Socialist Review 1957. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.
Vi lever i en kritisk tid for den moderne sivilisasjon. I løpet av de siste femti år har menneskeheten gjennomlevd to forferdelige kriger og befinner seg nå under den konstante trusselen om fullstendig utslettelse. Den nåværende generasjon har opplevd massearbeidsløshet og sult, fascismen og gasskamrene, barbariske folkemord på kolonibefolkningen i Kenya og Malaya, Algerie og Korea.
Imidlertid har det vist seg at arbeiderklassen i mange land i Vesten - USA, Storbritannia, Kanada, Norge, Sverige, Nederland, Danmark, Tyskland og andre, midt oppe i disse fryktelige rystelsene innbitt har sluttet opp om reformismen, en tro på muligheten av betydelige levekårsforbedringer innenfor kapitalismen og en avvisning av behovet for å styrte dette systemet gjennom en revolusjon. Hvorfor er det slik? Hvorfor denne omfattende politiske apatien og avvisningen av revolusjonære samfunnsendringer, nå da menneskeheten som helhet er involvert i en kamp på liv og død?
Det er bare dersom vi finner det riktige svaret på dette spørsmålet at vi kan svare på ett til: Hvor lenge kan reformismen sette arbeiderklassens revolusjonære aspirasjoner på sidelinjen? Det finnes knapt noe spørsmål som er av større betydning for sosialister i Vesten og derfor for den sosialistiske bevegelsen på verdensbasis. Denne artikkelen er et forsøk på å bidra til å klargjøre disse problemene.
Den viktigste av de marxistene som forsøkte å bestemme reformismens røtter, var Lenin.
I 1915, i en artikkel kalt Opportunismen og den 2. internasjonales sammenbrudd, forklarte Lenin reformismen, eller for å bruke hans begrep, opportunismen, på denne måten: "Bursjoasiet i alle stormagter fører krigen for opdeling og utbytning av verden, for folkenes underkuelse. En liten kreds av arbeiderbyraakratiet, arbeideraristokratiet og de smaaborgerlige medløpere kan der tilfalde brokker av bursjoasiets store profit."
Hvor stor var den delen av arbeiderklassen som fikk disse "brokkene"? Lenin sier: "Disse delene … representerer et forsvinnende lite mindretall blant proletariatet og de arbeidende masser."
I tråd med denne analysen definerer Lenin reformismen som "en liten begunstiget del av arbeiderklassen i forbund med "sit" nationale bursjoasi mot massen av arbeiderklassen, bursjoasiiets lakeier i forbund med bursjoasiet mot den klasse som utbyttes av bursjoasiet."
Det økonomiske grunnlaget for det fåtallige "arbeideraristokratiet" finnes, ifølge Lenin, i imperialismen og dens super-profitter. Han skriver i et forord, datert 6. juli 1920, til sin bok Imperialismen - det høyeste stadiet i kapitalismen:
"Det er selvsagt at det gjennom slike enorme super-profitter (ettersom de kommer utenom og i tillegg til de profittene som kapitalistene presser ut av arbeiderne i sine "egne" land) er mulig å bestikke arbeiderledere og et øvre lag av arbeideraristokratiet. Og kapitalistene i de "avanserte" landene bestikker dem faktisk: de bestikker dem på tusen ulike måter, direkte og indirekte, åpent og i det skjulte."
"Dette laget av borgerliggjorte arbeidere eller "arbeideraristokratiet", som har blitt fullstendig småborgerlige i sitt levevis, i sitt lønnsnivå og i sine synspunkter, utgjør den viktigste støtten for Den andre internasjonale og, i våre dager, den fremste samfunnsmessige (ikke militære) støtten for borgerskapet. De er borgerskapets virkelige agenter i arbeiderbevegelsen, arbeiderløytnanter for kapitalistklassen, de virkelige bærerne av reformisme og sjåvinisme."
Av Lenins analyse av reformismen følger uunngåelig konklusjonen at et tynt ferniss av konservatisme dekker over arbeidermassenes revolusjonære lengsler. Gjennom enhver sprekk i dette fernisset vil det sive ut en strøm av revolusjonær lava. Det revolusjonære partiets oppgave består simpelthen i å vise arbeidermassene at deres interesser blir forrådt av det "forsvinnende lite mindretallet" som arbeideraristokratiet utgjør.
Denne konklusjonen finner imidlertid ikke støtte i reformismens historie i Storbritannia, USA eller andre land gjennom de siste femti år: dens stabilitet, dens utbredelse i arbeiderklassen som skaper frustrasjon og isolerer enhver revolusjonær minoritet gjør det helt klart at reformismens økonomiske, samfunnsmessige røtter ikke ligger i "et forsvinnende lite mindretall blant proletariatet og de arbeidende masser", slik Lenin hevdet.
Dersom vi kan vise hvor Lenins analyse går feil, vil det hjelpe oss til å se det virkelige økonomiske, samfunnsmessige og historiske grunnlaget for reformismen.
Det første spørsmålet man må stille seg når det gjelder Lenins analyse, er dette: Hvordan førte for eksempel de britiske selskapenes super-profitter i koloniene til at smuler ble kastet til "arbeideraristokratiet" i Storbritannia? Svaret på dette spørsmålet gjør hele Lenins analyse av reformismen ugyldig.
For å ta et eksempel, oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company har tjent seg rike på superprofitter i flere tiår. På hvilken måte har dette ført til at smuler har blitt kastet til arbeideraristokratiet? For det første har dette selskapet bare et fåtall ansatte i Storbritannia. Og det er slett ikke slik at disse arbeiderne får høye lønninger bare fordi selskapets profittrate er høy. Ingen kapitalist sier til arbeiderne: "Utbyttet mitt var stort i år, så jeg er villig til å øke lønningene deres."
Imperialismen og kapitaleksporten kan selvsagt innvirke kraftig på lønnsnivået i et industrialisert land gjennom å skaffe arbeid til de mange arbeiderne som produserer de maskiner, jernbaneskinner, lokomotiver osv. som den eksporterte kapitalen består av. Det resulterende sysselsetttingsnivået påvirker selvfølgelig det generelle lønnsnivået. Men hvorfor skulle det bare påvirke reallønnen til "et forsvinnende lite mindretall"? Fører økningen i sysselsetting og nedgangen i arbeidsløshet til fremveksten av et lite "arbeideraristokrati", samtidig som vilkårene til arbeiderklassens store flertall knapt påvirkes? Bidrar situasjoner med mer eller mindre full sysselsetting til økte forskjeller mellom faglærte og ufaglærte arbeidere? Nei, slett ikke.
Nå kunne man hevde at kapitalistenes super-profitter på sine investeringer i koloniene førte til lønnsøkning på en annen måte: at kapitalistene ikke motsetter seg lovgivning som beskytter arbeidernes betingelser like kraftig som de ville ha gjort dersom profittene var lave. Det er riktig. Men disse lovene bidrar ikke til noe økt skille i levestandard mellom ulike deler av arbeiderklassen.
Se på enkle eksempler som forbudet mot barnearbeid eller begrensninger i kvinners arbeid i visse industrigrener. Dette påvirker ikke tilbudet, og dermed heller ikke lønnsnivået, i det faglærte arbeidsmarkedet mer enn i det ufaglærte. Forkortingen av arbeidsdagen påvirker heller ikke de faglærte mer enn de ufaglærte. Faktisk er det slik at alt som bidrar til å øke levestandarden til flertallet av arbeiderklassen, ufaglærte og delvis faglærte, minsker forskjellene mellom disse levestandard og de faglærte arbeidernes levestandard. Jo høyere den generelle levestandarden, inkludert utdannelsesnivået, er, desto lettere er det for ufaglærte arbeidere å bli faglærte. Den økonomiske byrden som lærlingeordningen utgjør, er lettere å bære for mer velstående arbeidere. Og jo lettere det er for arbeidere å ta fagbrev, jo mindre er lønnsforskjellene mellom faglærte og ufaglærte arbeidere.
Igjen kan man hevde at imperialismen kaster "smuler" til arbeiderne ved det faktum at den får næringsmidler (og råmaterialer) ekstremt billig fra de tilbakeliggende, koloniale landene. Men heller ikke dette påvirker levestandarden utelukkende til en minoritet av "arbeideristokratiet", men levestandarden til arbeiderklassen som helhet i industrilandene. På det viset, gjennom at den generelle levestandarden heves, minsker forskjellene mellom ulike deler av den samme arbeiderklassen.
Virkningen på helheten av fagforeninger og arbeiderbevegelsens politiske virksomhet er den samme. Jo bedre arbeidernes generelle vilkår er, jo mindre er inntektsforskjellene mellom de ulike delene av arbeiderklassen. (Dette ble bare delvis motvirket den gangen fagforeningene bare bestod av faglærte arbeidere).
Faktisk viser all historisk erfaring at jo færre rettigheter arbeiderne har jo mer undertrykt de er, desto større er forskjellene, spesielt mellom faglærte og ufaglærte arbeidere. Dette understrekes tydelig av følgende tabell, som sammenligner lønningene til faglærte og ufaglærte arbeidere i mellomkrigsårene i et økonomisk fremskredent land som Storbritannia og et tilbakeliggende et som Romania:
| Faglærtes lønnsnivå uttrykt i prosent av ufaglærtes | |||||||
| Formere | Dreiere | Støpere | Rørleggere | Elektrikere | Snekkere | Malere | |
| Storbritannia | 131 | 127 | 130 | 147 | 152 | 147 | 146 |
| Romania | 200 | 210 | 252 | 300 | 182 | 223 | 275 |
Kilde: Clark: Conditions of Economic Progress, London 1950, s. 460.
Eller for å ta et annet eksempel: "… en lokomotivmekaniker med vanlig ansiennitet får 3,3 ganger lønnen til en ufaglært mann med samme ansiennitet i Spania, mens forholdstallet i New Zealand bare er 1:2" (ibid, s. 46).
Det kan vises ved hjelp av statistikk at differensieringen av den britiske arbeiderklassen (på samme måte som i mange andre industrialiserte land) har blitt mindre i løpet av det siste århundret, og at ikke bare "et forsvinnende lite mindretall", men hele arbeiderklassen har nydt godt av økte levestandarder. For å dokumentere dette siste poenget, er det nok å sammenligne de nåværende forholdene i Storbritannia med de forholdene som Engels beskriver for arbeiderbefolkningen i Arbeiderklassens levekår i England fra 1845.
Dette er hans beskrivelse av typiske bostedsforhold:
"I sognene St. John og St. Margareth bodde det i 1840, ifølge Journal of the Statistical Society, 5.366 arbeiderfamilier i 5.294 "boliger" (dersom de fortjener å kalles det!), menn, kvinner og barn kastet sammen uten hensyn til alder eller kjønn, 26.830 personer alt i alt; og av disse familiene hadde tre fjerdedeler bare ett rom."
"De som har noen form for tak over hodet er heldige, heldige sammenlignet med de fullstendig hjemløse. I London er det femtitusen mennesker som hver morgen våkner uten å vite hvor de skal hvile hodet når natten kommer. De heldigste blant dem, de som lykkes i å holde fast i en penny eller to helt til kvelden, går til et av de hospitsene som det er mange av i enhver større by, der de finner en seng. Men for en seng! Disse etablissementene er fylt med senger fra kjeller til loft, fire, fem, seks senger i hvert rom: så mange som det overhodet er plass til. I hver seng er fire, fem eller seks mennesker presset sammen, så mange som mulig, syke og friske, unge og gamle, fulle og edru, menn og kvinner, som de er og står. Så følger krangler, slag, skader, eller, så sant disse sengefellene kommer til enighet, det som verre er; tyverier blir avtalt så vel som ting som vårt språk, som har utviklet seg i mer menneskelig retning enn våre handlinger, ikke evner å beskrive. Og de som ikke kan betale for en seng? De sover overalt der de kan finne et sted, i streder, oppganger og på gatehjørner der politiet og eierne måtte la dem være i fred."
Helsetilstand, bekledning, hygieniske forhold og utdanningssituasjonen var av samme lave standard. Det trengs knapt flere bevis for at tilstanden til arbeiderklassen som helhet, og ikke bare til en liten minoritet, har bedret seg radikalt i løpet av de siste hundre årene med kapitalisme.
Vi har sett at det er en nær sammenheng mellom kapitalismens imperialistiske ekspansjon og reformismens fremvekst. Med fare for gjentagelse, synes vi det er bryet verdt å oppsummere hva denne sammenhengen består i.
Markedene i de tilbakeliggende kolonilandene svekker, gjennom at de øker etterspørselen etter varer fra industrilandene, tendensen til overproduksjon der, og dette medfører at reservearméen av arbeidsløse blir mindre, slik at lønnen til arbeidere i industrilandene øker.
Denne lønnsøkningen har en kumulativ effekt. Ved å utvide det indre markedet i industrilandene svekkes tendensen til overproduksjon, arbeidsløsheten minsker og lønningene stiger.
Kapitaleksporten bidrar til velstanden i industrilandene på den måten at den skaper et marked for varene deres - i det minste midlertidig. Eksporten av bomullsvarer fra Storbritannia til India forutsetter at India er i stand til å betale umiddelbart, gjennom å eksportere bomull, for eksempel. På den andre siden forutsetter eksport av kapital for å bygge en jernbane, eksport av varer - skinner, lokomotiver osv. - utover Indias umiddelbare kjøpekraft eller eksportevne. Med andre ord er det slik at kapitaleksporten midlertidig er en viktig faktor når det gjelder å utvide markedene for industrien i de avanserte landene.
Det er imidlertid slik at denne faktoren over tid forvandles til sin motsetning: kapital som en gang er blitt eksportert, bremser eksporten av varer fra "moderlandet" så snart kolonilandene begynner å betale avdrag og renter av den. For å betjene et lån på 10 millioner pund til Storbritannia (av britisk kapital investert i India) må India importere mindre enn det eksporterer, for på den måten å legge opp de pengene som er nødvendig for å betale. Med andre ord: kapitaleksporten fra Storbritannia til India utvider markedet for britiske varer - mens betalingen av avdrag og renter på eksisterende britisk kapital i India begrenser markedet for britiske varer.
Derfor utelukker slett ikke forekomsten av store britiske kapitalinvesteringer i utlandet overproduksjon og massearbeidsløshet i Storbritannia. I motsetning til hva Lenin mente, kan det godt forekomme at de store profittene på kapital investert utenlands ikke fører til kapitalistisk fremgang og stabilisering i de imperialistiske landene, men tvertom bidrar til massearbeidsløshet og økonomiske nedgangstider.
Eksporten av kapital til koloniene påvirker kapitalmarkedet som helhet i det imperialistiske landet. Selv om det kapitaloverskuddet som det ikke er rom for å investere, er lite, kan den kumulative påvirkningen være fryktelig stor, ettersom det vil skape et press i kapitalmarkedene og styrke profittratens fallende tendens. Dette vil i sin tur ha en kumulativ effekt på kapitalens aktivitet, på hele det økonomiske livet, på sysselsettingen og dermed på massenes kjøpekraft, og derved igjen, som i en ond sirkel, på markedene.
Eksporten av kapital kan begrense disse problemene og kan dermed være av stor betydning for hele kapitalismens ve og vel, og derfor for reformismen.
Gjennom på den måten å lette trykket i kapitalmarkedene begrenser kapitaleksporten konkurransenivået mellom ulike selskaper, og minsker dermed disses behov for å rasjonalisere og modernisere produksjonsutstyret (dette forklarer i noen grad den britiske industriens teknologiske tilbakeliggenhet sammenlignet med Tyskland, for eksempel). Dette svekker tendensen til overproduksjon og arbeidsløshet, lønnskutt osv. (det er selvsagt slik at under endrede forhold, der Storbritannia ikke lenger har monopol i den industrialiserte verden, så kan denne faktoren godt tenkes å føre til at den britiske industrien blir utkonkurrert på verdensmarkedet, til arbeidsløshet og kutt i lønninger).
Billige råstoffer og næringsmidler fra koloniene gjør at reallønnen i industrilandene kan økes uten å gjøre innhogg i profittraten. Denne lønnsøkningen innebærer at innenlandsmarkedet utvides uten at profittraten og -mengden går ned, dvs. uten at drivkraften i den kapitalistiske produksjonen svekkes.
Varigheten av den perioden da de agrare kolonilandene tjener til å utvide markedene for de industrialiserte landene, vil være proporsjonal med a) omfanget av den kolonialiserte delen av verden sammenlignet med produksjonskapasiteten i de avanserte industrilandene og b) i hvilken grad industrialiseringen av kolonilandene skyves ut i tid.
Alle imperialismens gunstige effekter på kapitalismens ve og vel ville forsvinne dersom det ikke fantes nasjonale grenser mellom de industrialiserte imperialistiske landene og deres kolonier.
Storbritannia eksporterte varer og kapital til India og importerte billige råvarer og næringsmidler, men man lot ikke Indias arbeidsløse - hvis antall økte gjennom den britiske kapitalismens invasjon - få slippe til på arbeidsmarkedet i Storbritannia. Var det ikke for (den økonomiske) barrieren som hindret indisk masseemmigrasjon til Storbritannia, ville ikke lønnsnivået i Storbritannia ha steget jevnt og trutt gjennom de siste hundre årene. Kapitalismens krise ville ha blitt dypere og dypere. Reformismen ville ikke ha vært i stand til å erstatte den revolusjonære chartismen.
Her er svakhetene ved Lenins teori om arbeideraristokratiet igjen tydelige. Ifølge Lenin er reformismen et resultat av det han kalte "kapitalismens høyeste stadium" - perioden da eksport av kapital fører til en høy profittrate og gjør det mulig for smuler av denne profitten å havne i hendene på et "arbeideraristokrati". Denne perioden av storstilt kapitaleksport begynte i Storbritannia i løpet av 1890-årene.
Men det er et faktum at en kraftig økning i arbeiderlønningene fant sted lenge før dette: i 1890 var reallønnen for britiske industriarbeidere ca. 66 prosent høyere enn de hadde vært i 1850 (Layton and Crowther: A Study of Prices). Årsaken var klar: den viktigste faktoren for å øke reallønnen i Storbritannia var at mulighetene for arbeid økte gjennom at produksjonen ekspanderte, basert på en utvidelse av markedet for industriprodukter. Og dette foregikk leng før kapitaleksportens periode.
For å si det enkelt: Mellom 1750 og 1850, da veksten i den britiske industriproduksjonen resulterte i at mange britiske håndverkere og irske bønder ble ruinert, strømmet disse til det britiske arbeidsmarkedet og hold på den måten lønningene nede på et svært lavt nivå. Men fra og med midten av 1800-årene ble britiske håndverkere og, etter hungersnøden på 1840-tallet også den agrare overskuddsbefolkningen i Irland, enten trukket inn i britisk industri eller de emigrerte. Fra da av var det den indiske håndverkeren og den indiske bonden som ble ruinert av konkurransen fra britisk industri - men de entret ikke det britiske arbeidsmarkedet med påfølgende lønnspress.
At vendepunktet i den britiske lønnsutviklingen foregikk lenge før slutten av 1800-årene, og faktisk på den tiden da "egne" arbeidsløse håndverkere og bønder allerede var sugd opp i industrien, mens arbeidsløse i koloniene ble nektet å entre det britiske arbeidsmarkedet, går klart frem av følgende interessante tabell:
| Reallønn 1759-1903 (1900: 100) | ||||
| Periode | Indeks | |||
| 1759-1768 | 62 | |||
| 1769-1778 | 60 | |||
| 1779-1788 | 60 | |||
| 1789-1798 | 58 | |||
| 1799-1808 | 50 | |||
| 1809-1818 | 43 | |||
| 1819-1828 | 47 | |||
| 1820-1826 | 47 | |||
| 1827-1832 | 48 | |||
| 1833-1842 | 51 | |||
| 1843-1849 | 53 | |||
| 1849-1858 | 57 | |||
| 1859-1868 | 63 | |||
| 1869-1879 | 74 | |||
| 1880-1886 | 80 | |||
| 1887-1895 | 91 | |||
| 1895-1903 | 99 | |||
Kilde: U. Kuczynski: A Short History of Labour Conditions in Great Britain 1750 to the Present Day. London 1947, s. 54.
Imperialismens bidrag til kapitalismens økonomiske fremgang og dermed til reformismen er ikke begrenset til de egentlige imperialistmaktene, men virker i større eller mindre grad i alle utviklede kapitalistiske land. Eksempelvis kan velstanden i Storbritannia tilby et stort marked for dansk smør, og på den måten spre fordelene som den britiske imperialismen oppnår ved å utbytte Imperiet, til den danske kapitalismen.
Kapitalismens imperialistiske ekspansjon gjorde det mulig for fagbevegelsen og de sosialdemokratiske partiene å vinne reformer innenfor kapitalismen, uten å styrte den. Dette gir opphav til et stort reformistisk byråkrati som i sin tur blir en bremse på arbeiderklassens revolusjonære utvikling. Hovedfunksjonen til dette byråkratiet er å fungere som meklere mellom arbeiderne og arbeidskjøperne, å forhandle frem avtaler mellom dem og sørge for fred mellom klassene.
Dette byråkratiet har en levedyktig og fremgangsrik kapitalisme som mål, og ikke dens omstyrten. Det vil ikke at arbeiderorganisasjonene skal være en revolusjonær kraft, men reformistiske pressgrupper. Dette byråkratiet er en viktig faktor for å kontrollere arbeiderklassen på vegne av kapitalistiske interesser. Det er en viktig konservativ kraft i den moderne kapitalismen.
Men fag- og partibyråkratiet kan bare lykkes i å disiplinere arbeiderklassen så lenge arbeidernes økonomiske kår er tilfredsstillende. Til syvende og sist er det kapitalistisk fremgang som er reformismens grunnlag.
Dersom reformismen har sitt grunnlag i imperialismen, er den også et viktig vern for imperialismen, idet den støtter "sin egen" nasjonale imperialisme mot imperialistisk konkurranse og mot frigjøringsbevegelsene i kolonilandene.
Reformismen gjenspeiler de umiddelbare, snevre nasjonale interessene til arbeiderklassen som helhet i vestlige kapitalistiske land under betingelser av alminnelig økonomisk velstand. Disse umiddelbare, dagligdagse interessene står i motsetning til arbeiderklassens historiske og internasjonale interesser, til sosialismen.
Ettersom kapitalistisk oppgang sammen med relativt gunstige betingelser i arbeidsmarkedet kan fremmes gjennom imperialistisk ekspansjon og utbytting av koloniene, har reformismen i stor utstrekning uttrykt imperialismens dominans over tilbakeliggende land.
Men så lenge oppgang med mer eller mindre full sysselsetting og relativt brukbare lønninger kan opprettholdes i hvert fall for en tid gjennom den permanente våpenøkonomien (se min artikkel Perspectives of the Permanent War Economy i Socialist Review for mai 1957), så har er det økonomisk grunnlag for reformismen også der den imperialistiske våpenøkonomien erstatter imperialistisk ekspansjon.
I 1930-årene, med den dype økonomiske krisen, arbeidsløsheten og fascismen, så det ut som om grunnlaget for reformismen var borte for godt. Trotski uttrykte denne oppfatningen godt da han skrev i artikkelen Kapitalismens siste krampetrekninger:
"I denne epoken av hensynkende kapitalisme kan det generelt sett ikke være tale om systematiske sosiale reformer og hevning av massenes levestandard, så lenge ethvert skikkelig krav fra proletariatet og ethvert skikkelig krav fra småborgerskapet uvegerlig går utover grensene for kapitalistiske eiendomsforhold og den borgerlige staten."
Dersom virkelige reformer ikke lenger er mulig under kapitalismen, så ringer klokkene for det borgerlige parlamentariske demokratiet og reformismens endelikt er nær.
Krigen ville komme til å skjerpe motsetningene i kapitalismen og aksellere disse prosessene, mente Trotski.
Men i praksis viste det seg at Trotski tok feil i sin spådom. Krigen og den permanente våpenøkonomien blåste nytt liv i kapitalismen og dermed i reformismen i mange av de vestlige kapitalistiske landene.
Reformismens økende avhengighet av den permanente våpenøkonomien viser hvor bankerott den er og understreker behovet for å styrte kapitalismen og dens tvillinger - den permanente våpenøkonomien og reformismen. Men reformismens bankerott er fremdeles ikke åpenbar for enhver arbeider gjennom hans dagligdagse erfaring. Som jeg forsøkte å vise i min artikkel i mai-utgaven av Socialist Review, vil det gå flere år før den permanente våpenøkonomien fører til kraftig nedgang i arbeiderklassens levestandard og dermed til at grunnlaget for reformismen forsvinner.
Det er selvsagt ikke nødvendig for at dette skal inntreffe at at arbeidernes levestandard kuttes til benet. En amerikansk arbeider ville reagere kraftig dersom bilen og tv-apparatet hans er truet, selv om arbeidere andre steder betrakter disse tingene som en luksus man bare kan drømme om. I den grad at tidligere reformer blir akseptert som nødvendigheter, fremstår stadig nye reformer som en forventet utvikling. Med etingen kommer matlysten. Men når kapitalismen rammes av en slik krise at ethvert skikkelig krav fra arbeiderklassen blir for mye å gape over, så er reformismens time slagen.
En realistisk forståelse av grunnlaget for reformismen, dens kraft og omfang, så vel som av de faktorer som virker mot den, er nødvendig for å skjønne den sosialistiske bevegelsens fremtid. Som Engels formulerte det for mer enn hundre år siden, i forordet til Arbeiderklassens levekår i England: "Arbeiderklassens situasjon er det egentlige grunnlag og utgangspunkt for enhver sosial bevegelse i dag. … Kunnskap om forholdene for proletariatet er helt nødvendig for å skaffe fast grunn under de sosialistiske teoriene."
Selvfølgelig vil ikke reformismen forsvinne av seg selv, selv når det økonomiske grunnlaget for den svinner hen. Mange idéer lever videre lenge etter at de materielle betingelsene som frembragte dem er borte. Reformismen vil bli kastet på båten gjennom bevisst revolusjonær handling, gjennom konsekvente sosialisters propaganda og agitasjon. Arbeidet deres vil gjøres enklere av en fremtidig skjerping av kapitialismens motsetninger.
Hver eneste kamp arbeiderklassen fører, uansett hvor begrenset den måtte være, underminerer reformismen fordi den øker klassens selvtillit og bevissthet. "I hver eneste streik kommer revolusjonens mangehodede Hydra til syne." Den viktigste oppgaven for virkelige, konsekvente sosialister er å sammenfatte og generalisere lærdommene fra den daglige kampen. På den måten kan reformismen bekjempes.