The Call, 22. og 29. januar 1920. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske teksten på marxists.org.
Den gamle kapitalistiske verden, hele det kapitalistiske verdenssystemet, rystes i sine grunnvoller som aldri tidligere. Gullkalvens skjebne er lagt på vektskålen - den hellige skjebnen til privateiendom, børser, banker, til aksjer og andeler og renter. Det kapitalistiske maskineriets utrolige forvirring, forårsaket av mangelen på organisering av verdensøkonomien; den sosiale katastrofen som er i gang; den kommunistiske revolusjon, proletariatets reisning - alt dette har trukket selve kapitalismens fremtid i tvil.
Det er utvilsomt at den kapitalistiske verden vil sette inn ytterliggående tiltak for å beskytte seg mot fullstendig sammenbrudd. Disse tiltakene vil følge to hovedlinjer: 1) Organiseringen av verdenskapitalismen etter at de voldsomme trefningene mellom ulike deler av det kapitalistiske system er over (egaliseringen av stormaktene); 2) Knusingen av proletariatet (kvelningen av den kommunistiske revolusjon).
Kapitalistverdenens seneste, ondsinnede tiltak - dens absolutt siste skanse - er Wilsons "Folkeforbund".
Enhver stat i dag er en organisering av finanskapitalismen i dens høyeste form, statskapitalismen: Man kan faktisk betrakte en hvilken som helst stormakt, ettersom den representerer ikke bare den politiske, men også den økonomiske organiseringen av kapitalen, som "en statskapitalistisk trust". Hele verdens økonomiske liv er bestemt av slike kapitalistiske statskonglomerater (stormakter), med et antall andre land som er avhengig av de samme stormaktene som suger ut ressursene deres. Rivaliseringen mellom slike kapitalistiske statskonglomerater kommer til uttrykk i den imperialistiske krigen.
Alle kjenner til at vanlige truster som konkurrerer seg i mellom, på et visst trinn i sin utvikling og under bestemte betingelser vil inngå overenskomster. Slike overenskomster er av og til overflatiske og midlertidige, men det hender at de er mer varige (syndikater) og resulterer i fullstendig sammensmeltning av alle virksomheter i et eneste stort konglomerat.
Slik kan vi stille spørsmålet om enigheten mellom stormaktene: Har de nåværende betingelser skapt de nødvendige forutsetninger for etableringen av et syndikat, av et konglomerat av de store kapitalistiske konglomerater?
Det første vi må gjøre er å finne et svar på dette spørsmålet. Så langt har vi ikke hatt noe som minner om et syndikat av alle stormaktene, bare grupper av en del av dem. Det var to koalisjoner. Når man ser på målsettingene deres, tilfredsstillelsen av et forbigående behov, kan de sammenlignes med provisoriske konglomerater: Likevel, ved sin organisasjon, sin "felles kommando", allmenne økonomiske konferanser og felles politiske planer ligner de på syndikater. Én av de to koalisjoner ble beseiret i kampen om dominans. Dette har forvandlet den internasjonale rivaliseringen. Nye konflikter er under oppseiling: England-USA, Japan-USA, Frankrike-Italia etc.
Hva blir den neste koalisjonen av stormakter?
Kompromisser mellom motstandere inngåes vanligvis når styrkeforholdet dem imellom er relativt likt. Når én av de stridende parter har overtaket, er det overhodet ingen grunn til å kompromisse, for den dominerende parten kan ta det den ønsker med makt, uten å dele med motstanderne. Fra et slikt ståsted synes det som om det ikke kan være tale om kompromiss. USAs enorme overlegenhet, som ikke er mindre økonomisk og finansielt enn militært, etterlater ikke tvil. Ikke desto mindre gjør den nåværende situasjonen sitt for å redusere denne overlegenheten. Den tunge byrden av krigens etterlatenskaper og spørsmålet om øyeblikkelig deling av byttet øver trykk på de allierte og på USA. Det er spørsmålet om deling av krigsbyttet som har størst potensiale for konflikt. Kan det ikke umiddelbart gi opphav til en andre verdenskrig? La oss se bort fra spørsmålet om det fra et sosialt synspunkt i det hele tatt er mulig med en ny krig, og bare se på de økonomiske og militære forutsetningene. Det er klart at USAs fordelaktige stilling umiddelbart vil skape en blokk av alle stormaktene, inkludert Japan, mot USA. Alle de europeiske stormaktene er nå avhengig av USA, særlig i økonomisk forstand. Utmattelsen av Europa er så fremskreden at uten amerikansk eksport (korn, råmaterialer, maskiner, kjemikalier etc.) vil jordbruksindustrien i Europa bli rammet av katastrofe. USA kan muligens beseire Europa i allianse med Japan, med det er nettopp med Japan at forbindelsene er mest anstrengt. Dessuten har veksten av krigsindustrien i USA, som skaffet våpen til hele verden, truet landets økonomiske liv. Utmattelsessymptomer kan merkes i millionærenes land. Uten tid til å puste ut og hente seg igjen, vil den kapitalistiske verden forsvinne: de amerikanske lurendreierne forstår dette godt.
Gjenopprettelsen av den kapitalistiske verden er ikke mulig uten intensivert plyndring. Kolonier og halv-kolonier må ranes som aldri tidligere.
Under slike forhold er det nødvendig med en overenskomst mellom mestertyvene; det er en forsikring mot deres felles undergang. Uten denne vil den kapitalistiske verden snart være en saga blott.
Hva vil denne overenskomsten gå ut på?
Det vil være noe imellom et provisorisk konglomerat og en syndikat. Selv om overenskomsten vil være foranlediget av et umiddelbart behov, vil den likevel måtte sørges for en planlagt oppdeling av markeder og en fordeling av byttet mellom de forskjellige kapitalistiske stats-truster.
I et slikt syndikat vil USA spille hovedrollen. De mindre nasjonene vil bli godt mottatt i "forbundet", på samme måte som en stor aksjonær mottar en liten som han har til hensikt å svindle. Gjennom en tilsvarende "bestemmelsesfrihet" kommer Frankrike til å bli isolert i Folkeforbundet (det er nettopp av denne årsak at Frankrike erklærte seg for "maktbalanse"-systemet, og ikke for "Forbundet"), mens USA vil være i stand til å nyte seierens frukter i ro og fred.
Forsøket på å fjerne faren for en øyeblikkelig ny krig, som under de nåværende omstendigheter ville gi nådestøtet til det kapitalistiske systemet, er derfor i praksis et forsøk på å organisere verdenskapitalismen.
Nødvendigheten av en overenskomst forsterkes av at det kapitalistiske systemet har spilt bankerott, sosialt sett. Dette kommer til uttrykk i den revolusjonære stemning som er åpenbar overalt, i arméene, i arbeiderklassen, og til sist, i "fremmedlegemer" i form av en grunnleggende antagonistisk struktur i det kapitalistiske system, nemlig det russiske proletariatets rådsrepublikk.
Fra den andre siden er stormaktenes imperialistiske system åpent truet av de nasjonalistiske bevegelsene i koloniene, som vil bli mer og mer aktive i takt med den europeiske arbeiderbevegelsens fremganger. Irland, India og Egypt er en trussel for England av samme betydning som den tyske kommunistiske bevegelsen eller revolusjonære soldater som reiser seg i oppstand mot regjeringen. Det er derfor den mest påtrengende oppgave for den internasjonale kapitalismen er den hellige alliansen mot proletariatet og den hurtigst mulige løsning på kolonispørsmålet.
Man må ikke glemme at Folkeforbundet ikke er et forbund av "folk", men et forbund av de store kapitalistiske trustene. Mot en slik trust vil arbeiderklassen og de utplyndrede koloniene gjøre opprør.
Det er lett å forstå at den første oppgaven for en organisasjon av de store kapitaliststatene er å opprette et internasjonalt politikorps, det vil si en internasjonal styrke av hvitegardister som kan slippes løs på proletariatet og koloniene hver gang de ikke lenger kan finne seg i den hellige plyndringen som president Wilsons guddommelige imperialistiske røverbande står bak.
Hver eneste statsmakt er en undertrykkelsesmekanisme i klassekampen. I øyeblikket, mens borgerkrigen pågår, er det utenkelig at ikke denne funksjonen ved statsmakten vil stå stadig klarere i relieff; og det er derfor det i dag ikke finnes noen andre alternativer enn enten proletariatets diktatur eller borgerskapets diktatur. I Folkeforbundet er vi vitne til et desperat forsøk på å gi den internasjonale kapitalens diktatur en internasjonal, mellom-statlig form. De militære styrker som en slik overenskomst vil frigjøre kommer til å flyttes fra de borgerlige stater til fronten i verdensborgerkrigen og kampen mot koloniene.
Proletariatets seier ville bety at det kapitalistiske herredømmet for alltid var over. Så dere kan forstå, i denne epoken av opprør og revolusjon, hvor stort behovet er for en overenskomst mellom kapitalistmaktene. Kapitalistenes økonomiske situasjon tvinger dem allerede til å forene seg; men trusselen fra arbeiderklassen gjør denne enheten enda mer nødvendig. Folkeforbundet, denne foreningen for verdens utplyndring, tar form av en "hellig allianse" mot proletariatet. Til arbeiderklassen kommer det ikke med et budskap om fred, men med sverd i hånd.
Mens vi opplever masseoppstander av et omfang som aldri tidligere i historien, er det umulig for kapitalismen å styre utelukkende ved trusselen om våpenmakt. Den må også føre folk systematisk bak lyset - i motsatt fall, brytes kapitalismens dominans.
Derfor la skaperne av Folkeforbundet alt fra begynnelsen av stor vekt på å sukre pillen. Selve navnet Folkeforbundet er lureri. Og det samme lureriet viser seg i de andre navnene som brukes om forbundet: "Nasjonenes forbund", "Fredsforbundet", "Det universelle forbund" osv.
Det er verdt å merke seg at Wilson Lloyd George & Co., som var ansvarlige for krigen, åpent spekulerer om fred. Folkeforbundet, sier de, tar sikte på "universell fred". Alle motsetninger skal løses "fredelig" av "nasjonene". Den som ikke adlyder, er å betrakte som en fiende av freden, og skal bringes til "fornuft" ved hjelp av den internasjonale politistyrken.
Derfor bryter den som løfter hånden mot kapitalismen, freden mellom nasjonene; han er en folkefiende som må knuses.
Det er det siste sparket mot verdens bolsjevisering. Ententens erklæring med hensyn til Prinkipo var av samme type: "Stopp, eller vi slipper vårt internasjonale politikorps løs på dere."
Og så er det et annet punkt i programmet: hylet om bolsjevik-imperialisme. Presidenten i den mest imperialistiske staten, kongen av Englands førsteminister, alle imperialismens skurker blir i løpet av et øyeblikk til de mest svorne fiender av imperialismen. Disse ærede menn kaller sosialismens seier for: bolsjevikisk imperialisme.
Til slutt innføres en viss opportunisme i tryllespeilet. President Wilson, for eksempel, erklærer at den tiden er over, da alt ligger i de rikes hender (slik taler presidenten i en republikk som styres av to banker). Vi kan konkludere med at når det er mest beleilig, vil opportunistene støttes mot kommunistene, slik at kampen mot den proletariske revolusjonen blir en propagandakrig som ligger under den åpne striden.
Det er kapitalismens siste skanse. Det er sannsynlig at kapitalistene vil klare å bli enige. La oss ikke nære noen illusjoner. Store kamper er fremdeles i vente. Men uansett hvilke forbund våre fiender inngår, uansett hvilken maske de skjuler seg bak, så er det en direkte fare for arbeiderklassen.
Sist oppdatert 25. juli 2007