Nasjonalfølelse


Mot Dag 17. februar 1923.


I fredstid står en nasjon splittet i innbyrdes fiendtlige grupper og partier. Det er et motsetningsforhold til stede mellom bonde og borger, mellom statstjenestemenn og forretningsstand, og der lever et uutslukkelig hat mellom arbeider og arbeidsgiver, melllom statens organisasjon og arbeidernes organisasjon. Politisk er striden så skarp at språkets onde ord forlengst er forbrukt, så at det nå er språklig ugjørlig å fremsette injurier som på forsvarlig og tilfredsstilllende vis dekker den forakt og det onde sinnelag som man ønsker å gi uttrykk for.

Derimot er tilknytningen og hengivenheten for fjerntliggende menneskegrupper sterk. Arbeiderne er knyttet i ubrødelig solidaritet til sin internasjonale organisasjon, mens industriherrer og finansmenn med respekt og høyaktelse søker råd hos og samarbeide med sine utenlandske standsfeller.

Striden går videre og splitter partier og klasser ad i innbyrdes fiendtlige fraksjoner, videre enda, og ommgir den enkelt mann med uvenner og fiender. Man skulle tro at det hele samfunn sto på spranget til ved den første gunstige anledning å gi sitt fiendskap uttløsning i voldsom og uforsonlig borgerkrig med kamp mellom tyve fraksjoner, ferdig til så snart anledning bys å slutte varig og ubrødelig forbund med venner utenfor landets grenser.

Så truer en nasjonal fare. På få dagers, på timers varsel tenker og handler nasjonen som en enhet. Fremmede venner er ikke mer, forbund som rekker ut over landets grenser er glemt, og det står knapt et minne tilbake om den internasjonale solidaritet som ble besvoret og besunget, og ingen rest av forpliktelse like overfor de utenlandske kontrakter som nyss ble inngått og underskrevet.

Vitenskapsmenn og kunstnere som inntil fornylig høyaktet og beundret sine store utenlandske kolleger, følte et sant åndsforbund med dem, og forakt for den grå og lavtliggende hop som omga dem hjemme, glemmer med ett alt det de har følt og tenkt og sagt inntil i går, og bryter uten varsel ut i uforstandige, hysteriske og ondsinnede angrep på sine gamle venner. Deres vitenskap er en ond og troløs vitenskap, som tjener ille formål og er dessuten av lav rang og uten synderlig åndsverdi. Deres skjønnlitteratur og kunst kan visstnok ha sin sjarme, men tildekker dog et degenerert, rått og forbrytersk sinnelag.

Arbeiderne oppdager plutselig at proletarer i andre land er bedratt og forblindet og dessuten behersket av forbryterske hensikter, og at kampen mot den nasjonale fiende i virkeligheten er en kamp mot reaksjon og tyranni, og en kamp for fremskritt og arbeiderklassens sanne internasjonale interesser.

Det har jevnlig vært påstått og alminnelig trodd at den synkverving som krigen fører med seg, skyldes en liten gruppe av ondsinnede finansmenn og industriherrer, som med støtte av offiserer og krigsgale sjåvinister, bedrar og forviller folket. Denne forklarring har regelmessig anseelig hevd før krigen og etter krigen, når ingen katastrofe truer og når katastrofen er overstått, men det er bemerkelsesverdig at ingen tror på den mens krig pågår - gjennom det tidsrom da klarhet over dette spørsmål ville tjene en nyttig hensikt. Og like så bemerkelsesverdig er det at rikmannsklassen og offiserstanden kan bedra hele nasjonen slik at ikke en mann evner å holde sinnet klart, og det ikke med fin og ugjennomskuelig propaganda, men med plumpe og åpenbare forfalskninger, med tåpelige forvrengninger selv av de kjensgjerninger som hver mann kjenner, med den mest åpenbare forrakt for forstand, sannhet og samvittighet, med et resonnement så åpenbart uvederheftig at det i normale tider ikke ville bedra et barn. Hele nasjonen sveises sammen til en tro og en vilje med åndelige virkemidler aven slik art at den tildekker krigstidens åndsliv med forakt og avsky for all ettertid. Og dette bedrag virker så lenge krigen varer, men så snart krigen opphører, så snart faren ikke lenger truer, blir alle disse midler plutselig uvirksomme, og endog den mest ubarmhjertige avsløring av de metoder som har vært brakt i anvendelse, kan ikke lenger hindres.

Sjåvinistene, de nasjonalgale, rekrutteres da heller ikke under krigen fra noen enkelt klasse, deres tall sprer seg tvers igjennom alle samfunnslag og avvsløringen kommer etter krigen alle vegne fra. Krigen og ødeleggelsene tjener heller ikke noens interesser. Den skader, slik som den siste verdenskrig har skadet, til slutt alle, rike og fattige, seierherrer og beseirede. Og resultatet var ikke overraskende og vanskelig å forutse, men tvert imot det selvfølgelige og åpenbare resultat som enhver fornuftig mann før krigsgalskapen slo ut, ventet seg og måtte vente seg av en stor krig.

Forklaringen ligger nær. Nasjonalfølelsen, sjåvinismen, krigsgalskapen er ikke skapt av propaganda; men den hysteriske bløthjernethet som vi kjenner under dette navn er det utslag som nasjonalfølelsen får hos de menn som gjør krigstjeneste med penn og blekk bak de moderne rotasjonspresser. Nasjonalfølelsen er heller ikke skapt av den moderne kapitalisme, av profittbegjær eller standsinteresser, om den enn som enhver annen sterk og opprinnelig følelsesstrømning hos menneskene, i kritiske tider går i de sterkestes tjeneste; og derfor i det moderne samfunn underkaster seg det herskende storborgerskaps vilje.

Det primitive følelsesutslag som vi kaller nasjonalfølelse har sine røtter fra rasens skapning av og tidligere. Det er hordeinstinktet, erkjennelsen av at enhver stor fare er en felles fare. Det er den innbyrdes lojalitet, nødvendigheten av å senke innbyrdes fiendskap i felles utadvendt kamp, grunnlaget for all innstinktiv moralfølelse og for all samfunnsoppbygning.

Satt mot det urgamle kompleks av instinkter som nasjonalfølelsen er et utslag av, blir i faretiden enhver internasjonal samhørighet til intet. Hele den interessekonflikt som den moderne kapitalisme har skapt, inndelingen i klasser og økonomiske interessemotsetninger, er av i går, har ingen andel i den medfødte sinns oppbygning, i det instinktliv som er arvet og er uforanderlig, og blir til intet når den møtes av de tette strømninger som løper ut fra slektens tidligste begynnelse.

Evnen til lojalitet, styrken av samhold, nærheten til eget folk er forskjellig i grad hos de forskjellige individer innen hver klasse. Der finnes forrædere blant rike og fattige, blant arbeidsgivere og arbeidere, og hensynsløs uegennyttig oppofrelse blant begge. Det kan sies, at jo svakere det opprinnelige følelsesliv er, jo åndsfattigere et menneske er, jo letttere faller det å bryte med dem som står nærmest, og bli skjult forræder i tanke og sinn i en kritisk og farlig tid; men desto fattigere er også de verdier og den lojalitet som kan gis, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt.

Likesom der umiddelbart etter krigen ble skrevet, og ennå skrives meget om borgerskapets sjåvinisme og tåpelige nasjonal-hysteri, så påpekes nå ofte det utvilsomme landsforræderi som mange rikmenn til tider gjør seg skyldig i ved sine landsskadelige økonomiske disposisjoner. Men det saklige innhold av disse hendelser er neppe noe annet og mere enn dette, at den nasjonale samhørighet hos den enkelte mann somme tider er sterk og somme tider er svak innenfor enhver klasse, og at samhold lettest svikter hvor annledningen til fordelaktig og profitabelt forræderi er til stede. Rasen er den samme, menneskearten er den samme, de naturlige tilbøyeligheter, svakheten og styrken er den samme, tvers gjennom alle økonomiske klassedelinger.

Arbeidernes internasjonale organisasjon sviktet da krigen brøt ut, og mer enn det, deres internasjonale samhold i sinn og tanke sviktet, og de ble nasjonalister, de likesåvel som andre. En årsak var det at den organisasjon de hadde, ikke var tilstrekkelig sterkt sammentømret til å evne en kamp. En annen at selve bevegelsen i hele sin innstilling var forplumret og i virkeligheten savnet revolusjonær vilje. Men der er enda en viktig og omfattende årsak som sterkt bidro til sammenbruddet. Den internasjonale organisasjon sto i motsetning til nasjonalbevisstheten, ikke i den forstand at førerne og medlemskapet opptok en uforsonlig og bitter kamp mot nasjonalitetsfølelsen og de utslag den ga seg, men dog i den forstand at et stadig og varig motsetningsforhold var til stede, slik at hva den ene vant, tapte den annen. Både førerne og den menige arbeider veiet nasjonale forpliktelser mot internasjonale forpliktelser, ga den ene hva de tok fra den annen, valgte mellom dem som uforlikelige motsetninger, valgte til slutt krig og nasjonalfølelse, og ga internasjonal samhørighet på båten da krigen kom.

Så lenge et slikt forhold vedvarer, må enhver internasjonal arbeidersammenslutning, og enhver bevegelse der som kommunismen er internasjonal i sin art, bryte sammen når nasjonen trues av fare utenfra. Det er en betingelse for seier at arbeiderbevegelsen forstår innenfor hvert land, innenfor hver nasjon, å ta nasjonalfølelsen og nasjonalinstinktet i sin tjeneste, å komme i samhørighet og forbund med den, slik at de krefter som nå settes i bevegelse hver gang statssamfunnet trues, isteden påkalles hver gang arbeiderorganisasjonene går til kamp.

Likesom arbeiderne og deres organisasjoner sviktet sin erkjente oppgave da krigen brøt ut i 1914, så er de nå iferd med å svikte oppgavene på ny foran den katastrofe som Ruhr-besettelsen innleder. Den 2. Internasjonale er nå som før udyktig og uvillig til handling, ute av stand til å ta opp noen kamp. Den 3. Internasjonale har ikke hittil evnet å samle arbeiderne om deres felles interesser og om de brede politiske idealer som arbeiderbefolkningen i alle land dog nå hyller. Det er en vesentlig årsak at der er en konflikt og et motsetningsforhold til stede mellom arbeidernes internasjonale og nasjonale sinnelag: Det er Frankrike eller den 3. Internasjonale. Den menige franskmanns nasjonalfølelse, hans samhørighet med sitt folk får ikke sitt utslag og sin utfoldelse gjennom arbeidernes, det menige folks internasjonale beveegelse, men står i motsetning til og i kamp med den.

Ruhr-besettelsen er i ferd med å innvarsle en ny tid i Tyskland og åpne veien til et nytt forhold mellom nasjonal bevissthet og internasjonal solidaritet. Den kamp som arbeiderne nå reiser, og som den 3. Internasjonale har gjort seg til den fremste talsmann for, står i nær og åpenbar sammenheng med alle nasjonalinstinkter og med folkets enige kamp mot en felles tillintetgjørelse. Veien er åpen i Tyskland til en sammennsmeltning av det arbeidende folks internasjonale solidaritetsfølelse og den sterke nasjonale samhørighet som verken kan eller bør utryddes.


Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org