Russische Korrespondenz 1920, 19/20, s.1122-1124. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter K.-H. Neumann (red.): Marxismus Archiv. Marxismus und Politik, b. 1. Frankfurt 1971, s. 268-271.
Vår revolusjon, som markerer avslutningen på "menneskehetens forhistorie" og første fase av dens virkelige historie, er interessant og lærerik på grunn av sine mange voldsomme og fullstendig nye praktiske eksperimenter. Ser man for eksempel på Kautskys kjente verk, Über die soziale Revolution, så er det mye der som nå fremstår som et barns tøven. Den gangen hadde man ikke de empiriske erfaringene verken med det proletariske diktaturets konkrete former eller med de konkrete betingelsene for dets gjennomføring. At sosialismen oppstod ut av verdenskrigens kaos, på grunnlag av et økonomisk liv som var nedslitt og tappet for blod - gav utviklingen et helt spesielt preg. Det var bare de gamle store, Marx og Engels, som hadde forutsett dette, mens de elendige epigonene, helteskikkelsene i Den 2. internasjonale, knapt hadde vært inne på tanken. I denne forstand er den russiske revolusjon aldeles ny. Derfor kan ikke seriøse revolusjonære i Tyskland eller Argentina la være å studere det gigantiske laboratorium som Sovjet-Russland i dag utgjør.
Den russiske revolusjon har i første rekke besvart spørsmålet om diktaturets form. Den har gitt et svar på spørsmålet om hvordan den proletariske statsmakten må skapes. Rådene, rådsmakten - det er den form som vår revolusjon har båret frem. Dermed kunne man tro at rådene var noe særskilt russisk. Men senere erfaringer, erfaringene fra Vest-Europa, har vist at det dreier seg om en universell form, en som springer ut av de grunnleggende betingelsene for arbeiderklassens kamp mot borgerskapet. Derfor må alle som er for proletariatets diktatur, slåss for rådsmakten. I dag har man vent seg til dette, og og tanken fremstår som selvsagt. Men det var først vår revolusjon som skjenket arbeiderklassen dette grunnprinsippet ved proletarisk politikk.
Vår revolusjon har for første gang vist den proletariske fortroppens - det kommunistiske partiets - store rolle og betydning. Ingen kunne forestille seg i hvor stor grad dens betydning ville øke etter makterobringen, ingen kunne forestille seg den enestående og avgjørende rolle denne arbeiderklassens viktigste organisasjon ville måtte spille. Tidligere forestilte seg partiets rolle mer eller mindre som en parlamentarisk affære, i beste fall tenkte man seg at partiet skulle ha en viss kontrollerende eller organiserende rolle. Og i virkeligheten? I virkeligheten er partiet engasjert på alle områder, og bare derfor er det mulig å opprettholde proletariatets diktatur. Transportvesenet, fabrikkene, badeanstaltene, kasernene, matforsyningen, regimentene og divisjonene, sanitetstjenesten, gruppen som skal bekjempe analfabetismen, den politiske avdelingen innenfor hæren - alt man kan tenke seg, alt som driver utviklingen fremover, alt som organiserer, vekker til nytt liv, bygger opp, alt dette foregår gjennom rådene, fagforeningene og tusener av partiorganisasjoner. Partiet sikrer at man handler enhetlig, det hersker ikke bare, men leder på livets alle områder, det er enestående i sin betydning som organisatorisk og skapende kraft. Dette har vår revolusjon vist, og den har vist at dette er en nødvendighet.
Tidligere snakket man også gjerne om arbeiderklassen ved makten. Men det er først dagens erfaringer som tydelig viser hvordan denne makten kan virkeliggjøres. Og akkurat her besitter vi, som nevnt ovenfor, rike erfaringer når det gjelder å trekke de proletariske massene med i arbeidet. Arbeidernes rolle i hæren, mobiliseringen gjennom partiet og fagforeningene, forsyningstroppene, våre økonomiske kampanjer, våre økonomiske organers struktur, fagorganisasjonenes rolle, arbeider- og bondeinspeksjonen, konferansene av partiløse - alt dette er nye begreper som vår revolusjon har formulert.
Å fra grunnen av skape en ny gruppe av forvaltere fra arbeidernes rekker, en ny mennesketype - også dette er én av våre største fortjenester, kan hende den største. Vi har nå lagt fortiden bak oss. Det virker ikke lenger rart når man har en metallarbeider fra St. Petersburg eller en tekstilarbeider fra Moskva som leder av en kommune eller en region, når en frisør er befalhavende for en divisjon, når en en maler underviser på partiskolen eller når en landarbeider referer til årsaksforklaringer og teleologi i samfunnsvitenskapene. Vi forbløffes ikke lenger av at det finnes et helt skikt av mennesker som har til hensikt å tjene revolusjonen, som så å si utgjør dens "Midas-touch", og som den ene dagen står i fremste rekke i kampen, og den neste gjennomfører brødrasjoneringen, overtar ledelsen av en fabrikk eller bekjemper et hvitegardistisk angrep med våpen i hånd. Det forundrer oss ikke lenger at en som før var tjenestepike eller en som før var kokke står i spissen for et politisk organ eller er sekretær for en partikomité, at hun først på ett område og deretter på et annet viser stor dyktighet og overalt skaper nye livsbetingelser med sine egne hender. Det er nok å sammenligne nåtiden med fortiden for å begripe og føle hele forskjellen. Kulde og sult finnes fremdeles. Men det finnes også folk, og deres antall vokser for hver dag, som vil overvinne sulten og kulden og befri dette landet fra dets plager.
Men det dreier seg ikke bare om å skape en hær av fotfolk med bakgrunn i arbeider- eller bondeklassen. Hele massenes psykologi, hele dere utsyn, hele tenkesettet deres er i ferd med å forandres til det bedre. For de borgerlige kommentatorer og deres etterplaprere (likegyldig hva de kaller seg) er det god tone å snakke om de sovjetrussiske massenes passivitet. En reell vurdering av det som foregår, sett i relieff til forholdene slik de var tidligere, forteller noe annet. Massenes psyke kommer vel best til uttrykk i språket. Sammenligner man dagens språk, slik det tales i landsbyene, med det fra tiden før revolusjonen, blir man straks klar over den avgrunn som skiller de to. Dagens språk kan nærmest betegnes som litterært. Og utsynet? Har det ikke utvidet seg med en nesten eventyrlig hastighet? Har ikke det russiske folk, i ordets videste forstand, opphørt å være selve innbegrepet på stupiditet, og et objekt for blaserte, høylærde intellektuelles hån? Åndens oppvåkning er voldsom og uopphørlig.
Men revolusjonen har også gitt mye nytt på andre vis når det gjelder å forandre mennesket. De kommunistiske lørdagene - er ikke det et nytt, moderne ord? Ingen har tenkt på det tidligere, ingen kunne ane det. Det ble "oppdaget" av revolusjonen og av rådsmakten. Alle former for arbeid i fellesskap, fra de frivillige lørdagene til arbeidshærer og arbeidsplikt, representerer eksperimenter av meget stor betydning. Selv vet vi fremdeles bare litt om oss. Mangt lar vi fremdeles bero i skyggen. Forfatteren av disse linjer kjenner til tilfeller der vår aktive hær av bønder som arbeider på åkrene, reparerer redskapene og bygger skoler, har fått i stand fester for barn, der familiene til soldater i Den røde hær, som selv ikke en gang har sko på bena lenger, har bidratt med det siste de eier og har. Det er slike kimer i hver eneste herlige mennskesjel som kommer til å blomstre som en følge av den nye levemåten.
Massenes opplysningsnivå er av et helt annet slag enn tidligere - hvem kunne drømme om dette i de gode gamle dager? Hvem var i stand til å drive agitasjon og propaganda i et slikt omfang som vi gjør? Hvem kunne drømme om å organisere hele felttog for å beseire analfabetismen? Når og hvor skjedde det at noen overhodet kunne fatte slike felttog, der den kombinerte virkningen av forskjellige faktorer gir resultater i massemålestokk?
Vi er fremdeles lutfattige, men ikke åndsfattige. Time for time, dag for dag får vi nye krefter. Av det utrolige virrvarret, den forbistrede heksegryten, av havet av småborgerlige elementer, av et slaggberg tegner omrisset av vår fremtid seg stadig tydeligere. Man roper til oss: Lenge leve den frie handelen! Men vi lar ikke transportvesenet vårt rasere og kaster oss ikke i armene på spekulantene. Og i matforsyningen har det inntrådt en bedring. Man roper til oss: Alle kommer til å fryse på grunn av deres metoder! Og også med brenselforsyningen har det blitt bedre. Og nettopp fordi vår arbeiderklasse, denne store skaper, martyr og standhaftige kjemper for menneskehetens lykke, for menneskehetens sanne historie, lærer mens nye krefter vokser til, mens apparatet vårt forbedres.
Sist oppdatert 10. november 2007