje det mest effektive, for egen politikk, har vært tendensen som Monthly Review representerer --dvs. det noe strukturløse spekter av stalinoid politikk uavhengig av kommunistpartiet. Mens magasinet har vært et uttrykk for en organisering av en politisk tendens, har det likevel ikke ført til organisatorisk (medlemskap) utkrystallisering, unntatt i noen svake forsøk i lokale grupper av "Venner " av MR eller MR-tilhengere, eller noe liknende. Det samme har vært mer eller mindre tilfelle med the Guardian. Det er tvilsomt om disse elementene hadde eller har noe langsiktig pespektiv om en dag å delta i et revolusjonært parti. De tenker sikkert først og fremst på å påvirke venstresiden med sine spesielle ideer.

(2) Et annet relativt vellykket eksempel er Liberation, men på bekostning av det som opprinnelig var deres egen politikk. Dette tidsskriftet ble grunnlagt som et politisk senter for den absolutt pasifistiske retningen. Som sådan har det vært helt uten betydning; absolutt pasifisme har aldri vært mer død. i virkeligheten gikk det over til noe helt annet, med pasifisme bare som en ingrediens i suppen. Siden politikken er uklar, er det ikke noe viktig politisk senter. Det er blitt stående hovedsakelig med en tåkete, radikal journalistikk.

(3) Dissent ble grunnlagt mer eller mindre bevisst som et forsøk på å opprettholde noe av et politisk senter, uten sektorganisasjon, ved hjelp av folk som var blitt sosialdemokrater i et land uten sosialdemokrati. Dissent og L.I.D. smeltet på en måte sammen. L.I.D. er et interessant eksempel på noe som opprinnelig var en medlemsorganisasjon som, når medlemskapet forsvinner, gikk over til å bli en type politisk handlingsenter, sosialdemokratisk i politikken - men ikke rundt et tidsskrift. The New Leader er et annet eksempel på sosialdemokratisk (CIA fløy) handling av et politisk senter uten en medlemsorganisasjon. Alle disse tilfellene er, på hver sin måte, i høy grad betinget av sin finansieringskilde.

Faktisk har nesten enhver politisk avis en tendens til å bli et slags politisk senter ifølge sin natur, fordi den sprer ideer. Jeg har nevnt flere ulike eksempler som viser at det kan være stor variasjon. Det fins ingen organisasjonsmodell som ganske enkelt kan kopieres.

Poenget er å finne et allment mønster for en retning som ikke innebærer bygging av en medlemskapssekt, og så utarbeide den slik at den gir uttrykk for være mål og synsmåter. Det første vi må ha klart for retningen vi ønsker, er: vi ønsker å bygge et politisk senter , som har som mål å danne forutsetningene for et revolusjonært sosialistisk parti.

Hva er det vi ønske å gjennomføre ?

Lenins organisatoriske resultat var følgende, hvis vi prøver å trekke fra alle nasjonale særegenheter som var betinget av tid og sted. Den grundige oppbyggingen av bolsjevikretningen gjennomførte tre ting i løpet av den tiden - tre ting som etter min mening gjelder i alle saker , og sikkert gjelder i det vi er nødt til å gjøre. Prosessen med å forme den bolsjevikiske retningen -

skapte en grunnleggende doktrine, en grunnstamme av politisk litteratur som uttrykte en enhetlig revolusjonær sosialisme;

skapte kadre av partiarbeidere og militante medarbeidere rundt denne politiske kjernen;

opprettet sin "egen sosialisme" som en virkelighet på venstrefløyen, med eget ansikt og eget navn.

Dette oppsummerer også våre oppgaver.

Det er ikke noe virkelig behov for oss å prøve å forutse og forutsi nøyaktig hvordan framtidas revolusjonære parti vil bli satt ut i livet. Men antakelig avhenger det av at disse tre oppgavene blir gjennomført, om resultatet skal bli godt.

Hvis vi arbeider med disse retningslinjene i tankene, får visse virksomheter en annen betydning og prioritet. For eksempel ser sekten på det å utgi litteratur som en aktivitet blant andre, og ikke som en høyt prioritert virksomhet. Med ett unntak har den en tendens til å bli skjøvet til bunns på dagsordenen. Unntaket er utgivelsen av et "masse"-organ, som har lett for å få så stor plass at ingenting annet blir gjort. Etter vårt syn er dette en helt feilaktig prioritering. Å skape (publisere og distribuere) en grunnstamme av litteratur er fullføringen av et politisk senter som alt avhenger av. Det er det viktigste midlet for å nå målet. Den første oppgaven for denne grunnstammen av litteratur er å gjøre det mulig å forme kadrene - å sørge for den politiske næringen som kan fostre kadrer. Uten den er en sunn kadergruppe ikke mulig.

Slike kadergrupper vil naturligvis utvikles lokalt. Et politisk senter har en enorm fordel framfor lederklikkens Nasjonalkomite eller Sentralkomite som utsteder direktiver, teser, disiplinærsaker osv. til sitt mikro-imperium av mini-forgreninger. Det vil si:de førstnevntes forbindelser med lokale klubber, sosialistiske grupper, fagforeningsgrupper, arbeidergrupper og individuelle aktivister kan være uhyre forskjellige og fleksible. Men de sistnevntes forbindelser er delt i to typer: med medlemmer og forbindelsen regulert av vedtekter; med ikke-medlemmer, en forbindelse som er vanskeliggjort av en organisatorisk barriere. Etter en første periode, da et stort forarbeid må fullføres, ser vi fram til et langt større engasjement med lokale kadre, intet mindre - men i en helt annen forbindelse som gir nye muligheter.

Det er ikke noe mål med denne artikkelen å servere vårt program for de neste seks månedene. Vi ser allerede mye lenger enn vi kan rå med. Og det gjelder bare å komme i gang: for vi vil gjøre det bra med disse retningslinjene, hvis vi bruker bortimot et år på å komme i gang.

Vi må ha et langsiktig perspektiv. Det vi har her, er ikke en oppskrift på å bli rik i en fart, men det motsatte: en rettesnor for å forberede framtida, som bare kan bære virkelig frukt etter en lang grotid. Vi burde tenke i det minste i form av En tiårs-plan. (Jeg nevner ti år fordi det er rundt tall og kalles en dekade.) Vi tilbrakte det siste tiåret i to blindgater. Hvis vi, ved utgangen av 70-åra, har en rekke gode resultater med sette ut i livet de tre grunnleggende oppgavene er nevnt ovenfor, vil vi ha tatt de første verdifulle skritt mot målet, et revolusjonært parti.