Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 26. januar og 18. februar 1924.
Det norske Arbeiderpartis politiske og økonomiske mål er å organisere all produksjon og omsetning i nasjonal målestokk under kontroll av det arbeidende folk. Den private eiendomsrett til produksjonsmidlene skal avskaffes. Produksjonskapitalen skal betraktes som et verktøy i hendene på dem som på ethvert givet tidspunkt benytter den, uten at noen annen eiendomsrett kan gjøres gjeldende. Produksjonen skal planlegges utelukkende med henblikk på befolkningens behov og uten hensyn til privat profitt. Den skal planlegges som en nasjonal helhet, og kontrollen over dens anvendelse skal utøves gjennom representanter som er utpekt ved valg på arbeidsplassene. Politisk skal de arbeidende befolkningslag være herrer i landet. Den politiske samfunnsbygning skal reises på det nye økonomiske grunnlag, og muligheten for politisk og sosial makt, bygget på enkeltmenns eller enkelte klassers økonomiske særstilling skal ryddes bort. Alt dette sammennfatter partiet i kravene: "produksjonskapitalens sosiialisering", "samfunnsmakten til det arbeidende folk".
Kommunistene og sosialdemokrater av alle avskygninger har dette samme mål, og fremstillet som et ideelt ønskeresultat som slekten engang i fjerne tider kanskje vil nå frem til, kan et slikt sosialt program sikkert påregne tilslutning langt utenfor sosialistenes krets, kanskje endog blant dem som regnes for de mest konservative i samfunnet.
Det er knapt umaken verd å vise årsak for den påstand, at samfunnsforholdene er urettferdige og at arbeidslivet ideelt sett helst burde ordnes på en slik måte at hver mann kan føle at han har herredømme over sin arbeidsplass og sine arbeidsvilkår. At produksjonen bør planlegges og arbeidet utføres til hele samfunnets beste, snarere enn for den enkeltes profitt og at hver ledig hånd bør settes i beskjeftigelse. Alle vil vel også innrømme, at det ville være best om tingene lå slik til rette, at det politiske og sosiale herreedømme, uten undertrykkelse og uten urettferdighet, kunne utøves av det arbeidende folk.
En slik endring i tingene ville visstnok stride mot mektige klassers interesser, og resultatet ville i intet tilfelle oppnås uten strid og kamp. Men kunne man vise den selvfølgelige vei fremover, en sammenheng som ingen var i stand til å fornekte mellom et slikt mål og forståelige, brukbare og forholdsvis smertefrie fremgangsmåter, så ville motstanderne stå svakt i det, resonnementet og selvsikkerheten ville glippe, og det kommunistiske samfunn ville få et tak på folkefantaasien som vel ville gjøre fremgangen henimot dets realisasjon uimotstålig.
Samfunnsforholdene skapes ikke ved teorier. Den ene samfunnsform glir over i den annen, et nytt samfunn vokser ut av de forhold som de gamle har skapt. Det er vanskelig å se veien langt fremover med klarhet og sikkerhet. Man kan knapt være viss på neste års vegne, og det er dårskap å forsøke seg på teorier som skal binde neste generasjon eller bestemme dens livsvilkår. De samfunnsskjemaer som er laget av idealistiske sosiale populærfilosofer, er neppe av stor verdi, og ingen av dem holder seg svært lenge i den åpne diskusjon. Vi kan se foran oss de brede mål, de store hovedlinjer i det vi tilstreber, vi kan forvisse oss om den retning utviklingen tar, og ha en mening om hvilken vei vi vil den skal ta; men vi kan vanskelig stikke ut veiene før vi har befart fremtidens land, og det befarer hele slekten sammen med oss. Det er i hovedsaken de nærmeste mål vi kan beskrive i detalljer; jo lenger frem vi ser, jo mere alminnelig må rettningslinjene bli hvis vi ikke skal utlevere oss som frynsete politiske kannestøpere.
Det innvendes ofte nok at sosialister og kommunister ikke er i stand til å forklare nøyaktig hva de vil, hva slags samfunn de vil ha, og konkret hvordan de praktisk vil lage et slikt samfunn. Anklagen har liten årsak. Biblioteker kunne fylles med tykke bøker som på det omstendeligste forklarer hvordan det alt sammen skal ordnes, og hvordan det alt sammen skal gå til. En rettere bebreideise ville det være om man påpekte i hvilken grad de revolusjonære i våre dager og til alle tider har beskjeftiget seg med å utfinne i detalj fremtidens samfunn. Det samfunn som skal komme vil den slekt som lager det skape ut av sin egen visdom og sin egen dårskap, og ingen vil i den forbindelse hefte seg stort med sine oldefedres sosiale teorier. Det er alltid dårskap å anstrenge sin forstand med å være vis på kommende slekters vegne. Man kan være sikkker på å få skam og latter til takk.
Feilen er snarere at man enten har glemt de opppgaver som umiddelbart forestår, den veistump som man selv skal tilbakelegge, eller også er de revolusjoonære førere blitt så opptatte med vilkårene nærmest omkring dem, at det er gått dem av sinne hvor de til slutt skal hen. De store revolusjonære førere har oftest begynt med å kartlegge fremtidens land, det som ligger særdeles langt borte, for så ut på årene å oppdage at sammenhengen mangler. I arbeidet med de realpolitiske oppgaver har de fleste av dem derpå i årene fremover helt glemt hvor de egentlig skulle hen.
De fleste arbeiderpartier har gjennomgått den samme utviklingsgang: Den utopiske tid, da partiet var lite og idealistisk og virkelighetsfjernt, og laget fremtidsdrømmer. Den realistiske tid da partiet var blitt stort og teoriene lå ferdig og stivnet, nedlåst i tabernaklet, mens partiet reelt og av praktiske grunnner arbeidet for formål som sto i rak strid med de oppgaver som det opprinnelig hadde satt seg, og ennå vedkjente seg.
De kommunistiske partier brøt med denne sosialdemokratiske utviklingslinje. De besluttet seg til å forene praktisk og fordomsfri jordbundethet i handling med klarsyn fremover mot de mål som partiet hadde satt seg. I Russland seiret kommunistene. Den slekt som nå lever i Russland er beskjeftiget med å bygge opp et arbeidernes samfunn, en kommunistisk produksjonsordning. De møter i dette arbeid hårde og ubekvemme realiteter. Forutsetningen for den kommunisme som Vesteuropa forventet, er en høyt utvikklet kapitalistisk produksjon. Den ortodokse kommunisme har sin forutsetning i en kapitalistisk industristat som har løpt sin utviklingsgang til ende. r Russland forelå disse forutsetninger ikke. Forsøket på bygge en moderne industriell proletarstat på føydal grunn støter på vanskeligheter. Dessuten plages partiet av teorier og samfunnsskjemaer som var laget på forhånd av profeter som var vise på fremtidens vegne. Teoriene er nå i endring, skjemaene må uopphørlig legges om, og hvor det alt sammen bærer hen, vet ingen. Men alt tyder på at målet ikke er glemt, at de opprinnelige hensikter ennå holdes levende, samtidig som kommunistene gjennom alle feiltrinn, vanskeligheter og dårskaper så godt de formår innretter seg på den konkrete virkelighet som de møter fra dag til dag.
I de fleste andre land er de kommunistiske partier så små at de trygt kan være utopister. Alt hva der kan kreves av dem er at de holder seg sine revolusjoonære hensikter klare, at de holder fremtidsidealet levende foran arbeiderne inntil den dag da bevegelsen gjennom sin vekst og styrke får reale oppgaver.
I få land er det kommunistiske parti sterkt nok til å ta fatt på praktiske gjøremål uten at en spontan revolusjon ufortjent har gitt dem makten i hende. I disse land melder da sosialdemokratenes gamle vannskelighet seg påny, den å forbinde sluttresultatet klart og forståelig, uten å henfalle til livsfjern teoretiseren, med det praktiske arbeid som partiet kan utføre hver dag. Det er for det meste gått ille. I Italia ble resulltatene spilt i hendene på en fiendtlig bevegelse. I Finland og i Bulgaria er det kommunistiske parti hårdhendt slått ned av reaksjonen. I Tyskland vet vi ennå ikke hva vei utviklingen skal ta, men det er liten grunn til å tro at den nærmeste fremtid vil bringe gode nyheter. Her i Norge står vi på skilleveien under forhold som i mangt er egenartet.
Det norske Arbeiderparti har løst seg fra mange illusjoner. Det er forlengst blitt klar over at den realpolitikk som sosialdemokratene driver i Stortinget og fagbevegelsen, ikke har noen sammenheng med det mål som vi har felles med dem. Vi har rystet av oss det lass av teorier og læresetninger som styrtet ut over oss i en daglig foranderlig forvirring fra Internasjonalens side. Vi har kvittet oss med et hysterisk islett som umuliggjorde enhver fornuftig rådslagning og som et nytt parti nå er i ferd med å drepe seg på. Vi erkjenner nødvendigheten av å bygge på de forhold som virkelig er til stede og arbeide under de vilkår og fra det utgangspunkt som samfunnet nå byr, og vi medgir samtidig at all realpolitikk skal underkastes den prøve, om det står i sammenheng med og bærer i retning av det revolusjonære mål som vi har satt oss. Betingelsene er gode; men stort mere kan vi heller ikke si som er egnet til å oppmuntre. Vi har ryddet grunnen, men noe praktisk program har vi i virkeligheten ikke. Noen forståelig sammenheng melllom det som vi gjør i dag og det mål vi har satt oss, har vi ikke funnet.
Neppe noen vil benekte at det samfunn som vi lever i er kommet til enden av en utvikling og er i ferd med å slå inn på nye veier. Alle partier er enige om, hver ut fra sitt utgangspunkt, hver med sine mål for øye, at Stortingets rolle er utspilt, at den politiske styreform forstyrrer og korrumperer det økonomiske liv, og må endres, at den ødeleggende motsetning mellom arbeiderne som går til streik og sabotasje, og bedriftene må bringes til opphør. Vi har rett til å mene at vi står på terskelen til et nytt kapittel i vår samfunnshistorie. Vi kan derfor forsvare å henlegge det sammfunn som vi tilstreber over de nærmeste fjell. Vi har rett til å planlegge den vei vi skal gå under den forutsetning at veien innen kort tid skal lede oss frem til oppbygningen av et nytt samfunn. Vi kan uten urimelighet koble sammen vårt samfunnsideal, og den slekt som nå lever. Vi kan derfor teoretisere både om sammfunnet slik som det skal være, om den vei som fører frem til det, og i sammenheng dermed om de nærrmeste oppgaver, med en viss rett og uten å fjerne oss ut i det blå, uten å forlate jordbundne realiteter. Sammtidig må vi være klar over, at vi gjennom våre teorier ikke lager et nytt samfunn, at vi ikke slår fast sannheter, at vi ikke formulerer bekjennelser. Det er forslag som kastes ut, planer som forsøksvis formuleres, men som skal tas opp til debatt, endres og fornyes. Det er en diskusjon som åpnes om veien frem til det kommunistiske samfunn, et nært mål som vi skal opppnå, og i hvis løsning alle sosialt interesserte mennesker i dette land har rett og også en viss plikt til å delta.
Ut fra disse forutsetninger har Mot Dag åpnet en avdeling til diskusjon om partiets oppgaver. Ut fra disse forutsetninger anmoder tidsskriftet leserne om å delta i diskusjon, og ut fra de samme forutsetninger vil redaksjonen selv ta del.
Så lenge arbeiderbevegelsen ser sin hovedoppgave i å bedre arbeidernes kår innenfor det borgerlige sammfunn, er der ingen årsak til å bekymre seg om å dykktiggjøre arbeidernes organisasjoner til å overta ledelsen av bedriftene. Fagorganisasjonen ser med rette med mistenksomhet på ethvert tiltak som gjør arbeiderne medansvarlige i bedriftenes ledelse og medinteressert i dens profitt, mens kloke arbeidsgivere i mange av de store foretagender i fremskredne industriland bevisst har trukket sin arbeidsstokk inn i beedriftens rent kapitalistiske interesser, dens profitt og dens ledelse.
Så lenge arbeiderne kjemper seg frem til en klar klassestilling i forhold til bedriftsinteressene med det formål for øye å utbygge organisasjoner skikket til å føre lønnskamper, er enhver sammenblanding av innteresser eller ansvar med bedriften skadelig og hemmmende og egnet til å tildekke alle klare linjer i den kamp som de har å føre.
Enda mer utpreget blir forholdet når arbeiderne først begynner å våkne til bevissthet om sin revolusjoonære rolle. Utgangspunktet for all forståelig revolusjonær agitasjon, for all arbeiderkamp, er det klare motsetningsforhold mellom bedriften og dens eier på den ene side og lønnstagerne på den annen. Enhver sammenblanding, ethvert interessefellesskap svekker og forviller og kan så lenge agitasjonsperioden varer ikke lede til annet enn en halvkapitalistisk, småborgerlig tankegang i arbeidsstokken. Utrygg, redd og forsiktig vil den vanlige arbeider under slike forhold forsøke å trygge om sin stilling og sin alderdom ved å holde seg sitt interessefelleskap og sin lojalitet til gode hos bedriftsledelsen ved å bli delaktig i dens spareekasser og humanitære innretninger.
Ettersom agitasjonsperioden nærmer seg sin avslutning, skapes der hos arbeiderne et skarpt og bevisst skille mellom deres egen klasse og det herskende borgerskap, mellom det bestående samfunn og dets interesser og det nye kommunistiske samfunn som arbeiderne gjennom sin revolusjon skal skape. En ny tro og et nytt samfunn rykker inn i sinnene ennå før det er skapt i livet. Kravet melder seg om byggende arbeide som skal gjøre agitasjonens løfter til virkelighet, forberede den økonomiske omlegning og det nye kommmunistiske samfunn.
Den revolusjonære agitasjons arbeid når etter en tid sitt første mål, det å overbevise arbeiderklassen Om at mange og verdifulle bedringer i dens kår kan den ikke oppnå i det samfunn som vi har, at alle kamper derfor ved siden av de direkte formål - bevarelse eller bedring i lønns- og arbeidsvilkår - også bør ta sikte på å forberede overtagelsen av makten i samfunnet og ledelsen av bedriftene. Så snart borgerklassens makt begynner å svikte på grunn av et økonomisk eller militært sammenbrudd, må arbeiderklassen være beeredt til hurtig og uten betenkning å sette seg i besittelse av makten.
I en rekke land er det agitatoriske arbeid nådd så langt at arbeiderklassen kan sies å være seg sin revolusjonære oppgave bevisst. Den er trett av all videre agitasjon og kan ikke døye den lenger. Den vil over til gjennomførelsen av de mål som den har satt seg.
Den ytre anledning er kommet i mer enn ett samfunn til å gjennomføre revolusjonen, men på det kriitiske tidspunkt, da valget meldte seg, har både arrbeiderne og deres ledere veket tilbake. De har en sjelden gang reist seg til fortvilet kamp, men i sin alminnnelighet har de gitt sin støtte til og samarbeidet med borgerskapet, som uten deres hjelp måtte gå til grunne. Der er gode grunner for at arbeiderklassen, til tross for sin tro på en sosialistisk samfunnsordning og en arbeiderstyrt stat og industri, allikevel har veket tilbake for ansvaret når det gjaldt å overta makten i samfunnet og ledelsen av det økonomiske liv.
Agitasjonen er egnet til å skape en forvissning, men arbeiderne kan ikke leve av den. Den moderne industristat hviler på et prosaisk grunnlag. Den underholder sin befolkning ved å produsere varer. Hvis induustrien stanser og vareproduksjonen opphører, så lider befolkningen nød og savn og må til slutt gå til grunne. For alle dem som står det reale produksjonsliv fjernt, er sammenhengen mellom industriens heldige drift og befolkningens livsvilkår ofte ikke umiddellbart innlysende, men arbeiderne, som tilbringer hele sin dag i bedriften i omgang med maskinene og ser at varene blir til, er ikke et øyeblikk i tvil om at deres livsvilkår er avhengig av at vareproduksjonen fortsetter.
Den moderne industri er både teknisk og administrativt høyt utviklet. Den kan ikke ledes ved agitasjon, ved politiske taler eller ved militære maktspråk. Der kreves kunnskap, tekniske forutsetninger, organisasjon og planmessighet. Hvis disse forutsetninger mangler, så går bedriften i stå, vareproduksjonen opphører, arbeiderne står på gaten selv om de har makten og selv om hensiktene er aldri så utmerkede og revolusjonære.
Revolusjonens realitet fremstiller seg for den enkelte arbeider først og fremst som overtagelsen av den bedrift hvori han selv arbeider. Han kan derfor ikke unngå å stille seg det spørsmål, om det også er rimelig utsikt til at han og hans arbeidskamerater kan lede fabrikken, skaffe råmaterialene, produsere varene og avsette dem. Står arbeiderne uten organisert forberedelse til overtagelse av bedriftsledelsen, må svaret ubønnhørlig bli benektende. Det er under slike omstendigheter sikkert at makterobringen leder til produksjonsstans og til elendighet. Der kan foreligge de mest utmerkede teorier om organisasjonens oppbyggning etterat den politiske og militære makt er erobret, etterat fabrikkbesettelsene er foretatt. Det hjelper alt sammen intet, fordi det er innlysende at der vil inntre en lang overgangstid hvis virkninger vil være kataastrofale for den menige arbeiderklasse.
Arbeideme i Tyskland har forspilt alle gunstige annledninger, og der er i øyeblikket liten utsikt til at vår egen arbeiderklasse vil gripe en anledning til å overta makten i samfunnet om den skulle melde seg. Årsaken er at hver enkelt arbeider, hvis hovedinteresser ikke er politiske og heller ikke klassemessige i fjerntliggende og teoretisk betydning, men hvis tanker og omhu samler seg om kone og barn og eget velferd, er helt uvillige til å ta den overveldende risiko når terningen skal kastes, selv om elendigheten i øyeblikket er aldri så stor.
Betingelsen for at arbeiderklassen kan få den tro og tillit, det jordbundne ryggstø som behøves for i det avgjørende øyeblikk å gå til revolusjon er at der i arbeidernes sinn er skapt en sikker forvissning om at klassen og dens organisasjon eier evnen til å lede bedriftene og til å forestå vareproduksjonen i den utstrekning som maktovertagelsen nødvendiggjør det. Sikkerhet og tillit til at der foreligger en klar oversikt over produksjonslivet, en bevisst vilje ikke bare til revolusjon i sin alminnelighet, men til drift av produksjonens prosaiske daglige virksomhet. Der kreves ikke bare en organisasjon og en ledelse til agitasjon og til oppbyggelse, men til industriell ledelse og til produksjon av de varer som trengs hvis arbeiderne skal leve.
I det avgjørende øyeblikk er det ikke bare arbeiderne som stiller disse krav. Det viser seg at også ledelsen viker tilbake, fordi den er seg bevisst at den savner betingelsene for og evnene til å bære det annsvar som en revolusjon medfører.
I revolusjonsdagene står isolert et fåtall av hennsynsløse og hengivne revolusjonære som er villige til å oppofre alt for ideenes skyld. Arbeidernes masser følger dem ikke, revolusjonsfløyenes egne ledere svikter ofte. Viljen og begeistringen er der, makten og evnene savnes, nederlag og ulykke følger i sporene på revolusjonsforsøket.
Arbeiderklassens menige masse er i sin praktiske handlemåte realitetsbunden. Revolusjonen lar seg ikke gjennomføre uten et forberedende arbeid som gir tillit til de nærmeste resultater. Arbeidernes holdning er vel begrunnet; for det kan sies med sikkerhet at er arbeiderklassen ikke forberedt på bedre vis enn gjennom agitasjon alene til å ta konsekvensene av at ansvaret for produksjonen faller dem om ørene, så vil deres verste forutanelser gå i oppfyllelse, og i tiden mellom den revolusjonære seier og det nye samfunn vil arbeiderne selv gå til grunne av sult.
Her i Norge er for arbeiderbevegelsens vedkommmende agitasjonstiden tilendebrakt. Det er nødvendig å finne veien fremover til gjennomførelse av teoriene, og de ytre forhold ligger vel til rette. Vårt samfunn går nå inn i en avgjørende krise- og oppløsningsstid. Revolusjonsmulighetene vil melde seg for vår arbeiderklasse i løpet av de aller nærmeste år. Arbeiderne vil ikke benytte seg av de anledninger som skapes, unntagen forsåvidt som det forberedende arbeid er gjort og har skapt tillit. De bør heller ikke innnlate seg på en maktovertagelse unntagen hvis muligheten er tilstede for å lede produksjonen med noenlunde hell. I motsatt fall vil samfunnet i tiden etter revolusjonen oppløse seg, store deler av arbeiderklasssen vil gå til grunne, og makten vil gli over til vårt eget lands eller et annet lands borgerskap.
Den store oppgave som arbeiderorganisasjonene står overfor, er derfor å organisere seg innenfor bedriften, ikke som før med henblikk på lønnskamper, men i den hensikt å forberede maktovertagelsen i bedriftene og tilrettelegge betingelsen for å overta ledelsen av dem. Planmessighet og oversikt trengs såvel med hennsyn til den enkelte bedrift som for næringslivet som helhet. Teoriene er ikke nok. Der må allerede på forhånd utbygges organisasjoner som iallfall makter noe av den oppgave som revolusjonen vil stille, og som gjennom den håndgripelige realitet som deres tilstedeeværelse representerer, kan gi arbeiderne og ledelsen tillit til at ansvaret kan bæres om teoriene settes ut i livet.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org